NORWAY ROCK MAGAZINE
Inside Out Music Fiaskoen «Heaven & Earth» gjorde såpass vondt at flere Yes-patrioter, meg selv inkludert, ikke lengre så noen fremtid i bandet. Etter at Chris Squire og Alan White ambulerte til de evige jaktmarker har Steve Howe inntatt rollen som orkesterprominens, men heller ikke «The Quest» gjenreiste Yes-kjerringa. Følgelig kommer det nærmest som et […]
I 1971 var Yes begynt å bli et band å regne med: De solgte flere og flere skiver, konsertene ble spilt på større og større steder, og bandet tok musikalske sjanser som få andre band på salgslistene gjorde. Samtidig var vokalist og bandanfører Jon Anderson ikke fornøyd, og byttet ut keyboardist Tony Kaye med Rick Wakeman, en av datidens største stjerner på keyboardfronten.
Geoff Downes har i flere år traktert keyboardparken i det legendariske progbandet Yes, og i anledning lanseringen av albumet «The Quest», fikk NRM en prat med legenden om innspilling over nett med Yes, hva som skjer med Asia, størrelsen på keyboardriggen, hvordan det var å bli MTV-stjerne – og mye annet.
Tidenes første Yes-plate uten bass-autor Chris Squire er herved et faktum, så kan man mene ulikt omkring legitimiteten til dagens bandkonstellasjon. Med unike Steve Howe i førersete, Chris Squires protesjé Billy Sherwood på bass, trommeslager Alan White bak batteriet og klaviaturarsenalet til Geoff Downes er det ikke å undres at årets skive klinger veldig Yes.
Vi begynner jo å bli vant til at mer eller mindre kjente musikere gir ut sine selvbiografier eller memoirer, og det har kommet særs interessante bøker fra både turnèmanagere og produsenter. Her går vi enda ett par hakk ned på rangstigen.
Billy Sherwood, bassist i dagens mildt sagt utvannede Yes-konstellasjon, spenner atter på seg prosjektlederens bukseseler og ser et tredje kapittel av The Prog Collective over målstreken.
Yes-diskografien er mangfoldig, og rommer en salig blanding av gull og gråstein. Mellom 1969 og 2019 har bandet gitt ut 22 album som favner en rekke stilarter og uttrykk, fra det råe og psykedeliske, via storslagen symfonisk rock, til stilsikker åttitalls poprock. Å rangere en slik produksjon er ikke lett, men vi gjør et forsøk.
Yes har holdt det gående i en eller annen variant i 51 år, og i de siste årene har de siste årene gjennomført en rekke turnéer der de har spilt seg gjennom flere av de store klassikerne i katalogen deres. I år har turen kommet til klassikeren “Relayer” fra 1974, og i den anledning fikk vi noen ord med bandets trommeslager gjennom 48 år, Alan White.
Det er første gang på uminnelige tider at klaviaturfantom Rick Wakeman kompromissløst gir seg instrumental-konseptuell progrock i vold. “The Red Planet” kollaboreres med en førsteklasses trio i The English Rock Ensemble, og minner lydisk og strukturelt om legendariske arbeider som “The Six Wives Of Henry VIII” og “Criminal Record”.
Både innen prog- og classic rock-genren blir det platekjøpende publikum presentert liveutgivelser som trygt kan defineres som «kjekt å ha» fremfor å være obligatoriske innkjøp. Siste tilskudd i Yes-katalogen, «Like It Is», er intet unntak. Albumet er dobbelt, og innspilt i Bristol i mai 2014.
To år gamle “Fly From Here” var et relativt sterkt tilskudd til Yes-katalogen, og Roger Deans coverkunst tilsier at også “Heaven And Earth” skulle ha potensiale til å bli et klassisk Yes-album. Dessverre er ikke dette tilfelle.
Oslo-konserten er siste kveld på en lengre turné hvor bandet fremfører ikke ett, ikke to, men TRE komplette album hver kveld: «Close To The Edge» (‘72), «Going For The One» (‘77) og “The Yes Album” (‘71) som presenteres foran et godt oppfylt Sentrum Scene.