Greta Van Fleet | The Battle At Garden’s Gate

Lava/Republic

Det ville vært latmannsjournalistikk å anmelde denne skiva med å fortsette og angripe Greta Van Fleet for deres mange og omtalte likhetstrekk med Led Zeppelin (Robert Plant spøkte en gang om vokalist Josh Kiszka: «Beautiful little singer, I hate him!» ). Og det å sitte og nynne teksten til Gary Moores «Led Clones» kan nok være en hindring når du skal lytte til denne skiva og besvare spørsmålet «Er musikken her noe bra?».

Siden debutskiva «Anthem Of The Peaceful Army» har Kiszka-brødrene Josh, Jake (gitar) og Sam (bass) pluss Danny Wagner (trommer) reist mye og vokst opp litt, og dette reflekteres i tekstene på skiva. Oppfølgeren er mye mindre naiv i ånden enn debuten var. Javisst hører du fortsatt mye Zeppelin i stilen deres, som på kortere låter som «Built By Nations», men Greta Van Fleet er mer enn det. Noen av de lengre låtene høres mer ut som gammel Rush: åpningssporet «Heat Above», «May Way Soon» samt et av skivas høydepunkter, den episke, progressive og dystopiske «Age of Machine». Her er også noen velkomponerte, høytsvevende ballader, som «Broken Bells» og «Light My Love». Denne skiva føles mer variert og vidtrekkende enn den første, spesielt på den cinematiske avslutningen «The Weight of Dreams».

Er dette banebrytende og originalt? Nei, men de er fortsatt unge gutter, og fortsatt i utvikling. Josh Kiszka kommer alltid til å høres ut som Robert Plant, det er bare slik han synger. Er dette bra? På mange steder, ja. Skiva er godt håndtverk, har mange fengende melodier og en del nydelig orkestrering. Det er mye utvikling å spore siden den tre år gamle debuten.

4/6 | Anne-Marie Forker

Utgivelsesdato 16 april 2021