The Dropkick Murphys | Turn Up That Dial

Born & Bred Records

En vis ståltrønder sa til meg en gang på forespørsel om han helst ville bli huska som country- eller punkartist at ’Det spiller null rolle – det er jo de samme tre akkordene!.’ Det er da heller ikke så rart at det popper opp artister som blander slike stilarter på mer eller mindre vellykket manér, og Dropkick Murphys har vært blant de morsomste, der de nå gjennom ti plater har formidlet hvordan man spriter opp tradisjonell irsk folke-/drikkemusikk med rølpepunktrøkk. Denne gang holder de seg tematisk løst rundt musikk i seg sjøl, og det finnes vel ingen av denne typen cross-over som kan gjøre akkurat det på en bedre og mer troverdig måte enn dem. Mitt ankepunkt mot bandets studioplater har i alle år vært at grunnfundamentet i det musikalske i seg sjøl er noen hakk for durpreget, tamt og snilt til å kunne fungere på stereoider, men så fort bandet står på scena, volumet skrus opp og ølet flommer, blir rammene med ett helt riktige. Av den grunn får jeg heller ikke denne gangen all verdens ut av bandet gjennom et headset, men de leverer ei bånntight pakke som ikke kan underkjennes, særlig med det i mente hvordan det hele må framstå live. Jeg skulle gjerne hatt flere låter på høyoktan, som ”Mick Jones Nicked My Pudding” og færre av de enkleste og musikalsk tammeste, som ”Good as Gold”, men dette er uansett ei ganske solid skive som ikke vil skuffe en eneste gammel fan.

4/6 | Wilfred Fruke

Utgivelsesdato 30.april 2021