Dream Theater | A View From The Top Of The World

InsideOut

Råtassene i Dream Theater er tilbake med sitt femtende studioalbum, kalt «A View From The Top Of The World». Som vanlig er forventningene høye når bandet som ligger i førersetet i progmetallen, også her i gården, skal til pers.

«A View From The Top Of The World» er bandets første utgivelse med færre enn ni låter siden «Black Clouds & Silver Linings (2009), og også den første siden «Dream Theater» (2013) med ei låt med mer enn ti minutters spillelengde. For første gang har bandet spilt inn ei plate i sitt eget studio, «The Dream Theater Head Quarters», og har således brukt den tida de selv har følt var nødvendig for å ende opp med best mulig resultat.

Åpningssporet «The Alien» er også første singel fra New York-kvintetten, med et massivt trommefill som åpning. Teksten er signert James LaBrie, og handler om når menneskeheten reiser ut i universet og blir romvesenet vi selv har søkt etter. Det er umiskjennelig Dream Theater, med et unisontema som, så mange ganger før med disse gutta, sender lytteren ut i hoderystende vantro. Det føles litt uforløst, selv om de følger sporet de hogde ut i de forutgående utgivelsene. «Answering The Call» likeså, til tross for keyboard- og gitarsoli som er av ypperste merke.

På andre singel, «Invisible Monster» angripes det på et mer melodisk vis, noe de lykkes bedre med. Tekstmessig entrer de et landskap jeg har likt svært godt tidligere, der de tar for seg menneskesinnets tilstand. Vi minnes selvfølgelig tekster fra låter og epos som «Scenes From A Memory» «Six Degrees Of Inner Turbulence», og «Octavarium» med glede. Dybden er ikke like god på «Invisible Monster», men kanskje kan man skylde på de skyhøye forventingene man har til bandets tekster. Låta har likevel seilt opp til å bli min favoritt fra plata. «Sleeping Giant» føles igjen som et uforløst stykke musikk, noe jeg føler blir gjennomgangstonen. Forgjengeren «Distance Over Time» var en opptur i forhold til «Dream Theater», og ikke minst skuffelsen «The Astonishing», og med rapportene vi fikk fra DTHQ, var forventningene til å ta og føle på, så når vi passerer halvspilt plate uten et eneste riff som sender munnvikene ut til ørene, frykter man nok at Dream Theater har gitt oss falske forhåpninger. 

«Transcending Time» lokker med mer melodiøse partier, og det viser seg igjen at det er det melodiske som fenger mest ved Dream Theater anno 2021. På «Awaken The Master» møter vi Petruccis nye 8-strengs gitar, så det er dype, tunge riff vi blir presentert, men jeg anslår denne som platas svakeste spor. Det er ikke mye som ligger igjen på minnet etter låta er ferdig.

Da står vi igjen med tittelkuttet; «A View From The Top Of The World», et epos på drøye 20 minutters spilletid. Dette er jo noe vi alle setter pris på med Dream Theater – lange, episke låter. Hvem kan vel glemme «A Change Of Seasons», «Six Degrees Of Inner Turbulence» og «Octavarium»? De har jo gitt oss timevis med ekstravagante jubelscener. Hva forventer vi da av 2021-årgangen av langlåt-teatret? Storsvære ting, så klart! (For øvrig er ingen av låtene på skiva under 6 minutters-merket. Så ska det låta, grabbar!) Låta er bakgrunnen for hele skiva, og det høres at de har jobbet mye med både riff, melodier og overganger. Igjen sitter man med følelsen av at det aldri løsner helt; både det store riffet og den gåsehudfrembringende soloen glimrer med sitt fravær, til tross for at det låter riktig så bra. 

På flere av låtene høres gjenklang fra fordums plater, så som «Scenes From A Memory», «Six Degrees» og «A Dramatic Turn Of Events», så det levnes liten tvil om at Dream Theater ikke har glemt sin historie, spesielt med tanke på at både «Images And Words» og «Scenes» har vært på triumfferder verden over. Lyden er strålende, og det er en opplevelse, spesielt som trommis, å lytte på plata i headset, for balansen Mike Mangini fører på trommene er «Astonishing», for å bruke ord bandet er kjent for. Han flytter lydbildet sømløst fra venstre til høyre og vice versa, noe jeg aldri har opplevd med noen annen trommeslager. Hans ambidekstriøse oppsett gir en helt unik balanse i lydbildet. 

Jeg hadde nok litt for høye forventninger til «A View From The Top Of The World», uten at bandet kan lastes for det, for plata er virkelig bra, men den mangler det ekstra sparket jeg vet de er i stand til å levere. Den skal selvfølgelig nytes på vinyl på høyt volum, og blir ikke å gå i glemmeboka, men vi krysser fingre for et litt mer giftig Dream Theater neste gang. (Og vi har intervju med James LaBrie i kommende nummer! Abonner her og få bladet på utgivelsesdag i neste uke!)

4/6 | Jan Egil Øverkil

Utgivelsesdato 22.oktober 2021

, , , , ,