NORWAY ROCK MAGAZINE
Gluecifer er endelig tilbake med ny skive hele 22 år siden siste album «Automatic Thrill» (2004). Bandet ble oppløst i 2005, men kom sammen igjen i 2018 og har siden spilt live både med egne konserter og på festivaler. Denne utgivelsen markerer dermed en ny fase for bandet, som siden oppstarten i 1995 har hatt en sentral rolle i norsk rockehistorie.
Alter Bridge’s self-titled eighth studio release lands with the assured punch of a band completely in command of its identity, after two decades of hard-rock craftsmanship.
På sitt fjortende album får vi enda en ny side av Oslobandet. De seneste skivers ganske så ordinære låtstruktur og poplåter er byttet ut med et mer drømmende ambient landskap. Hovedsaklig instrumentalt, med bruk av snakk og stemmer som en effekt.
Nok en gang har vi kommet til enden av året, og tradisjonen tro har våre skribenter satt opp en Topp 10-liste av sine favorittskiver utgitt i år, som vi igjen har smeltet sammen for å kåre Årets Skive 2025.
Veteranvokalisten Graham Bonnet fikk sin første hit helt tilbake i 1968, men han er fortsatt aktiv – og her kommer nok en liveskive fra den tidligere Rainbow-vokalisten.
Soulseller Blood Red Throne ringer julen inn med sitt tolvte album, som har en tittel jeg ikke klarer å finne noe annet sted enn i sammenheng med sørlendingene. Vi skal ikke lenger tilbake enn til desemberutgaven av samme publikasjon i 2023 for å finne min begeistring over forrige plate, ”Nonagon”. Og nok en gang rådigger […]
Selvfinansiert Det er blitt halvannet år siden jeg ga debut-EP-en til denne mørke kvintetten god omtale her i magasinet. Gammelt Peaceville og Shape Of Despair brukte jeg som referanser den gangen. Også denne gangen får vi fire låter, som er jevnt over litt lengre enn på ”A Ritual Of Doom”. Fremdeles vil fans av doom/death […]
Season Of Mist Det er tretti år siden belgiernes første plate kom ut, og ingen av medlemmene som spilte på den er med på ”Ashspawn”, som er den tolvte i rekken. Dette er et band jeg aldri synes har kommet seg over et helt ok nivå. Det har vært noe småkult underveis, men genistrekene er […]
Terratur Possession Dette norsk/italienske bandet gjestet ved årsskiftet Orgivm Satanicvm i Oslo til god respons. Som julegave i år får vi duoens andre fullengder. Jeg liker den mørke produksjonen, og på første låta «Holy Blood» går tankene mine til Blasphemy. Ikke at det er like intenst og kaotisk, men det er noe med energien. Nå […]
Season Of Mist Det er nå jeg burde vært passe ovenpå og sagt les min anmeldelse av konserten fra Parkteatret 20.11.2021 på Norway Rock Magazine sin nettside, og latt det være anmeldelsen av denne plata. (Og her er den!) Og strengt tatt er det kanskje ikke mye mer å tilføye heller. Verden hadde åpnet opp […]
Trenger vi virkelig enda en live-skive fra Dream Theater? Fjoråret markerte to store begivenheter i Dream Theater-familien: førti år som band og ikke minst den hjemvendte sønnen Mike Portnoy som endelig var tilbake i trommestolen på scenen (han var offisielt tilbake som medlem i oktober 2023).
I år er det 40 år siden Stockholmarna i Treat platedebuterte, og veldig ofte er et band på dette stadiet av sin karriere på autopilot, blottet for energi og kreativitet. Men ikke Treat. De har vært levert mye bedre skiver siden gjenforeningen enn de gjorde på 80-tallet.
Stoffet like gjerne klassifiseres som moderne kirkemusikk med rocka attityde, som neo-klassisk folk eller pop-melankoli, hvor piano og sang, pluss elegante synthesizerlegg, rår det soniske univers
Bay Area-thrasherne slipper i år sitt fjortende studioalbum (hvis vi tar med «First Strike Is Deadly»), og jeg lar meg fascinere over evnen til å tenke nytt og låte sultent 40 år ut i karrieren.
Osmose Den norsk/italienske duoen har med sitt andre album signet franske Osmose, og tenker man selskapets bakgrunn med eksempelvis Marduk og Immortal, så kan det forstås at selskapets ansvarlige tente på dette. Spesielt Marduk tør jeg påstå finnes i bandets platesamling. Jeg håper virkelig ikke de benekter inspirasjon fra svenskene, for jeg synes den er […]
Svenskene, som vokser seg stadig større her til lands som i resten av verden, forærer oss her sitt tiende album – så det føles riktig å starte med en aldri så liten gratulasjon. Som vanlig er det høy kvalitet som serveres, med stor variasjon
Indisciplinarian Danskenes fjerde album starter riktig så vasst og vinner min oppmerksomhet med illsint riffing til tilsvarende illsint tempo. Låta jeg snakker om er «Af Magt», som i løpet av sine åtte minutter også viser det progressive og episke Orm etterhvert er blitt gode på. Spor to, «Undfangen» kjører mer på dette» og er etter […]
Altså, hvor mange liveskiver kan ett og samme band pumpe ut på rekke og rad, med stort sett akkurat de samme låtene? Har de fullstendig gitt opp å være et skapende band og gi fansen noe nytt?
Vi har ikke vært mest bortskjemt med skiver fra Tønsbergs store sønner de siste årene, men nå gir de tilbake med renter med ikke mindre enn en hel trilogi utgitt på rappen, der første kapittel “Resonans” kom i fjor og da oppfølger “Dissonans” er det vi blir servert allerede nå. Forgjengeren viste meget lovende takter, og det var med spente ører man spant i gang årets kapittel for første gang.
32 år har gått siden vi fikk «Grin», sveitsiske Coroners femte plate. En plate som slett ikke står på favorittlista til tilhengerne av de fire første platene. Meg selv inkludert, selv om jeg nå synes det er en del kult på den.
Svenske Sabaton er et band du enten elsker eller hater. Jeg befinner meg sånn midt i mellom, og uten å fornærme noen så har jeg funnet min egen underholdningsverdi i testosteron-maskineriet fra Sverige.
In what seems to be a recurring theme at the moment, when I have been reviewing old stagers and their latest releases – like Michael Schenker and Bryan Adams – I am discovering happily that the old guard can still cut it – and how!
If ever there was a case of don’t judge a book by its cover, then this is it! The latest release from MSG has truly awful artwork, but the songs on the album are splendid from start to finish.
From the opening chaotic, adrenaline-filled “Neurotica” to the propulsive closer “Thela Hun Ginjeet”, the recording is immersive and consistently compelling, even after several listens. It captures the energy of a band that feels alive, not nostalgic. They simply could not have done it any better.
Osmose Productions Trøndertrioen ligger ikke på latsiden og et år etter den flotte «Livskramper», får vi bandets sjette plate, «Svekkelse». Forrige plate var første som trio, med TK på trommer, og årets utgivelse er samme besetning og følger fint opp der «Livskramper» slapp. «En Elv Av Kjøtt» er første singel og dette synes jeg representerer […]
Jeg holdt på å falle av stolen da jeg så at det har gått hele ni – 9 – år siden dronningas forrige fullengder, “Scandalize My Name”. Da er det saktens på tide med en ny, og Ida Maria leverer med det sju pluss tre dødssynder, et kult konsept, men hvordan står det til med musikken?
Etter debutalbumet “Origin Of Species” i 2018 har prosjektet DarWin gitt ut album med to til tre års mellomrom, og nå virker de å ha fått fart på sakene, for i skrivende stund er de allerede i ferd med å ferdigstille neste album, enda “Distorted Mirror” såvidt er ute, og den forrige kom i juni i fjor.
Finske Amorphis er ute med sitt femtende album i rekka, og her vil nok mange få seg en liten overraskelse. “Borderland” skilter med et langt mykere lydbilde enn forgjengerne.
Dette var jammen en frisk overraskelse. Altså, jeg liker godt bandets to første plater, «Product Of Imagination» og «Heresy» fra det glade 80-tallet. Det jeg har hørt av nye skiver fra dette millenniet har ikke overbevist meg i samme grad.
InsideOut Music Allerede før man har hørt så mye som én takt av de finske nykomlingene vet man hvordan Royal Sorrow vil låte. Trioen omfavner moderne, progressiv metall, hvori nesten samtlige aktører kniver om eksakt samme estetikk av teknokratiske presisjonsostinater, kronglete metrikk, og helst dype kontrastflater av henholdsvis ungdommelig aggresjon kontra pop-melodiøsitet. Etter å ha […]
Skotske Biffy Clyro er tilbake med sin ellevte skive, den første etter covid, men har ikke endret stort på suksessoppskriften fra de siste 15 år.
Indie I fjor vår fikk vi EP´en «Råtner På Rot», som jeg ga lovende omtale. Bandet er Nattverd og Trollfest trommis Renton sin baby, og med seg har han Koldbranns Mannevond på vokal, og Metal Militia strengeharverne Larsen og Sagstad. Der jeg synes EP´en var mer black metal finner vi et langt større spenn på […]
Metal Blade Den franske multiinstrumentalisten Gautier Serre har gjennom bandet Igorrrs fire album bygget seg høy kredibilitet, men også, som i mitt tilfelle, en smule frustrasjon. Også på det femte albumet, «Amen» er det mye musikk å ta innover seg. Likevel finner jeg det mer lyttevennlig denne gangen. Tidligere har jeg slitt med å finne […]
Institusjonen innen engelsk death/doom leverer i år sitt syttende album, og det med et album som er veldig tilbake til røttene. Kanskje ikke bare den spede start, men generelt mye fra det første tiåret.
Med fjorårets «Stars» spankulert trønderske Fjeldvær over i elitedivisjon for kontemporær, nordisk popmusikk. Dennes bakgrunn fra jazz kausjonerer kompositorisk oppfinnsomhet og intrigante arrangementer, som øver appell til både hode og hjerte.
Navnet skjemmer ingen, og etter et par år på øvingslokalet er det nå tid for bergensernes debutplate. Når «Mission Log 1601» åpner tenker jeg med ett Megadeth i sin mest polerte periode. Kanskje ikke lydmessig, men mer stilen.
Lorna Shore sitt femte studioalbum holder ikke tilbake på lyd, rå vokal og overraskende mange små og til tider store doser med power metal (på godt, men mest vondt). Albumet har derimot fått blandet kritikk av både gamle og nye fans.
Fire unge amerikanske punkrockere gir ut oppsiktsvekkende debutalbum på hipsterlabel, og er klare for Tons of Rock 2026.
ATFM Mjolne var gjennom 90-tallet trommis i Skiensbandet Mactätus, og var med på samtlige av bandets innspillinger. Nå er tiden inne igjen for å bevege seg ut på platemarkedet, og i Mjolne betjener trommeslageren alle instrumenter og vokal selv. Med sitt debutalbum tar Mjolne oss tilbake til en glemt tid da black metal var storslagent […]
Massacre James Rivera er et navn mange innen metallen burde nikke gjenkjennende til. Men det var i Helstar det begynte, og han slår faktisk bandets gitarist og grunnlegger Larry Barragán med én skive, da han var ute på 1995’s «Multiples In Black». Elleve skiver er det blitt på bandet som fint går inn under paraplyen […]
Selvfinansiert Tromsøværingenes første plate, «Infinite Death» ble nominert til Spellemannspris, og nå tre år senere får vi oppfølgeren. Bandets crossover vil helt sikkert ha sin fanbase hos de som liker Municipal Waste, og åpner de konsertene med halvannet minutt lange «This Is Where You Die» så vil jeg tro det råder kaos fra første stund. […]
Så er endelig stjernekikkerne fra Trøndelag tilbake med sin fjerde fullengder siden 2009(!). To år etter meget sterke “Life Will Never Be The Same”. Men har trønderne fortsatt krutt i posen?
Napalm Records De okkulte rockerne ble dannet i 2006 og debuterte med den flotte ep´en «Lucem Fwerre» fem år senere. Helt perfekt timing for den okkulte retro rock bølgen som herjet. YOTG er et band jeg falt for og fikk med meg live mange ganger. Like begeistret har jeg ikke vært hele veien for platene, […]
Spidergawd har fra plate nummer to brukt det romerske tallsystemet for å navngi skivene sine, men den har de gått bort fra denne gangen, når “From Eight To Infinity (From 8 To ∞)” treffer hyllene. Hva bakgrunnen for dette høydramatiske skiftet er, kan vi bare spekulere i, men sånt holder vi oss for gode til, så vi nøyer oss heller med å si hva vi mener om musikken.
“No Way Out” is a strong debut album, despite not taking any risks. If you are a fan of feel good, 80s AOR/melodic rock full of hooks and sweeping synths, with a polished production, check it out.
Napalm Records Spoler man 10 år tilbake i tid, så forefantes ubestridelige kongruenser mellom de svenske ensemblene Year Of The Goat og Ghost, både tonedialektisk, stilistisk og litterært. I 2025 er motsvarigheten splintret. Mens Tobias Forge etterstreber å gjøre Ghost til det nye Def Leppard, så fraviker ikke Year Of The Goat sitt ærend som […]
Svenske The Hives er tilbake med ny skive – deres sjuende i rekka – bare to år siden de i 2023 kom tilbake etter en pause på over ti år.
Svenske Ambush er ikke av de mest produktive bandene på skivefronten, og hele fem år har gått siden forrige album “Infidel”. Har så svenskene brukt tiden fornuftig? Ja, definitivt.
Sørlendingenes syvende plate er starten på det største prosjektet i bandets historie. En triologi bestående av tre plater som vil komme det neste året, skrevet og spilt inn samtidig.
It is always good, even reassuring, that artists like Bryan Adams, who have had such critical and commercial success over many, many years and therefore have nothing to prove, produce a genuinely good album!
For oss som har vokst opp med rock fra 70- og 80-tallet, er det noen artister som ligger hjertet nærmere enn andre, og helt siden jeg hørte Deep Purples “Burn” fra California Jam (1974) da jeg var guttungen, har Glenn Hughes vært en av mine favorittvokalister. Det er aldri noen selvfølge at musikere er aktive som 74-åringer, men så er det da noen som stiller i en helt spesiell klasse, og der er vår venn Hughes hjertelig til stede.
The Good, the Bad and the Zugly eller bare GBZ er tilbake med ny skive, kun et drøyt år etter deres forrige plate «Decade of Regression». Den gang var det en hybridskive med både nye og gamle låter, mens det denne gangen er en mer vanlig utgivelse.
De engelske AOR-prinsene FM la egentlig opp i 1995, og skulle gjenforenes for én konsert i 2007 – og det var så vellykket at de siden har gitt ut en perlerad med brillefine skiver. Er så den nyeste, “Brotherhood”, like brillefin?
Med gode comebackskiver fra både Coroner og Dark Angel er dette en herlig høst å være gammel thrash metal fan. 34 år har gått siden «Time Does Not Heal» og selv om bandet har vært litt av og på etter dette er først for rundt ti år siden snakkesalige og kanskje litt sleivkjefta Gene Hoglan hintet om nye ideer.
I en alder av 74, og mer enn ti år etter levertransplantasjonen leverer Walter Trout fremdeles blues med hjertet utapå skjorta.
Vi begynner etterhvert å bli vant til at det italienske plateselskapet Frontiers initierer sideprosjekter og “supergrupper”, med høyst varierende resultat. Heldigvis kan vi rapportere at den svenske supergruppa Crowne fortsatt fungerer ypperlig på sin tredje utgivelse “Wonderland”.
Nå er det ganske sjelden at kombinasjonen hardcore og EP´er gjør at jeg kaster meg over anmeldelsestastaturet, men disse danskene synes jeg fortjener omtale.
“Pumpkins United” sound more cohesive than on the self-titled 2021 album, which sounded like different styles clashing. It contains the classic speed-metal riffs, twin-guitar harmonies, soaring choruses and crisp and punchy production you would expect from Helloween.
Marshall Records This summer, we witnessed Nova Twins delivering the most exciting live set at Malakoff festival, and consequently were eager to hear the band’s new album “Parasites & Butterflies”. Nova Twins, made up of vocalist/guitarist Amy Love and bassist Georgia South, have had support slots with Lenny Kravitz and Biffy Clyro, and Rage Against The Machine’s Tom […]
The melodic sophistication and story-telling skills of *Frost, the heaviness of Tesseract, the dynamic rhythmic shifts of Haken, and yet very much Ihlo’s own distinctive sound. Accomplished and immersive modern prog rock brilliance.
Kun 16 år gammel har Storm klart å fange en stor del av musikk-Norge i sin hule hånd. Selv om man kan beundre den unge alderen og det som følger med, kan man ikke unngå å faktisk ha litt meninger om den unge artistens debut-plate.
Actworld Historien startet i 2019, med EP-en “Rebirth”, før “Heatwave” fulgte i 2021. I 2023 gikk bandet over til album-formatet, med “Falling”, og nå altså, “Eternal Winter”. A.C.T fant sin egen sound umiddelbart da de startet opp på slutten av 90-tallet, og har vært tro mot seg selv siden. Etter “Eternal Winter Intro” er unnagjort, […]
Halestorm at their most visceral and fiercely honest. “The Painful Truth” combines the band’s strengths after over 20 years together, and yet it feels like they are starting a new chapter. In the words of Daft Punk: “Harder, Better, Faster, Stronger”.
Om noen i sin svimete villfarelse skulle mene at Kleive/Reiersrud ikke har noe å gjøre i et magasin for vidstrakt rock, så rens hjernen og imøtegå orgelnedgangen i finurlige «Hellig Olav» eller albumets mest improvisatoriske affære, «Dies Irae», hvor Kleive sannsynligvis krysser spor med en yngre Keith Emerson-influert utgave av seg selv.
Now all in their late 70s, bassist Dennis Dunaway, rhythm guitarist Michael Bruce and drummer Neil Smith have gotten together to create something new with Mr Cooper, a man who could easily rest on his laurels and accomplished discography. Will this new adventure tarnish his legacy?
En av mine sommertradisjoner er å anmelde samlingene fra fjorårets kull på rock og metallinja ved Buskerud Folkehøgskole. Samtidig kommer det like overraskende hvert år at enda et skoleår er omme. Bra en ikke blir noe eldre selv. Det er alltid like artig å høre hvilken retning innen metallen som er i hovedfokus det aktuelle året.
Da «Circling From Above» stiller betraktelig jevnere enn både «Crystal Ball» og «Pieces Of Eight», samt hakket hvassere enn «Crash Of The Crown», står vi faktisk overfor tidenes beste Styx-plate, 53 år ut i karrieren
Herman Rarebell var der da det skjedde. Som trommeslager i Scorpions fylte han stadioner gjennom hele åttitallet.
I Hate RecordsRøsten som bærer «Epicus Doomicus Metallicus», samt dagens Candlemass, solodebuterer på imponerende vis. Herværende materialet ble digitalt anstilt i fjor, og finner fysisk markedsrom inneværende sommer, til glede for alle med mondene smaksløker i retning mørk, melodisk tungrock. Ikke overraskende krysses spor med Langquists moderband, men «The Castle» favner stilistisk bredere. Naturlige preferanser […]
Det er litt vanskelig å telle studioskivene til Sodom, men jeg tenker vi sier nummer seksten, når jeg trekker ut to skiver med nyinnspillinger. Og band med en slik katalog over et spenn på førti år hender det seg har noen krumspring på veien.
Supertraditional Records Å bonifisere vevninger av tradisjons- og populærmusikk er deres troskyldige ærend, og idet Valkyrien Allstars slipper sitt sjuende album lytter en større andel av populasjonen enn noen kunne forespeile seg ved lanseringen av en kritikerrost 2007-debut. Blant flere aktverdige ensemblekvaliteter gestaltes en higen etter uprøvde løsninger, noe som gjør brorparten av bandets fonogrammer […]
For fans of Enslaved and Ihsahn, but also for those with an open, sophisticated musical imagination, just like Mjelva himself. The record contains a powerful musical narrative, punctuated by Mjelva’s fiddle, vocals and guitar, that might just awaken your soul, as the album title suggests.
Det er gått seks år siden debuten «GastiR – Ghosts Invited», en plate som ledet til Spellemannspris. Plata likte jeg godt, og belønningen var den samme da som nå fra denne anmelder. Jeg likte godt variasjonen og spekteret både band og vokalist viste, og dette videreutvikles nå.
Napalm Records Mange vil mene at sanger og medstifter Jonas Renkse begår et moralsk svik ved å kontinuere Katatonias eksistens etter at dennes årelange svirebror, gitarist Anders Nyström, mønstret av. At Nyström heller vil fronte 90-tallsmodellert dødsmetall kan neppe klandres andre enn ham selv. Derimot ville det oppleves som et kunstnerisk bedrag skulle Katatonia begraves […]
Amerikansk death metal band restarter karrieren med selvtitulert album, og dundrer videre med Mastodon-tendenser, saxofon og vemmelig vakre viser om vann og død.
Tom Petty er ikke her lengre, og Eagles har ikke gitt ut ny musikk siden 2007. Hva skal en stakkar gjøre da? Kanskje sjekke ut det nye bandet til tidligere Heartbreakers-trommis Stan Lynch? Etter å ha hatt skiva i noen uker, og hørt den et titalls ganger, kan jeg avsløre allerede her at; joda, det syns jeg du skal.
Tons of Rock-aktuell fransk metalcore med elegante detaljer i baguetter og spann, og vinkarafler breddfulle av gode melodier.
Til tross for at Don Felder (ex-Eagles) ikke har spydd ut soloalbum, sitter han på et hvelv med masse musikk som ikke er tidligere utgitt, og det har han tenkt å gjøre noe med nå, for i dag er “The Vault- Fifty Years Of Music” ute i hyllene. Låter fra 1974 og frem til i dag har fått behandling av noen av de fremste musikerne i bransjen, og gis nå ut.
Gary Moore har ikke behøvd noen nærmere introduksjon på mange tiår, og i år er det faktisk ikke mindre enn fjorten år siden han gikk bort, så alt for tidlig. Heldigvis dukker det opp opptak fra tid til annen, og nå er et konsertopptak fra 2008 klar for platestifter verden over.
Transgressive Records Så lenge Ron og Russel Mael tilvirker musikk er verden i vater… «Mad!» innestår albumdiskografipost nummer 28 – i seg selv en bragd – og føyes til en ubrutt rekke av kunstneriske triumfer initiert ved «Lil’ Beethoven» anno 2002. Sommerens fonogram intonerer med tung elektronikk og forvrengt gitar, i Sparks-eklatant repetisjonsformular, som utmaler […]
Det har gått over ni år siden “Anarchytecture”, men omsider er Skunk Anansie klar med sitt syvende album.
“Bees in the Bonnet” kicks off with a heavy 70s hard rock groove that Black Sabbath or Led Zepplin would be proud of. Although well known in jazz circles, there is plenty for rock and metal fans to appreciate.
«Hva Nå?» er melodisk skarp, dynamisk, velbygget, rå og temmelig eksepsjonell i sin norske samtid. Bandets sosiopolitiske harme spiller udelt på lag med det musikalske, uten å redusere fordringer til divergens, verken tonalt, instrumentelt eller i styrketegn.
This is music that should be played live. A band to watch, even if they are reinventing the wheel / The Wall.
Svenskenes 17. studioalbum prolongerer tonalitet og temperatur fra forgjengeren «Look At You Now», hvilket er dårlig nytt for den som fordrer kontrasterende og fasetterte blomsterkonge-fonogram.
Canadiske Harem Scarem har i over tretti år vært garantister for melodisk hard rock av ypperste klasse, og er nå tilbake i manesjen med sin første skive på fem år.
Svenske H.e.a.t er klare med sitt åttende album, og resepten er den samme som før. Her får du bøttevis med fengende melodiøs hardrock. Dette er bandets andre album etter Kenny Leckremo sin tilbakekomst, og han høres hakket tryggere ut på “Welcome to the Future”.
Hvis du likte retningen Ghost tok med “Impera”, så vil du høyst sannsynligvis like – elske! – “Skeletá”. Hvis ikke, så vil du neppe like denne heller.
Det er neppe få som fremdeles går rundt og venter på at Rush skal plukke opp ballen igjen, men det spørs om det bare er å skyte ei lang pil etter den drømmen, når vi ikke har Neil Peart blant oss lengre
54 har en over tjue år lang historie, og på livets landevei har trommeslager #25 vært innom Old man’s Child og Forgery, mens vokalist #44 kan vi også høre i Bolverk. Og nettopp vokalen imponerer meg stort. Og innen ekstrem metal føler jeg han er innom hele spekteret.
Det er alltid spennende når gamle helter skal gjøre noe “nytt”, da dette ofte kan ende i en kaskade av klisjéer, og undertegnede har ved flere anledninger bedt om at de ikke slutter i dagjobben sin samtidig som de kaster det forferdelige “prosjektet” langt til sjøs.
Det er nok mange som nikker gjenkjennende når navnet Willy Bendiksen kommer opp. Han holdt jo grooven intakt i band som Flax, Høst og Blonde On Blonde, for å nevne noen. I tillegg har han spilt med artister som Bernie Marsden og Micky Moody fra Whitesnake og John Norum (Europe) og Brian Robertson (Thin Lizzy) har begge spilt i Wild Willy´s Gang.
W.E.T., med Jeff Scott Soto og Eclipses Erik Mårtensson i spiss, er nå fremme ved sin femte utgivelse, seksten år etter debuten, og oppskriften er stadig den samme – energisk og melodisk hard rock med sylskarpe riff, fengende vers og allsangrefrenger større enn Jotunheimen – låter som du griper deg selv i å kauke med på allerede under andre gjennomspilling.
Mens Deep Purple tar seg en vel fortjent pustepause har keyboardist Don Airey samla troppene for å gi ut soloalbumet “Pushed To The Edge” som har ligget til modning i et par år og vel så det.
Det har gått inflasjon i melodisk death metal, men svenske Arch Enemy er på sett og vis pionerer innen genren. Helt siden oppstarten i 1995 har de kjørt den samme oppskriften, riktignok med noen nye ingredienser i form av bandmedlemmer.
Visceral and raw, yet sophisticated and accomplished, O.R.k. have created a contender for album of the year, and it is only March.
Polio-smørkniv og kristen-fascisme! Brooklyns heiteste trad-metal-trio slenger ut sin fjerde langspillplate i alle retninger og lander med støvlene solid planta i asfalten.
Mye har vært sagt om kanadierne opp igjennom, og de ble spådd en lysende karriere allerede for en god del år siden – noe som vel kan sies de har bevist til fulle med både listeplasseringer og Grammy-nominasjoner over dammen. Selv var det meningen å se de på Tons Of Rock for et par år siden, men de måtte dessverre ryke da et visst amerikansk band sto på andre siden av sletta samtidig. Nuvel, det kommer vel nye muligheter.
House Of Distillery Records Etter å ha sluppet flere singler som har vært spilt på radio både i Sverige og Norge. Pink Nun lager melodiske, energiske, riffbaserte låter og er inspirert av dansbar garagerock, punk og new wave fra den dramatiske og grensesprengende perioden på slutten av 70- begynnelsen av 80-tallet. Albumet inneholder 10 låter […]
Architects har alltid levert album som skiller seg fra det forrige, dette gjelder nok en gang med dette albumet og det skuffer ikke. Bandet fra Brighton med Sam Carter i front på vokal, fikk hjelp av ingen andre enn tidligere Bring Me The Horizon-medlem Jordan Fish med å produsere albumet. En perfekt match til en plate som dette.
