NORWAY ROCK MAGAZINE
Finnish symphonic metallers Nightwish kicked off their European tour in support of their 2020 album “Human. :II: Nature” in front of a full crowd at Oslo Spektrum. There was a collective buzz as it was the first rock concert at the venue since the start of the pandemic.
Depeche Mode frontman Dave Gahan is releasing his third album with Soulsavers (aka Rich Machin), «Imposter», on 12 November. The record features 12 covers, including songs by Bob Dylan, Elvis, PJ Harvey, Elmore James, Neil Young, Mark Lanegan, Cat Power and more. It is by no means an ordinary covers album.
Norsk AOR er i vinden for tida, med flere nye band som viser muskler i den melodiske delen av rock n´ roll. Memoria Avenue er et nytt band med gitarist Tor Talle i spissen, men vi møter flere gamle venner i besetningen.
Musikkjournalist Jordan Blum har den musikalske kompetansen og det blomstrende språket som kreves for å beskrive Dream Theaters komplekse komposisjoner, og han har klare meninger som man både kan nikke samtykkende til, og riste indignert på hodet av – akkurat som det burde være.
Det er helt klart tydelig at våre lett gale svenske venner er tilbake, og det med et smell. Vi er inne i så mange subgenrer av rock og metall i løpet av fire minutter at jeg ikke har sjans til å gjengi alle – i tillegg til rap, kakling og Stephen Hawking.
Progrock-bandet Van der Graaf Generator (VDDG), anført av legenden Peter Hamill, er ikke blant de bandene som besøker kongeriket med jevne mellomrom. Forrige gang var i 1977, så når bandet pre-pandemi bekreftet at de kom til Comopolite, var interessen enorm.
Har man vært på konsert på Hedvig Mollestad Trio før vet man hva man får – en sparkende rockekonsert med fullt trøkk og en dæsj jazz.
Nå får vi endelig høste godene av pandemien etter en mørk tid, for nå formelig regner det råsterke utgivelser fra den ene storheten etter den andre over verden i en skikkelig syklon av god musikk. Sist ut er Mastodon, med deres mest ambisiøse verk hittil.
Nitten år er passert siden Jerry Cantrell tilvirket forrige soloplate – i seg selv et vitnesbyrd om gitaristens troskap til Alice In Chains som kunstnerisk arena. Da ”Rainier Fog”-turnéen opphørte følte veteranen for å nedskalere formatet, og et knippe konserter antente gnisten til ”Brighten”.
Enslaved are on the road with their «Big Band Tour 2021» featuring Shaman Elephant, in support of their recently released «Caravans to the Outer Worlds» EP, and so we took a trip down to Union Scene at Drammen to take part in the Viking rituals.
Min første restriksjonsfrie konsert etter gjenåpning kunne ikke komme fort nok, og det ble ekstra spesielt da bandet på scenen var en av de første konsertplanene som røyk da lockdown først ble innført mars 2020. En konsert jeg i tillegg hadde gledet meg ekstra til da deres da rykende ferske «Torch // Flame» blåste meg sidelengs veggimellom og introduserte meg for Johnossi på en måte som få andre band har gjort før.
Det er ikke mer enn et år siden Biffy Clyros forrige skive, «A Celebration Of Endings», men siden den ble kraftig utsatt, er det i praksis nesten to år siden de avsluttet arbeidet med den – og siden da har de ikke kunne spille konserter. Så hva gjør man da? Lager enda en skive, vel.
Forut for A-has kunstneriske maktdemonstrasjon i 1986 var engelske Duran Duran klodens desidert beste synthpop-entitet. Fremdeles er det perioden 1981-85 man vender blikket mot skal det drønnes førsteklasses Duran Duran, men bandet glimter til når du minst aner det.
Råtassene i Dream Theater er tilbake med sitt femtende studioalbum, kalt «A View From The Top Of The World». Som vanlig er forventningene høye når bandet som ligger i førersetet i progmetallen, også her i gården, skal til pers.
As usual from the We Låve Rock family, this was a well organised and attended event (about 200 people), with a warm, friendly atmosphere at Sekkefabrikken Kulturhus, Slemmestad.
Norge er åpent, noe som heldigvis betyr større aktivitet på konsertfronten. Denne fredagen kunne man i Oslo velge blant et par ekstrem metal arrangementer. Vi gikk for det mørkeste og oppsøkte Vulkan for å bivåne Taake og Gehenna.
De begynner nå å bli rutinerte, amerikanske Trivium, med sin tiende studioutgivelse. Og nå begynner katalogen å se virkelig bra ut, for det er faktisk deres andre fullengder under pandemien – noe som er imponerende i seg selv, men når kvaliteten om mulig overgår kvantiteten er mye gjort.
Duracell-kaninen Jeff Scott Soto har vært et husholdningsnavn siden han var bare guttungen, og har en diskografi få forunt. Med «The Duets Collection- Vol. 1» ser han i bakspeilet, og tar med seg venner og inspirasjonskilder til å synge låtene sammen med seg.
To år har passert siden Eclipse ga ut ny musikk, men nå er deres åttende fullengder ute, med navnet «Wired». Stilmessig har ikke mye forandret seg, det er fortsatt AOR i den tyngre enden av skalaen, med tunge riff og fet trommelyd.
Selv om alle de fire skivene som Marillion gjorde med Fish som vokalist på 80-tallet generelt er knallsterke, regnes ofte 1984-skiva «Fugazi» som den svakeste av disse. Likevel er det mange fantastiske låter her, låter som står som noe av aller beste Marillion har gjort.
I 1976, da bandets syvende skive «Technical Ecstasy» skulle lages, var især Ozzy og Bill Ward nært konstant i ei sky av kjemisk assistert bevisshetsutvidelse, og Black Sabbath ble mer og mer som et enmannsshow for Tony Iommi, som på dette tidspunktet totalt hadde tatt kontroll over produsentrollen.
As the life-saving restrictions which have held our collective breath are lifting, concerts are returning to our towns, and so it was high time that progressive rock brought together some of its cohort to breathe some life into jaded Oslo limbs. Such is the popularity of the headline act, Wobbler, the concert sold out twice.
Våre amerikanske venner i Mastodon slipper sitt absolutt mest ambisiøse verk hittil – nemlig dobbeltalbumet “Hushed & Grim”, akkurat i det momentet ting omsider ser ut til å lysne. Dette ville vi høre med om, og fikk bassist/vokalist Troy Sanders på tråden for å informere oss ytterligere om saken.
Han har spilt i band med legender som Jimmy Page og Paul Rodgers, lagd to Blue Murder-skiver med John Sykes og Carmine Appice, han har turnert med David Coverdale og Whitesnake, spilt på hundrevis av skiver fra Eros Ramazzotti til Quiet Riot, og han har takket nei til Pink Floyd.
Tidenes første Yes-plate uten bass-autor Chris Squire er herved et faktum, så kan man mene ulikt omkring legitimiteten til dagens bandkonstellasjon. Med unike Steve Howe i førersete, Chris Squires protesjé Billy Sherwood på bass, trommeslager Alan White bak batteriet og klaviaturarsenalet til Geoff Downes er det ikke å undres at årets skive klinger veldig Yes.
Det kom ganske så overraskende da KK Downing takka for seg i Judas Priest etter rundt 40 års tjeneste, og drøyt et tiår og diverse biografier seinere er vel de fleste derom ca. like kloke. Nå foreligger endelig nytt materiale fra KK, med Ripper Owens ved sin side.
Han er en produktiv herremann, Al Jourgensen. Drøye tre år har gått siden den rett venstre “AmeriKKKant” ble utgitt, og heldigvis rakk han å komponere og spille inn én til under Trump-administrasjonen da Ministry har en vane for å bli en tanke kjedelig under demokratiske presidenter.
I dag, 24.september, er det 30 år siden Nirvana slapp sitt andre album «Nevermind». Det var bandets første album på et større plateselskap, og det var selvfølgelig forventninger fra plateselskapet til at Nirvana skulle bringe hjem baconet.
Hele åtte og et halvt år har gått siden den forrige Zeromancer-skiva, «Bye-Bye Borderline», og selv om de har blitt bremset av en ny skive og turné med Seigmen og en global pandemi, er det likevel rimelig lenge.
En etterlengtet fullengder krever en real fest, og det finnes vel knapt noen bedre til å fikse brasene med bravur her til lands enn nettopp Cocktail Slippers. Her manglet det hverken på glitter eller glamour, og det spesielle med festen var at de også hadde lagt opp til en musikkquizbingo istedet for det tradisjonelle supportbandet.
Al Jourgensen er en mann som liker å ha mange jern i ilden. Men ved siden av hans mange sideprosjekter er det vel lite tvil om at det er Ministry som er hovedgeskjeften. Og etter å ha fått en real oppsving rundt sisteslipp “AmeriKKKant” var det på tide med oppfølgeren “Moral Hygiene”, rett før presidentbyttet […]
Dream Theater covrer Metallica – og vi har fått en mann som hater Metallica men elsker Dream Theater, og en mann som elsker Metallica men hater Dream Theater, til å ytre sin mening av hvordan det låter.
Bandet låt ikke overraskende fullstendig kule og løste det uunngåelige problemet med sittende publikum og medførende manglende energi fra tilskuerne med sin karisma og så ut til å storkose seg på scenen.
Vi begynner jo å bli vant til at mer eller mindre kjente musikere gir ut sine selvbiografier eller memoirer, og det har kommet særs interessante bøker fra både turnèmanagere og produsenter. Her går vi enda ett par hakk ned på rangstigen.
Ikke bare slipper The Cocktail Slippers nytt album, de fyller forsyne meg 20 år i år også og noen bedre måte å feire det på enn en ny skive med tilhørende full fest i Oslo by vet ikke jeg. Men klarer «Shout It Out Loud!» å følge opp den sinnssyke energien bandet oser av live?
Det engelske bandet Vega har i over ti år levert skive etter skive med høykvalitets fengende, energisk og melodisk rock med massive refrenger fra øverste hylle, men foreløbig uten å få det store gjennombruddet som fansen mener de fortjener. Kan «Anarchy And Unity» endre noe på det?
Breaking down the boundaries between jazz and rock, guitarist and composer Hedvig Mollestad presented her work, «Ekhidna», which was commissioned by Vossajazz, with a sextet at Rockefeller, Oslo.
«Metallica», AKA «The Black Album», var skiva som gjorde meg til fulltids metaller den høsten i 1991, tretten år gammel. Til forskjell fra samtlige på min alder med samme smak var dette nemlig mitt aller første møte med Metallica, for selv om jeg absolutt hadde hørt om de hadde jeg aldri hadde blitt eksponert for musikken tidligere
Nesten 30 etter debutalbumet, «Generation Terrorists» fra 1992, er Manic Street Preachers klare med sitt fjortende studioalbum, «The Ultra Vivid Lament». Det har tatt tre år siden 2018-skiva «Resistance is Futile», men den som venter på noe godt…
Den tok noen år å lage, og den har blitt utsatt noen ganger, men omsider er det klart for filmen om Norges største rock/popband gjennom tidene. Her kommer vi inn under huden på Pål, Magne og Morten.
Christer Falck er ikke kjent for å være gnien på antallet baller han sjonglerer i lufta på én gang. Mens verden stengte ned, åpna Christer og kompanjong John Richard Stenberg konseptet «Norske Albumklassikere på CD», for å gi verden det vi så sårt trenger; norsk musikk vi husker fra en svunnen tid.
Tradisjonen tro starter Bokassa sin rykende ferske med et episk introspor som setter stemningen for hva vi har vente, en stemning som gir håp om nok en bra skive fra et av Lars Ulrich sine favorittband.
Helt siden forsmaken «The Writing On The Wall» har jeg hatt et lite håp om at «Senjutsu» i det minste kunne være mulig å høre igjennom flere ganger uten å måtte legge seg i fosterstilling…
Before the release of their new album ‘Aphelion’, Leprous played the record in its entirety for a livestream, via Munin.live, from their hometown of Notodden. Norway Rock Magazine was there.
Av samtlige bandprosjekter Neal Morse har hatt befatning med, skilter The Neal Morse Band – nå akronymisk redusert til NMB – med sterkest diskografisk ansats, Spock’s Beard og Transatlantic inkludert. 2015-debuten ”The Grand Experiment” er hittil kun overgått av dobbeltformaterte ”The Similitude Of A Dream” fra påfølgende år.
Trass platas tittel – Aphelium angir punktet i et objekts lengste baneavstand fra sin stjerne – hviler noe affirmativt håpefullt over Leprous’ åttende studioalbum, tekstlig så vel som musikalsk.
Å anmelde et bestillingsverk kan jo anses som et ærefullt oppdrag, i hvert fall hvis man er til stede på begivenheten. Når begivenheten slippes på fysisk format tre år senere, og man ikke var til stede, må man gripe fatt i utgivelsen på andre premisser.
Den stadig pågående pandemien gjør seg utslag i tenking utenfor tidligere kjente bokser hos kreative sjeler, og noen resultater faller ganske så trivelig ut – som hva våre brasilianske venner i Sepultura her legger på det imaginære cyber-bordet.
I førti år har Night Ranger fra California levert skive etter skive med høykvalitets rock’n’roll. Nå er de aktuelle med sin tolvte skive, med den mystiske tittelen «ATBPO», og vi fikk vokalist Jack Blades på tråden for en oppdatering på hva som har foregått i Night Rangers verden de siste årene.
Den mektige røsten som frontet giganter som Rainbow, Black Sabbath og hans eget Dio er nå klar med sin selvbiografi, elleve år etter hans dødsfall. Og «Rainbow In The Dark» er obligatorisk lesning for fansen.
En av veldig få bra ting med denne pandemien er at band virkelig har tydd til fantasien både for å ha noe å gjøre, og ikke minst anskaffe sårt trengte mynt i kassa. Foreløpig siste band ut er da Paradise Lost.
I disse dager svirrer en dokumentarserie i to deler på nettet, og vi har tatt oss bryet med å se den, og fortelle deg hva du burde mene om bandet, myten, sirkuset og businessen vi kjenner som «The Hottest Band In The World»; KISS.
Det engelske forlaget Sonicbond har spesialisert seg på musikkbøker, til stor glede for oss som elsker å fordype oss i fakta om våre favorittband. «On Track…» går kritisk igjennom samtlige låter og skiver av et band. I mangel av en skikkelig biografi om et av mine gromband UFO, var det med stor interesse jeg satte meg ned med denne utgivelsen.
Få, om noe, album har betydd mer for meg enn Dream Theaters «Images And Words» fra 1992. Ungene mine har blitt sunget i søvn av «Wait For Sleep», og jeg kan sverge på at jeg hører «Another Day» i pulsen min til tider. Nå er konserten bandet gjorde i legendariske Budokan, Japan i 2017 ute, med skiva fremført live i sin helhet.
I anledning av at vi har Irlands stolthet på frontcoveret av vårt nyeste nummer, har vår egen Belfast girl tatt jobben med å rangere alle Gary Moores sytten soloskiver – fra svakest til best.
33 år har gått siden Queensrÿche ga ut konseptalbumet som de siden har strevd med å tangere. «Operation: Mindcrime» er og blir en bauta av en klassiker, en kompromissløs artistisk skive som for alvor satte Seattle-bandet på kartet. Nå er den nyutgitt i en lekker boks med 4 CDer og en DVD.
Det er litt snodig hvordan en lang rekke av de største banda har sine absolutte kvalitative høydepunkter med sine respektive første liveskiver; – men det er nok ingen jeg pr. dags dato spiller hyppigere enn ”No Sleep ’Till Hammersmith”, som på denne dag runder småpene 40 år.
For undertegnede har det for første gang siden 1992 gått et helt kalenderår siden forrige konsertopplevelse, så forventningene da Gåte skulle på i fullt sollys var til å ta og føle på. Resten var opp til bandet selv.
Bergens stolthet var på besøk i hovedstaden og leverte to konserter på en kveld i Oslos storstue Sentrum Scene, med kun 200 stykker i et lokale som tar 1700. Audrey Horne gikk likevel i strupen på et sittende publikum.
Du vet at det er sommer og koronaen er på hell når det står langhåra rockere med gitarer på en scene ved Bergenhus Festning – som Kvelertak og Audrey Horne nettopp gjorde en varm torsdagskveld i Bergen.
Først og fremst – dette er ikke musikk for alle. I mange settinger ikke musikk for meg heller. Men er du ute etter noe helt utenfor boksen, der de tradisjonelle låtene med de tradisjonelle melodiene er ofret for spor med toner som mer skal sette en stemning kan «Alter» så absolutt være noe å anbefale.
Etter noen år der hun har vært mer å se på skjermen enn å bli hørt på radioen er Ida Maria tilbake til det hun gjør aller best – nemlig freserock med budskap.
Jo flere kokker, desto mer søl er det vel noe som heter. Denne gjenforeningen er nok en våt drøm for mange, men to vokalister og Kai Hansen bak mikrofonen er en utfordring. For meg ville det åpenbare valget være å la Andi Deris og Michael Kiske ta seg av hvert sitt stemmeregister og be Kai Hansen holde seg til å bare spille gitar, så klart.
Etter to avlyste Inferno-festivaler må man jo gjøre noe for å holde navnet i live, og når det omsider, takk og lov, er mulig å gjennomføre arrangementer får vi en mini-Inferno med tre av bandene som skulle spilt der disse årene; Tulus, Cadaver og Ihsahn. Alle tre er for øvrig booket til neste års festival.
Dette er vel det nærmeste vi kommer et nytt album fra sørlendingene i Manitou. Og kanskje Spiral Architect for den saks skyld. Grunnlaget for bandet er musikk som vokalist Øyvind Hægeland og gitarist Ole «Bollie» Fredriksen skrev tiltenkt Manitou. Slik skulle det ikke bli,
Det er liten tvil om at Los Angeles på 80-tallet var rockens hovedstad, og en helt ny musikksjanger oppsto i miljøet rundt rockeklubbene på Sunset Strip i Hollywood. Det har blitt kalt Hair Metal, Glam Metal, puddelrock eller bare rett og slett 80-talls hardrock.
Fredag 21.mai viste NRK «Kvelertak – Live fra Artilleriverkstedet» i beste sendetid. Konserten er et opptak fra streaming-konserten de gjorde i fjor, mens hele verden lå nede for telling. Vi tok en prat med Maciek Ofstad for å høre litt om hvordan coronaen fulgte dem som en mørk skygge gjennom Europa for vel et år siden.
Singelen “Kjærleik” setter igang de fem sporene de serverer, og det er rett og slett ren magi som kommer ut av høyttalerene, spesielt oppbygningen mot den episke slutten. Musikkvideoen gjør sin fantastiske jobb med å understreke magien ytterligere og det er ikke så rent lite gåsehud man sitter igjen med i etterkant.
Det begynner å lukte av fugl når konserter som opprinnelig var booket i mars 2020 blir gjennomført, noe som skjedde denne helga, da Dream Police endelig entret scenen to kvelder i mai 2021.
Den plateaktuelle gjengen fra Oslo slipper for tiden stadig singler som gjør det godt på strømmetjenester. Vi fikk en god prat med en meget engasjert og forventet sprudlende gjeng representert ved vokalist Silje Hope, gitarist Sara Andersson og trommis Ann Kristin Gåsbakk til noen glass og ekstremt trivelig stemning på Aye Aye Club.
Los Angeles har fostret flere store artister enn de fleste andre byer gjennom historien, og denne debuten bør sende Levara til himmels, for makan til debut er det lenge siden jeg har hørt. Sterke låter, flinke musikere, en vokalist som virkelig leverer og framifrå produksjon.
De som forventer en prolongasjon av Kennedys skumrende og akustiske solodebut fra 2018 er dømt å føle skuffelsen svelle i første møte med ”The Ides Of March”.
Det kastes ikke bort tid da Gojira smeller i gang sin etterlengtede fullengder med “Born For One Thing”. Umiddelbart settes både rockefot og diggenakke på prøve, og skapet blir rimelig bråkvikt satt på plass. Det meste som er fett med bandet er med i åpneren og det eneste spørsmålet som melder seg er om de klarer å følge dette opp over et helt album.
En vis ståltrønder sa til meg en gang på forespørsel om han helst ville bli huska som country- eller punkartist at ’Det spiller null rolle – det er jo de samme tre akkordene!.’ Det er da heller ikke så rart at det popper opp artister som blander slike stilarter på mer eller mindre vellykket manér, og Dropkick Murphys har vært blant de morsomste.
”How Blue Can You Get” konstitueres av åtte låter, halvparten originalskrevne, gjenvunnet fra 1990 til 2011. Det er selvfølgelig en grunn til at ferdigstilte spor settes på indeks, men rockens annaler er lastet med posthumtkompilasjoner av betydelig skralere beskaffenhet enn dette.
Hvis du allerede har lest biografiene til Alice Cooper, Dennis Dunaway og Michael Bruce, kunne man tro at det ikke var så veldig mye mer interessant info å hente om bandet Alice Cooper. Men er du hardcore fan og over gjennomsnittelig interessert i nye funfacts, så er denne boka en liten gullgruve.
Covid-19 har fått svært aktive band til å tenke nytt og kreativt. I fjor sommer tok Vreid med seg et filmteam og instrumenter og på hytta og leverte en svært stemningsfull konsert i fjellheimen. Når kvartetten begynte arbeidet med konseptplata «Wild North West» kom idéen om å filmatisere historien.
The Offspring skal låte akkurat som de låter. Ingen som reagerer på det når det gjelder Angus Young eller Lemmy, og det samme gjelder denne gjengen også. En snabla bra skive å ha i bakgrunnen i parken, eller for den saks skyld på terrassen til et par pils.
Under et år etter utgivelsen av «The All Is One» – som fullførte den utmerkede Gullvåg-trilogien – er Motorpsycho tilbake med et nytt, godt album. Mye av musikken på «Kingdom Of Oblivion» skal etter sigende ha vært jobbet ut fra materiale bandet fant upassende for «The All Is One»
Det ville vært latmannsjournalistikk å anmelde denne skiva med å angripe Greta Van Fleet for deres mange og omtalte likhetstrekk med Led Zeppelin. Og det å sitte og nynne teksten til Gary Moores «Led Clones» kan nok være en hindring når du skal lytte til denne skiva og besvare spørsmålet «Er musikken her noe bra?».
TOBB, eller The Original Bullshit Band, som de opprinnelig het, består av noen av landets mest brukte sessionmusikere, og det sier seg selv at forventningene er høye når vi låner øre til den nyeste utgivelsen deres, «Overrated».
Leprous fremførte to av sine studioalbum, «Bilateral» (2011) og «Coal» (2013) i sin helhet, over to kvelder på Notodden Teater. Vi i Norway Rock Magazine var selvsagt til stede for å oppleve Leprous på scenen, på hjemmebane, på Notodden.
Bandets tyvende studioalbum «In Another World» har latt vente på seg – åpningslåta og første singel «The Summer Looks Good On You» ble sluppet for nesten tre år siden, og egentlig skulle skiva følge hakk i hæl, men slik skulle det ikke gå. Nå er den endelig her.
Etter å ha lest igjennom det som må være en av tidenes mest hårete bioer i forkant av gjennomlyttingen av Årabrots rykende ferske var det med økt forventing da den så absolutt bidro til å legge lista skyhøyt for opplevelsen, selv om jeg antar at den er skrevet med et aldri så lite glimt i øyet.
Selv om de engelske AOR-prinsene FM har holdt på i 37 år (minus en 12 års pause) og gitt ut 12 studioskiver, så er det for evig og alltid de to første klassiske skivene «Indiscreet» og «Tough It Out» som kommer til å definere karrieren deres.
Dette samarbeidsprosjektet så vi virkelig ikke komme. Herrene bak duoen Smith / Kotzen er Adrian Smith, mest kjent som en av Iron Maidens tre gitarister, og Richie Kotzen, gitarist og vokalist med en over tredve år lang solokarriere bak seg samt skiver med The Winery Dogs, Mr. Big og Poison på CVen.
Det våres igjen for dronningen av klassisk glamrock, til tross for 70 år på en skinnbuksedrapert bak. «No Control» fra 2019 anskueliggjorde artisten i revansjesugen posisjon, og ble forarbeidet i spann med sønnen Richard Tuckey, som også er sterkt involvert i årets utgivelse.
Liquid Tension Experiment er ute med sitt tredje studioalbum, og byr i den anledning på progmetall av den tekniske og virkelig eksplosive sorten. Slik frir de igjen til fansen, som har ventet tålmodig på mer fra denne kanten.
Plutselig ut av det blå, etter 22 års pause, dukker bandet opp igjen med albumet ”Liquid Tension Experiment 3”. En så uventet hendelse må få sin forklaring, så intervju ble ordnet, vi benket seg foran laptopen, slo på Zoom, og fikk en smørblid Levin rett inn i stua.
I over tredve år har London-bandet Thunder levert skiver av solid kvalitet, og tatt over stafettpinnen fra legendariske band som Bad Company, Whitesnake og The Who som en av Storbritannias fremste representanter for den klassiske, engelske rocken. I vår slapp de sitt nye album ”All The Right Noises”, hvor gitarist og låtskriver Luke Morley viser at han har mye samfunnskritikk på hjertet.
Det var med spente nyjazzede ører jeg satte igang årets rykende ferske, og etter 7 minutter og 30 sekunder jublende kunne fastslå at de allerede her har toppa forgjengeren! En helt nydelig start på en skive som etter litt skjev jazzing ender i et virkelig fett riff som blander det aller beste fra både rock og jazz.
Det aller viktigste med Oslo Ess sitt siste album, ti år etter debuten, er at det er et halvtimes langt avbrekk og pause fra pandemihverdagen og en tilsynelatende evig vinter som aldri ser ut til å gi seg.
Er du, eller har du noen gang vært, fan av Thunder, så vet du hva du får, og denne kan du isåfall handle inn uhørt. De skuffer sjelden, men på «All The Right Noises» klaffer det med alle ingredienser, energi, låtskriving og utførelse.
Det sjette albumet utgitt under Sunstorm-navnet skapte store kontroverser lenge før det var utgitt, og fansen raste i kommentarfeltene i sosiale medier. Hvorfor? Fordi Sunstorm ble sett på som Joe Lynn Turners prosjekt, men han er ikke med lenger. Inn kommer en annen Rainbow-sanger, Ronnie Romero.
Etter at Ritchie Blackmore introduserte verden for Ronnie Romero som sin nye vokalist i Rainbow, har chileneren dukket opp i stadig nye band, og nesten alltid med en eminent gitarhelt ved sin side. Bare det siste året har han sunget på skiver med tyske Michael Schenker, spanske Lords Of Black, nederlandske Vandenberg og svenske Magnus Karlsson.
Om Suzi Quatro skal huskes for én ting, så er det for at hun var en pionér som sparket inn døra og viste vei for en kommende generasjon av kvinnelige rockemusikere – for de fantes nær sagt ikke da unge Suzi dro på seg skinndressen og bassgitaren, og dominerte glamrocken på 70-tallet, og ble et forbilde for alle fra Joan Jett til Lzzy Hale.
Popdronninga Marion Ravn er på en intimturné for tida, og gjør utsolgte konserter nærmest hvor enn hun drar, så også i Trondheim, der hun spilte for to fulle hus på én kveld.
«Working With God» inneholder alt jeg ikke liker med genren – det skal liksom være nok å ha et småfett gitar-riff her og der (for de er det riktignok noen av), legge på litt støy og en sær tekst også får det værra bra. Mulig for noen, men ikke for meg.
Anneke van Giersbergen innehar en av rockens klareste stemmer, og det var med spenning den nye skiva «The Darkest Skies Are The Brightest» fikk sine første runder ut fra høyttalerne. Hun har jobbet med artister som Ayreon og Devin Townsend, i tillegg til sin egen karriere i The Gathering og som soloartist, og skulle med denne plata begi seg inn i nytt territorium.
Solodebuten til Oak-gitarist Ole Michael Bjørndal kan nesten beskrives som en reise gjennom den klassiske progrocken fra 70- og sent 60-tall, og man kan høre inspirasjon fra alt fra King Crimson, Rush og Genesis til Procol Harum, Black Sabbath og Nick Drake.
