KK’s Priest | Sermons Of The Sinner

EX1 Records

Det kom ganske så overraskende da KK Downing takka for seg i Judas Priest etter rundt 40 års tjeneste, og drøyt et tiår og diverse biografier seinere er vel de fleste derom ca. like kloke. Mens moderskipet seiler i godt driv med flagget til topps, har det vært ganske så stille fra KKs side av sjøen. Nå foreligger endelig nytt materiale, og med seg på laget har han de tidligere Judas Priest-medlemmene Tim ”Ripper” Owens og Les Binks – trodde jeg. Det viser seg dog at sistnevnte pådro seg en skade i håndleddet og kunne dermed ikke banke bøtter & lokk likevel – noe som for meg senker interessegehalten noen hakk allerede før første tone er hørt. Forventningene har vel ellers vært måtelige til ikke-eksisterende, og i ærlighetens navn er virkelig heller ikke dette noe å skulle lette spesielt høylytt på skinka for. En må ha full forståelse for at Downing i en mannsalder ble ansett å være en bærebjelke i et av tidenes største heavy metal-band og derfor kjører safe i kjent terreng, men dette kan reise et spørsmålstegn ved hvor mye han egentlig bidro med i det kreative. Selv nå, med helt frie tøyler, låter dette nøyaktig som en fattigmannsutgave av hva nyere Judas Priest står for, bare noen snepp under på absolutt alle måter – og det utvises ikke minste forsøk på annet enn intensjonelt å flyte på tidligere bravader, uten snev av vilje til å forsøke en eneste ny tanke.

Skivas to første og kjappeste låter er i grunnen også de sporene som funker best – ironisk nok minner disse mest av alt om Halfords soloskiver, bare med den skingrende skrikevokalen som et vedvarende irritasjonsmoment; jeg har aldri klart Owens’ skjærende negler-på-tavle-stemme, selv om han tonalt sett sikkert synger reint nok. Det bys videre på fint lite annet enn standard hevvi mettal etter streng klisjéresept, og dette kan fungere om det gjøres bevisst og med et glimt i øyet. Her synes det dog mer ubehjelpelig og stakkarslig, og for liksom å understreke det hele serveres en passe usammenhengende svulst ved navn ”Metal Through and Through”, skåret etter samme parodilest som Manowars ”Warriors of the World”, bare med en tekst som kunne ha sendt selv Joey DeMaio ned i knestående, hikstende krampelatter – hvilket i grunnen gjelder det meste av skivas (i mangel av et bedre ord) ’lyrikk’.

Hva som endelig setter siste spiker i kista er KKs egeninnsats; det er rett og slett bare trist å høre en gammel helt levere så uinspirerte, slurvete og skvalete soli som her – det er som om ingen har hatt baller til å si fra. Så, nei; bruk heller penga på fiskepudding, appelsinmarmelade og brun saus – trur faktisk det kunne ha vært langt mer spennende enn denne skiva her. (Intervju med KK Downing i nyeste nummer av NRM! Kjøp det her og nå for en førtilapp!)

2,5/6 | Wilfred Fruke

Utgivelsesdato 01.oktober 2021

,