Dream Theaters vokalist LaBrie er i vinden denne uken – ikke bare spiller han i både Oslo og Trondheim med DT, han slipper også en ny soloskive, den fjerde i rekken.

Dream Theaters vokalist LaBrie er i vinden denne uken – ikke bare spiller han i både Oslo og Trondheim med DT, han slipper også en ny soloskive, den fjerde i rekken.
«1972» er ikke en ny skive, det er en EP med seks coverlåter av band som The Rolling Stones, T. Rex, Rod Stewart, Little Feat, David Bowie og The Temptation – og alle orginalene ble utgitt i 1972, derav tittelen. Og The Black Crowes har jo helt siden starten hentet det aller meste av sin more »
Det vrimler ikke av melodiske hardrock band her til lands, og i hvert fall ikke band som tør å kjøre et konseptalbum hvor temaet er mental helse og avhengighet. Et dristig prosjekt hvor fallhøyden kan være stor.
Finnes det noe som er kjedeligere enn teknisk flinke musikere som gir ut plate uten å ha en eneste god låt? Nei! Jeg kjenner godt til dette progressive bandet fra før, og de har tidvis glimtet til med sin progressive metal som befinner seg temmelig nært opptil Fates Warning i musikklandskapet.
Denne karen trenger neppe noen videre introduksjon og kan sies å være en av de mest fargerike og karaktermessige vokalistene i en mannsalder. Bonnet har vært særdeles produktiv gjennom sin lange karriere og alt har dessverre ikke vært bare gull. Men hvordan låter så “Day out in Nowhere”?
I det italienske plateselskapet Frontiers sitt månedlige «Vilkårlig Band»-lotteri, har bandgeneratoren denne gang plukket ut bassistmagikeren Billy Sheehan (Mr. Big, Sons Of Apollo, The Winery Dogs), gitarhelt Brad Gillis (Night Ranger, Ozzy), trommis David Huff (Giant) samt den kraftfulle brasilianske vokalisten Renan Zonta fra Electric Mob.
Jeg ble introdusert for disse via forgjengeren ”Blomst IL», som jeg likte meget godt med sin poprock i punkformat. Og såvisst, årets rykende ferske begynner lovende med trioen ”Plastelina”, «Ta Telefonen» og «Festival 2010” der skivas sterkeste refrenger presenteres allerede ved de to sistnevnte – og de aller fleste mellom 30 og 45 kan kjenne more »
‘I’m back from the dead’ skriker Lzzy Hale med sin karakteriske stemme før et ekstremt fengende riff starter ballet. Her høres det tydelig at de to som løfter Halestorm fra mengden – nemlig nevnte Lzzy og hennes trommebror AreJay er i storform fra første stund og da har man mye moro i vente.
Til tross for snart ti års eksistens og to album er denne EP’en mitt første møte med trønderkvintetten. Svensk melodiøs death metal blandet med metalcore er hva jeg leser om bandet, og det er nok mye riktig i det.
Vår venn Jeff Scott Soto har ikke for vane å sitte mye i ro, og utgivelsene har kommet jevnt og trutt gjennom hele karrieren. Mindre enn sju måneder har gått siden «The Duets Collection, vol. 1» kom ut, og nå er jaggu «Complicated» allerede klar for butikkhyllene.
Med ett eneste unntak har jeg til gode å bli skuffa over «pandemiskivene» vi nå får nyte godene av, og smaksprøvene vi har blitt servert i forkant av Rammsteins åttende album har ikke minsket forventningene heller.
”Dopamine” er en massiv munnfull med sitt 16-spors doble format, men jeg klarer likevel ikke helt å se for meg hvilke spor som burde vært kutta for en nedslanking til enkel CD/LP, hvilket er et særs godt tegn mtp. skivas jevnhet, og samtidig en god indikasjon på hvilken variasjon de framviser.
Det gamle svenske progrock-bandet Kaipa har i årenes løp gjennomgått flere forrandinger. Senere tid har sett et mer jazzrock-orientert band finne feste, og på årets «Urskog» dominerer jazzens retorikk mer enn på lenge.
Debuten “Satan Spits On Children Of Light” var en fenomenal kombinasjon av black metal og Misfits. Jeg har vært nysgjerrig på hvordan det amerikanske freakshowet skulle klare å følge opp dette. Svaret på det er likt, men annerledes.
Thrashveteranene fra Nederland kom med en real knyttneve for fem år siden i form av «Swine Plague», en plate som er blitt spilt mye hos meg, og som jeg tenkte ville bli vanskelig å overgå. Og litt rett i det har jeg. Denne tok litt lenger tid å komme inn i. Produksjonen er hakket bedre, more »
Inn i sjette tiår som artist fortsetter Robin Trower med å utgi bluesrock-album. «No More Worlds To Conquer» er ikke ulik 202?s «Closer To The Day» – det er Hendrix-inspirert blues som står i sentrum, og alt av musikk leveres med dynamikk og flotte toner.
For de som ikke kjenner til The Nika Riots er det hardcore/metalcore det går i, og selv om de såvisst følger de regler som er satt innen disse genrene gjør de det helt på sin egen måte og har skapt noe unikt.
Hvem i himmelens navn var det som kom på den lysende idéen om å la den 70-årige Dirkschneider gneldre seg gjennom en haug med klassiske låter som vi allerede er bortskjemt med å høre med fantastiske sangere som Freddie Mercury, Ronnie James Dio, Robert Plant og Tina Turner?
Hele 20 år har gått siden dannelsen av Audrey Horne mellom De Sju Søstre, og for meg har de hele veien vært et strålende live-band, mens jeg aldri helt har klart å bli venn med platene. Hvorvidt det skyldes at bandets utstråling og generelle kvaliteter er bedre enn låtene er ikke godt å si, men more »
Bergenserne i thrash/death metal-bandet Children of the Void starter innspilling av sitt debutalbum nå i vår, og slipper denne seksspors EP’en som et lite hint om deres eksistens.
Det er alltid gøy å høre hvor store band startet, og stort større enn nettopp Aerosmith i rockesammenheng skal godt gjøres å komme. Vi får servert et knippe demolåter som visselig skal ha blitt liggende urørt i flere tiår – kun tidligere utgitt i en ekstrem sjelden utgivelse.
Frontiers har tråkket på gassen, og gir ut skive etter skive om dagen, og nå står First Signals fjerde utgivelse for tur. Etter en aldeles strålende debut i 2010, leverte de to skiver i 2016 og 2019 som ikke sto seg helt opp mot debuten. Med «Closer To The Edge» er «duoen» Harry Hess (Harem more »
Etter at svenske Treat kom sammen igjen etter over et tiårs inaktivitet, har de levert en rekke skiver med vesentlig høyere kvalitet enn man kan forvente av et band på dette stadiet av sin karriere.
To år etter debuten, er Black Swan, en av Frontiers´ «supergrupper», de begynner å bli noen av de, klare med oppfølgeren, «Generation Mind». Besetningen er uendret siden sist; Reb Beach (Whitesnake/ Winger), Jeff Pilson (Foreigner), Robin McAuley (McAuley- Schenker Group) og Matt Starr (Ace Frehley/ Mr. Big).
Dette er definitivt et spesielt album. For første gang i historien har Destruction gitt ut plate uten gitarist Mike Sifringer. Dette er også bandet første studioskive for Napalm Records.
Envy Of None, a new project featuring Alex Lifeson (Rush), Andy Curran (Coney Hatch), Alfio Annibalini and vocalist Maiah Wynne release their atmospheric self-titled debut album in April. Clear your mind of any preconceptions – this is not a Rush record.
På hans attende utgivelse er det ved første ørekast kun gitarlyden som avslører artisten, for Joe Satriani har gått nye veier denne gangen. Kanskje har det med pandemien å gjøre, for det er første gang han har gått i studio og spilt inn gitarsporene uten sine medhjelpere til stede.
Funk-rock mestrene er ute med sitt tolvte studioalbum og skiven har fått den oppløftende tittelen «Unlimited Love». Albumet er produsert av ingen ringere enn Rick Rubin og det hele ble spilt inn på hjemmebane i LA, nærmere bestemt Shangri-La studios i Malibu.
Et av Skandinavias råeste rockeband, The Hellacopters, er ute med sitt første studioalbum på fjorten år – og det første med originale medlem Dregen siden «Payin’ the Dues» i 1997. «Eyes of Oblivion» er tittelen det har fått og er ute på Nuclear Blast. Mange har ventet lenge på at denne dagen skulle komme.
Fansen kommer til å bli slått i bakken av ren begeistring fra sine gamle helter, for her får man servert resultatet av 30 års finpussing av en musikkstil de selv har skapt. Mange har prøvd å kopiere stilen, men det finnes bare én original og læremester, og de er fortsatt best.
Seks år har gått siden Dare ga ut originalt materiale, men «Out Of The Silence 2» var sist vi hørte fra bandet. Det var i 2018. Nå er Darren Wharton & Co klare med «Road To Eden», og det er et smått tyngre Dare vi møter anno 2022.
Store epos er ikke unnagjort på 40 minutter, ei heller for Michael Romeos «War Of The Worlds»; han behøvde to utgivelser for å rekke over temaet, og det skal vi kanskje prise oss lykkelige over, for dette sparker ræv! «War Of The Worlds, Pt. 1» fikk vi i 2018, og endelig er del 2 av more »
Det har snart gått et helt tiår siden siste studioalbum fra det alternative post-punk rockebandet Placebo. Fredag 25. mars 2022 slipper de deres rykende ferske “Never Let Me Go”. Bandet har forøvrig gitt ut album sporadisk hele veien fra start, men i mellom da og nå var det som noe av magien forsvant. Helt frem more »
Uten å ha hørt selve bandet før har jeg fått med meg navnet, og det er befriende å rulle i gang en fullengder uten noe som helst formening om hvordan type musikk som presenteres. Selv om, må jeg innrømme – det forventes bruk av gitar.
De engelske AOR-prinsene i FM har for lengst bevist at de er fullstendig ute av stand til å lage et skikkelig dårlig album, selv om de kanskje har vist tegn til litt autopilot her og der, og «Thirteen», deres trettende studioalbum, fortsetter den gode trenden.
Finland’s Von Hertzen Brothers new studio album “Red Alert in the Blue Forest”, their first since 2017’s critically acclaimed “War Is Over”, is an album that should be listened to in one sitting. The record is epic in scale and hard to categorise.
Fansen var forberedt på det verste da de danske rockeveteranene Pretty Maids i september 2019 annonserte at vokalist Ronnie Atkins var diagnosert med en langt fremskreden lungekreft, og at bandets aktivitet ble lagt på is inntil videre. Mange av oss trodde vel da at det var det siste vi hørte fra den kanten – men more »
Simultant med mindre interessante TNT-utgivelser tilvirker gitarunikumet bedre og bedre solostoff, og selv om her verken tonalt, harmonisk eller instrumentelt åpnes for avantgardistiske skrell hviler en nyansert og velfundert aura over årets Tekrø-arbeid, effektuert av sekstettkjerne, pluss selekterte gjesteartister.
Denne trioen er uheldigvis bosatt i Kyiv, og ukrainsk metal har gjerne en egen stil og atmosfære jeg kan like. Aeternus Prophet har mer bakgrunn i death metal enn mange av sine landskollegaer, men black metallen skinner igjennom, spesielt på vokalsiden
Det er alltid hyggelig med bekjente som utgir nye skiver og ekstra hyggelig når skivene er bra, eller som i Suicidal Ninja Monkeys sitt tilfelle – veldig bra. Vi skal i hovedsak tilbake til 90-tallet, i et solfylt California og gjerne med et skateboard under føttene.
Kanadiske Bryan Adams er tilbake med «So Happy It Hurts», en skive han fikk tid til å skrive da verdensturnéen hans ble utsatt gang på gang de siste to år. Og dette er Adams akkurat slik vi er vant til å høre ham, med konsise poprock-låter og fengende refrenger. Mutt Lange og John Cleese? Check.
Så måtte det skje, nedturen. Helt siden jeg fikk min helt egen «new wave of swedish heavy metal» med tre band som mer eller mindre utelukkende har servert gull på løpende bånd under et tiår har jeg vært forberedt på nedturen, og nå er den her – dessverre i form av ledestjernen selv, selveste Ghost.
Da er det duket for nytt studioalbum fra Marillion. Albumet, som har kommet til å hete «An Hour Before It’s Dark», er bandets første siden 2016s «Fuck Everyone And Run», og byr på mye av den samme tonen. Imidlertid er årets plate kortere, muligens også mer konsis enn sin forgjenger.
Hvor starter man å beskrive et album formelig bobler over av referanser fra alt fra Seigmen og Enya til sortmetall og folk? Vel, først og fremst at det aller meste er skapt og fremført av én person – nemlig Sylvaine selv. Det i seg selv er enormt imponerende av damen – det at albumet i more »
Med «By Royal Decree» leverer svenske The Flower Kings sitt femtende album i løpet av sin 28-årige karriere. Covid-pandemien satte en effektiv stopper for all turnevirksomhet, så Roine Stolt og kompani satte seg ned med gamle øvingsopptak for å se om noe kunne jobbes fram med tanke på å gi ut ei ny skive.
Snaxville Recordings Norwegian blues rock guitarist Amund Maarud has released a second album in collaboration with Americana band Lucky Lips (Malin Pettersen (vocals, guitar), Stian J Sveen (pedal steel), Paal Emil Storm-Berg (drums), Even Reinsfelt Krogh (banjo) and Erlend Skullestad Hølland (bass)). «Wolves» is a beautiful blend of blues rock and Americana, proving that good Americana more »
Etter to akustiske album og konserter er det på tide for Skambankt å skru på fuzzpedalen igjen, og en mer passende anledning enn å gjøre det til bandets tiende skive skal vel godt gjøres å finne. De viste seg som en meget habilt poprock-band når de slakka tempoet og volumet litt, men nå vil vi more »
Svenskene sparker friskt fra seg på sitt tolvte korstog når de slipper albumet «Hammer of Dawn». På utgivelsen får du, ikke overraskende, typisk tradisjonell heavy metal, uten forsøk på fornyelse av hverken sjanger eller band. Men er dette nødvendigvis negativt? Nei da.
The quartet from Bergen, Kryptograf, release their sophomore album “The Eldorado Spell” in February, inspired by the heavy sound of the late 60s and 70s. The record features plenty of psychedelic and doom rock elements, combined with excellent song craft and an appetite for melody.
The first new album from English pop-rockers Tears For Fears in 17 years was inspired by a series of personal and professional “tipping points”, such as the tragic death of founding member Roland Orzabal’s wife in 2017. Given that background, it would be easy to expect a rather downcast record, but that is not the more »
Det har i år gått småpene 50 år siden tyskerne i Scorpions gjorde sin debut med ”Lonesome Crow”, og karrieren har naturligvis gått i bølgedaler gjennom fem fullførte dekader, kvalitativt som kommersielt.
Naarges Ukjente heter Norges nye hittil ukjente black metal-band. Bandprosjektet ble startet av brødrene Åge og Morten Solli for ti år siden, men ble fort skrinlagt. Pandemi har gitt rikelig tid til studioprosjekt, så Mats Nerli fra Nerli There ble involvert i 2020.
Det kan ikke benektes at Sverige har virkelig blitt markedsledere i kategorien Melodiøs Energisk Rock, hvor spesielt band som Eclipse og H.e.a.t har tatt skritt med sjumilsstøvler det siste tiåret. Og i feltet halsende like bak virker det nå som om Stockholmsgrabbarna i Degreed er klar for å ta et Northug-rykk av de sjeldne.
Arjen Lucassen er nok mest kjent for sitt Ayreon-prosjekt, men han har også gjort suksess med Star One, et prosjekt som opprinnelig var et samarbeid med Bruce Dickinson fra Iron Maiden.
De har nylig oppstått fra flere etablerte band, bergenske Glasgow Kiss som her serverer oss deres debut. Det høres tydelig, for her er det så definitivt en gjeng med erfarne og dyktige musikere som leverer et produkt de har ståltro på.
De har nå drevet med melodisk dødsmetall i mer eller mindre en mannsalder, finnene, der mitt første møte med de skjedde allerede midtveis på 90-tallet. Siden den gang har vi nå gått separate veier, uten at det er noen som helst grunn til det – og dette er faktisk den første skiva jeg bevisst setter more »
Da Bruce Springsteen opptrådte på Madison Square Garden 21. og 22. september 1979, var han allerede godt kjent for «Born To Run» og oppfølgeren «Darkness On The Edge Of Town». Her til lands lot fortsatt det store gjennombruddet vente på seg.
Det har gått omtrent nøyaktig to år siden den svenske duoens sisteslipp, den smått fantastiske “Torch // Flame”, og siden den gang har vi vært inn og ut av lockdowns. Nå som pandemi endelig ser ut til å være på vei over passer det da fint å feire med Johnossi sin oppfølger, ikke uten en more »
Pandemien gjorde selvfølgelig at også Voivod måtte jobbe annerledes. Det ble et par livestreaminger hvor lydmannen skrudde en klar og tydelig gitarlyd, som likevel er krisp. Denne ble med i studioet da “Synchro Anarchy” skulle spilles inn.
Eddie Vedder er først og fremst kjent som vokalist og frontfigur i et av moderne rocks mest legendariske band, Pearl Jam. «Earthling» er hans første soloalbum siden «Ukulele Songs» fra 2011, og hans tredje totalt – hans første var filmmusikken til «into the Wild» fra 2007. Vedder er kjent for sitt sosiale og politiske engasjement, more »
Italienske Lionville har siden debuten i 2011 levert klassisk AOR med ujevne mellomrom. De ga ut to album med indie-selskapet Avenue Of Allies Music, før de signerte med Frontiers i 2017, med to utgivelser i 2017 og 2020. Nå er deres femte album, «So Close To Heaven» klart.
Det kan ikke være helt enkelt å skulle operere i det stadig smått opprørte kjølvannet av et av verdens største poporkestre, men jeg oppfatter Saul ”Slash” Hudson som en tross alt ganske så jordnær fyr som like gjerne spiller for 43 stykker i en kjellerklubb som for flere tusen ganger så mange på et gedigent more »
I riktig gamle dager, da tiden var ung, var bootlegs «the shit», og man betalte sine surt oppsparte kroner til sortkledde menn i mørke smug for å få konsertopptak av sine helter. I dag er historien en annen, og artistene selger konsertopptakene sine sjøl. Kanskje ikke så dumt, ettersom kvaliteten blir noen hakk bedre, og more »
Etter en lang rekke kryptiske meldinger på diverse medier kunne KoЯn slippe nyheten om at de kommer med sitt fjortende studioalbum denne uken og gir oss en usedvanlig snill (til å være KoЯn) lytteopplevelse. Men fortvil ikke, de har ikke gammelmannsblod i årene helt enda.
Helt siden jeg som lettformelig tenåring på 80-tallet ble ’bevisst min egen musikalitet’ har jeg til dags dato hatt til gode å møte noen som trekker fram Saxon som sitt absolutte favorittband, selv om især skivene fra ’79 til ’84 bredt, og så visst velfortjent, omtales med imaginære gylne kanter.
Noen ganger setter man på ei plate for første gang, uten å vite hva man begir seg ut på, for så å sitte og glise bortimot uten stans i 63 minutter. Det var tilfellet da jeg satte på Lalus tredje album «Paint The Sky».
Det har gått nærmere ti år siden vi hørte fra Lana Lane sist. Siden den gang har hun signert en kontrakt på flere album med Frontiers. Ektemann Erik Norlander står for produksjonen, og tar seg av keyboards. Jeff Kollman har kommet inn på gitar, og burde vært et kjent navn for mange.
Steve Vai behøver ingen videre introduksjon. Mannen som ga oss låter som «Yankee Rose», «For The Love Of God» (sukk!), «The Audience Is Listening» og «Bad Horsie» slutter aldri å forundre og begeistre oss. Men hva kan vi forvente oss av Steve Vai anno 2022?
Following the tragic death of singer David Longdon in November 2021, English progband Big Big Train have proceeded with the release of their fourteenth studio album (with the full support of Longdon’s partner) in celebration of his considerable talent as a multi-instrumentalist and vocalist.
Det har gått fjorten år siden Madrugada ga ut sitt forrige studioalbum. Likevel føles det som Madrugada har vært med oss hele tiden. På en måte har de det, ved å ha gitt ut et samlealbum, filmmusikk og noen singler i mellomtiden. Det fylte et tomrom og det føltes aldri som de ble helt borte, more »
Med kultklassikerskivene «Last Of The Runaways» (1989) og «Time To Burn» (1992) fikk amerikanske Giant et kort opphold i rampelyset før grungen drepte bandet – for godt, trodde mange. Nå er de klare med ny skive, «Shifting Time», riktignok uten vokalist og gitarist Dann Huff.
Rockeduoen Brenn. har allerede bevist at de fortjener en plass i norsk rock med sitt første album «Elsker» i 2019 som de også mottok Spellemannsprisen for. Disse gutta rir på sin egen bølge og følger opp med nytt album «Vandrer På Solskinn».
Det spirer i norsk rock, og ekstra gledelig er det når unge talenter leverer. Lily Löwe er artistnavnet til Lill Wilsberg, og sammen med Trond Holter (Wig Wam, Dream Police, Holter osv.) har hun gitt ut albumet Löwe, og det kan vel bare poengteres først som sist at det sparker rompe.
Det er med Black Sabbath-entusiastens glede man registrerer at Tony Martin fortsatt er aktiv. Og «Thorns» er heller ikke et svakt album, selv om den på langt nær begeistrer. Det Martin nå gir oss er tradisjonell heavy metal med en vokalmelodisk sensibilitet som vekker finfine assosiasjoner til historiske perler som «Headless Cross» og «Tyr».
Elvis Costello, som i 2018 og 2020 gav oss to glimrende album i «Look Now» og «HeyClockface», er i år tilbake med «The Boy Named If» – et album som i større grad enn på lenge fører tankene tilbake til hans klassikere fra 70- og 80-tallet.
4. november 2020 var en dag de fleste Uriah Heep-fans vil huske med sorg. Dagen da keyboard-guru Ken Hensley forlot denne jammerdal for godt, for å groove med de andre rockeheltene i himmelen. Spesielt tung var nok dagen for gutta i Wonderworld.
Keyboardist Dag Selboskar er et kjent navn for den som vokste opp med AOR på 80-tallet. Med låter som «Forever In My Heart» og «Tarquinia» gjorde Da Vinci vei i vellinga i tiåret vi er så glade i. Nå er han klar med sitt nye prosjekt, Zelbo.
Dette er et av årets mest etterlengtede album, enkelt og greit. Og det er et eller annet med å endelig motta et album man har gledet seg til av den enkle grunn at man bare vet det er bra. Så spørsmålet blir bare hvor bra.
Våre danske venner i Volbeat er ute med sitt åttende studioalbum, «Servant of the Mind». Albumet er en kraftpakke av en skive og vil glede de der ute som vel føler at Volbeat har blitt litt vel radiovennlige de siste årene. På «Servant of the Mind» oppleves Volbeat endelig farlige igjen og de blytunge riffene more »
Bandet består av gitarist og keyboardist David Grimoire og bassist Adrian de Crow. Heldigvis er det minimalt med vokalister, noe som jeg føler gir det hele en rød tråd. Og med det sagt så er det ingen hvem som helst heller, men Candlemass egen Mats Levén, ex-Treat og nå i Vandenberg!
Mystiske 13 måneder etter utstedelsen av ”Whoosh!” seiler et nytt langspillfonogram fra Deep Purple inn i platestativene. Veteranene har, i likhet med Enuff Z’nuff – og nedslående mange andre – latt seg bite av coverlåtplate-basillen.
Drøye året etter Navian slapp EP-en «Reset», er bandet ute med sin første fullengder, med den grandiose tittelen «Cosmos». Etter den flotte opplevelsen «Reset» ga, var det ikke så rent lite spenning knyttet til nyutgivelsen. Har Navian klart å holde det høye nivået de hadde i 2020?
Når fantomgitarist Jo Henning Kåsin samler troppene for plateutgivelse, bør det ikke komme som en overraskelse at vi er invitert til en leksjon i Fender Stratocaster og Hammondorgel. Ei heller denne gangen.
Ross Jennings, the vocalist for modern progressive metal band Haken and Novena, is releasing his debut solo album “A Shadow of My Future Self”, and it’s very much a step in a new direction.
The prolific Hedvig Mollestad is releasing her third album in just 18 months, “Tempest Revisited”. If you like “In The Court Of The Crimson King” by King Crimson, you should definitely check out this album, and enjoy the work of one of Norway’s most imaginative artists.
Bak navnet Knights Of The Realm finner vi to av svensk hardrocks ringrever i form av Eclipse-gitarist Magnus Henriksson og Tiamat-trommis Lars Sköld. Og som låttitler som «Heavy Metal», «Chains Of Metal», «Blood On Steel» og «Metal Attack» mer enn antyder, så har vi her å gjøre med 80-talls klassisk heavy metal.
Depeche Mode frontman Dave Gahan is releasing his third album with Soulsavers (aka Rich Machin), «Imposter», on 12 November. The record features 12 covers, including songs by Bob Dylan, Elvis, PJ Harvey, Elmore James, Neil Young, Mark Lanegan, Cat Power and more. It is by no means an ordinary covers album.
Når «Jeg Vil Ha Det Mørkere» åpner kvartettens første fullengder hører man raskt at bandet ikke lenger låter som et spontant prosjekt. Sjumilsstøvlene er tatt på både når det kommer til produksjon og låtskriving, i form av arrangementer, vokal og andre innslag som strykere og akustisk gitar.
Disse sideprosjektene som plateselskapet Frontiers stadig drar i gang, har mildest talt vært av varierende kvalitet. Men er det én mann som har vært konsistent bunnsolid gjennom hele sin 40-årige karriere, så er det Steve Overland, mest kjent som vokalist og frontmann i AOR-hertugene FM.
Norsk AOR er i vinden for tida, med flere nye band som viser muskler i den melodiske delen av rock n´ roll. Memoria Avenue er et nytt band med gitarist Tor Talle i spissen, men vi møter flere gamle venner i besetningen.
Norske Halcyon Days skiller seg kraftig ut ifra en stor andel andre band i samme genre da de også har blandet en god del pop i musikken. Ikke ofte hørt ifra den kanten, og det er et grep som fungerer godt. De har spilt sammen siden 2012 i følge biografien og erfaringen har tydelig gjort more »
Drøye to år, og en spellemannspris etter debuten «GastiR – Ghos Revisited» får vi et mini album fra Gaahl og hans kompiser fra Bergen. Ja, dette er miniskive, og ikke en EP, påpeker Gaahl, akkurat som Hellhammer og Celtic Frost gjorde tidlig på åttitallet.
Det er helt klart tydelig at våre lett gale svenske venner er tilbake, og det med et smell. Vi er inne i så mange subgenrer av rock og metall i løpet av fire minutter at jeg ikke har sjans til å gjengi alle – i tillegg til rap, kakling og Stephen Hawking.
Det er mange år siden begrepet ’norsk rock’ ble mer eller mindre kollektivt definert av ’de fire store’, altså (i subjektivt rangert rekkefølge) Raga Rockers, Jokke (med og uten Valentinerne), Dum Dum Boys og DeLillos.
Ivrige Joe Bonamassa nye album som har fått navnet “Time Clocks”, byr på Bonamassa slik vi er blitt vant til å høre ham, nærmere bestemt som bluesrock ambassadør med full kontroll over gitaren.
Nå får vi endelig høste godene av pandemien etter en mørk tid, for nå formelig regner det råsterke utgivelser fra den ene storheten etter den andre over verden i en skikkelig syklon av god musikk. Sist ut er Mastodon, med deres mest ambisiøse verk hittil.
Nitten år er passert siden Jerry Cantrell tilvirket forrige soloplate – i seg selv et vitnesbyrd om gitaristens troskap til Alice In Chains som kunstnerisk arena. Da ”Rainier Fog”-turnéen opphørte følte veteranen for å nedskalere formatet, og et knippe konserter antente gnisten til ”Brighten”.
Vokalist Dani Filth sier de ville presentere deres trettende album med et skikkelig smell, og valgte «Crawling King Chaos» som første singel. Det er en ganske brutal sak, som også viser det catchy og teatralske, selv om den er langt fra platas beste spor etter min smak.
Det skal såvisst mer enn en global pandemi til for å stoppe toget ved navn Hex A.D., og sannelig har de brukt tida ganske så godt – dette er klart den både dypeste og bredeste skiva derfra til dags dato, og godt mulig også ad totalum den beste.
Det er ikke mer enn et år siden Biffy Clyros forrige skive, «A Celebration Of Endings», men siden den ble kraftig utsatt, er det i praksis nesten to år siden de avsluttet arbeidet med den – og siden da har de ikke kunne spille konserter. Så hva gjør man da? Lager enda en skive, vel.