NORWAY ROCK MAGAZINE
Foruten akustiske «Til Nord», som ipso facto utgjør en forstyrrende og direkte dårlig post i diskografien, synes Gåte inkapabel å forrette middelmådige plater. Inklusive det glitrende «Ulveham»-fonogrammet av 2024 teller «Sigil» bandets sjette studioalbum, og det første utstedt på internasjonal etikett.
Jeg frekventerer aldri på førjulskonserter, jeg frekventerer også sjeldent på kirkelige arrangementer med mindre det er bryllup eller begravelser. Men da Gåte inviterer til en akustisk førjulsmesse akkompagnert av koret Artemis i Kulturkirken Jakob stiller man opp. Her var det enorme forventninger i forkant, og det var en uvirkelig høy list bandet måtte levere i forhold til tidligere opplevelser man har hatt med de i forkant.
“She is so talented, so brilliant. She should be singing in Wembley not this Academy.” There was easily sound and force enough to fill that space. Apart from the sheer power of the performance, something just short of brutality, softened by its joy and mischief, the most affecting thing about it was the band’s complete commitment to their material. They did not dodge, they did not soften – or translate – and if this music is to come across to lands where the Norwegian dialects are a kind of unknown music, then it is this authenticity that will carry it as much as the quality of the musicianship.
Jeg har vært der siden dag én, helt siden Sveinung var ungdom og Gunhild var bare et barn har jeg vært der. Fulgt de i tynt og tykt siden den gang, og nå er ikke Sveinung med lenger, Gunhild har blitt voksen – og de er ikke lengre det sjarmerende unge rockebandet med én fot i folk og én fot i rock de en gang var.
At Gåte skulle stå for en fullkommen robinsonade i progressiv folkrock burde ikke forbløffe, men jeg trodde nok ikke at bandet, tjue år etter «Iselilja», ville være i sitt livs slag, både individuelt og kollektivt.
Etter å ha oppnådd stor suksess og lovord om deres akustiske periode med både EP, fullengder og turné går de nå tilbake til mer fuzz i sakene – sist eksemplifisert ved “Svarteboka”, som lover meget godt for fremtiden. Intervjuet var planlagt en god stund i forveien, og det som trengtes av research var gjort da bomben slo ned over musikk-Norge knappe to uker før intervjuet fant sted. Derfor ble det naturlig nok mye snakk om avskjeden med det relativt markante medlemmet og en av grunnleggerne Sveinung Sundli – og gitarist Magnus Børmark, vokalist Gunnhild Sundli og trommeslager Jon Even Schärer satte av tid til en meget informativ og trivelig prat rundt dette og enda mere til.
Stopp pressen! Det slo ned som en bombe i undertegnede da jeg brått leste at Gåte skulle delta i årets MGP, med håp om å representere Norge i Eurovision Song Contest med låta “Ulveham”. Dette var vi nødt til å høre detaljene rundt, så hele bandet tok seg heldigvis tid imellom prøver og planlegging på […]
Det var litt av en norsk rockebonanza som foregikk i et visst kvartal i Oslo da Kaizers Orchestra solgte ut Sentrum Scene samtidig som Gåte skulle spille foran et like utsolgt Rockefeller. Veldig godt å se at norsk rockehistorie fortsatt både lever og leverer.
Etter å fartet landet på kryss og tvers fra sør til nord på sin triumf-ferd i forbindelse med sin etterlengtede comeback-skive “Svevn” fant Gåte ut at de ville strippe ned lydbildet og ta ting helt ned ved å gå akustisk og nesten ut av det blå servere oss EPen “Til Nord”.
Dette er et av årets mest etterlengtede album, enkelt og greit. Og det er et eller annet med å endelig motta et album man har gledet seg til av den enkle grunn at man bare vet det er bra. Så spørsmålet blir bare hvor bra.
For undertegnede har det for første gang siden 1992 gått et helt kalenderår siden forrige konsertopplevelse, så forventningene da Gåte skulle på i fullt sollys var til å ta og føle på. Resten var opp til bandet selv.
Singelen “Kjærleik” setter igang de fem sporene de serverer, og det er rett og slett ren magi som kommer ut av høyttalerene, spesielt oppbygningen mot den episke slutten. Musikkvideoen gjør sin fantastiske jobb med å understreke magien ytterligere og det er ikke så rent lite gåsehud man sitter igjen med i etterkant.
Fra å være en bacheloroppgave på teaterskolen bestemte gjengen, godt hjulpet av bl.a. ikke ukjente Magnus Børmark (gitarist i Gåte og 22), til å bli et fullverdig band med skive og konserter. Etter å ha blitt fullstendig blåst bort av nevnte skive skulle undertegnede endelig få bevitne en av bandets få konserter på Salt og avtalte like godt et intervju med bakdamene Nikoline Spjelkavik og Victoria Røising fra teatergruppa Lost And Found Productions i samme slengen.
De begynner å bli gjengangere i Oslo, trønderne, noe som dessverre kunne merkes på lokalet da det var langt ifra utsolgt og godt om plassene selv med stengt galleri. Dette kan heldigvis kjapt løses da gjengen må komme seg i studio å gi oss en ny skive.
Around 8,000 people visited Midgardsblot, a unique festival on historic Viking burial grounds, which celebrated its fifth anniversary in 2019. The festival is a cultural experience. There was a Viking village, market, battles and norse games, a museum, exhibitions, seminars and workshops. We focussed on the music.
Norway Rock Magazine har et lite team med fotografer som vi er veldig stolte av, og vi vil med dette presentere de konsertbildene som de selv er mest fornøyde med i løpet av året som har gått, samt en liten kommentar til hvert bilde. Enjoy!
Du snakker om triumf-ferd trønderne går igjennom akkurat nå. Fra comebacket i fjor med EPen «Attersyn», som sluppet til stående ovasjoner igjennom hele musikk-Norge til en konsertrekke som har kort og greit blåst bort folk land og strand rundt. Og for ikke å glemme albumgjenkomsten «Svevn» som akkurat er utgitt til minst like stående ovasjoner – bortsett fra VG da.
Hele fjorten år har gått siden sist gang vi fikk et fullt album med nye låter fra trønderfavorittene i Gåte. Nå er endelig «Svevn» her, og forventningene er høye til søskenparet Sundli & co.
Etter en lengre tids fravær var det mange som bejublet nyheten om at Gåte skulle returnere til rampelyset. Vi tok en god og lang prat med gjengen om hvordan det føltes å være tilbake igjen og planene fremover.
For femte året på rad ble det arrangert festival på Fredriksten Festning, og det manglet virkelig ikke på storheter for å sette glans på femårsjubilanten. Et ruskete regnvær det meste av festivalen gjorde sitt beste for å dempe festen, uten å lykkes bortsett fra under et par konserter hvor det burde ha vært flere tilskuere.
Fjorårets nyhet om at Gåte skulle gjenforenes ble mottatt av vill jubel fra undertegnede, og følgelig var Rockefeller absolutt stedet å være denne fredagskvelden. Det var tydeligvis langt flere enige i da stedet har vært utsolgt lenge. Spørs dog om vaktene hadde fått med seg akkurat det, for selv ved angitt starttid var det fortsatt kø rundt bygget av spente tilskuere. Bra var det da at de ventet en smule med å gå på slik at alle fikk med seg starten.
Forrige decenniums ypperste norske folkrockband rakk aldri å få føling med begrepet styrt avvikling. I 2006 var det smertelig bråstopp, etter to glimrende album, flere ep-utgivelser og en håndfull minneverdige konserter.