NORWAY ROCK MAGAZINE
Ted Skjellum fra Darkthrone og Sarke, og Anders Hegna fra El Kayenne, Nöd og Svidd Grevling er musikere med rimelig variert bakgrunn. Sammen har de flere års kameratskap og en interesse for gammel hard rock og heavy metal.
Trondheimsbaserte The Impossible Green har lenge vært på jakt etter seg selv, og har de nå funnet det de har lett etter på sin tredje fullengder?
: Brymir viste seg for alvor frem med sin superfengende melodiske dødsmetal på «Voices in the Sky» fra 2022, og nå er finnene (selvsagt) tilbake med album nummer fem tjue år etter tilblivelsen. Fortsetter de i samme spor?
Siste installasjon i en påtenkt Giantsky-trilogi er herved et faktum. Hvor Soups anfører, Erlend Viken, siden velger å fokusere musikalsk, gjenstår å se, men enn så lenge kan enhver tilhenger av symfonisk rock nyte høstens Giantsky-fonogram i fulle drag.
Å deklarere at man først og fremst er influert av Emerson, Lake & Palmer forplikter.
Den fremste egenskapen noen musiker kan håpe å inneha, er egenart. Dernest følger kompositoriske evner. Trower, hvis pionérarbeid under Procol Harums fire første album sikrer ham plass i evigheten, er blitt 81 år, men har ved skjells år og alder utviklet fornyet kreativitet og tro på eget virke.
Edderkopp-rockerne fra Göteborg er ute med sitt sjette album, deres andre på Wild Kingdom, labelen tilknyttet platepusherne Sound Pollution i Stockholm.
Etter sju år siden forrige studioalbum er Airbourne tilbake med sitt sjette album, og denne gangen har de valgt å kalle det rett og slett Airbourne. Det er et navn som passer godt, for dette albumet oppsummerer egentlig alt bandet står for: høy energi, tunge gitarriff, allsangvennlige refrenger og en urokkelig tro på klassisk hardrock.
Stemmen fra Van Der Graaf Generator fyller 78 år i høst, og betrakter seg som heldig da musikalske idéer fremholder å annektere en aldrende bevissthet.
Foruten akustiske «Til Nord», som ipso facto utgjør en forstyrrende og direkte dårlig post i diskografien, synes Gåte inkapabel å forrette middelmådige plater. Inklusive det glitrende «Ulveham»-fonogrammet av 2024 teller «Sigil» bandets sjette studioalbum, og det første utstedt på internasjonal etikett.
På hvert sitt hold tilvirket gitaressene Reiersrud og Sundstøl to av fjorårets sterkeste plateutgivelser. Når duoen finner tiden moden for kunstnerisk kollaborasjon deduserer man instinktivt at prosjektet vil bli av stiltranscendental art.
Nær sagt ut av intet produserer Danmark et debutband hvis soniske og kompositoriske beskaffenheter skulle tilsi en dekade med hardt musikalsk plenumsarbeid.
Etter ti år er Anthrax omsider tilbake med en ny plate, «Cursum Perficio», med samme line-up som slapp «For All Kings» tilbake i 2016. Denne skulle egentlig vært laget rundt 2020, men ble utsatt på grunn av pandemien, og skal vi tro pressematerialet var det mye uforløst som skulle ut når bandet endelig kunne samles i øvingslokalet igjen.
«Shock Waves» er en plate som tidlig havnet på gutterommet og er jevnlig blitt plukket frem i løpet av disse førti årene. For svært mange er nok dette en plate man har funnet i billigkasser og blitt påminnelse om mengden utgivelser som kom på Mausoleum Records på åttitallet.
Green Lung take the ghosts of classic heavy metal, give them new clothes and send them wandering through modern London.
Så er ett år gått, og vi får del tre av triologien med plater. Tre plater innspilt samtidig, gitt ut halvårlig det siste året. Og selvsagt betyr dette endelig mulighet til å kjøpe den komplette boksen med den mørke poesien.
Nordic Groove Collective er et Oslo-basert band med en helt unik uttrykksform, og “Obscura Noir” er deres første utgivelse sett bort fra en singel som ble sluppet for et par år siden.
I dag opererer Sigh som en kunstnerisk trio, med eksternhjelp – «Goh-ka» nyter eksempelvis godt av trommeslager Mike Heller og Kreator-bassist Frederic Leclercq, pluss gitarsoli fra Opeths Mikael Åkerfeldt.
Achilles isn’t a reinvention—it is an evolution, and a convincing one.
Flotsam and Jetsam er et undervurdert band som aldri helt har fått den anerkjennelsen de fortjener. De to første platene er klassikere, og selv om kvaliteten har vært variabel siden, har de levert stabilt de siste ti årene, og tidvis betydelig bedre enn sine likemenn innenfor sjangeren.
Kamelot er en gammel flamme. Khan-æraen er legendarisk, og første plate med Tommy Karevik på vokal er mye bedre enn ryktet skal ha det til. I etterkant har pilene pekt nedover, og jeg husker ikke et eneste sekund av de tre påfølgende platene. Hva så med «Dark Asylum»?
Metal Blade Jeg liker debuten «Possessed By Fire» fra 1986. Den er rå og vill, og samtidig skal jeg innrømme det er langt unna låtstrukturen og riffene som gjorde at andre band tyske thrashband raste forbi i popularitet. Hadde det derimot vært riff og låtstruktur som vi hører på «Death Mask Messiah» så kunne historien […]
Norske Triosphere imponerte mange med sine tre første album, men nå er det altså gått tolv år siden bunnsolide «The Heart of the Matter», og det er alltid en viss angst knyttet til hva et band finner på når de omsider kommer seg i studio igjen.
Mange falt pladask for «Fatale» i 2023 hvor The Night Eternal leverte skarp, fengende og bekmørk heavy metal med gotisk preg. Klarer de å følge opp på plate nummer tre?
20 Buck Spin På sitt tredje album har multiinstrumentalist Hulder doblet besetningen i bandet, og ansatt ektemannen Necroen på bass. Trommene spilles av gjester, og på fire av sporene er dette gjort av Vrolok fra Aeternus. Og det er egentlig ikke en helt feil referanse musikalsk, da Hulder er i grenseland black og death med […]
Når det er SYV ÅR siden forrige skive, da er det pur latskap å servere fansen enda flere covere. Og dette er ikke spesielt spennende coverlåter heller, det er ganske så forutsigbart med låter du har hørt i mange andre og bedre versjoner enn det Tesla leverer her.
En fin sommertradisjon for meg å ta morgenkaffen på verandaen, ha med høytaler og PC og skrive noen ord om hva som har skjedd på linja for Rock & Metal på Buskerud Folkehøgskole i året som har gått.
Vi har i mer enn førti år hørt gjetord om ei plate med et prosjekt ved navn The Western Front, med musikere som Scott Gorham (Thin Lizzy, 21 Guns, Black Star Riders), Marty Walsh (Supertramp, John Fogerty), men som aldri så dagens lys. Thin Lizzy hadde en pause fra turnering, og i Los Angeles traff Gorham på sin gamle kompis Walsh. De skrev et knippe låter, skjønte at her var det kjemi, og hentet inn resten av bandet fra LAs pool av dyktige sessionmusikere før Gorham måtte tilbake til Lizzy, og disse tapene ble liggende nedstøvet i en garasje i fire tiår. Nå får vi endelig høre resultatet.
In an era when many classic rock bands rely almost entirely on nostalgia, SPLAT! proves that Deep Purple remain a creative force rather than a museum piece.
Masterplan har aldri manglet talent, men har levert ujevnt gjennom hele karrieren. Endrer det seg på plate nummer sju?
Det er vanskelig å henge med på retrobølgen som rir tungmetallen rakrygget om dagen, og med ny utgivelse fra Iron Kobra skal vi nå få smake på tysk stål.
Mork imponerte meg stort på årets Infernofestival med svartmetall fylt til randen av minneverdige riff. Nå er det klart for album nummer åtte på tjue år, og spørsmålet er om enmannsbandet til Thomas Eriksen fortsatt leverer like sterkt på plate.
Is It Jazz? Records Under den røde drages seil figurerer musikere fra blant annet Shining, Bushman’s Revenge og Soft Ffog. Bandet har i løpet av to album etablert et driftig og improvisatorisk samrørsuttrykk av psykedelisk-progressiv rock og jazz. En avløst kvartett, med drahjelp fra Ståle Storløkken, utviser troskap mot eget idiom, men tonen er merkbart […]
«All Tomorrow’s Darkness» vil høyne sommermånedene for mange musikksnobber.
Det er tretti år siden haugalendingene debuterte med «Dragons Of The North», et album som nevnes som essensielt innen viking metal-sjangeren.
Trio med skuespiller Keanu Reeves på bass, dannet i Los Angeles 1991, dette er deres fjerde album. Enkel rett fram midtempo alternativrock med små hint av new wave, og med forholdsvis intetsigende tekster, antakelig perfekt for amerikansk radio.
Nok en supergruppe har sett dagens lys og denne debuten er det mange som har sett frem til. Lex Legion består av ingen ringere enn Mikkey Dee, Andy LaRocque, Hal Patino, Pete Blakk og vår egen Nils K. Rue. Med andre ord navn som klinger kjent for King Diamond-fans, med unntak av Rue selvfølgelig.
Med sitt hovedband Skid Row på en liten pause har bassist og hovedlåtskriver Rachel Bolan sett sitt snitt til å debutere som soloartist, og har med det fått ut punkeren i seg. Med seg på laget har han fått et kobbel av gjesteartister, deriblant sine medkumpaner i nevnte Skid Row som bidrar med sitt både her og der, men også navn som Danko Jones, Corey Taylor og Nuno Bettencourt, blant annet.
Det har gått hele 7 år siden Spread Eagle var tilbake med sitt comeback-album “Subway to the Stars”. En skive som mottok jevnt over gode anmeldelser, og i stor grad var tuftet på soundet fra debutskiva som kom så langt tilbake som i det herrens år 1990.
Katalogens 24. studioalbum utmaler praktfull instrumentell interaksjon, overdratt plenty Yes-troper, men strander i overkant ufarlig og beint frem lystig.
Som tittelen på denne skiva tilsier er dette etter sigende Lynch Mob sin siste ferd, noe jeg tviler på er tilfellet med George Lynch som i en alder av 71 er imponerende vital og produktiv. Noen vil kanskje hevde at enkelte av prosjektene hans de senere årene bærer preg av sviktende kvalitetskontroll i låtfabrikken, også under merkevaren og hjertebarnet hans Lynch Mob.
Evergrey er et av de mer pålitelige navnene innen melodisk prog metal — Holder de vemodige svenskene koken på album nummer femten?
Det sies ofte at “alle gode ting er tre” og er det så tilfelle med norsk-svenske The Cruel Intentions sin tredje skive “All Hail Hypocrisy”? Nå var ikke forløperen “Venomous Anonymous” noe dårlig håndverk, og såvidt jeg kan erindre ga undertegnede den en god firer på terningen. Likevel er det godt å konstatere at sleaze-gjengen har brukt de siste fire årene godt med tanke på sin tredje skive, for dette låter virkelig kuler og krutt.
La oss bare konstatere det først som sist; når Devin Townsend gir ut musikk, er det ikke gitt at vi har full kontroll på hva vi har i vente, noe vi ihvertfall ikke gjør denne gangen, når han gir ut et konseptalbum med fullt kor og orkester i ryggen.
“Flying Leaves” succeeds by being unapologetically straightforward. It doesn’t reinvent hard rock, and it never tries to. Instead, Main Street Revival focus on something that is arguably harder: making old sounds feel alive again. More often than not, they pull it off.
Vi musikknørds leter stadig etter noe nytt og unikt, men det er ikke så ofte vi finner det vi leter etter. Men når vi først finner det så omfavner vi det med alt vi har. Og her kommer Sleggefett inn og gjør det, meg bekjent, ingen andre har gjort tidligere – nemlig å metallgjøre kjente og ukjente dikt og gjør det med bravur.
Armored Saint har holdt på i nærmere 45 år, men til tross for å ha vokst frem på den amerikanske vestkysten i gullalderen har karriereveien vært kronglete sammenlignet med mange andre. Høydepunktet var nok «Symbol of Salvation» i 1991, og sist vi hørte fra dem var på «Punching the Sky» i 2020. Seks år senere er det klart for album nummer ni.
Målt i platesalg tror jeg fremdeles Dimmu Borgir er black metal verdens største kommersielle suksess. Åtte år er gått siden forrige plate, «Eonian». Ja, dere husker så langt tilbake? Den tiden da man hadde med seg lommebok i platebutikken og betalte med sedler?
Malmõ-kvintetten Agusa ble etablert i 2013 og har siden forsynt markedet jevnt og trutt med plateutgivelser. Bandets ry som konsertfenomen vokser suksessivt, og «Panacea» er faktisk katalogens fjerde liveplate.
I 2025 var det 30 år siden nederlandske Arjen Anthony Lucassen lanserte Ayreon-universet, noe han feiret med stil, men ikke måte, for han inviterte 15’000 av sine nærmeste venner til Tillburg (som for anledningen ble omdøpt til Ayreon City) for en storslagen feiring som skulle vare i nærmere to og en halv time. Med seg på scenen hadde han et lite knippe (til ham å være) vokalister og musikere, og seansen ble filmet for alle de som ikke kom seg i vei på grunn av plenklipping og katteklapping.
Det skal innrømmes at det var mye skepsis i forkant av Erik Grönwalls egentlige solodebut. Vi visste allerede at han er en fantastisk vokalist og en høyenergisk frontmann, men har han det som trengs til å lage en bra soloskive?
Wintersun skuffet stort med fjorårets Time II, Ensiferum har ikke gitt ut noe særlig bra på lang tid, og jeg vet ellers ikke hva som er igjen av den finske folkdominerte miksen av power og melodiøs dødsmetal. Kanskje er det Canada og Atavistia vi må vende blikket mot?
If “Luminescence” was more abstract, more philosophical, more uplifting, “Ghosts in the Park” is darker, haunted by more personal reflections.
Femte album fra svenske Port Noir henger til de grader i skjørtene på samtidens normfordringer. Trioen utgyter et ultraprosessert samrøre av alternativ metall og computergenerert pop, med progressiv krengning.
Backstreet Girls ble etablert helt tilbake i 1984 og har siden vært et av norsk rocks stødige flaggskip. Da bandets legendariske frontfigur Bjørn Müller gikk bort i november 2024, var det nok noen som trodde at gruppa skulle avslutte sin karriere. Men bandets grunnlegger Petter Baarli var klar på at Müller hadde ønsket at de skulle fortsette. Ny vokalist er Roar Leren, som har hatt en langvarig relasjon til både Müller og bandet. Tittelen på gruppas 17. studioalbum kommer fra Bjørn Müller og plata fremstår derfor som en hyllest til ham.
Fullstendig utenfor radaren vår slapp ex Queensrÿche-vokalist Geoff Tate tredje kapittel i sagaen om Operation: Mindcrime, og vi klarte selvfølgelig ikke å unngå å dykke ned i universet rundt Nikki, Dr. X og Mary, til tross for skuffelsen etter andre runde. Vi har jo fremdeles originalen fra 1988 på platespilleren like titt som ofte. Savnet etter Chris DeGarmo har vært stort for fansen siden han forlot skuta i 1997, for han var en særdeles viktig brikke i låtskrivinga til bandet.
Det er førti år siden Darkthrone så livets mørke for første gang — den gang som Black Death. Nå er de ute med sitt tjueandre album, som består av noe ganske annet enn det som for alvor gjorde dem kjent på tidlig nittitall.
Vyr Muk er hjemmehørende i Kharkiv, og har siden starten i 2023 gitt ut to fullengdere og en rekke EP-er som blander death/black metal med folk og ambient.
Situasjonen på planet Venom er ytterst kaotisk i 2026. Nu forventer man nærmest at Newcastles originale treenighet uavbrutt går i tottene på hverandre, og status per i dag er at Jeff «Mantas» Dunn og Anthony «Abaddon» Bray har lappet sammen innbyrdes animositet for å saksøke Conrad «Cronos» Lant.
Kaasin så dagens lys i 2020, og slapp debutalbumet “Fired Up” året etter, ei plate som bekreftet at gitarist Jo Henning Kaasin er til å stole på også som låtskriver, for vi vet godt hva han er i stand til som gitarist, blant annet fra Come Taste The Band, og som bandmedlem hos artister som Joe Lynn Turner og Glenn Hughes.
Nuclear Blast Et par og førti år får jammen holde, tenker Sepultura, og kaster inn håndkledet med en avskjedsturné og denne firespors EP-en. Da jeg mottok denne var jeg sterkt i tvil om det var riktig innhold. Bortsett fra det symfoniske partiet er åpningslåta «All Souls Rising» veldig brutal. Ikke at jeg har fulgt sånn […]
Thomas Lindberg var en pioner i det svenske death metal-miljøet på 80-tallet. Han var inn i tapetrading og pushet vennene sine i Gøteborg til å starte band og ta del i denne spennende scenen. Da han bukket under for kreften 16.september 2025, kunne Metal Archives liste opp femti band som han har vært innom.
Til sitt andre soloalbum kaller Leprous-vokalist Solberg på selveste Kringkastingsorkesteret. «Vox Occulta» kultiverer det bombastisk kinematografiske, og blir således en helt annen historie enn lett famlende og kvalitetskuperte «16» fra 2023.
Hm, dette var en aldri så liten overraskelse fra selveste John Corabi. I en relativt voksen alder av 66 vintre har han gått helt tilbake til røttene, og på “New Day” slår han seg virkelig løs med en god blanding av klassisk rock, soul, blues og ikke minst sørstatsrock.
Album nummer ni fra det walisiske reggaemetal-bandet, og oppfølger til den enorme suksessen “Smile” fra 2023, som gikk helt til nummer to på den britiske albumlista, etterfulgt av en headline-konsert på Wembley Arena! “Smile” var også nummer én på undertegnedes liste over årets beste album. Takler de presset, eller skal alt rakne nå? Neida. You got this.
Album nummer tre fra dette engelske”metalcore”-bandet, og det første siden trommeslager Jamie Gowers tok sitt eget liv i 2024. Jamie var også i et forhold med bandets vokalist Charlie Rolfe, og dødsfallet har naturlig nok preget dette nye albumet på flere måter.
Det var med lettere skepsis jeg hevet øyebrynene da jeg leste at Crimson Glory skulle slippe ny plate. Tjuesju år er gått siden siste halvveis famlende forsøk på å følge opp mesterverkene fra slutten av 80-tallet. Klarer de det denne gang?
Fans of TesseracT, Caligula’s Horse, Rishloo, Haken, Mastodon, Kingcrow, and even Rival Sons (no pun intended) will likely enjoy this record.
Dette er i grunn ingen veldig gammel plate. Amphetamine Reptile ga ut denne i april i fjor, i begrenset opplag kun tilgjengelig i sin nettbutikk og på bandenes turnéer. Nå slenges det på et par låter til, og en reutgivelse er klar for de store massene.
Våre kjære sørlendinger har lovet oss et maraton med tre skiver i løpet av ett år, alle skrevet og innspilt samtidig. I september kom første del av den mørke poesien, et album som tross sin tittel, ga meg mye høstglede.
Hele ti år har gått siden «Reach», og det har vært vesentlig endringer i Tyketto-leiren siden sist – men Danny Vaughns knallsterke stemme er heldigvis fortsatt intakt.
Det er noen mønstre som brytes på Tulus sitt åttende album. Ikke minst høres det i lydbildet at bandet har prøvd et nytt studio.
Hellripper er et forunderlig enmannsband fra Skottland. James McBain, som er hjernen bak bandet og håndterer alt av instrumenter og vokal, har gått fra å spille infernalsk, svartmalt, speed metal med et sterkt punkpreg, til et lydbilde som er langt mer intrikat og melodiøst.
Det er barbarisk, skjørt, teknisk yppalt, operette-teatralsk, stygt og smellvakkert på én gang. I så måte etableres en viss estetisk motsvarighet til Madder Mortem.
Fonogrammets fremste egenskap hviler på Gramms umåtelige stemmeprakt og -kapasitet.
Nokon gonger må ein berre lytte til musikk ein eigentleg ikkje plar høyra på, og nokon gonger smeller det så til de grader! Eg høyrde Blodsmak første gongen då dei spelte på Nidelven Bar Og Scene i Trondheim, og eg likte det eg høyrde, og når eg no vart beordra å anmelde utgjevelsen «TRE», var eg ikkje tung å be, for dette bandet burde ha vore større enn dei er i dag. Kjøyr stev!
Gitte kasus med gitarreim over skulderen legger seg laglig til for hugg omtrent bare ved å kare seg opp fra sengehalmen om morgenen.
Slayer har lagt opp. Megadeth er ute på farvelturné og har sluppet det som skal være deres siste plate. Med gjeninntredenen til Rob Dukes er enda en gammel gigant straks ute med nytt materiale. Blir det mer knusende thrash metal fra Exodus?
Få ting er så forfriskende som fengende punkrock. Når Kirkenes-bandet Ondt Blod varsler ny utgivelse er det med løfter om nordnorsk jævelskap og samisk stolthet.
Vi var nok mange som trodde lokket ble lagt på Asia da John Wetton gikk bort i 2017, og trommis Carl Palmer ga seg i 2024, men ni år senere er aktiviteten i Asia-leiren høyere enn på mange år, med tre live-utgivelser og ny musikk, da med kun Geoff Downes igjen som eneste medlem fra originalbesetningen.
Ganske nøyaktig to år har gått siden brødrene Robinson kom med «Happiness Bastards», den første The Black Crowes-skiva på 15 år. Oppfølgeren «A Pound Of Feathers» er ifølge vokalist Chris Robinson laget på 8-10 dager, og etter å ha levd med skiva i noen uker, griper man seg i å tenke: «De burde ikke ha brukt noen uker til, da?»
Would you dance at the end of the world? If this was the soundtrack, I would. Flamboyant and entertaining, Major Parkinson have delivered a wild, decadent art-pop-rock spectacle that proves the apocalypse can be strangely joyous.
Following on from their 2023 album “Screamin’ At the Sky”, which was both a commercial and critical success, the Kentucky quartet release an EP of 7 tracks that once again blends significant hard rock energy with their signature Southern rock roots. Self-produced by the band, the songs were put together in Ben Wells’ home/basement studio setup and sound meaty, beaty, big and bouncy!
På sitt tiende album har sogndølene hentet inn nye inspirasjoner ispedd sin velkjente sognametal. Det er snart tre år siden første smakebit kom i form av «Flammen». Her føler jeg fokuset er mer på det velkjente, selv om det er hakket mer melodiøst og man legger merke til mer dominerende keyboard.
Det er ni år siden sist General Gribbsphiiser og hans medkarakterer fra de trønderske skoger ga ut plate. Alle de foregående albumene har bestått av massiv avantgarde musikk som krever mye av lytteren.
Hm, dette må jeg si var en særdeles positiv overraskelse. Supergruppa Black Swan, bestående av Robin McAuley, Jeff Pilson, Reb Beach og Matt Starr er tilbake med et realt smell. På bandets tredje skive har de virkelig klart å treffe blink.
På sin femte fullengder tar Pil & Bue et uventet og modig grep. Den eksplosive duoen trekker pusten, tar to skritt tilbake og bykser åtte frem.
Det er gått ti år siden forrige plate fra Karmøybandet. Og nok en gang tar jeg meg selv i å bli overrasket over brutalitet og hardhet. Ja, vi snakker female fronted metal, men det er noen år siden det var ensbetydende med goth- eller symfonisk metal.
Så er omsider Rozario klare med oppfølgeren til sin kraftfulle debut “To The Gods We Swear”, og denne gangen sparer de heller ikke på kruttet og har titulert sin nye skive “Northern Crusaders”. Da skjønner du hva du har i vente. Men hvordan låter så dette? Er det en flau bris eller sterk orkan korsfarerne har klart å koke sammen på “kjøkkenet” til Trond Holter (produsent også på denne skiva).
Selv om det gjerne finnes et mønster i det, så virker det ofte litt tilfeldig hva det er som får deg til å sjekke ut en ny plate. Sylosis har ikke tidligere klart å friste meg på noen som helst måte, men når de annonserer Oslo-konsert, og det nyeste plateomslaget minner meg om Barclay James Harvest “Face to Face” fra 1987, så blir jeg nysgjerrig.
Jeg husker det å blande rap og metal ikke sto øverst på min ønskeliste da Clawfinger debuterte i 1993. Samtidig var det noe med soundet og gitarriffene som gjorde at jeg innerst inne likte det.
Classic garage rock ’n’ roll containing a mix of stompers and thoughtful mid-tempo cuts. No overproduction, no frills, just attitude and swagger, melody and punch.
Engelske Francis Rossi (76) er best kjent som grunnlegger av Status Quo. Han har hatt en over 60 år lang karriere som låtskriver og musiker. Dette er hans femte soloalbum og består av 14 låter, hvorav halvparten er skrevet med gitaristen Hiran Ilangantilike. Plata er produsert av Rossi og Andy Brook, som også har bidratt på skrivinga av tre låter. Ifølge Rossi selv var ikke dette et planlagt album, men kom til i studio etter hvert.
Norges black metal-konger er i ferd med å legge bak seg en storslagen feiring av sine første førti år, og det er på tide å ta fatt på de neste. Det gjøres med bandets syvende fullengder, «Liturgy Of Death».
«In Verses» etterlever krav til divergens, men midtre del av repertoaret stiller svakest, uten at det glipper i kvalitet.
This is an artist, a sensitive storyteller, who is unbound by his past or expectations. The sounds, spaces and narrative become richer with every listen. Take several walks through the landscape of this record. It’s a journey you will remember. Easily one of the albums of the year, and it’s only February.
Wormslayer is an album rich in ideas and sounds, pop-sensibilities flirting with avant-folk, glam, soul, and hard-edged psych-rock, all held together by Mills’ enigmatic vocal presence and lyrical curiosity.
Fyr opp en feit rullings med eventyrblanding, for her kommer et rykende ferskt album med progressiv eventyrrock fra en gjeng Oslo-aktuelle svensker.
Legendene av Teutonisk thrash lever i beste velgående; der 2025 kunne by på nye, solide utgivelser fra både Destruction og Sodom, starter 2026 med et brak fra Mille Petrozza og resten av gjengen i Kreator.
Så har vi kommet til Megadeths svanesang. I hvert fall når det kommer til studioskiver. Bandet legger ut på en avskjedsturné som vil vare over flere år, og jeg kan lett tenke meg den blir dokumentert i alskens formater.