Kategori: Skiver

Murder Maids | Dance Or Die

Yes as, akkurat sånn skal det gjøres! Med gassen i bånn og forsterkere på 11 måker Murder Maids på ifra start til slutt på “Dance Or Die”. Jeg vil både danse og dø mens jeg ploger meg igjennom skivas 13 spor samtidig som jeg tråler internettet igjennom for å finne neste konsert i nærheten. 

The Answer | Sundowners

Northern Irish rockers The Answer make a long-awaited return with a brand-new studio album scheduled for release on St Patrick’s Day. Their debut album “Rise” received critical acclaim back in 2006, and they went on to support bands such as The Rolling Stones, Aerosmith and a two year slot on AC/DC’s 2008 Black Ice tour.

Crowne | Operation Phoenix

«Operation Phoenix» fortsetter der 2021-debuten slapp, med melodisk og fengende hard rock, naturlig nok ikke ulikt det H.e.a.t holder på med. Tittelsporet slår umiddelbart an tonen med en episk intro før det braker løs, det er bare å slenge knyttneven i været og kauke med på de massive allsangrefrengene som kommer som perler på snor.

The Banishment | Machine And Bone

Dette er den slags nedstemt industriell metal som de fleste musikere fikk ut systemet for over 20 år siden. Det minner mer om en blanding av Marilyn Manson, Zeromancer, Ministry eller White Zombie – men ikke på en god måte.

A.C.T. | Falling

Svenske A.C.T. har så langt ikke nådd de store høyder, men nådde inn til undertegnede da andreskiva «Imaginary Friends» kom i 2001. De hadde en sound man ikke hører i mange artister. Kanskje er It Bites det nærmeste man kommer, og kanskje et bitte lite snev av Mr. Bungle, men det er ikke mye.

Haken | Fauna

Progressiv metal kan være så mangt, noe Haken har bevisst helt siden debuten “Aquarius” i 2010. For de som har fulgt bandet siden starten så har de definitivt utviklet seg siden den gang, og “Fauna” viser et modent og veldig eksperimentelt band. Det er bare å holde seg fast i stolen for bandets siste skive er slett ingen enkel affære å fordøye.

Enslaved | Heimdal

Det må ikke være AC/DC eller Iron Maiden for å vite i hvilket landskap en ny plate befinner seg. Ofte har man en anelse. Enslaved derimot, kan vanskelig å spå. Joda, man forventer jo dynamikken hardt og rolig, growling og ren vokal. Også vet man at uansett hva disse gutta finner på kan det kalles progressivt.

Pil & Bue | Special Agents

Litt over ett år etter forrige utgivelse er duoen bak Pil & Bue, Petter Carlsen og Gøran Johansen, klar med nok et nytt album. Med «Special Agents» har parhestene klart kunststykket å bevege seg i ny musikalsk retning, samtidig som albumet er en naturlig fortsettelse av forgjengeren, «The World Is A Rabbit Hole».

First Signal | Face Your Fears

Drøyt ti måneder etter forrige utgivelse, «Closer To The Edge», er First Signal klare med nok et album under Frontiers-fanen. Trommis/ produsent Daniel Flores har forlatt skuta, og Harry Hess har teamet opp med bassist og produsent Michele Guiaitoli, som har produsert artister som Issa, Visjons Of Atlantis og Kalidia. Påvirker det sounden på prosjektet? Næh, ikke nevneverdig.

66crusher | Limbo

Et av Norges mest undervurderte band er endelig tilbake. Deres salige blanding av thrash, prog og doom er kanskje ikke unik, men litt uvanlig. Det er særlig deres flittige bruk av tersharmonier som appellerer til meg. Om Metallica og Katatonia hadde gjort et album sammen, så ville kanskje det resultert i noe ala 66crusher.

Avatar | Dance Devil Dance

Au, denne var vond. Avatar er et av tre svenske band som ga meg troen på at jeg ikke var en sur gammel gubbe som mener at alt var bedre før, men er nå et av to band på under et kalenderår som gjør at jeg kanskje må erkjenne at jeg muligens faller inn i den kategorien allikevel.

All My Shadows | Eerie Monsters

Stephan Lill og Andy Kuntz er nok mest kjent for sine eskapader med progmetal-bandet Vanden Plas, men driver også med mer straight metal, og er nå klare med debuten av prosjektet All My Shadows. Lill har en teft for fengende gitarriff og melodier, og med Kuntz på laget, er det duket for catchy hooks og iørefallende melodilinjer.

Transatlantic | The Final Flight: Live At L´Olympia

Det er en tid for alt, sier de utdannete tunger, og det er kanskje en viss form for sannhet i det. For Transatlantic tar det slutt 17. februar, når deres siste utgivelse har utgivelsesdato. «The Final Flight: Live At L´Olympia» blir bandets endelikt, og de gir seg med en trippel liveutgivelse, så her får fansen virkelig noe å meske seg med.

Dobbeltgjenger | The Twins

Apollon Records Det ville ha vært fryktelig enkelt å skulle spille på bandnavn og platetittel for å trekke sammenlikninger med den temmelig gode forgjengeren «Smooth Failing», men slikt skal vi så klart holde oss for gode for. At de kanskje mer kan virke som to tilfeldig valgte jevngamlinger i en av de mest avskårne innerste… Fortsett å lese Dobbeltgjenger | The Twins

Wig Wam | Out Of The Dark

«Never Say Die» var knapt blitt kald fra pressa før vi fikk meldinga om at ei ny skive var på vei fra Wig Wam. Her skal suksessen etter «Peacemaker»-suksessen melkes, naturlig nok. Og hvordan låter så Wig Wam anno 2022?

Girish And The Chronicles | Back On Earth

India kan neppe kalles rockens vugge, men her har vi altså et vaskeekte indisk rockeband. Dette er bandets såkalte tredje skive, men i praksis er det debutskiva fra 2014 spilt inn på nytt. Ingen stor overraskelse at plateselskapet bak er Frontiers Records som spyr ut melodiøs (hard) rock over en lav sko, men dette er vel kanskje en av de bedre ideene de har kommet opp med i de senere årene. 

Knogjärn | Mera Bedövning

Et nytt bekjentskap for meg, svenske Knogjärn – men de har allerede en god del album i bagasjen, og etter musikken å dømme vil jeg tro at de fleste diehards under metalcore-fanen er godt kjente med svenskene fra før.

Uriah Heep | Chaos & Colour

De gamle er fortsatt eldst, noe Mick Box & Co. nok en gang bekrefter med sitt 25-album i rekken. Utrolig nok har de siste skivene holdt relativt bemerkelsesverdig høy kvalitet og “Chaos & Colour” er intet unntak.

Issa | Lights Of Japan

Den norske vokalisten Issa har vært en del av Frontiers´ artiststall siden 2010, og er nå ute med sitt sjuende album, «Lights Of Japan». Oppskrifta er den samme; klassisk heavy og melodiske riff fra start til mål. Isabell Martin, som hun egentlig heter, har levert gode skiver hele veien, så forventningene er deretter når «Lights of Japan» nå er ute.

Black Star Riders | Wrong Side Of Paradise

Ricky Warwick og hans kompanjonger er ute og rir igjen. Resepten er som på de foregående skivene klassisk hard rock med sterke Thin Lizzy-vibber. Et stort skår i gleden er at Scott Gorham ikke er med lenger, hvilket kanskje skulle tilsi at dette blir fullstendig uinteressant. Heldigvis funker Black Star Riders også uten Gorham selv om han definitivt savnes

Lillasyster | Stormtrooper Boombox

Svenskene med det ganske så festlige og originale bandnavnet er nå ute med sitt sjette album. Men det er dessverre ikke så mye annet enn bandnavnet som er festlig. Lillasyster dundrer på med sin lettbeinte og ganske intetsigende liksom-metalcore

Riverside | ID. Entity

Niende studioskive fra polske Riverside markerer angivelig en forsettlig retur til katalogens første halvdel, men ansporinger til et mørkere, mer melodisk og progressivt fokusert ensemble sto å lese allerede i 2018 med albumet ”Wasteland”, som ga fornyet tiltro til kvintetten etter tre middelstendige arbeider.

Katatonia | Sky Void Of Stars

Heller enn å tvinne tomler brukte Jonas Renske pandemien til å skrive. Musikken dette resulterte i utkommer nå som Katatonias tolvte studioalbum – et album som ivaretar den melankoli, tyngde og vitalitet bandet siden «Viva Emptiness» har kunnet kjennes ved, men som samtidig bringer mer tradisjonell heavy metal til torgs.

Obituary | Dying Of Everything

Death metal-veteranene fra Florida returnerer etter seks års platestillhet med en real knyttneve. I hvert fall åpningslåta «Barely Alive» tatt i betraktning. Dette er det kjappeste vi ha har fått servert fra Obituary noensinne. Ikke at vi snakker blast beats, men kjapt til de å være.

Pappasaft | Endelig Elendig

Ikke la deg lure av det noe flåsete bandnavnet, for etter å ha fullstendig blåst meg over skog og hei med debuten “I Verste Velgående” følger Pappasaft opp med en fullengder som kanskje er enda bedre. De kan virke som et tøysete tulleband, men denne gjengen er absolutt alt annet enn akkurat dét.

Iggy Pop | Every Loser

Det amerikanske punkrock-ikonet Iggy Pop er ute med sitt nittende soloalbum, i en alder av 75 år. Hvordan klarer han så å holde oppe det forventede energinivået på «Every Loser»?

Decibøllene | NÅ! (Live)

Er du en av de som mener pønken døde tidlig 90-tall og samtidig synes Sex Pistols er noe forbanna fjas? Da er det store muligheter for at du kommer til å like Decibøllene (og at du har sannsynlig allerede godt vet hvem de er). Her går det i illsint totalt, direkte tatt opp fra selveste Blitz og tekstene spytter ut politisk agg både oppover og mot høyre, som god pønk skal.

Gun | The Calton Songs

Skotske Gun har eksistert i 35 år nå, og dette er en slags blanding av Best Of og nyinnspillinger av deres største låter i akustiske og omarrangerte versjoner, pluss en ny elektrisk låt.

Journey | Live in Concert at Lollapalooza

Det har blåst friskt rundt veteranene i Journey den siste tiden, med søksmål, sparking av medlemmer og generell utskifting i rekkene, så allerede siden denne live-skiva ble spilt inn 31. juli 2021, har bandet halvert trommisrekka og byttet bassist, pluss at tospannet Neal Schon og Jonathan Cain er i tottene på hverandre med søksmål og krangel på sosiale medier.

In The Woods | Diversum

De mørke progressive metallerne har virkelig bydd på godlyd etter gjenforeningen i 2014, og denne gangen tar de det enda et steg lenger. Engelske James Fogarty har overlatt mikrofonen til mer lokale Bernt Fjellstad, som vi kjenner fra Guardians Of Time og Susperia.

Neil Young and Crazy Horse | World Record

De ti seneste årene har ikke vært Neil Youngs sterkeste. Ikke bare er dette fordi han synes ukritisk til musikken han utgir (det som utkommer er de ti, tolv siste låtene han har skrevet og hamret inn), men også fordi han i mye mindre grad enn på 60-, 70-, 80-, 90- og 00-tallet har søkt variasjon.

Candlemass | Sweet Evil Sun

Her har vi et Candlemass jeg tror mange har lengtet etter. For første gang har vokalist Johan Längquist vært med i skriveprosessen, og ikke kommet inn som en reddende engel i siste liten. Dermed er låtene skrevet for hans stemme og vi har et godt gammelt Candlemass med et klassisk lydbilde.

Threshold | Dividing Lines

Thresholds nye opus “Dividing Lines” er mer gitar-fokusert enn forgjengeren “Legends of the Shires, mindre tangent-orientert og har lagt fra seg en del av lekenheten. Det hviler en mer alvorstynget atmosfære over denne skiva – her skal voksne menn med orden i sysakene lufte bekymringer av både personlig og global art.

Larkin Poe | Blood Harmony

Nashville-based Larkin Poe, the Grammy nominated roots rock sisters Rebecca and Megan Lovell, have released their sixth studio album, “Blood Harmony”, which they co-produced alongside guitarist Tyler Bryant.

Omegashift | Doctrine Of Dust

Doom metal fra sørlandet med kvinnelig vokal får kanskje ikke alle til å heve på øyebrynene. Nå er Omegashift langt mer enn denne snevre beskrivelsen, men elementene finnes. Opprinnelig var det ikke tenkt kvinnelig vokal heller, men Jorunn Aateigen kom inn da låtene skulle spilles inn.  «Lazarus Brigade» åpner og man hører fort det er doom metal som ligger i bunnen.

Maceration | It Never Ends

Høsten 1992 kom Macerations eneste album ”A Serenade Of Agony”. Nå har Lars Bangsholt og Jakob Schultz funnet ut det er på tide med en oppfølger, tretti år etter. Vokalist på debuten var ingen ringere enn Dan Swanö. Han er også med på denne oppfølgeren. Jeg vil si musikken er en videreføring av der det stoppet.

Drudkh | All Belong To The Night

Drudkh er hjemmehørende i Kharkiv i Ukraina, og bandet har så absolutt vært toneangivende innen den folkinspirerte black metallen fra denne delen av verden. Jeg har sansen for de fleste av guttas tolv album, men synes denne utmerker seg spesielt positivt. Ikke at det tråkkes opp nye stier, men jeg liker stemningen og lydbildet.

Kampfar | Til Klovers Takt

Kampfar er for meg et litt merkelig band. Det er god stemning live, og når en sjekker ut en ny plate er det heller ikke så verst. Utover det er et band jeg helt glemmer. Greit, da er man kanskje ikke blodfan. Likevel var forrige plate, «Ofidians Manifest» en riktig så god skive, som vi til og med følte vi måtte ta en prat med vokalist Dolk om i denne publikasjon.

John Norum | Gone To Stay

Hele tolv år har gått siden John Norum slapp musikk på egen hånd, men nå er «Gone To Stay», hans niende soloutgivelse, klar for verden. Europe har tatt det meste av tiden Norum har til å holde på med musikk, men som med de fleste artister, åpnet det seg en mulighet for å sette seg ned ved tegnebrettet for å frembringe ny musikk da pandemien ruller over oss.

Sodom | 40 Years At War – The Greatest Hell Of Sodom

For å feire sine førti år som teutonisk thrash metal har Sodom spilt inn kronologisk en låt fra hver plate. Og inkludert begge utgavene av «In The Sign Of Evil» blir dette sytten spor. Eller atten hvis man tar med kassetten, som har «Equinox» som bonus.

Publisert
Kategorisert som Skiver Merket

Darkthrone | Astral Fortress

I år er det tretti år siden Peaceville meget motvillig utga det ble en milepæl innen norsk black metal, «A Blaze In The Northern Sky». Darkthrone har ikke vært redd for å gå sine egne veier, og når duoen i høst utgir sitt tjuende album er det fortsatt nye sider å spore.

O.R.k. | Screamnasium

«Screamnasium» is the fourth album from four-piece rock band O.R.k., featuring ex-Porcupine Tree bassist Colin Edwin, award-winning composer/vocalist Lorenzo Esposito Fornasari (LEF), Marta sui Tubi’s Carmelo Pipitone and King Crimson’s Pat Mastelotto. 

Simple Minds | Direction of the Heart

«Direction of the Heart» is Simple Minds’ 18th studio album, and their first of new material since 2018’s UK Top 5 album «Walk Between Worlds». Remarkably for a band who have been together for 45 years, the record sounds modern and fresh, but also contains hints of past hits.

Sahg | Born Demon

Da Olav Iversen startet Sahg i 2004 var 70-tallets rock og proto-metal sterkt tilstedeværende, og utrykket retro var slett ikke feil på bandets første plater. Nå ligger dette fortsatt i bunnen etter nesten tjue år, men jeg synes ren skjær hardrock er vel så rettferdig å kalle dette.

Publisert
Kategorisert som Skiver Merket

Chez Kane | Powerzone

Man skal smi mens jernet er varmt, heter det. Chez Kane, den knallsterke walisiske vokalisten med den übersjarmerende fremtoningen, har vært et glodhett navn på Frontiers Records artiststall siden fjorårets debutskive “Chez Kane”. Kvinnelige artister er ikke det melodisk rock-sjangeren har vært kjent for og dette ønsket svenske Danny Rexon (Crazy Lixx) å endre.

Arena | The Theory Of Molecular Inheritance

Ingenting skulle tilsi at andregenerasjons neo-progressive slitere ville finne en slags sonisk mirakelkur, nesten tretti år ut i karrieren. Mick Pointer og Clive Nolan har utrettelig tilvirket plater og gitt konserter under Arena-banneret siden 1995, og selv om katalogen synes fritatt rene blamasjer vitner nyere tids fonogrammer om en stilistisk resignasjon i forhold til nytenkning og progressiv higen

Alter Bridge | Pawns & Kings

Amerikanske Alter Bridge er ute med sitt sjuende album i rekken, og siden oppstarten i 2004 har det uten unntak gått tre år mellom hvert album. Ifølge presseskrivet skal visstnok pandemien ha hatt en positiv effekt på bandet, da de i store perioder måtte holde bandet i gang på hver sin kant, og da de endelig kom sammen for å spille inn skiva, så oppstod det flammer og gnister. Så hva kan fansen og resten av verden vente seg av “Pawns & Kings”?

Cult Member | Infinite Death

Dette var jammen friske saker. Her har vi fire debutanter fra Tromsø som serverer crossover/thrash. Suicidal Tendencies og Municipal Waste oppgis som referanser og det er ikke feil det. Jeg aner debutene til Slayer og Metallica muligens også er blitt spilt i oppveksten til kvartetten.

Protydiya | On Nature

Vitaly Palagnyuk er ute med sitt andre album under navnet Protydiya. Ukraineren gjør alt selv, og det skal ha, dette er progressivt. Basisen er black metal, men her finnes trekkspill og andre lyder jeg antar stammer fra tradisjonell ukrainsk musikk. Det er mye folkemusikk å spore, og vokalen spenner mellom black metal og forskjellige ren vokaler.

Karin Park | Private Collection

Karin Park sitt nyeste slipp er drøye tre kvarter lavmælt men samtidig storslått stemning som passer meget godt til fyr i peisen og et glass med gøtt rødt i hånda på hustrige høstkvelder..

The Gasölines | Death Or Eternal Glory

Fres, fart og guffe som må spilles høyt skal det komme helt til sin rett. Allerede et par sekunder ut i åpneren «Rum Runner 500» er det ingen tvil om hva som venter den neste drøye halvtimen. Høyoktan i sin aller reneste form hvor ikke en eneste detalj kommer uventet, og der det ofte kan høres ut som negativ kritikk er det bare en fin ting med The Gasölines.

Orango | Mohican

Norske Orango er tilbake med sin 8. fullengder siden debuten “Villa Exile” fra 2005, og bandet har stadig utviklet soundet siden den gang. Høydepunktet i katalogen deres er i mine ører fortsatt mesterstykket “Battles” fra 2014. En skive alle norske møblerte hjem burde ha i hylla. Men nå er de altså ute med nytt album og power-trioen kjører på med samme resept som på de foregående albumene.

Maraton | Unseen Color

The second album of Oslo based Maraton, «Unseen Color», is a mix of alternative rock, pop, electronica and prog, all decorated with the timbre of Klemp’s remarkable falsetto vocals and excellent production.

Queensrÿche | Digital Noise Alliance

Pr. 2022 likner Queensrÿche stilmessig mer på det sultne metalbandet som sang «Queen of the Reich» og «Warning» for snaut 40 år siden enn den finslepne, perfeksjonerte og stilskapende progmetalen de kjapt utviklet seg til.

The Dead Daisies | Radiance

Klassisk gitarbasert rock lever fortsatt i beste velgående, noe The Dead Daisies har vært et levende bevis på i snart ti år. Det begynner å bli en stund siden John Corabi forsvant ut av bandet og de fleste fikk vel med seg at det var ingen ringere enn Glenn Hughes som tok over mikrofonen, og bassen selvfølgelig.

Slipknot | The End, So Far

De aller fleste blodfans setter nok kaffen i halsen allerede ved åpneren «Adderall» da denne er helt ulikt noenting Slipknot noenting har gjort. Det nærmeste jeg kommer av beskrivelse er 60-talls poprock ikke milevis unna Pink Floyd. Er fantastisk sterkt spor som både kiler seg fast i ryggmargen og viser et band som gjør akkurat som de vil, og det liker vi!

Sammy Hagar & The Circle | Crazy Times

Det er merkelig med Sammy Hagar; man tror man vet hva man får, men så tar han en helt annen retning. På «Crazy Times», hans siste utgivelse, med bandet The Circle, spriker han mer enn vi er vante med, og man blir sittende med en uforløst følelse etter å ha vært gjennom skiva noen ganger.

Dropkick Murphys | This Machine Still Kills Fascists

Det ble satt en forventning til denne skiva allerede tidlig juni da gjengen fra Boston annonserte at de kom til å gi ut et album med uutgitte tekster av ingen ringere enn Woody Guthrie komponert av gjengen selv, tilogmed med en liten smakebit av denne i form av åpneren «Two 6s Upside Down».

Black Debbath | Age Of Kørka

«Dette må være blant topp syv i Debbath-katalogen! Særlig vokalisten gjør en sterk jobb denne gangen. For en stemme! Låter som en blanding av Jussi Björling og Viggo Sandvik!»

Lonely Robot | A Model Life

Progmesteren John Mitchell har returnert med sitt soloprosjekt Lonely Robot, denne gangen med plata “A Model Life”. Hva forventes? Jo, introspektive temaer, harmonitunge lydtepper, toneartskifter galore, sårbare melodier og fuzzy synthpads of en og annen gitarsolo.

Suede | Autofiction

English rock band Suede have returned with their ninth studio album «Autofiction», a follow up to 2018’s «The Blue Hour», which sees them relive their early years by recording live in a studio in North London with long-time collaborator, Ed Buller (he produced their debut single «The Drowners»).

The Mars Volta | The Mars Volta

Sammen med Muse dro The Mars Volta det kreative rockelasset, nærmest egenhendig, under store deler av det nye millenniets første dekade, og med langspillopus nummer to – uslitelige ”Frances The Mute” – begikk El Paso-ensemblet tiårets sterkeste album.

House Of Lords | Saints And Sinners

House of Lords er en av Frontiers Records mest pålitelige arbeidshester og når de slipper sin 13. studioplate “Saints and Sinners”, skulle det overraske om James Christian & co ikke skulle levere varene. Og ja, det overrasker vel kanskje en smule.

Conception – Reissues

Totens fineste flotteste progmetalband gjennom tidene er uten tvil Conception – og nå er deres fire første utgivelser nyutgitt på vinyl med bonusmateriale. Vi benyttet anledningen til å gå i dybden.

Taboo | Taboo

Da de danske veteranene i Pretty Maids grunnstøtte og ble lagt på is for tre år siden, tok det ikke lang tid før bandets ene grunnlegger, vokalist Ronnie Atkins, var tilbake i manesjen, tross en lungekreftdiagnose. Han har siden da lagd to soloskiver, en skive med Nordic Union, og turnert med Avantasia. Bandets andre grunnlegger, gitarist Ken Hammer, har det derimot vært helt stille rundt. Inntil nå.

Ozzy Osbourne | Patient Number 9

Intet enigma i musikkverden er større enn John Michael «Ozzy» Osbourne. I drøyt 50 år har han surra rundt seg sjøl, enten i tung rus eller i sitt eget rotevesen og har knapt noen gang syntes i stand til å knyte sine egne skolisser. MEN – det er faenmeg ikke mange som kan vise til en katalog av samme kvalitet, både med Black Sabbath og som soloartist

Ungt Blod #5 (Rock & Metal 2021-2022)

Starten på et nytt skoleår er som regel oppsummeringen av forrige. I hvert fall her i Norway Rock Magazine, da dette betyr ny utgivelse av fjorårets kull ved rock og metal linja ved Buskerud Folkehøgskole. Her lærer elevene alt fra idé til ferdig utgivelse. Låter skal skrives, øves inn med band og spilles inn.

Dark Horse Project | Vol. 1

Noen ganger dukker det opp musikk i innboksen man kanskje aldri hadde hørt om man ikke skrev om musikk. Det er selvfølgelig ikke alt som låter like bra, men gleden blir desto større når man trekker på smilebåndet allerede fra første riff.

Kings X | Three Sides Of One

14 år skulle det altså ta før vi hørte fra King´s X igjen, det var nesten så man ga opp håpet, men da vi pratet med bassist og vokalist Doug Pinnick i november i fjor, ble vi plutselig litt høyere i krona igjen, for han bar bud om at ei ny skive var på trappene, og fri og bevare oss vel, nå er den her.

Megadeth | The Sick, The Dying… and the Dead!

«The Sick…» følger formulært i kjølvannet av forgjengerens kvalitative opptur – selv om det må medgis at den nok ikke spiser kirsebær heeelt på samme nivå. Tittelkuttet er i godt selskap blant skivas beste, med både fart, kraft og presisjon til å sende eksempelvis danske trommiser i kretsløp.

Muse | Will Of The People

Muse have said their new dystopian album “Will of the People» is a “greatest hits» type of record, a montage of the best of Muse, a combination of prog-metal, glam-rock, ballads and electro-pop. It is certainly a combination of those styles, but it is debatable whether the songs are the greatest examples of each of them.

Machine Head | Øf Kingdøm and Crøwn

Joda, du får klassisk Machine Head i en god dose på tett opptil en times spilletid. Herligheten begynner med den overraskende episke starteren “Slaughter The Martyr” som står for over ti minutter av helheten og består stort sett av en lang oppbygning som klinker ut i en erketypisk MH-låt før den runder av som den startet igjen.

Lillian Axe | From Womb To Tomb

Ny skive fra amerikanske Lillian Axe er vi ikke akkurat bortskjemte med, det er faktisk gått over ti år siden «XI: The Days Before Tomorrow». Bandet som har 40-årsjubileum til neste år har for lengst mistet alle medlemmer fra debuten med unntak av gitarmaestro, høvding og låtskriver Stevie Blaze, men han sørger likevel for at dette låter umiskjennelig som Lillian Axe.

David Paich | Forgotten Toys

David Paich har stått for tangentering for de største stjernene i snart en mannsalder, men har aldri gitt ut noe soloalbum. Før nå. «Forgotten Toys» blir Toto-keyboardistens første soloalbum noensinne. Det tok sin tid, men det kom godt, for Paich har forsatt en penn vi kan stole på. Riktignok er det bare sju spor på plata, hvorav ett er en intro på halvminuttet.

ZZ Top | Raw (That Little Ol’ Band From Texas)

Det er svært få forunt å ha en karriere som spenner over 7(!) tiår uten besetningsskifter, men ZZ Top klarte altså dette, fra 1969 til bassist Dusty Hills død i fjor. Hovedbasen har hele veien vært bluesrock, selv om de i grunnen var av dem som tryna hardest inn i 80-tallets syntetiske fristelser og lettkjøpte kommersielle suksesser.

Arch Enemy | Deceivers

Allerede i oktober i fjor kom første singel «Deceiver, Deceiver», og jevt utover dette året har seks av platas elleve spor blitt sluppet som singler. Dermed er det vel lite spennende eller nytt jeg har å by på ved å anmelde skiva. Men en ting er å få låter stykkvis, hvordan låter de samlet?

Sunstorm | Brothers In Arms

Frontiers-prosjektet Sunstorm er klare med sin syvende utgivelse, ved navn «Brothers In Arms». Albumet er det andre i rekken med Ronnie Romero bak mikrofonen, etter fjorårets «Afterlife» som skapte furore i sosiale medier, all den tid bandet var sett på som Joe Lynn Turners prosjekt. Og hvordan fortoner så siste utgave av Sunstorm seg?

Generation Radio | Generation Radio

Behold! En ny supergruppe fra Frontiers. Hvilket nummer i rekken har vi kommet til nå, holder noen tellinga? Her møter vi Jay DeMarcus (Rascal Flatts), Jason Scheff (ex Chicago), Deen Castronovo (Journey, Revolution Saints, The Dead Daisies), Tom Yankton og Chris Rodriguez. Vi har bevitnet noen samlebåndsprosjekt av disse supergruppene, men også noen aldeles fantastiske utgivelser.

Nordic Union | Animalistic

I tillegg til å debutere som soloartist, har Ronnie Atkins også funnet tid til å spille inn en tredje skive med Nordic Union, hans sideprosjekt med Erik Mårtensson fra Eclipse, og nå er altså «Animalistic» ute. De som har hørt de to foregående, vet ganske nøyaktig hva vi får mer av her – men det er ingen tvil om at dette er den hardeste og tyngste skiva under Nordic Union-navnet så langt.

Soulfly | Totem

Noen få sekunder tribal starter det som skal sette igang “Totem” med et smell, nemlig “Superstition” som vi allerede har fått kost oss med en god stund allerede. En Max Cavalera i absolutt storform formelig spytter ut ordene og gir stor forventing for hva som kommer.

H.e.a.t | Force Majeure

Svenske H.E.A.T er tilbake med sitt sjuende album og de fleste har vel fått med seg at gullstrupen Erik Grönwall ikke lenger er med i bandet. Han forsvant til ingen ringere enn Skid Row. Og hva gjør man når et bandmedlem forlater skuta? Joda, da kan du hente tilbake et tidligere bandmedlem. Og det har H.E.A.T gjort.

White Spirit | Right Or Wrong

Gjør deg klar for en aldri så liten overraskelse. For Iron Maiden-fans bør White Spirit klinge kjent, eller om du er ihuga fan av britisk heavy metal fra den tiden Margaret Thatcher herjet og styrte England med jernhånd. For andre uvitende så var White Spirit et av de klassiske NWOBHM-bandene på starten av 80-tallet som hadde noe lovende på gang, men bortsett fra en selvtitulert debutskive så stoppet alt opp. Trodde alle.

I Lit The Sun | Dolorem

Det er alltid hyggelig med nye norske bekjentskaper som låter fint. Riktignok er dette den andre skiva fra gjengen, men de har inntil nå passert under radaren min. Musikalsk ikke milevis unna band som Tool, så for fans av den type musikk kan nok trygt allerede her sjekke ut I Lit The Sun, selv om de såvisst også har en fot trygt plassert i metalcore-leiren.

Black Stone Cherry | Live From The Royal Albert Hall… Y’All!

I Norge er ikke amerikanske Black Stone Cherry større enn at de kun har spilt på mindre steder som John Dee og Vulkan, men i Storbritannia er situasjonen en helt annen. Der avslutter de festivaler som hovedattraksjoner foran 20 000, og på den britiske turnéen i september 2021 som dokumenteres her, spilte de bl.a. på steder som Barrowlands i Glasgow og O2 Apollo i Manchester, med plass til 2000 til 3500. Og rosinen i pølsa var turneavslutningen i ærverdige Royal Albert Hall i London.

Jeff Beck & Johnny Depp | 18

“18”, the new 13 track album by legendary guitarist Jeff Beck and Hollywood Vampires co-founder and actor Johnny Depp, features a range of covers including Marvin Gaye, The Beach Boys, John Lennon, The Velvet Underground, Killing Joke, and more, along with two original Depp compositions.

Crossing Rubicon | Perfect Storm

Plateselskapet Frontiers har gjentatte ganger blitt kritisert for å resirkulere band, låtskrivere og produksjoner på en måte som gjør at alle nye plateslipp virker som de er servert fra samme lunkne suppegryte. Kritikken er muligens til dels berettiget, men en gang i blant glimter de til. Dette er en av de gangene.

Journey | Freedom

Noen band er trofaste mot sin egen måte å skrive musikk på, og Journey må kunne sies å være et av de bandene. Når bandets nyeste utgivelse «Freedom» legger i gang, er det liten tvil om at det er Neal Schon med venner vi låner øre til, til tross for at det har vært endel utskiftinger underveis.

Shinedown | Planet Zero

Over fire år har gått siden «Attention Attention», men i juli slippes omsider Shinedowns syvende skive «Planet Zero». Selv om dette ser mektig ut med 20 spor, så er syv av disse korte overganger på halvminuttet, som binder sammen et løst konsept om en dystopisk fremtidsverden hvor menneskelige følelser overvåkes og kontrolleres.

no Norwegian
ar Arabiczh-CN Chinese (Simplified)nl Dutchen Englishfr Frenchde Germanit Italianno Norwegianpt Portugueseru Russianes Spanish