Leprous | Aphelion

InsideOut

Trass platas tittel – Aphelium angir punktet i et objekts lengste baneavstand fra sin stjerne – hviler noe affirmativt håpefullt over Leprous’ åttende studioalbum, tekstlig så vel som musikalsk. Kvintetten nekter å begå den samme plata to ganger; endog metodologisk underlegger Einar Solberg seg markante revolter fra skive til skive, og så langt har han lyktes med nesten alt. ”Aphelion” ble etter sigende, og mot normalt, unnfanget i spontane rom. Når artister man skatter høyt bedyrer at ens siste prosjekt er grunnet på spontanitet og improvisert lek, da eksploderer varsellampene mine, fordi hva som gjerne venter er en unnskyldning av et diskografisk middelstandsarbeid. Med stor prosent riktighet kan jeg gledelig melde at skisserte tendens ikke byrder Leprous, selv om jeg ingenlunde levner lettbeinte ”Silhouette”, ”All The Moments” eller ”The Shadow Side” lang levetid i oppmerksomhetsvinduet. Trekløveret innestår det nærmeste man kommer et Leprous i andregir, mens ”The Silent Revelation” kanskje er best egnet til å synliggjøre fordelene ved albumets metodologi – kompositorisk foranstaltes relativt jordbundne strukturer, men de svimlende gode arrangementene, rustet med nydelige strykekvartettstemmer, i spann med bandets soniske særdrag – innbefattet alt fra sirlige synkoperinger, polyrytmikk og besifringstenkning til tonespråk og Solbergs himmelbårne stemmekapasitet – maksimaliserer utkommet og overvinner all tvil lytteren måtte foranledige innledningsvis. Nevnte strykekvartett, anført av cellist Raphael Weinroth-Browne, nedfeller forresten konsekvent gnistrende innsats. Det samme gjør brassbandet Blåsemafiaen, som medvirker på åpnings- og avslutningssporet, for øvrig begge blant platas bestenoteringer. ”Running Low” bereder noe av den samme lavmælte skimmerintonasjonen som ”Bonneville” og ”Below”, med den forskjell at én enkelt insisterende note, toppet av Solberg i fri dressur, og etterhånden støttet av forstemmende strykere, innevarsler uforutsette omslag og symfonisk konfetti. Stykket opptrer nærmest flegmatisk i tidsbruk, bygger nerve og tekstur, forløses i et uimotståelig fengende refreng med progrock-testosteron, og gestalter dessuten et sprekt strykeintermesso ekvivalent med albumets heftigste enkeltøyeblikk. Elegiske ”Out Of Here” konsoliderer bandets kunstpop-teft, mens platas mulige senit, ”Nighttime Disguise”, er progressivt jagende og melodiøs. Stykket gir ”Aphelion” en kompleks og dynamisk avslutning, inklusive et knippe stakkåndete tonalbevegelser, samt eksplosjonsartet crescendo av band, stryk og messingblås.

Album-jokeren foreligger midtveis i repertoaret – ”Have You Ever?” anlegger en bemerkelsesverdig og dramatisk fusjon av elektronisk pop og rockesymfonisk pondus-tristesse som vokser med uforminsket styrke for hver lytterunde. Leprous forøver, med andre ord, en ny triumf i år, selv om ”Aphelion” på ingen måte markerer karrierebeste. Skulle herværende opptegnelse synes i overkant brysk, så husk at man iblant må ty til den gammelkristelige doktrinen Du skal tukte den du elsker… (Intervju med Einar Solberg i nyeste nummer av NRM! Kjøp det her og nå!)

4,5/6 | Geir Larzen

Utgivelsesdato 27.august 2021