NORWAY ROCK MAGAZINE
25 år har gått siden sist jeg så Paradise Lost live, og mye av grunnen til det er deres trang til å gå full synthgoth. Men det var ikke problemet denne høstkveld i Oslo by. Ja, det var regn. Ja, det var høst. Alle ingredienser som skulle til for å sementete en god gothkveld var tilstede og vel så det.
Tre år har gått siden sist, med to avlyste festivaler underveis, men endelig var vi tilbake på Ekebergsletta for tre dager med rock & roll, metal, gode venner og godt i glasset, og jaggu måtte vi ikke pakke ned solkremen også. Publikum var representert fra 55 forskjellige land og fra samtlige norske kommuner, med over 80 000 solgte billetter fordelt over de tre dagene.
En av veldig få bra ting med denne pandemien er at band virkelig har tydd til fantasien både for å ha noe å gjøre, og ikke minst anskaffe sårt trengte mynt i kassa. Foreløpig siste band ut er da Paradise Lost.
Pandemien som nå endelig ser ut til å synge på siste vers har fått artister verden rundt til å sette fantasien i sving, så også med våre engelske venner i Paradise Lost. Men i stedet for å livestreame som veldig mange andre spilte de like så godt inn en liveskive uten publikum, nemlig “At The Mill”.
Paradise Losts “Obsidian” ble kåret til fjorårets fjerde beste album av Jernverkets lyttere. Jeg dukket ned i arkivet for å finne frem et Paradise Lost-intervju jeg visstnok hadde gjort på Inferno en gang.
Forrige slipp fra de britiske gothlegender slo meg omtrent rett tilbake til 1992 og gjorde meg til fan på ny etter tiår på sidelinjen. Derfor var det meget velkomment at de annonserte “Obsidian” og forventningene var denne gang enorme.
«Who the hell is John Dee anyway? We’ve played here a lot but no one knows who he is.» Etter 15 studioalbum og nesten 30 år som band er det ikke akkurat første gangen Nick Holmes & co er i byen. «Medusa» er årets tilskudd til en etter hvert ganske så imponerende (og variert) diskografi, en skive hvor bandet drar frem en del gamle doom-elementer igjen.
Med ”Medusa”, englendernes femtende studioplate, krysser Paradise Lost klinger med eget arvelodd. Manøveren lå i kortene. Nick Holmes vender seg til gresk mytologi og vestens litterære kanon når han ordsetter et album som kunne vært tilvirket på noenlunde samme tid som ”Shades Of God”.
Da doom/goth-pionérene inviterte oss til Stockholm for å få siste nytt om rykende ferske «Medusa», var vi ikke sene om å slenge oss på flyet. Nick Holmes og Gregor Mackintosh tok oss imot og kunne samtidig oppklare både hist og pist om «dramatikken» rundt bandet og våre helt egne satanister på midten av 90-tallet.
