Svenskene, som vokser seg stadig større her til lands som i resten av verden, forærer oss her sitt tiende album – så det føles riktig å starte med en aldri så liten gratulasjon. Som vanlig er det høy kvalitet som serveres, med stor variasjon
Svenskene, som vokser seg stadig større her til lands som i resten av verden, forærer oss her sitt tiende album – så det føles riktig å starte med en aldri så liten gratulasjon. Som vanlig er det høy kvalitet som serveres, med stor variasjon
Altså, hvor mange liveskiver kan ett og samme band pumpe ut på rekke og rad, med stort sett akkurat de samme låtene? Har de fullstendig gitt opp å være et skapende band og gi fansen noe nytt?
Vi har ikke vært mest bortskjemt med skiver fra Tønsbergs store sønner de siste årene, men nå gir de tilbake med renter med ikke mindre enn en hel trilogi utgitt på rappen, der første kapittel “Resonans” kom i fjor og da oppfølger “Dissonans” er det vi blir servert allerede nå. Forgjengeren viste meget lovende takter, og det var med spente ører man spant i gang årets kapittel for første gang.
32 år har gått siden vi fikk «Grin», sveitsiske Coroners femte plate. En plate som slett ikke står på favorittlista til tilhengerne av de fire første platene. Meg selv inkludert, selv om jeg nå synes det er en del kult på den.
In what seems to be a recurring theme at the moment, when I have been reviewing old stagers and their latest releases – like Michael Schenker and Bryan Adams – I am discovering happily that the old guard can still cut it – and how!
If ever there was a case of don’t judge a book by its cover, then this is it! The latest release from MSG has truly awful artwork, but the songs on the album are splendid from start to finish.
From the opening chaotic, adrenaline-filled “Neurotica” to the propulsive closer “Thela Hun Ginjeet”, the recording is immersive and consistently compelling, even after several listens. It captures the energy of a band that feels alive, not nostalgic. They simply could not have done it any better.
Osmose Productions Trøndertrioen ligger ikke på latsiden og et år etter den flotte «Livskramper», får vi bandets sjette plate, «Svekkelse». Forrige plate var første som trio, med TK på trommer, og årets utgivelse er samme besetning og følger fint opp der «Livskramper» slapp. «En Elv Av Kjøtt» er første singel og dette synes jeg representerer […]
Jeg holdt på å falle av stolen da jeg så at det har gått hele ni – 9 – år siden dronningas forrige fullengder, “Scandalize My Name”. Da er det saktens på tide med en ny, og Ida Maria leverer med det sju pluss tre dødssynder, et kult konsept, men hvordan står det til med musikken?
Etter debutalbumet “Origin Of Species” i 2018 har prosjektet DarWin gitt ut album med to til tre års mellomrom, og nå virker de å ha fått fart på sakene, for i skrivende stund er de allerede i ferd med å ferdigstille neste album, enda “Distorted Mirror” såvidt er ute, og den forrige kom i juni i fjor.
Dette var jammen en frisk overraskelse. Altså, jeg liker godt bandets to første plater, «Product Of Imagination» og «Heresy» fra det glade 80-tallet. Det jeg har hørt av nye skiver fra dette millenniet har ikke overbevist meg i samme grad.
InsideOut Music Allerede før man har hørt så mye som én takt av de finske nykomlingene vet man hvordan Royal Sorrow vil låte. Trioen omfavner moderne, progressiv metall, hvori nesten samtlige aktører kniver om eksakt samme estetikk av teknokratiske presisjonsostinater, kronglete metrikk, og helst dype kontrastflater av henholdsvis ungdommelig aggresjon kontra pop-melodiøsitet. Etter å ha […]
Skotske Biffy Clyro er tilbake med sin ellevte skive, den første etter covid, men har ikke endret stort på suksessoppskriften fra de siste 15 år.
Indie I fjor vår fikk vi EP´en «Råtner På Rot», som jeg ga lovende omtale. Bandet er Nattverd og Trollfest trommis Renton sin baby, og med seg har han Koldbranns Mannevond på vokal, og Metal Militia strengeharverne Larsen og Sagstad. Der jeg synes EP´en var mer black metal finner vi et langt større spenn på […]
Metal Blade Den franske multiinstrumentalisten Gautier Serre har gjennom bandet Igorrrs fire album bygget seg høy kredibilitet, men også, som i mitt tilfelle, en smule frustrasjon. Også på det femte albumet, «Amen» er det mye musikk å ta innover seg. Likevel finner jeg det mer lyttevennlig denne gangen. Tidligere har jeg slitt med å finne […]
Institusjonen innen engelsk death/doom leverer i år sitt syttende album, og det med et album som er veldig tilbake til røttene. Kanskje ikke bare den spede start, men generelt mye fra det første tiåret.
Med fjorårets «Stars» spankulert trønderske Fjeldvær over i elitedivisjon for kontemporær, nordisk popmusikk. Dennes bakgrunn fra jazz kausjonerer kompositorisk oppfinnsomhet og intrigante arrangementer, som øver appell til både hode og hjerte.
Navnet skjemmer ingen, og etter et par år på øvingslokalet er det nå tid for bergensernes debutplate. Når «Mission Log 1601» åpner tenker jeg med ett Megadeth i sin mest polerte periode. Kanskje ikke lydmessig, men mer stilen.
Lorna Shore sitt femte studioalbum holder ikke tilbake på lyd, rå vokal og overraskende mange små og til tider store doser med power metal (på godt, men mest vondt). Albumet har derimot fått blandet kritikk av både gamle og nye fans.
ATFM Mjolne var gjennom 90-tallet trommis i Skiensbandet Mactätus, og var med på samtlige av bandets innspillinger. Nå er tiden inne igjen for å bevege seg ut på platemarkedet, og i Mjolne betjener trommeslageren alle instrumenter og vokal selv. Med sitt debutalbum tar Mjolne oss tilbake til en glemt tid da black metal var storslagent […]
Massacre James Rivera er et navn mange innen metallen burde nikke gjenkjennende til. Men det var i Helstar det begynte, og han slår faktisk bandets gitarist og grunnlegger Larry Barragán med én skive, da han var ute på 1995’s «Multiples In Black». Elleve skiver er det blitt på bandet som fint går inn under paraplyen […]
Selvfinansiert Tromsøværingenes første plate, «Infinite Death» ble nominert til Spellemannspris, og nå tre år senere får vi oppfølgeren. Bandets crossover vil helt sikkert ha sin fanbase hos de som liker Municipal Waste, og åpner de konsertene med halvannet minutt lange «This Is Where You Die» så vil jeg tro det råder kaos fra første stund. […]
Så er endelig stjernekikkerne fra Trøndelag tilbake med sin fjerde fullengder siden 2009(!). To år etter meget sterke “Life Will Never Be The Same”. Men har trønderne fortsatt krutt i posen?
Napalm Records De okkulte rockerne ble dannet i 2006 og debuterte med den flotte ep´en «Lucem Fwerre» fem år senere. Helt perfekt timing for den okkulte retro rock bølgen som herjet. YOTG er et band jeg falt for og fikk med meg live mange ganger. Like begeistret har jeg ikke vært hele veien for platene, […]
Spidergawd har fra plate nummer to brukt det romerske tallsystemet for å navngi skivene sine, men den har de gått bort fra denne gangen, når “From Eight To Infinity (From 8 To ∞)” treffer hyllene. Hva bakgrunnen for dette høydramatiske skiftet er, kan vi bare spekulere i, men sånt holder vi oss for gode til, så vi nøyer oss heller med å si hva vi mener om musikken.
“No Way Out” is a strong debut album, despite not taking any risks. If you are a fan of feel good, 80s AOR/melodic rock full of hooks and sweeping synths, with a polished production, check it out.
Napalm Records Spoler man 10 år tilbake i tid, så forefantes ubestridelige kongruenser mellom de svenske ensemblene Year Of The Goat og Ghost, både tonedialektisk, stilistisk og litterært. I 2025 er motsvarigheten splintret. Mens Tobias Forge etterstreber å gjøre Ghost til det nye Def Leppard, så fraviker ikke Year Of The Goat sitt ærend som […]
Svenske The Hives er tilbake med ny skive – deres sjuende i rekka – bare to år siden de i 2023 kom tilbake etter en pause på over ti år.
Svenske Ambush er ikke av de mest produktive bandene på skivefronten, og hele fem år har gått siden forrige album “Infidel”. Har så svenskene brukt tiden fornuftig? Ja, definitivt.
Sørlendingenes syvende plate er starten på det største prosjektet i bandets historie. En triologi bestående av tre plater som vil komme det neste året, skrevet og spilt inn samtidig.
It is always good, even reassuring, that artists like Bryan Adams, who have had such critical and commercial success over many, many years and therefore have nothing to prove, produce a genuinely good album!
For oss som har vokst opp med rock fra 70- og 80-tallet, er det noen artister som ligger hjertet nærmere enn andre, og helt siden jeg hørte Deep Purples “Burn” fra California Jam (1974) da jeg var guttungen, har Glenn Hughes vært en av mine favorittvokalister. Det er aldri noen selvfølge at musikere er aktive som 74-åringer, men så er det da noen som stiller i en helt spesiell klasse, og der er vår venn Hughes hjertelig til stede.
The Good, the Bad and the Zugly eller bare GBZ er tilbake med ny skive, kun et drøyt år etter deres forrige plate «Decade of Regression». Den gang var det en hybridskive med både nye og gamle låter, mens det denne gangen er en mer vanlig utgivelse.
De engelske AOR-prinsene FM la egentlig opp i 1995, og skulle gjenforenes for én konsert i 2007 – og det var så vellykket at de siden har gitt ut en perlerad med brillefine skiver. Er så den nyeste, «Brotherhood», like brillefin?
I en alder av 74, og mer enn ti år etter levertransplantasjonen leverer Walter Trout fremdeles blues med hjertet utapå skjorta.
Vi begynner etterhvert å bli vant til at det italienske plateselskapet Frontiers initierer sideprosjekter og «supergrupper», med høyst varierende resultat. Heldigvis kan vi rapportere at den svenske supergruppa Crowne fortsatt fungerer ypperlig på sin tredje utgivelse «Wonderland».
Nå er det ganske sjelden at kombinasjonen hardcore og EP´er gjør at jeg kaster meg over anmeldelsestastaturet, men disse danskene synes jeg fortjener omtale.
“Pumpkins United” sound more cohesive than on the self-titled 2021 album, which sounded like different styles clashing. It contains the classic speed-metal riffs, twin-guitar harmonies, soaring choruses and crisp and punchy production you would expect from Helloween.
Marshall Records This summer, we witnessed Nova Twins delivering the most exciting live set at Malakoff festival, and consequently were eager to hear the band’s new album “Parasites & Butterflies”. Nova Twins, made up of vocalist/guitarist Amy Love and bassist Georgia South, have had support slots with Lenny Kravitz and Biffy Clyro, and Rage Against The Machine’s Tom […]
The melodic sophistication and story-telling skills of *Frost, the heaviness of Tesseract, the dynamic rhythmic shifts of Haken, and yet very much Ihlo’s own distinctive sound. Accomplished and immersive modern prog rock brilliance.
Kun 16 år gammel har Storm klart å fange en stor del av musikk-Norge i sin hule hånd. Selv om man kan beundre den unge alderen og det som følger med, kan man ikke unngå å faktisk ha litt meninger om den unge artistens debut-plate.
Actworld Historien startet i 2019, med EP-en “Rebirth”, før “Heatwave” fulgte i 2021. I 2023 gikk bandet over til album-formatet, med “Falling”, og nå altså, “Eternal Winter”. A.C.T fant sin egen sound umiddelbart da de startet opp på slutten av 90-tallet, og har vært tro mot seg selv siden. Etter “Eternal Winter Intro” er unnagjort, […]
Halestorm at their most visceral and fiercely honest. “The Painful Truth” combines the band’s strengths after over 20 years together, and yet it feels like they are starting a new chapter. In the words of Daft Punk: “Harder, Better, Faster, Stronger”.
Om noen i sin svimete villfarelse skulle mene at Kleive/Reiersrud ikke har noe å gjøre i et magasin for vidstrakt rock, så rens hjernen og imøtegå orgelnedgangen i finurlige «Hellig Olav» eller albumets mest improvisatoriske affære, «Dies Irae», hvor Kleive sannsynligvis krysser spor med en yngre Keith Emerson-influert utgave av seg selv.
Now all in their late 70s, bassist Dennis Dunaway, rhythm guitarist Michael Bruce and drummer Neil Smith have gotten together to create something new with Mr Cooper, a man who could easily rest on his laurels and accomplished discography. Will this new adventure tarnish his legacy?
En av mine sommertradisjoner er å anmelde samlingene fra fjorårets kull på rock og metallinja ved Buskerud Folkehøgskole. Samtidig kommer det like overraskende hvert år at enda et skoleår er omme. Bra en ikke blir noe eldre selv. Det er alltid like artig å høre hvilken retning innen metallen som er i hovedfokus det aktuelle året.
Da «Circling From Above» stiller betraktelig jevnere enn både «Crystal Ball» og «Pieces Of Eight», samt hakket hvassere enn «Crash Of The Crown», står vi faktisk overfor tidenes beste Styx-plate, 53 år ut i karrieren
Herman Rarebell var der da det skjedde. Som trommeslager i Scorpions fylte han stadioner gjennom hele åttitallet.
I Hate RecordsRøsten som bærer «Epicus Doomicus Metallicus», samt dagens Candlemass, solodebuterer på imponerende vis. Herværende materialet ble digitalt anstilt i fjor, og finner fysisk markedsrom inneværende sommer, til glede for alle med mondene smaksløker i retning mørk, melodisk tungrock. Ikke overraskende krysses spor med Langquists moderband, men «The Castle» favner stilistisk bredere. Naturlige preferanser […]
Det er litt vanskelig å telle studioskivene til Sodom, men jeg tenker vi sier nummer seksten, når jeg trekker ut to skiver med nyinnspillinger. Og band med en slik katalog over et spenn på førti år hender det seg har noen krumspring på veien.
Supertraditional Records Å bonifisere vevninger av tradisjons- og populærmusikk er deres troskyldige ærend, og idet Valkyrien Allstars slipper sitt sjuende album lytter en større andel av populasjonen enn noen kunne forespeile seg ved lanseringen av en kritikerrost 2007-debut. Blant flere aktverdige ensemblekvaliteter gestaltes en higen etter uprøvde løsninger, noe som gjør brorparten av bandets fonogrammer […]
For fans of Enslaved and Ihsahn, but also for those with an open, sophisticated musical imagination, just like Mjelva himself. The record contains a powerful musical narrative, punctuated by Mjelva’s fiddle, vocals and guitar, that might just awaken your soul, as the album title suggests.
Det er gått seks år siden debuten «GastiR – Ghosts Invited», en plate som ledet til Spellemannspris. Plata likte jeg godt, og belønningen var den samme da som nå fra denne anmelder. Jeg likte godt variasjonen og spekteret både band og vokalist viste, og dette videreutvikles nå.
Napalm Records Mange vil mene at sanger og medstifter Jonas Renkse begår et moralsk svik ved å kontinuere Katatonias eksistens etter at dennes årelange svirebror, gitarist Anders Nyström, mønstret av. At Nyström heller vil fronte 90-tallsmodellert dødsmetall kan neppe klandres andre enn ham selv. Derimot ville det oppleves som et kunstnerisk bedrag skulle Katatonia begraves […]
Tom Petty er ikke her lengre, og Eagles har ikke gitt ut ny musikk siden 2007. Hva skal en stakkar gjøre da? Kanskje sjekke ut det nye bandet til tidligere Heartbreakers-trommis Stan Lynch? Etter å ha hatt skiva i noen uker, og hørt den et titalls ganger, kan jeg avsløre allerede her at; joda, det syns jeg du skal.
Tons of Rock-aktuell fransk metalcore med elegante detaljer i baguetter og spann, og vinkarafler breddfulle av gode melodier.
Til tross for at Don Felder (ex-Eagles) ikke har spydd ut soloalbum, sitter han på et hvelv med masse musikk som ikke er tidligere utgitt, og det har han tenkt å gjøre noe med nå, for i dag er “The Vault- Fifty Years Of Music” ute i hyllene. Låter fra 1974 og frem til i dag har fått behandling av noen av de fremste musikerne i bransjen, og gis nå ut.
Gary Moore har ikke behøvd noen nærmere introduksjon på mange tiår, og i år er det faktisk ikke mindre enn fjorten år siden han gikk bort, så alt for tidlig. Heldigvis dukker det opp opptak fra tid til annen, og nå er et konsertopptak fra 2008 klar for platestifter verden over.
Transgressive Records Så lenge Ron og Russel Mael tilvirker musikk er verden i vater… «Mad!» innestår albumdiskografipost nummer 28 – i seg selv en bragd – og føyes til en ubrutt rekke av kunstneriske triumfer initiert ved «Lil’ Beethoven» anno 2002. Sommerens fonogram intonerer med tung elektronikk og forvrengt gitar, i Sparks-eklatant repetisjonsformular, som utmaler […]
Det har gått over ni år siden «Anarchytecture», men omsider er Skunk Anansie klar med sitt syvende album.
“Bees in the Bonnet” kicks off with a heavy 70s hard rock groove that Black Sabbath or Led Zepplin would be proud of. Although well known in jazz circles, there is plenty for rock and metal fans to appreciate.
«Hva Nå?» er melodisk skarp, dynamisk, velbygget, rå og temmelig eksepsjonell i sin norske samtid. Bandets sosiopolitiske harme spiller udelt på lag med det musikalske, uten å redusere fordringer til divergens, verken tonalt, instrumentelt eller i styrketegn.
This is music that should be played live. A band to watch, even if they are reinventing the wheel / The Wall.
Svenskenes 17. studioalbum prolongerer tonalitet og temperatur fra forgjengeren «Look At You Now», hvilket er dårlig nytt for den som fordrer kontrasterende og fasetterte blomsterkonge-fonogram.
Canadiske Harem Scarem har i over tretti år vært garantister for melodisk hard rock av ypperste klasse, og er nå tilbake i manesjen med sin første skive på fem år.
Svenske H.e.a.t er klare med sitt åttende album, og resepten er den samme som før. Her får du bøttevis med fengende melodiøs hardrock. Dette er bandets andre album etter Kenny Leckremo sin tilbakekomst, og han høres hakket tryggere ut på “Welcome to the Future”.
Hvis du likte retningen Ghost tok med «Impera», så vil du høyst sannsynligvis like – elske! – «Skeletá». Hvis ikke, så vil du neppe like denne heller.
Det er neppe få som fremdeles går rundt og venter på at Rush skal plukke opp ballen igjen, men det spørs om det bare er å skyte ei lang pil etter den drømmen, når vi ikke har Neil Peart blant oss lengre
54 har en over tjue år lang historie, og på livets landevei har trommeslager #25 vært innom Old man’s Child og Forgery, mens vokalist #44 kan vi også høre i Bolverk. Og nettopp vokalen imponerer meg stort. Og innen ekstrem metal føler jeg han er innom hele spekteret.
Det er alltid spennende når gamle helter skal gjøre noe “nytt”, da dette ofte kan ende i en kaskade av klisjéer, og undertegnede har ved flere anledninger bedt om at de ikke slutter i dagjobben sin samtidig som de kaster det forferdelige “prosjektet” langt til sjøs.
Det er nok mange som nikker gjenkjennende når navnet Willy Bendiksen kommer opp. Han holdt jo grooven intakt i band som Flax, Høst og Blonde On Blonde, for å nevne noen. I tillegg har han spilt med artister som Bernie Marsden og Micky Moody fra Whitesnake og John Norum (Europe) og Brian Robertson (Thin Lizzy) har begge spilt i Wild Willy´s Gang.
W.E.T., med Jeff Scott Soto og Eclipses Erik Mårtensson i spiss, er nå fremme ved sin femte utgivelse, seksten år etter debuten, og oppskriften er stadig den samme – energisk og melodisk hard rock med sylskarpe riff, fengende vers og allsangrefrenger større enn Jotunheimen – låter som du griper deg selv i å kauke med på allerede under andre gjennomspilling.
Mens Deep Purple tar seg en vel fortjent pustepause har keyboardist Don Airey samla troppene for å gi ut soloalbumet “Pushed To The Edge” som har ligget til modning i et par år og vel så det.
Det har gått inflasjon i melodisk death metal, men svenske Arch Enemy er på sett og vis pionerer innen genren. Helt siden oppstarten i 1995 har de kjørt den samme oppskriften, riktignok med noen nye ingredienser i form av bandmedlemmer.
Visceral and raw, yet sophisticated and accomplished, O.R.k. have created a contender for album of the year, and it is only March.
Polio-smørkniv og kristen-fascisme! Brooklyns heiteste trad-metal-trio slenger ut sin fjerde langspillplate i alle retninger og lander med støvlene solid planta i asfalten.
Mye har vært sagt om kanadierne opp igjennom, og de ble spådd en lysende karriere allerede for en god del år siden – noe som vel kan sies de har bevist til fulle med både listeplasseringer og Grammy-nominasjoner over dammen. Selv var det meningen å se de på Tons Of Rock for et par år siden, men de måtte dessverre ryke da et visst amerikansk band sto på andre siden av sletta samtidig. Nuvel, det kommer vel nye muligheter.
House Of Distillery Records Etter å ha sluppet flere singler som har vært spilt på radio både i Sverige og Norge. Pink Nun lager melodiske, energiske, riffbaserte låter og er inspirert av dansbar garagerock, punk og new wave fra den dramatiske og grensesprengende perioden på slutten av 70- begynnelsen av 80-tallet. Albumet inneholder 10 låter […]
Architects har alltid levert album som skiller seg fra det forrige, dette gjelder nok en gang med dette albumet og det skuffer ikke. Bandet fra Brighton med Sam Carter i front på vokal, fikk hjelp av ingen andre enn tidligere Bring Me The Horizon-medlem Jordan Fish med å produsere albumet. En perfekt match til en plate som dette.
Reingold Music Jonas Reingold, forhenværende blomsterkonge-bassist og nu permanent medlem av Steve Hacketts band, har slitt med å finne tid til sitt hjertebarn, Karmakanic. Ni år etter «Dot» utkommer endelig bandets sjette album, som ingenlunde bryter stilistisk med bandets katalog. Tonedialektisk foreligger eklatante sammenfall med Roine Stolt, Hans Lundin og Neal Morse, hvilket skulle borge […]
Plata er blant annet gjort med forhenværende Tull-medlemmer Andrew Giddings og James Duncan, samt Jack Clark som ny gitarist, og prosjektet ble initiert av en rekke instrumentaldemoer nedfelt av Anderson, Giddings og Duncan. Kanskje forklarer dette skivas stilistiske dreining, frodig instrumentert av akustiske gitarer, mandolin og trekkspill, som i alle fall sporadisk knytter ad til bandets uforlignelige folkrockperiode fra slutten av 70-tallet.
Tja, hvor skal jeg starte? Dette ble en todelt opplevelse. Robin McAuley er en av mine favorittvokalister, og i en voksen alder av 72 synger han fortsatt bra. Imponerende bra faktisk. Men han er litt som Brauten (Erling Haaland), han må ha noe å jobbe med og klarer ikke å dra lasset alene.
Metal Blade Killswitch Engage slapp i februar i år sitt niende studioalbum – This Consequence, gjennom Metal Blade Records. Det Grammy-nominerte bandet fra USA har holdt på i ikke mindre enn over 25 år, og deres nyeste utgivelse gir ikke inntrykk av at de kommer til å gi seg med det første heller. Bandet som […]
Sist vi hørte fra Baron Bieler var med albumet “Postcards From The Asylum” i 2023, og tidvis var galskapen i musikken til å ta og føle på. Nå er oppfølgeren “The Escapologist” klar, og etter å ha hatt plata nærmest på konstant repeat i flere uker føler jeg meg endelig frisk nok til å forfatte noen ord om produktet til gåten Jason Bieler.
Italienske Lacuna Coil skrider inn i sin fjerde dekade som arbeidende ensemble, og har reell grunn til å dekorere et kunstnerisk korpus med hedersjuggel. Etter en kvalitativt fortynnende diskografi i kjølvannet av semiklassiske «Comalies» tok det seg voldsomt opp med «Dark Adrenaline» og «Broken Crown Halo», henholdsvis fra 2012 og 2014, og siden har kvintetten funklet innen symfonisk metall.
Nok et svensk band har presset ut en skive i vintermørket, og dette er Dynazty sin åttende i rekken. Er så dette noe som lyser opp hverdagen? Definitivt om du liker pompøs hard rock/power metal med mye synth.
Saor fra Skottland lager en type atmosfærisk black metal som er sterk inspirert av det keltiske. Sekkepipe og fløyter er flittig i bruk, låtene er lange og forteller rike musikalske historier.
Det har blitt spekulert en del rundt det nye albumet til Sivert Høyem etter hvert som de første singlene kom ut, og han har begynt promoteringen. Skal han lage korte låter nå? Og popmusikk? Han?
Four years after their 2021 outing “Wallflowers”, progressive metal Ukrainian ambassadors Jinjer are back with a record which speaks, in one way or another, of the struggle of their homeland following the criminal, lawless invasion by Russia, expressed through a series of tales which are ostensibly personal, being told in the first person, and pouring out streams of emotion.
Spenningen har vært stor blant Dream Theater-fansen helt siden det høsten 2023 ble annonsert at trommis Mike Portnoy var tilbake i bandets rekker. Og nå er newyorkerne klare med sin sekstende skive, og den første med Portnoy på seksten år.
Debutplata «Phantasmal Triunity» fra 2018, så vel som EP-en fra 2015, er utgivelser som for meg viser at det er mulig å komme opp med noe originalt innen black metal-grenen. Jeg vil si Nachash er et band som har det lille ekstra.
Confess sin historie starter i Teheran i 2010, og rett i forkant av bandets andre album ble Nikan og Arash arrestert for blasfemi og propaganda mot staten gjennom sin musikk og intervjuer. Kortversjonen er at de flykter fra Iran og havner i Harstad, hvor duoen er utvidet til band, og skiveantallet nå er blitt til fire.
Sist vi fikk en ny offisiell utgivelse fra Thin Lizzy var 4. mars 1983, da de slapp “Thunder And Lightning”. Og mest sannsynlig er antallet fans som har venta på noe nytt fra den kanten forholdsvis lavt. Ikke at “Acoustic Sessions” byr på ny musikk, tvert imot.
Wardruna’s sixth record, named after a Norse archetype, the She-Bear, the warden of the forests, is a beguiling mixture of dense rhythmic pieces and haunting solitary voices.
Et album med en låt som heter “Hooked” som faktisk får deg hekta, lover svært godt for Franz Ferdinand’s sjette studioalbum.
Da er jaggu nok ei runde rundt sola komplettert, og det er på tide å ta et lite og reflekterende steg tilbake og oppsummere med seg sjøl; hvilke skiver gjorde virkelig vei i både velling og øreganger dette året? Det vil si; det behøver ikke du, for NRM-redaksjonen kan som alltid stille med fasit og fortelle deg hvorfor skapet skal stå akkurat der.
Retro and yet refreshing, “Muscle Shoals” is one of 2024’s finest records.
Du har kanskje ikke hørt om dette bandet, men det er en ekte supergruppe med Eric Martin (Mr. Big), Matt Sorum (Guns N Roses), Jack Blades (Night Ranger) og Japans fremste gitarhelt Tak Matsumoto.
Det italienske progmetalbandet DGM har lenge ligget og lurt i vannskorpa med solide utgivelser, men hadde frem til nå enda ikke slått ut i full blomst – men denne gang satt den.
For et års tid siden slapp Ulver låta «Ghost Entry», gjennom sine egne kanaler, og deretter har det kommet en og annen som nå utgjør Oslobandets trettende plate «Liminal Animals». Nevnte låt åpner ballet, og er en god elektronisk poplåt, slik vi er blitt vant til på Ulvers seneste plater.