Wonderworld | Live Fire

Indiegogo

4. november 2020 var en dag de fleste Uriah Heep-fans vil huske med sorg. Dagen da keyboard-guru Ken Hensley forlot denne jammerdal for godt, for å groove med de andre rockeheltene i himmelen. Spesielt tung var nok dagen for gutta i Wonderworld, som også var å høre under navnet Live Fire, da de fungerte som backingband for Hensley. Derfor er den nye Wonderworld-skiva ei coverskive, tilegnet deres mentor og bandleder, og fikk det treffende navnet «Live Fire». Trioen er utvidet med et lite knippe keyboardister, for å fylle tomrommet etter Hensley. Lars Kvistum, Einar Thorbjørnsen og Christian Nystrøm har alle bidratt med nystemte Hammondorgel, og gjør gagns innsats alle tre, i tillegg til at gitarist Ken Ingwersen bidrar i tangentavdelingen. Enhver skroting med forkjærlighet for band som Uriah Heep, Deep Purple og Procol Harum, for å nevne noen få, vet jo at Hammondorgelet er verdens sløyeste instrument. I så måte er det bare å sette seg godt tilbake, og nyte en tribute til Hensley og Heep som virkelig kommer fra hjertet.

Det starter med introen «Live Fire», signert Ingwersen, før de drar i gang «Ready To Die» fra Hensley-albumet «Trouble», noe som da betyr at bandet covrer seg selv. Det er liten tvil om at låtmaterialet sitter i ryggmargen på gutta, for det låter tight og ryddig, og trommis Tom Arne Fossheim og bassist Roberto Tiranti legger en herlig groove for dagen. «Sunrise» er et nydelig stykke musikk, og opplevelsen av en akkord som bygges opp på orgelet, før Leslien slår inn, er jo bare en fantastisk opplevelse. Så har vi «Easy Livin´» da, et av Uriah Heeps mest kjente spor, med en spretten shuffle, som bandet treffer blink på. Falsettkoringa, som originalen er kjent for, sitter også som støpt. Herlig! 

«July Morning» er jo ei perle av ei låt, og her, i denne tapninga, slår det meg hvor likt det låter Deep Purples Mk I. Den tanken har aldri slått meg med originalen, men det er jo ikke langt unna i tidslinja mellom disse to epokene i britisk tungrock. Ei låt jeg setter høyt fra Heep, er «Gypsy», og sannelig får vi ikke den servert her også. Jeg skulle ønsket meg litt mer av inderligheten originalen serverte på «Live» fra 1973, for det ble litt tamt i tangentavdelinga i forhold til nevnte livetapning, selv om jeg antar at de har tatt utgangspunkt i originalversjonen fra «Very ´Eavy, Very ´Umble».

Avslutningsvis toner Wonderworlds heder av Ken Hensley og Uriah Heep ut med en duett med sjefen sjøl, og passende nok, er det «The Longest Night» fra soloskiva «Trouble». 

Wonderworld gjør ære på sin gamle arbeidsgiver på en finfin måte, og tar farvel med æren i behold og vel så det.

4/ 6 Jan Egil Øverkil

Utgivelsesdato 15.desember 2021

, ,