Dette er vel det nærmeste vi kommer et nytt album fra sørlendingene i Manitou. Og kanskje Spiral Architect for den saks skyld. Grunnlaget for bandet er musikk som vokalist Øyvind Hægeland og gitarist Ole «Bollie» Fredriksen skrev tiltenkt Manitou. Slik skulle det ikke bli,
Norges kanskje aller ypperste gitarist, Ken Ingwersen, er ute med sitt andre studioalbum under navnet Kens Dojo. Han er sikkert kjent for de fleste av dere, og han har jobbet med storheter som Alice Cooper, Glenn Hughes og Ken Hensley.
Paul Gilbert er en kjent herremann for mange av oss, både fra Racer X og Mr. Big, men også som mangeårig soloartist med 15 soloskiver bak seg. Eller 16, når nå «Werewolves Of Portland» er ute. Nok en gang skal han vise verden at han fortsatt har evnen til å utvikle seg, og gå nye more »
Etter 35 år og snaut halvparten så mange album er F&J fremdeles mest kjent for at debuten ”Doomsday for the Deceiver” som eneste skive noensinne fikk 6 av 5 K’er i Kerrang i ’86 og at bassist Jason Newsted forsvant til Metallica. Her stopper de flestes viten om bandet.
I påvente av pandemisk retrett og neste års studioalbum fra Hollands beste og mest markante progressive rockeband, celebrerer Focus 50-årsjubileum med sonisk brask og audiovisuell bram.
Singelen “Kjærleik” setter igang de fem sporene de serverer, og det er rett og slett ren magi som kommer ut av høyttalerene, spesielt oppbygningen mot den episke slutten. Musikkvideoen gjør sin fantastiske jobb med å understreke magien ytterligere og det er ikke så rent lite gåsehud man sitter igjen med i etterkant.
For folk som liker en dæsj Meshuggah i sin progressive metall, dansksvenske Vola – dog i langt mindre aggressiv form som vist i åpneren og singel “Straight Lines”. Man blir nok neppe arrestert for å sende noen tanker i retning våre egne Leprous heller ved gjennomlytt tipper jeg, og da er landet nogenlunde plassert.
Sunbomb er det nye prosjektet til Tracii Guns, gitaristen som nok for de fleste er kjent fra L.A. Guns og at han var med å starte Guns N’ Roses tilbake i 1985, før han kort tid etterpå returnerte til L.A. Guns. Nå har han altså slått seg sammen med vokalist Michael Sweet – kjent fra more »
Los Angeles har fostret flere store artister enn de fleste andre byer gjennom historien, og denne debuten bør sende Levara til himmels, for makan til debut er det lenge siden jeg har hørt. Sterke låter, flinke musikere, en vokalist som virkelig leverer og framifrå produksjon.
Ni år etter geniale ”Infinite Gratitude” suser Reiersruds stjernelag fra kammermusikkens til symfoniens sfære. Det stiltranscendentale etos henger ved, men det er åpenbart en anseligere oppgave å komponere for band og Kringkastingsorkester enn for strykesekstett og rockeensemble.
Den irske vokalisten Robin McAuley hadde et produktivt tiår innen rocken før han i praksis la opp i 1993, etter å ha vært Michael Schenkers partner på tre album under navnet McAuley-Schenker Group. På slutten av 2000-tallet dukket han opp i Survivor, og nå er han klar med sin andre soloskive.
Trommisen Tommy Clufetos er en aktiv herremann. Etter å ha voktet trommetronen for både Ozzy og Black Sabbath i en årrekke, har han tatt fatt på oppgaven som groovemeister for The Dead Daisies, etter at Deen Castronovo takket for seg. I tillegg har han tatt steget fram i frontlinja med skiva «Beat Up By Rock more »
Kayak smuldret opp innenfra etter rockeoperaen ”Cleopatra”, men disintegrasjonen skulle vise seg å være et hendig uhell, da komponisten, i stedet for å resignere, trommet sammen flunkende ny kvintettbesetning og herigjennom vinket midlertidig farvel til storskalaformatet.
Det kastes ikke bort tid da Gojira smeller i gang sin etterlengtede fullengder med “Born For One Thing”. Umiddelbart settes både rockefot og diggenakke på prøve, og skapet blir rimelig bråkvikt satt på plass. Det meste som er fett med bandet er med i åpneren og det eneste spørsmålet som melder seg er om de more »
En vis ståltrønder sa til meg en gang på forespørsel om han helst ville bli huska som country- eller punkartist at ’Det spiller null rolle – det er jo de samme tre akkordene!.’ Det er da heller ikke så rart at det popper opp artister som blander slike stilarter på mer eller mindre vellykket manér, more »
”How Blue Can You Get” konstitueres av åtte låter, halvparten originalskrevne, gjenvunnet fra 1990 til 2011. Det er selvfølgelig en grunn til at ferdigstilte spor settes på indeks, men rockens annaler er lastet med posthumtkompilasjoner av betydelig skralere beskaffenhet enn dette.
Ni år har det gått siden Kolbotn-trioen ga ut sitt forrige album, «Rise, Vulcan, Spectre» som de mottok en spellemannspris for. Gutta har holdt høy aktivitet på livefronten etter dette, og det er mange år siden de presenterte nye låter fra scenen. Nå er likevel stilen til Nekromantheon såpass klassisk at det ikke låter datert, more »
Tredje skive etter gjenforeningen av 2011 bekrefter et habilt band som eksisterer av skinnbarlige beveggrunner. Gitt svenskenes sans for 60-tallsmelodikk og 70-åras tungrock er det imidlertid besynderlig og uheldig at såpass datert 80-tallstenkning får defekere uttrykket.
Vreid er en hardtarbeidende gjeng man stadig ser på festivalplakatene. På plate treffer de meg mer med enkeltlåter enn skivene i sin helhet. Da åpningslåta «Wild North West» ble sluppet som singel slo den meg umiddelbart som en kul låt. Dernest fikk jeg en link fra selskapet som vitnet om at koronaen ikke har tatt more »
The Offspring skal låte akkurat som de låter. Ingen som reagerer på det når det gjelder Angus Young eller Lemmy, og det samme gjelder denne gjengen også. En snabla bra skive å ha i bakgrunnen i parken, eller for den saks skyld på terrassen til et par pils.
Under et år etter utgivelsen av «The All Is One» – som fullførte den utmerkede Gullvåg-trilogien – er Motorpsycho tilbake med et nytt, godt album. Mye av musikken på «Kingdom Of Oblivion» skal etter sigende ha vært jobbet ut fra materiale bandet fant upassende for «The All Is One»
Oslotrioen fortsetter slik vi kjenner dem fra de to første platene, men samtidig er de ikke redde for å utvide sitt psykedeliske landskap videre ut i drømmeland. Dette er musikk som gjerne blir litt for spacet for meg, men jeg synes Superlynx ror det i land med mye catchy stemning og melodier.
Det ville vært latmannsjournalistikk å anmelde denne skiva med å angripe Greta Van Fleet for deres mange og omtalte likhetstrekk med Led Zeppelin. Og det å sitte og nynne teksten til Gary Moores «Led Clones» kan nok være en hindring når du skal lytte til denne skiva og besvare spørsmålet «Er musikken her noe bra?».
Ikke spesielt stor tilhenger av gitarskiver skal sies, da brorparten av disse eksisterer mer for å vise frem talentet til gitarhelten enn musikalsk substans. Det sagt er jeg også meget klar over musikaliteten til godeste herr Friedman etter å ha vært stor fan helt siden “Rust In Peace” – hvilket vil si rundt regnet 30 more »
TOBB, eller The Original Bullshit Band, som de opprinnelig het, består av noen av landets mest brukte sessionmusikere, og det sier seg selv at forventningene er høye når vi låner øre til den nyeste utgivelsen deres, «Overrated».
Det er vanligvis temmelig lett å beskrive et bands soniske vesen med en liten håndfull adjektiver, men i all sin lettere frustrasjonsfremkallelse er det en herlig befrielse å i så måte av og til komme til kort.
Bandets tyvende studioalbum «In Another World» har latt vente på seg – åpningslåta og første singel «The Summer Looks Good On You» ble sluppet for nesten tre år siden, og egentlig skulle skiva følge hakk i hæl, men slik skulle det ikke gå. Nå er den endelig her.
Etter å ha lest igjennom det som må være en av tidenes mest hårete bioer i forkant av gjennomlyttingen av Årabrots rykende ferske var det med økt forventing da den så absolutt bidro til å legge lista skyhøyt for opplevelsen, selv om jeg antar at den er skrevet med et aldri så lite glimt i more »
Geoff Tate står igjen i front av prosjektet Sweet Oblivion, et av husprosjektene til Frontiers, og det jobbes fortsatt iherdig for å hente fram de magiske øyeblikkene Tate hadde med Queensrÿche, noe de lykkes delvis med, uten å nå de helt store høydene.
The End Machine, en av Frontiers nærmest endeløse rekke av såkalte supergrupper, er aktuelle med oppfølgeren til det selvtitulerte debutalbumet fra 2019. Bandet består av medlemmer fra band som Dokken, Foreigner, Dio og Warrant, og Dokken-duoen George Lynch og Jeff Pilson klinger nok velkjent for gjennomsnittsleseren av dette magasinet.
Selv om de engelske AOR-prinsene FM har holdt på i 37 år (minus en 12 års pause) og gitt ut 12 studioskiver, så er det for evig og alltid de to første klassiske skivene «Indiscreet» og «Tough It Out» som kommer til å definere karrieren deres.
Det er liten grunn til å la seg forville av tittelen og tro de tyske thrasherne pakker sammen etter sitt tiende album. Dette indikerer derimot en ny start da bandets eneste originalmedlem Freddy for første gang presenterer en internasjonal line-up.
Svensk progg, en særnasjonal benevnelse som ofte overstyrer musikalske parametere, kjenner så visst ingen alder idet eksakt samme mannskap som tilvirket Trettioåriga Krigets klassiske album i perioden 1974 til 1981 vedblir å spenne kreative muskler.
Dette samarbeidsprosjektet så vi virkelig ikke komme. Herrene bak duoen Smith / Kotzen er Adrian Smith, mest kjent som en av Iron Maidens tre gitarister, og Richie Kotzen, gitarist og vokalist med en over tredve år lang solokarriere bak seg samt skiver med The Winery Dogs, Mr. Big og Poison på CVen.
Den originale tanke lider skipbrudd når Evanescence presenterer sitt syvende studioalbum, men kvintetten holder godt grep om det melodiske og sogner til øvre sjikt av moderne, symfoniske rockeband gitt metallisk-gotiske, emo-pop-injeksjoner.
Det våres igjen for dronningen av klassisk glamrock, til tross for 70 år på en skinnbuksedrapert bak. «No Control» fra 2019 anskueliggjorde artisten i revansjesugen posisjon, og ble forarbeidet i spann med sønnen Richard Tuckey, som også er sterkt involvert i årets utgivelse.
Liquid Tension Experiment er ute med sitt tredje studioalbum, og byr i den anledning på progmetall av den tekniske og virkelig eksplosive sorten. Slik frir de igjen til fansen, som har ventet tålmodig på mer fra denne kanten.
Saxon er et av hardrockens mere produktive band. Det er sjeldent det går mer enn et år eller to mellom hver utgivelse, og da blir det en del når man har holdt på i over 40 år. Denne gangen er det en samling coverlåter
Det var med spente nyjazzede ører jeg satte igang årets rykende ferske, og etter 7 minutter og 30 sekunder jublende kunne fastslå at de allerede her har toppa forgjengeren! En helt nydelig start på en skive som etter litt skjev jazzing ender i et virkelig fett riff som blander det aller beste fra både rock more »
Det aller viktigste med Oslo Ess sitt siste album, ti år etter debuten, er at det er et halvtimes langt avbrekk og pause fra pandemihverdagen og en tilsynelatende evig vinter som aldri ser ut til å gi seg.
Det er nok dessverre usannsynlig at dette ikke er den siste skiva vi får med Ronnie Atkins på vokal, men hvis så er tilfelle, så går en av Danmarks mest karismatiske vokalister gjennom tidene ned med flagget til topps.
Kvintetten fra Bodø ga ut dette albumet på egenhånd for tre år siden, men da kun digitalt. Musikalsk er vi i landskapet Solefald, symfonisk Emperor og den hardere siden av eksperimentelt Enslaved.
Er du, eller har du noen gang vært, fan av Thunder, så vet du hva du får, og denne kan du isåfall handle inn uhørt. De skuffer sjelden, men på «All The Right Noises» klaffer det med alle ingredienser, energi, låtskriving og utførelse.
Det sjette albumet utgitt under Sunstorm-navnet skapte store kontroverser lenge før det var utgitt, og fansen raste i kommentarfeltene i sosiale medier. Hvorfor? Fordi Sunstorm ble sett på som Joe Lynn Turners prosjekt, men han er ikke med lenger. Inn kommer en annen Rainbow-sanger, Ronnie Romero.
Ser man bort fra Tomahawks hang til abstrus omkalfatring, formodentlig kultivert av Mr. Bungle- makkerne Mike Patton og Trevor Dunn, er bandets femte album – det første på åtte år – katalogens streiteste rockeforekomst.
Et akustisk-diskografisk mellommåltid fra kanadiske Saga, formodentlig pandemisk initiert, fortoner seg langt mer spennende enn først antatt, hvor gevinsten avviker sterkt gjengse strippete coverlåtutgivelser.
Jeg har da vitterlig funnet noe trivelig i løpet av disse amerikanernes over tretti år lange karriere, og nå seks plater. Denne gangen synes jeg det blir veldig slitsomt. Musikken er fortsatt skitten sludge/doom, men jeg blir ikke venn med Mike Williams screamo/hardcore vokal.
Nøyaktig hvor mange plater Tim Scott McConnell har bidratt til, tør jeg ikke gjette, men ”Black Valley” er norsk- amerikanerens femte album under det kledelige epitetet Ledfoot.
Med unntak av en vomitiv julesingel i ”Here We Come A-Caroling” innestår ”Nature’s Light” første fonogramutgivelse fra Blackmore’s Night på seks år. Ritchie Blackmore og Candice Night har riktignok gitt rikelig med konserter i perioden, endog under Rainbow-banneret, og man kan vanskelig forlange at gryende tilårskomne skal overholde samme arbeidsetos som de disponerte i 1970-årene.
«Working With God» inneholder alt jeg ikke liker med genren – det skal liksom være nok å ha et småfett gitar-riff her og der (for de er det riktignok noen av), legge på litt støy og en sær tekst også får det værra bra. Mulig for noen, men ikke for meg.
Innen sin abrupte bortgang i november 2020 rakk legendariske Hensley å ferdigstille et siste soloalbum, skrevet og effektuert i koronapandemiens klør. Et tilfeldig møte på Alicante flyplass i 2018 la føringer for samarbeidet med den russiske poeten, Uriah Heep-frelste Vladimir Emelin, som har pennet samtlige av skivas tekster.
Anneke van Giersbergen innehar en av rockens klareste stemmer, og det var med spenning den nye skiva «The Darkest Skies Are The Brightest» fikk sine første runder ut fra høyttalerne. Hun har jobbet med artister som Ayreon og Devin Townsend, i tillegg til sin egen karriere i The Gathering og som soloartist, og skulle med more »
De rettet opp et litt brokete førsteinntrykk på rekordtid i løpet av én EP, tyskerne, som må sies å være relativt imponerende så jeg gledet meg virkelig til å sjekke ut bandets rykende ferske fullengder. Og den skuffer heller ikke, en slags mellomting mellom nymetall, sleaze og punk setter igang festen forbilledlig selv om de more »
Solodebuten til Oak-gitarist Ole Michael Bjørndal kan nesten beskrives som en reise gjennom den klassiske progrocken fra 70- og sent 60-tall, og man kan høre inspirasjon fra alt fra King Crimson, Rush og Genesis til Procol Harum, Black Sabbath og Nick Drake.
I skrivende stund eksisterer Toto med kun to medlemmer fra den harde kjerne; gitarist Steve Lukather og vokalist Joseph Williams. Sistnevnte kom inn i bandet på plata «Fahrenheit» i 1986, men regnes like fullt som et kjernemedlem av bandet.
Det er visst på tide å legge bort de halvveis vellykkede ’barneplatene’ og ønske Tusmørke velkommen tilbake dit de gjør seg best; mørk, progressiv rock med sterke folk-elementer, for voksne. Dreiningen kunne vel knapt ha vært skarpere, det er ganske så brutalt og grafisk beskrivende lyrikken er denne gang, under tittelens angitte konsept.
Dette bandet startet sin karriere i Italia, men er vel per i dag basert i Norge. Gitarist Guh.lu er bassist i Gorgoroth, og trommene på plata spilt av V. Eindride fra Whoredom Rife.
Svenske Evergrey er ute med sin tolvte plate. Mye av det gode er beholdt fra en etterhvert solid katalog. Det er fortsatt noe umiskjennelig melankolsk over det hele. De progressive elementene er absolutt tilstede, selv om de kanskje er noe nedtonet sammenlignet med tidligere tider.
Inflabitan er en godt voksen kar fra Askim, og de første demoene kom allerede på første halvdel av 90-tallet. Etter dette har det blitt band som Strid og Dødheimsgard på gitaristen, som nå serverer oss sitt debutalbum. Tekstene er skrevet av Aldrahn, AntiChristian pisker skinn og Inflabitan tar seg av resten.
David Cousins loser ærverdige Strawbs gjennom pandemiske tider og leverer herved bandets 27. album, 52 år etter den progressive folkrockdebuten.
Dette er materiale som egentlig var ment å være det tredje albumet til Cobolt 60. Da Mr. Hustler forlot duoen for et par år tilbake, etter halve skiva var skrevet, fikk Død med seg Vald og navnet ble endret til en sammenslåing av nettopp Vald og Død.
Legendariske og tidløse Alice Cooper har bikket 73 år nå, men viser fortsatt ingen tegn til å bremse. Derimot viser han stadig flere tegn til at han nå ikke har så mye mer å bevise – han gjør heller det han selv har lyst til, og tar null hensyn til hva som forventes av ham. more »
Ekteparet Pat og Deborah Mastelotto jobbet i det skjulte med dette overraskende potente prosjektet, motivert av et ønske om å presentere King Crimson-komposisjoner overfor et publikum uten progressiv rockeinnsikt.
De melodiske progrockerne Mystery fra Canada har allerede sluppet ett livealbum («Live In Poznan» fra 2019) etter den fortsatt nyeste studioskiva («Lies And Butterflies» fra 2018), men på denne utgivelsen er det en BluRay som er hovedsaken, i tillegg til 3CDer.
De har allerede klart å skape et aldri så lite navn siden debuten, nordlendingene, og fått ikke ubetydelige navn på fanlista som Lars Ulrich og Danko Jones. 2020 kan jeg dog tippe ble en aldri så liten nedtur da de i utgangspunktet skulle varme opp for Kvelertak på deres turné, men som alt annet ble more »
Bak prosjektet The Norseman Company finner vi trommeslager Geir Arne Dale fra Telemark. Etter han takket for seg i Humbucker i 2016, har han gått svanger med tanken, og jobbet med musikk til sitt første soloprosjekt. 5. februar kom resultatet, i form av CDen «The Coming Of The Chord».
Det er kanskje ikke så mange som blir opphisset av nyheten om en ny soloskive fra Whitesnakes nyeste, blideste og tolvte gitarist Joel Hoekstra, men når man ser nærmere på hvem han har med seg, utgjør det en veritabel supergruppe som burde fange oppmerksomheten til de fleste med en sunn interesse for rock.
Circus Maximus-trommis Truls Haugen viser sin multiinstrumentalistiske side på EPen «The Haugen Archives» som er ute nå. Det er smått imponerende å beherske både gitarer, bass og keyboards såpass bra, i tillegg til trommer, som er hovedinstrumentet til Haugen.
Det er blitt noen år siden jeg sa takk for dansen til finske Korpiklaani. Trekkspill og hurrametal holder ikke for meg på så mange skiver. Og da «Verikoira» setter i gang innser jeg fort at verden har stått stille i de finske skoger.
«Medicine At Midnight» er tiende album i rekken til Foo Fighters og det er endelig her etter å ha blitt utsatt på grunn av tingenes tilstand i verden. De har denne gangen også fått med seg produsent Greg Kurstin som har jobbet med bandet tidligere og vet hva de er ute etter i sounden sin.
Todd La Torre burde for de fleste være kjent for sitt bidrag med å løfte Queensrÿche tilbake til å bli et kvalitetsfylt progressivt metalband. Allerede før han tok fatt på denne jobben hadde vokalisten tanker om et soloalbum. Da Covid-19 inntraff var det dags for å gjøre alvor av planene.
At første Transatlantic-plate på sju år meisles konseptuell og megaloman evner ikke å overraske kjennere av Roine Stolt, Neal Morse, Pete Trewavas og Mike Portnoy. Medregnet bokssettet utsteder kvartetten tre uensartete versjoner av ”The Absolute Universe”, som gestalter innbyrdes differensiert instrumentering.
Billy Sherwood, bassist i dagens mildt sagt utvannede Yes-konstellasjon, spenner atter på seg prosjektlederens bukseseler og ser et tredje kapittel av The Prog Collective over målstreken.
Skambankt, som egentlig var i en prosess med å gi ut et nytt «klassisk» album med full trøkk, bestemte seg på grunn av tingenes tilstand å avbryte hele greia for å fortsette der «1994» slapp. De sier selv at de ønsket å gi ut et album som var forenelig med å gjøre konserter for et more »
Svenske Pantokrator kan vise til et kvart århundre som band, selv om vi kun har fått servert fire skiver. Gutta fra Kalmar vil nok treffe fans av melodisk death metal som In Flames og At The Gates, men jeg tror fans av mer tradisjonell dødmetal også vil like dette.
Med den nye skiva «Immortal» feirer den tyske gitarguden Michael Schenker 50 år som musiker, selv om det ‘bare’ er 49 år siden han platedebuterte med den første Scorpions-skiva «Lonesome Crow», innspilt da Schenker var 16 år gammel. Her fortsetter han i samme stil som ved forrige utgivelse «Revelation» fra 2019.
Gamle Furet/Værbitt har, både historisk og i samtid en bred og knallsterk portefølje hva den progressive rocken angår, og oktetten Meer setter i så måte Hamar-distriktet markant på kartet.
Priset være artister som etterstreber fornyelse. Tre år gamle ”To The Bone” markerte et hamskifte for nyere tids mest profilerte progrock-advokat, og oppfølgeren tyner den elektroniske pop-strikken ytterligere. Det er lite som vakler, rent teknisk. Håndverkeren Wilson forsyner seg ublutt av redskaper i kunstpopens og dansemusikkens verktøykasse
Det hefter noe befriende unorsk ved Needlepoint, som konsoliderer sin unike posisjon i vår nasjonale musikkfaunaen med album nummer fem. De profitterte synergisk jackpot med ”Aimless Mary” i 2015, og årets utgivelse er en naturlig prolongasjon av stjernelagets foregående vokalorienterte slipp.
Amerikanske Mark Tornillo gjør herved sitt femte studioalbum som Accept-vokalist, og fremholder å tilfredsstille fans og bandkolleger. Tyskerne forblir ved en stilistisk lest av tradisjonstung og melodiøs heavy metal, hvor antallet kvalitetssikrede enkeltlåter forordner utgivelsenes innbyrdes rangering.
Hardrockerne i Wig Wam dro hver til sitt i 2012, etter å ha gitt ut «Wall Street» nærmest kun for å fullføre platekontrakten. Gutta hadde sklidd fra hverandre etter år med et vanvittig høyt tempo, og resultatet ble kanskje deretter. I 2020 var tonen en annen, og de følte at tiden var moden for å more »
Bieler spiller selv alle instrumenter på de fleste låtene på soloskiva si, så krediteringen til «The Baron Von Bielsky Orchestra» henviser til hans musikervenner som bidrar. Og du er ganske blank hvis du ikke kjenner til navn som Devin Townsend, Jeff Scott Soto, Dave Ellefson, Todd La Torre og Bumblefoot.
Det begynner å bli en stund siden Steve Hackett fylte hele album med akustisk materiale. Samtidig har nylongitaren og strykeorkesteret alltid preget det musikalske formspråket hans. Med “Under A Mediterranean Sky” byr Hackett på elleve akustiske stykker, praktfullt orkestrert for strykere, og utmerket utført på gitar.
The Dead Daisies har eksistert siden 2013, men har aldri klart å karre seg opp i folks bevissthet. De nærer masse respekt i musikermiljøene, og blant folk som er mer enn snittet over interessert i musikk, men noe allemannseie har de til gode å bli, til tross for et kobbel av kjente og kjære navn more »
Den overambisiøse rockeoperaen “Beloved Antichrist” gikk i glemmeboken for de fleste allerede før den ble utgitt. 3 timer lang, var det de færreste som gadd å gi verket en sjanse. Synd, men det er vel prisen å betale når det kunstneriske tar litt vel overhånd.
Den svensk-amerikanske supergruppa med Erik Mårtensson (Eclipse, Nordic Union) og Jeff Scott Soto (Talisman, Sons Of Apollo, Journey) i spissen er tilbake med sitt fjerde album, og etter tre innertiere ligger forventningslista høyt for fans av bandets melodiøse rock.
Bærumsfødte Olsen viser til lang og broket musikktjeneste, under den kommersielle radaren. Faktisk innledet artisten, med gitar som hovedinstrument, sin profesjonelle løpebane i slutten av 1970-årene, og har bidratt på et tjuetalls albumutgivelser.
2020 ble et spesielt år på mange måter, de fleste med negativt fortegn. Pandemi, lockdown og død var tre stikkord som gjennomsyret året som gikk. Heldigvis var det noen som klarte å gjøre noe positivt midt oppi all galskapen.
Det er av og til ganske så befriende med upretensiøse skiver som dette, selv om tittelen vel er i overkant cocky i forhold til hva innholdet kan forsvare. En relativt kjapp, men likevel ganske dekkende beskrivelse kan sies å helle mot den røffere typen stadion-/puddelrock av kaliber post-glam
Nytt år, ny plate fra The Dogs – det niende på rad. Bandet er som vanlig sinte og Kristopher Schau snerrer og glefser inn i mikrofonen på åpningssporet «Who’s Not Doing Great». Det som er så herlig med The Dogs er at du føler ordene gjennom Kristopher og du føler aggressiviteten i musikken gjennom resten more »
Reginald Dwight, eller som han er langt bedre kjent som og nå vel også offisielt heter; Elton John, er i vinden som aldri før. Filmen ”Rocket Man” har relativt nylig gått sin seiersgang, og det samme har også sjølbiografien ”Me”. Da er det på tide å også kunne by på den ultimate samleboksen for sine more »
I mangel av konserter er liveskiver en hyggelig anledning til å høre band fremfører musikk på en scene med lyden av publikum og vokalistens prat mellom låtene. Selv om jeg ikke er stor fan av liveskiver har dette året lært meg å sette pris på dette.
Man kan undres hvor mange ganger mer materiale som posthumt har blitt gitt ut av Jimi Hendrix’ produksjon kontra hva han sjøl rakk å sende ut på markedet i sin levetid, men dette viser samtidig hvilken kreativitet han rådde over og hvilken drift han hadde til stadig å utvikle sitt eget uttrykk gjennom kontinuerlig studioarbeid.
Jon Bon Jovi er en av de mange artistene som har funnet det for godt å servere fansen en førjulsgave, i form av en digital EP med Tom Pettys “Christmas All Over Again”, Elvis Presleys «If I Get Home on Christmas Day», og «Fairytale of New York», en hit med The Pogues og Kirsty MacColl.
Jeg lar meg opplyse om at dette er svenskenes tredje skive, etter at de ga opp coverband-tilværelsen og heller satsa på låter av eget bryst i ’17. Dette har glatt og elegant gått totalt under min radar, men det menes at de to foregående skivene har vært ganske så radioflørtende og keyboarddrevet mykrock.
I anledning av at 20 år har gått siden U2 ga ut det mange regner som den siste klassiske skiva si, ble det sluppet en eksklusiv og lekker boks med 5 CDer (eller 11 LPer) som fansen kan kjøpe i julegave til hverandre.
Neal Morse er mer kreativ og aktiv enn de fleste av oss, og gir ut album raskere enn sin egen skygge om dagen. Ikke mindre enn tre album skrev og ga han ut med diverse prosjekter i 2020, i tillegg til denne skiva; et livealbum spilt inn under Morsefest 2018.
Det har vært snakk om dette i årevis, men først tidligere i år annonserte Marillions keyboardist Mark Kelly at han endelig var klar til å lansere sitt første soloprosjekt – eller sideprosjekt, om du vil. Det er en forholdsvis anonym gjeng med musikere han har med seg, med unntak av Kelly’s tidligere kollega fra DeeExpus.
AORens kulthelter Unruly Child har virkelig fått i gang produktiviteten den siste tida – i løpet av de siste fire år har vi fått tre nye studioalbum, en liveskive/DVD og en samleboks med 5 CDer og 1 DVD. Og denne skiva låter atskillig bedre enn forgjengeren.
Dette er den sjette skiva fra Aviv Geffen og hans stadig mer sporadiske og motvillige samarbeidspartner Steven Wilson, og det var mange fans som satte kaffen i halsen og lyste fred over Blackfields minne da de fikk høre de to første singlene. Men de to poplåtene er ikke representative for resten av skiva.
Norwegian
Arabic
Chinese (Simplified)
Dutch
English
French
German
Italian
Portuguese
Russian
Spanish