1349 @ Parkteatret, Oslo

Lørdag, 20.november 2021

Nå har vi levd en stund etter åpningen av landet hvor en rekke metalband har besøkt hovedstaden, og jeg var veldig spent på hvordan oppmøtet ville være denne kvelden. Tidlig konsertstart er det også, og det er gledelig å se et rimelig fullt konsertlokale klokken ni på kvelden.

Når teppet trekkes til side ser vi en svært stemningsfull scene fullspekket med fakler. Når trommeslager Frost og gitarist Archaon kommer ut og blåser flammer kjenner man at stemningen er satt og at dette blir bra. I et band hvor det går såpass unna, er det nå bare å håpe at lyden ikke ødelegger opplevelsen. «Sculptor Of Flesh» fra «Hellfire» åpner, og jeg kjenner ro i sjelen når blastpartiet tidlig i låta høres bra ut. «Slaves To Slaughter» fra samme plate følger før vi får «Through Eyes Of Stone» fra seneste «The Infernal Pathway» som kom for nøyaktig to år siden. Siden dette var rett før nedstengingen er dette en plate ikke 1349 har fått turnert mye med, og jeg forventer dermed at denne får hovedprioritet i kveld. Men jeg synes gutta balanserer dette veldig fint med nytt og gammelt, men også tempomessig kommer kjappe og tyngre låter i god balanse. Totalt får vi fire låter fra seneste verket. I tillegg til nevnte Frost og Archaon består bandet som alltid av vokalist Ravn og bassist Seidemann. Ekstra livegitarist denne kvelden er Destructhor, fra blant annet Myrksog og Nordjevel.

De små pusterommene i settet kommer gjennom en del introer til låtene, som neste «Cauldron». Hank Von Helvete får sin siste hilsen fra Ravn i «Chasing Dragons». Vokalen er klar og tydelig og det går fint å høre hva Ravn synger. Jeg noterer meg også en ropende renvokal enkelte steder jeg aldri har tenkt over før, som eksempelvis i «Atomic Chapel» og siste låta «Abyssos Antithesis».

Når bandet etter en drøy time går av scenen er det lite å trekke for denne kvelden. Lyden var bra, fet stemning og massivt levert. Nå synes jeg debuten «Liberation» har sin sjarm, og etter hva jeg har notert ble det ikke spilt noe fra den i kveld, men samtlige andre plater ble representert. Jeg har egentlig ikke hatt «Dødskamp» som noen favoritt på plate, men i livesettingen løftet den seg veldig for meg, siden den er såpass melodisk og byr sånn sett på litt ekstra krysser i den totale massivheten. 5/6

Tekst: Ronny Østli
Foto: Geir Kihle Hansen