NORWAY ROCK MAGAZINE
Det melder seg alltid en viss spenning når rutinerte ringrever i andre halvdel av 70-årene gir ut ny musikk, og kanskje spesielt når det er band som ligger hjertet såpass nært som Deep Purple gjør. Man forventer nok ikke et nytt “In Rock” eller “Perfect Strangers”, men et visst kvalitetsstempel bør man kunne forvente.
Kanskje var vi ikke helt overbeviste om at det tidligere varslede siste-albumet til Mr. Big ville bli en realitet, men nå er det altså klart for bandets siste hurra, som vokalist Eric Martin uttalte det. Trommis Pat Torpey gikk bort i 2018, og det var tydelig at bandet ikke følte det var riktig å fortsette uten ham. Like fullt er de nå på sin siste turné før de kaller det en dag, og har fått med seg Nick D´Virgilio til å fylle setet til Torpey. Ikke et dumt valg, ettersom han har vist seg som en like habil vokalist som trommis ved flere anledninger, blant annet i Spock´s Beard da Neal Morse takket for seg.
Da er det jammen meg blitt syvende gang vi anmelder musikk skapt av rock og metallinja på Buskerud Folkehøgskole. Ofte opplever jeg at det er enkelte sjangere som har vært trenden forskjellige år. Som i fjor, hvor det gikk mye i death/doom. I år er det litt mer sprik, men fortsatt innenfor den tyngre delen av rocken.
I forrige intervju med Nocturno Culto her i Norway Rock Magazine, fortalte han at det blir en skive til med Sarke. Hva nå det betyr gjenstår å se, men skulle den åttende skiva bli den siste er det da ikke feil å gi seg på topp.
Fjorårets store overraskelse var nyinnspillingene av Sepulturas «Bestial Devastation» og «Morbid Visions». Uten å vanligvis finne noe glede i nyinnspillinger, så var dette så fett at skivene er blitt spilt ganske så ofte. Når «Schizophrenia» ble annonsert tenkte jeg at nå får det vel snart greie seg.
Det kan vel ikke påstås at Okular forhaster seg med sin tredjefødte, betegnende kalt «Regenerate» – hele elleve år har gått siden forrige gang. Det sies jo dog at den som venter osv., og det er da slett ikke uefne greier som avslutter ventinga for de millionene som har sovet i kø, sitrende av forventninger for hva som nå endelig har kommet.
Glenn Hughes told us in an upcoming interview that the band wrote the album in under 30 hours. This is not just a supergroup, but a supergroup with superpowers.
In “Tear It Down” they have attempted something genuinely bold and arguably more ambitious than any of their work to date and succeeded. To be clear, this piece alone warrants listening to this record. Without it, we would have a good record, with strong songwriting, forceful lyrics, and first-rate playing from the band and their guests alike, but add this final piece and the overall impact of the production, and you have something remarkable.
«Man skal ikke mange minuttene ut i «Headless Cross» (1989) før man skjønner at man har å gjøre med et av de sterkeste albumene i bandets katalog. Mystikken, stemningen, tonaliteten, riffene og den tidsriktige mixen skaper en enestående atmosfære som, da den kom, både er perfekt tilpasset samtidens tendenser samtidig som den ivaretar bandets særegenhet.»
Indie Recordings Jeg registrerer at Oslobandet har gjort seg bemerket og gjort det godt siden de slapp sin debut i 2017. Og selv om bandet kan kalles voksne menn, så har jeg i grunn etterlyst nye moderne aktører som lokker de unge til metallen slik at scenen lever videre. Og her tror jeg Fight The […]
Det finnes band som bare har ett album i seg. Nestor er ikke blant dem. For selv om de nå byr på «mer av det samme» og således ikke presenterer oss for ei spennende skive, er låtene både velformulerte, velspilte og velproduserte.
Gibson Records Det begynner å høre til sjeldenhetene at en utgivelse fra den behattede stjernegitaristen Slash skaper de største soniske jordskjelvene, selv om det har kommet ganske så gjennomgående anstendige saker fra så vel Slash’s Snakepit som under eget navn og i samarbeid med bl.a. supervokalist Myles Kennedy. Årets slipp er imidlertid første soloskive uten nevnte Kennedy, i stedet har hr. Hudson valgt å gjøre en cover-skive med forskjellige […]
Det skal innrømmes at hvis Lenny Kravitz ikke hadde hatt en rocka fortid med låter som «Always On The Run» og «Are You Gonna Go My Way» for å nevne noen, så hadde han rett og slett ikke hatt noen plass i Norway Rock Magazine, for mesteparten av dette er ikke spesielt rocka.
Engelskmennene hevder på sin fjortende plate å være uovervinnelige. Joda, det finnes selvsagt større britiske artister, men Demons klassiske melodiøse hardrock har stort sett vært ganske stabil og ganske så trivelig i rundt 45 år. Ikke minst er Dave Hill og hans menn veldig trivelig live. Etter
Det har gått ni år siden forrige Slayer-skive, fem år siden Slayer ble oppløst, og fansen har ventet spent på nye livstegn fra thrashgudene. Og nå er omsider debuten fra Kerry King ute. Kan den dempe savnet etter Slayer?
Når Bailltak sparker debutalbumet Finnmark ut på markedet, flerrer musikerne samtidig opp den nordnorske rockehimmelen med kolossal selvtillit. For med fandenivoldske pågangsmot tar Vadsø-bandet, ja nettopp, et solid balletak på lytterne med denne utgivelsen.
Amerikanske Riot V er etterlevningen og arven etter den eminente gitaristen, Mark Reale, som dessverre forlot oss i 2012. Men de gjenværende bandmedlemmene med Donnie Van Stavern i spissen videreførte varemerket under fanen Riot V. Bandet har endret både stil og bandmedlemmer drastisk siden oppstarten i 1975, og har siden mesterverket “Thundersteel” fra 1988 holdt seg på den tradisjonelle heavy metal-stien.
Det er mange som har beskrevet Sebastian Bach som et barn bortgjemt i kroppen på en voksen, så det er kanskje ikke en overraskelse at han til slutt tok det på alvor og lagde det som albumtittel. Eller kanskje han bare vil være med på spøken?
Den umiskjennelige stemmen til Corey Glover kjenner vi allerede godt fra årene med Living Colour, og det hersker ingen tvil om hvem som står bak mikrofonen i Sonic Universe heller, selv om bandet er et annet.
«Resonans» av palettens desidert mest bemerkelsesverdige komposisjoner. Man håper begge blir å høre fra scenen når bandet legger ut på tur mot slutten av året.
Metal Blade Progressiv Sludge/post metal er hvor Metal Archives plasserer skottene sjangermessig. Og det stemmer ganske bra. Tre sjangere hvor jeg isolert sett ikke besitter noen ekspertise, men liker utvalgte representanter. «Voidkind» er kvintettens tredje plate, og bandet selv omtaler den som mer catchy og tilgjengelig enn tidligere verk. Med det utgangspunktet har jeg gitt […]
Tyske Accept trenger vel neppe noen nærmere presentasjon, og er i likhet med Iron Maiden og Judas Priest et av de gamle metal-lokomotivene som har klart å holde på dampen. Riktignok har noen av delene blitt skiftet ut underveis, men Accept har etter comebacket i 2010 med “Blood of the Nations” levert flere sterke skiver.
Reigning Phoenix Music Floridas slemmeste gir oss denne våren sin trettende plate. Det AI-genererte omslaget har vært gjennom noen runder debatt på nett, og som første singel, fikk vi «Bury The Cross…With Your Christ» første juledag. Litt av en julesang, og selvsagt var ikke datoen tilfeldig. Denne låter veldig Deicide. Og det gjelder hele plata. […]
Mighty Music Jeg har begge de forrige platene til danskene i hylla, og jeg kan ikke påstå jeg husker noe av innholdet. Så jeg antar inntrykket ikke har vært stort. Når de tre medlemmene som har vært konstante siden 1993 nå slipper ny plate, tjueen år etter forrige, «A World To Drown In» er inntrykket […]
«Hombres» er den fjerde skiva fra Glasgow-bandet Gun siden gjenforeningen i 2008, og hele syv år har gått siden sist, om du ser bort ifra 2022-utgivelsen «The Calton Songs», som er nyinnspillinger av låter fra 80-90-tallet.
Da kan det igjen rapporteres om ny utgivelse fra undergrunnspønkerne som egentlig ikke er så veldig undergrunn lenger; nemlig GBZ, eller The Good The Bad and The Zugly da, for å være langtekkelig og korrekt.
Miserate er et nytt band med medlemmer fra band som Syrach, To Cast A Shadow og The Crest. Denne fire spors EP’en slippes av bandet selv på digitale plattformer, og byr på tungsindig death/dooom. Det er mye Peaceville på tidlig 90-tallet i musikken, med et lydbilde som er hakket mer moderne og massivt.
Independent Confirmation Bias er et norsk prog/art rock-band, grunnlagt av bassist Jon Martin Haarr, gitarist Ørjan Risa Svensen og trommis Kai Gabrielsen, som oppsto etter deres tid i tribute-bandet Rusj – A Working Man’s Tribute to RUSH og et ønske om å skape egen musikk. Etter å ha rekruttert keyboardist Fredrik Skår, vokalist Lars Martin […]
Ut fra intet kommer stjernelaget Coffin Storm sin første plate. Stjernelag hvis dine referanser er norsk thrash og black metal vel og merke. Vokalist Fenriz skulle vel neppe trenge noen introduksjon. Apollyon og Bestial Tormentor har begge spilt i Lamented Souls, og henholdsvis Aura Noir og Infernö.
‘JPEG RAW’ expands on blues rock artist Gary Clark Jr’s vast array of influences, merging Prince like pop-funk, jazz, African music and even a little country. The star of the show is Clark Jr’s fuzzy lead guitar. An intriguing, refreshing listen and another step forward for the ever evolving Gary Clark Jr.
Khold er i siget og slipper sitt åttende album snaue to år etter «Svartsyn», et veldig bra album, som ledet til en spellemannsnominasjon. Steinar Gundersen er ny bassist siden sist, uten at Khold med dette prøver å tråkke så altfor mye utenfor sine vante skogstier. Sarke, Rinn og Gard er fortsatt kjernen, og som vanlig pryder sistnevnte omlagene på «Du Dømmes Til Død».
Deception blander klassisk death metal fint med både melodiøse og symfoniske elementer, uten at det blir i overkant i ene eller andre retningen.
Fra askene av Sons Of Apollo reiser Whom Gods Destroy seg, og bak det grandiose bandnavnet finner vi Derek Sherinan og Ron “Bumblefoot” Thal fra Apollos sønner, pluss det relativt unge vokaltalentet Dino Jelusick, i tillegg til bassist Yas Nomura og trommis Bruno Valverde.
Det tok bare fem år før brødrene Robinson innså at de trengte hverandre for å få maksimalt ut av musikkarrierene, og «Happiness Bastards» er den første The Black Crowes-skiva med ny musikk på 16 år.
Selv om de blir sett på som veteraner innen punk her til lands, kommer Aktiv Dödshjelp først nå med sitt debutalbum, og gjør det med både stil og et solid glimt i øyet når de først gjør det.
Anført av gitarist og låtskriver Thore Engen kontraherer Lucifer Was en unik plass i norsk rockekrønike. Bandet genererte livespetakkel på 1970-tallet, men debuterte som plateartister først i 1997. Sceniske, omkalfatrende «Aftenbøn Til Dauden», med rødglødende arbeidersang-episode, og ikke minst atypiske «Kunsten Å Gjere Ingenting», hvor Lucifer Was faktisk nærmer seg et band som Steely Dan, sementerer bandets nest beste skive.
Supergruppa med George Lynch er tilbake. Og dette låter mer Dokken enn Dokken. Jeff Pilson er fortsatt med på lasset, og skal selvfølgelig også ha honnør for at det låter klassisk melodiøs hardrock.
I år er det 50 år siden metallgudene i Judas Priest platedebuterte med «Rocka Rolla», men ingenting – verken Parkinson, hjerteinfarkt eller kreft – kan visst stoppe Rob Halford & co i å ufortrødent marsjere videre med heavy metal-banneret høyt hevet.
Det finnes ikke mange, om noen, artister i dette land som har fått like mye omtale som heksene i Witch Club Satan i løpet av den korte tiden de har eksistert. Noen avfeier de som tøys, andre hyller de opp i skyene. Er det fortjent eller ufortjent?
Mick Mars trenger vel neppe noen nærmere presentasjon, og de fleste har sannsynligvis fått med seg bråket med resten av Mötley Crüe. Men det er en annen historie.
Independent “ChatGPT – write an Ace Frehley-album please?”. Og svaret tilbake hadde vært farlig nære “10.000 Volts” vil jeg tro. Her er alt så digitalisert og ufarlig at jeg sliter med at min gamle rockehelt – som i tillegg var ikke bare en av de som holdt rockemytene ved live i sitt gamle virke Kiss, […]
Det slår ikke feil at Al Jourgensen leverer sine beste skiver under republikanske presidenter, og bedre blir de desto galere de er. Dette slår ikke feil denne gangen heller, for på det verste er “Hopiumforthemasses” ganske så traurige saker.
Oslobandet Mother Trudy er ute med sin tredje fullengder i rekka, og ordspill som albumtittelen innbyr til kan vi like. Men hvordan låter nå dette da? Har høyintensitetsrockerne blitt voksne og tatt en skikkelig kuvending fra klassisk rock til klassisk pop ala Beatles, eller blitt skikkelig sinna og dratt inn litt thrash metal?
Bruce is back! Bruce Dickinson has returned with his seventh solo LP 19 years after his previous solo album, “Tyranny of Souls”, and it is worth the wait. Chugging riffs, soaring choruses and immaculate arrangements decorate the varied album. An early contender for album of the year.
Herværende Trondheims-kvartett tilvirket debutalbum godt over gjennomsnittet i 2022, og følger ventelig opp med et minst like eggende andrefonogram.
Det rykker til litt ekstra i så vel rockefot som i nostalgihjertet når en nå en sjelden gang støter på uttrykket ‘live tapes’. Dette var nesten som en egen livsstil å regne i de gamle, analoge dagene, med snailmail og kun fysiske lagringsmedia hva musikksamlinger angår. Det føles da litt ekstra gledelig at noen har tatt tak i ansvaret det er å grave fram de virkelig gode ‘glemte’ opptakene av Motörhead fra der vi aller helst så dem; i svett&fullt driv på enellerannen scene noe sted i verden
Borknagars tolvte album har fått tittelen ”Fall” og kan nok være bandets mest kontrastfylte. I hvertfall på lang tid. Jeg tenkte først at dette var en roligere plate, men første singel «Summit», som åpner plata er blant det hardeste de har gjort på mange år.
Trekløveret fra Trondheim er ute med sitt fjerde album i rekka, og er omtrent like vanskelig å sette i bås som tidligere. Som på foregående album har Bokassa sydd sammen en pakke bestående av stoner, hardcore/punk og klassisk hard rock.
Hvordan i alle dager begynne å beskrive vår helt egen Ihsahns splitter nye epos? Vel, kan kanskje begynne med å si akkurat dét – dette er ikke en klassisk “rockeskive” av gammelt kaliber – dette er et storslagent verk som gir inntrykk av at det er nettopp dette Ihsahn har drømt om å skape hele veien.
Despite a demanding tour schedule with his revisiting of the early music of Genesis to which he made such a definitive contribution, this new record, “The Circus and the Nightwhale” will be his thirtieth solo work. It is an ambitious and rich record, and we get the full range of Hackett’s guitar voices, from the signature fast runs, fret-tapping, and wailing vibrato to more conventional blues rock sounds and of course his classical and Spanish guitar playing.
Den finske udefinerbare brødretrioen Von Hertzen Brothers har forlengst etablert seg som en kultfavoritt hos flere i denne redaksjonen, og etter åtte studioskiver er det omsider klar for deres første liveutgivelse, som slippes på LP, CD og BluRay.
Solberg is one of the finest vocalists in Europe, one of the undersigned’s Norwegian “Holy Trinity” (Solberg / Prestmo (Wobbler) / Valdal Johannessen (Oak)), and so any opportunity to hear that voice foregrounded, with minimal instrumentation is a treat. It is a high-quality concert and performance on every level, so surely something to attract attention from anyone who likes good music.
De norske selvmordsbomberne er ute med sitt femte album i rekken, og kan bandet fortsatt by på genuin hard rock med en god dose sex, drugs & rock ‘n’ roll? Definitivt!
The strength of this record lies in how it steps away from their earlier sound world, without completely turning their back on it. It is a well-crafted, varied, and subtle record marked by different styles and textures while also sounding like a whole.
The Moldovan progressive metal quartet, Infected Rain, have released their sixth studio album, “Time”, their first record with new bassist Alice Lane. Their heavy progressive metal sound has evolved and incorporates elements of nu-metal and electronics.
Det er bare noen måneder siden forrige Revolution Saints-skive, «Eagles Fly», ble sluppet, nærmere bestemt april 2023, og det føles egentlig ganske overflødig å skrive en helt ny anmeldelse av «Against The Winds», for dette er bare mer av akkurat det samme.
Eleventeen Records Pål Waaktaar-Savoy has explained that much of the atmosphere and the lyrical themes of Savoy’s seventh album “Under” are drawn from his move with his fellow songwriter and wife Lauren Savoy to Los Angeles, where they found themselves surrounded by loneliness. Waaktaar-Savoy is one of the most prolific and impressive songwriters of the […]
Sivert Høyem er nok en gang aktuell med et soloalbum. Det åttende i rekken og syv år etter at «Lioness» kom ut i 2016. I «On An Island» får vi høre en litt annen side av Høyem. Det kan skyldes at nordlendingen valgte å reise tilbake til sine røtter i Vesterålen for innspilling.
Ekteparet Nicke Andersson og Johanna Platow er på riktig sted i livet, under rockeokkult stjernehimmel. På plate blir Lucifer suksessivt bedre, med 2021-skiva som kunstnerisk forløsningspunkt. Skive fem kontinuerer forløperen, stilistisk som kvalitativt, med livsbejaende, melodiøs tungrock influert av 70- og 80-årene, hvor veldreide gitarharmonifigurer uopphørlig skjønnmaler teksturen.
After the critical success of their 2020 release “Rise Radiant”, the Australia progressive metal band had expected to push on, take their new record out on the road after some encouraging international chart positions. And then the world stopped.
Dark Essence Records Siden inngangen av ny årtusenregning har hedmarkingene i Madder Mortem sognet til elitedivisjon av norske ensembler, og bandets åttende studioplate tjener som ytterligere konsolidering av et uforlignelig idiom. Kvintettens progressiv-eklektiske tenkning, samt tonespråk og lydsynergi, gjør katalogen deres uegnet analogier kontra øvrige navn både fra progrockens og metallens tablåer. Det finnes knapt […]
It is largely Krieger’s guitar playing that lifts the record above the ordinary and gives it something more. It is an intensely attractive, approachable, and catchy record, full of fine melodies, upbeat organ and guitar solos, and excellent rhythm playing, that wears its musicianship lightly and lets the feel of the music do the talking.
Gode, gamle Saxon er tilbake med sitt 24. album i rekka. Har de fortsatt krutt i påsan? Definitivt. Biff Byford & co. dundrer på i kjent stil med høy sverdføring og tunge riff.
Dette er ikke skiva som kommer til å revitalisere Magnums over 50 år lange karriere og skaffe dem horder av nye fans, men det er vanskelig å forestille seg at den allerede dedikerte menigheten vil bli skuffet. «Here Comes The Rain» glir inn i rekka av bunnsolide, men ikke akkurat spektakulære og revolusjonerende Magnum-utgivelser.
Da er jaggu nok ei runde rundt sola komplettert, og det er på tide å ta et lite og reflekterende steg tilbake og oppsummere med seg sjøl; hvilke skiver gjorde virkelig vei i både velling og øreganger dette året? Det vil si; det behøver ikke du, for NRM-redaksjonen kan som alltid stille med fasit og […]
Vi fikk et livstegn i form av EP’en «Tilbake Til Trollberg» i 2020, men vi skal faktisk tretten år tilbake for å finne Troll sitt seneste studioalbum. Nagash og Tlaloc er igjen fra den tiden, mens bassist Sturt kom med i 2022.
Fem år etter «Eonian» er det på tide Dimmu Borgir viser at bandet er i live. Nå er jo dette coverlåter som har vært utgitt på EP’er og som bonusspor, men aldri samlet som nå. En enkel plate sånn sett, men det fungerer det også. Den er riktignok mastret, slik at alt holder jevnt nivå.
Mannen som skrev og dirigerte Soups sensasjonelle «Visions», Erlend Viken, eleverer herved Giantsky til noe mer enn et ordinært soloprosjekt. 2021-debutens oppfølger presenteres i dobbeltformat, klokker inn på 70 substansielle minutter og bærer til skue Vikens overlegenhet som melodiker, eklektiker, lydsmed og visjonær.
Indisciplinarian Disse fire herrer fra København har lang erfaring fra undergrunnsmetallen i den danske hovedstad, men som Elitist er dette første plate. At gutta er drevne høres, for det håndteringen av instrumentene er det ingenting å si på. Det i seg selv trenger ikke bety så mye, for jeg har mang en gang anmeldt svært […]
For den progmetal-interesserte bør ikke navnet Mike Mangini være ukjent, spesielt ikke etter de siste par ukene, etter han fikk fyken fra Dream Theater til fordel for Mike Portnoy, som vender hjem igjen.
Med tittelen «Sophomore» er det rimelig selvsagt at det er et oppfølgeralbum vi serveres av troikaen Nick D´Virgilio, Neal Morse og Ross Jennings. «Troika» var også tittelen på debutalbumet, som kom i 2021.
When Quail begins masterfully layering instruments to create a cinematic soundscape, the intensity rises and your heart beats faster. This is music to be felt, just not listened to and interpreted. Lef’s ethereal high end vocals combined with his haunting, reverberating lower register provide the perfect partner to, and tool for, Quail’s unlimited imagination, and combined they create something excruciatingly beautiful.
At Don Dokken ikke lenger kan synge har vært en sørgelig kjensgjerning i mange år nå, og hvorfor han fortsetter å synge seg ned i gjørma må gudene vite. Heldigvis er han fortsatt en god låtskriver, det skal ingen ta fra han. Og på “Heaven Comes Down” viser at han fortsatt har det i seg, bare ikke stemmen.
Det er veldig lett å avskrive Pattern-Seeking Animals som et sideprosjekt for gutta fra Spock’s Beard, noe det for så vidt også er, når det gjelder vokalist Ted Leonard, bassist Dave Meros og trommis Jimmy Keegan. I PSA er det derimot keyboardist John Boegehold som holder i tømmene, men også han er assosiert med Spock’s Beard gjennom tyve år, helt siden Neal Morse sluttet, som låtskriver, produsent og litt tangenter.
Så er endelig banden fra Flekkefjord tilbake med nytt album etter den lovende debuten “We Ain’t Dead Yet” som kom i fjor. Og snakk om å ikke ligge på latsiden. Kardang følger opp med et knallsterkt album som både låt- og lydmessig er et steg opp.
Det har gått hele seks år siden forrige Lynch Mob-album, og hvordan står det egentlig til med mobben? Joda, mobben er i grunn George Lynch, og det er først og fremst han som står i sentrum her.
More of a musical horror show than a Halloween party.
Amerikanske Night Ranger har forsyne meg holdt det gående i over 40 år nå, og feiret jubileum i fjor med en meget spesiell konsert i Ohio, hvor de ble akkompagnert av et orkester bestående av 90 ungdommer i alderen 12 til 18 år. Denne er nå tilgjengelig både på LP/CD og BluRay/DVD.
Peaceville Autopsy er tilbake! Altså, de kom jo tilbake i 2009 etter over et tiår pause, og dette er deres sjette plate etter det. Og jeg synes bandet har gitt ut bedre og bedre skiver etter comebacket, men fjorårets «Morbid Triumphant» synes jeg var en nedtur. Derfor er det gledelig at pila peker oppover igjen. […]
Dream Theaters «Lost Not Forgotten»-serie med utgivelser har gitt fansen mye moro for pengene; blant annet live-utgivelser, demoer og coverversjoner av skiver fra band som Metallica og Iron Maiden. Naturlig nok er det både hummer og kanari blant disse utgivelsene, men for den ihuga Dream Theater-fan er nok mye av dette morsomt å få med seg.
«Når rockehistorien oppsummeres, er det to band som stiller i særklasse; The Beatles og The Rolling Stones. Gitarist Keith Richards har vært tema i memes i årevis allerede, og til tross for at fingrene er krokete av artritt, låter han fremdeles som en ungfole. Kanskje et kosthold bestående av sigaretter og Jack Daniel’s ikke er å kimse av likevel?»
The heavier sound of Within Temptation is a welcome evolution of the band, as is the fearless approach to the lyric writing. A must for symphonic metal fans, and worth a listen for those who enjoy melodic music with catchy hooks.
Det vrimler ikke akkurat av norske melodiøse hardrock-band, og det er ikke uten grunn. Sannsynligheten for å spille for fulle hus og tjene noe som helst er forsvinnende liten, for ikke å snakke om mulighetene for en gylden platekontrakt. Heldigvis finnes det noen som gir totalt faen og satser alt de har, og det gjør Rozario til gangs.
Leonard Cohen once sang “There is a crack in everything, that’s how the light gets in”. Rival Sons have created a crack in the middle of two album releases, just four months apart. After releasing the transcendent “Darkfighter” album, the band will release its companion record, “Lightbringer”. Just as “Darkfighter” contained plenty of light, “Lightbringer” contains plenty of darkness.
Ni år etter debutplaten er Finnmarksbandet Moped klar med ny fullengder. Med klampen i bånn serverer Alta-bandet elleve høyoktan rockelåter på album nummer to. «BRENN!» er, ifølge bandet selv, spilt inn gjennom fullblods live-opptak i Alta kultursal. Dette er ikke bare et dristig trekk, men også smart.
Sjefs-synderen K.K. rider igjen, og klarer han å holde seg fast i salen denne gangen også? Det er jaggu såvidt, for K.K. kjører på det remmer og tøyler kan holde. Med andre ord, her er det full galopp og ville vesten gjennom ni heseblesende låter.
En av dansk rocks mest karakteristiske stemmer er klar med sin tredje skive på tre år, og da får den selvsagt navnet «Trinity».
Nei, dette er ikke Jonas Gahr Støre som platedebuterer med resten av Stortinget. Tvert imot er Statsmenn hardtarbeidende musikere fra Rogaland som definitivt heller bruker tiden i studio fremfor å spekulere i aksjer og annet fjas. Men politisk bevisste er denne gjengen som nå er ute med sitt andre album fylt med norskspråklige tekster på vaskeekte rogalandsk.
Førti år skulle det altså ta. Heavy Load sitt siste album «Stronger Than Evil” kom i 1983, og bandet har nektet på å gjenforenes. Og forespørslene har vært mange. I 2017 derimot skjedde det uventede, gutta, eller skal vi si de aldrende herrer, fant det for godt å spille sammen igjen. Og nå foreligger endelig ny skive.
Indie Recordings Et for meg nytt bekjentskap, norske Atena, men et kjapt søk på Spotify kunne informere om at «Subway Anthem» er gjengens fjerde album, og at de har holdt det gående siden 2015. Det forteller meg samtidig at mine antenner må justeres litt, for dette likte jeg godt! Med en og en halv fot […]
Noen artister virker nesten fast bestemt på å jage fansen sin pokker-i-vold. ‘Jeg lager musikken min kun for meg selv’. En ærlig sak i og for seg det, men hvorfor noen vil seg selv så vondt som vår venn Wilson er og forblir en gåte. Han har rett og slett forbannet seg på å sørge for at all ny musikk han gir ut skal sette seg rett i vrangstrupen på alle som bryr seg.
Metal Blade Første singel, «Victory Has 1000 Fathers, Defeat Is an Orphan» satt umiddelbart hos meg, mens de påfølgende låtene trengte litt mer tid. Det er et par hørt det før faktorer her, men Primordials egenart er såpass sterk at det på mange måter er naturlig. Det er en egen signatur i de lange stemningsfulle […]
Remarkably, not only is the record inspired by finding inner peace, but it enables the listener to find it within themselves, through intricate yet simple melodies and string arrangements and sensitive, sublime production. The emotional impact of Soord’s work on this record is outstanding.
Whatever risks it does take, the album is also a polished, accomplished record, marked by technical performances of a very high standard and gripping, energetic vocals. Not to be passed over lightly by any fan of modern metal.
Fysisk Format Hudkreft er bandet som har skjønt sosiale medier (særlig da de meddelte at de trakk seg fra årets Tons Of Rock på grunn av Phil Anselmo, dog uten å noensinne ha vært booka), og stadig dukker det opp morsomme videoer og bilder både her og der av plattformer som viser bandet fra en […]
Jeg har sagt det opp og i mente, om det er skive eller live – Danko Jones låter alltid som Danko Jones skal låte, og det som skiller en bra opplevelse fra en mindre bra opplevelse (men aldri dårlig) er neimen ikke enkelt å beskrive, men det har noe med selve spruten i det som presenteres. Schwungen om du vil.
30 år skulle det ta The Chronicles Of Father Robin – et norsk, progressivt kollektiv av ringrever med fartstid fra Wobbler, Jordsjø, The Samuel Jackson Five og Tusmørke – å ferdigstille «The Songs & Tales Of Airoea»; et trippelformattert konseptalbum sagt å speile utøvernes plenumsidentitet.
Det har gått rett i underkant av tre år siden debuten til Corey Taylor, slettest ikke en aller verst debut heller, tross noe rusk – og nå er da tiden omsider inne for oppfølgeren “CMF2”. Gledelig nok så har han tydeligvis gjort seg mer flid med utformingen av skiva, for her finnes knapt et eneste dødpunkt.
Splitte mine bramseil!! Hva er dette for noe maritimt vrøvl? Running Wild på norsk? Neida, det er det såvisst ikke. Mange vil dra kjensel på vokalisten i dette bandet som var med i årets runde av “The Voice” og uten at jeg skal skryte på meg å ha sett alle episodene var det liten tvil om at Kristoffer Sørensen sang med sitt rocke-hjerte utenpå skjorta.
Siden debuten med «Kiss Of Life» i 2010 har engelske Vega fremstått som et redskap for de to låtskrivertvillingene Tom og James Martin (som også spilte bass og keyboards i bandet), med vokalist Nick Workman som deres høyre hånd, vokalist og frontfigur. Og da meldingene kom i fjor om at Martin-gutta hadde forlatt skipet, fremsto Vegas fremtid veldig mørk.
