Cheap Trick – stadig like sultne

Det har gått 44 år siden amerikanske Cheap Trick slapp sitt debutalbum og tok verden med storm. Og gladlaksene fra Illinois har holdt det gående siden. I april slapp de sitt tyvende album, ”In Another World”, og vi fikk vokalist Robin Zander i tale om fortid og fremtid, John Lennon, Kiss og norske vodkatelt (?!).

Tekst: Geir Amundsen
Foto: David McClister
Livefoto: Anne-Marie Forker (2019), Robert Mathau (1977)

– Tidligere når vi gjorde intervjuer, så var det alltid enten ansikt til ansikt på en backstage eller hotell, eller per telefon. Det siste året har det nesten bare vært Skype eller Facetime eller Zoom eller Messenger eller Teams! Henger du med i de teknologiske svingene?
– Jada, det går stort sett greit, og dette var jo ikke noe som dukket opp over natten. Det har kommet gradvis, og det er jo ikke noe stort hokus pokus å lære seg. Slik vi gjør det nå, (via Zoom) hvor vi begge kan se hverandre på skjermen synes jeg er helt kult, bedre enn kun en stemme på telefonen!
– Og vi unngår det sekundet med forsinkelser som det alltid var på transatlantiske telefonsamtaler.
– Ja, ikke sant?! Så det er mye lettere å kommunisere godt på denne måten.

Robin på Zoom-skjermen, 14.april 2021

– Måtte dere ty til denne nye teknologien for å spille inn den nye skiva deres (”In Another World” ble sluppet 9.april og anmeldes her)?
– Nei, skiva var allerede ferdig innspilt før covid-19 rammet oss. Men på et forunderlig vis er fortsatt tekstene særs relevante, som om de var skrevet i løpet av det siste året.
– Det er tre år siden dere slapp første låt, singelen ”Here Comes The Summer” i mai 2018. Vanligvis følger jo en skive hakk i hæl – var det planen, eller hva forårsaket forsinkelsen?   
– Vi hadde ikke skiva klar på det tidspunktet, og da het låta ”The Summer Looks Good On You”.
– Det heter den faktisk fortsatt på Spotify-versjonen – jeg har ikke sett plata enda.
– Jaha? Det må vi få tatt en titt på. Men, det var plateselskapet, BMG,  som ville slippe den låta på forsommeren, de mente at den kunne få en del radiospilling på grunn av årstiden – og det er deres avgjørelse, de bestemmer når og hvordan låtene skal gis ut. Vi diskuterte en del om den låta i det hele tatt skulle være med på skiva nå, siden den allerede var tre år gammel, men siden den hele tiden var ment å være en forsmak på skiva, bestemte vi oss for å inkludere den.
– Så når var dere ferdige med skiva?
– Den var stort sett ferdig innspilt for cirka to år siden. Men så drøyde miksing og mastring, og tittelen var ikke klar før i fjor, like før covid traff oss. Da bestemte selskapet seg til å vente til det var over – inntil vi ikke ville drøye det lenger.
– Skiva høres jo ut som klassisk Cheap Trick, og dere klarer stadig å høres ut som et ungt sultent og energisk band – ikke som en gjeng gubber rundt de 70!
– Haha! Jeg tar det som et kompliment. Det skyldes nok måten vi jobber på. Vi lager skivene for oss selv, først og fremst. Og hvis andre liker det, så er det flott. Men vi kan ikke forvente at andre liker det om vi ikke koser oss med det selv! Det er en filosofi som ikke alltid har funka – i løpet av karrieren har vi hatt våre oppturer og nedturer, det har vært en skikkelig berg-og-dal-bane. Men det har oftest fungert, og vi er stolt over alle våre skiver. Nå har vi en ny baby som vi duller med. Vi gir alltid alt vi har, men av og til er det likevel ikke nok. Det lover bra hittil, både fans og kritikere ser ut til å like denne veldig godt.

– Mange veteranband ser ikke noe poeng i å lage nye skiver, for det krever tid og penger å spille inn, og folk kjøper nesten ikke musikk lenger. Og på konserter vil fansen høre gullrekka, ikke nye låter. Men den tankegangen er ikke Cheap Trick med på?
– Nei, på ingen måte! Vi er ikke milliardærer noen av oss, men vi har råd til å spille inn et dusin låter uten at det ruinerer oss. Denne gangen var det BMG som var interessert i oss og tok initiativet til en ny skive, noe vi selvsagt takket ja til siden låtene var klare uansett. Som nevnt lager vi musikk hovedsakelig for oss selv. Og nå var et stort selskap ivrige på å gi ut plate med oss – ikke noe å lure på!
– Cheap Trick har alltid hatt denne oppløftende positiviteten i musikken sin. Men de siste årene, i USA spesielt, har vært alt annet enn oppløftende. Falt likevel positiviteten på denne skiva dere naturlig?
– Det føler jeg at den gjør, og jeg føler at tekstene gjenspeiler hva som har skjedd i landet vårt i løpet av de siste fire årene. Vi har aldri vært et politisk band, men denne gangen falt det oss naturlig å uttrykke våre synspunkt. 
– Jeg ser at en av låtene (”Here’s Looking At You”) har dere skrevet sammen med Linda Perry – og for mange er hun bare ’hu derre 4 Non Blondes-dama’ med ”What’s Up” – men dere har et ganske langvarig forhold til henne? 
– Ja, jeg har kjent Linda siden 1992, og har skrevet flere låter sammen med henne.
– 1992? Det var før ”What’s Up”?
– Ja, det stemmer nok! Hun skrev ”Perfect Stranger” (første singel fra ”Rockford” i 2005) sammen med oss, og det ble jo en hit her i USA. Hun er en utrolig dyktig låtskriver.

– Hva tenker du om å jobbe med eksterne låtskrivere nå? Jeg vet det var en del motstand i bandet mot å gjøre det på ”Lap Of Luxury” (1988), men det resulterte jo i en #1-hit på Billboard (”The Flame”) og en ny vår for bandet.   
– Stemmer. Det var Epic (plateselskapet), som insisterte på å ta oss i en mer radiovennlig retning etter at de foregående skivene ikke hadde solgt så mye som forventet. Vi hadde egentlig allerede levert skiva, uten ”The Flame”, men de mente at det var ingen hit der, og at den ikke kom til å bli spilt på radio. Og uten radioens hjelp var du sjanseløs i USA på 80-tallet. Så Epic sendte oss noen låter som de mente vi burde spille inn – vi hørte på de, men nektet. Etter fjorten eller femten forslag dukket omsider ”The Flame” opp, en låt som Epic visstnok egentlig hadde tenkt å gi til Chicago. Halve bandet var fortsatt i opprør og nektet å føye seg – Rick (Nielsen, gitar) reiv kassetten ut av spilleren og trampet den i fillebiter! Men jeg likte den låta, og overbeviste trommisen vår om å spille inn en ny versjon mens jeg sang og spilte gitar. Da hørtes den straks mer ut som Cheap Trick, og da Rick og Tom (Petersson, bass) fikk høre det, gikk de med på å spille den inn for skiva.   
– Og i ettertid var jo ikke det så dumt.
– Haha, nei det kan du trygt si!

– På ”In Another World” har dere valgt å spille inn en cover av enda en John Lennon-låt. Hvordan valgte dere ”Gimme Some Truth”?
– Jeg satt og hørte på ”Imagine”-skiva da det slo meg at teksten på ”Gimme Some Truth” faktisk er mer aktuell i dag enn den var da Lennon spilte den inn, så det var et helt innlysende valg!
– Dere har en gjestegitarist på den låta, Steve Jones fra The Sex Pistols.
– Ja, vi var gjester på radioshowet hans mens vi jobbet med den nye skiva, og spurte ham når han sist var ute og spilte. Han sa at det begynte å  bli lenge siden, og helt spontant foreslo vi at han kunne jo slenge innom studio og spille gitar på ”Gimme Some Truth” som vi jobbet med akkurat da. Og han tok oss på ordet! Sex Pistols debuterte jo cirka samtidig som oss, så vi har en viss samtidshistorie. Vi har alltid følt et visst slektskap til de og til The Ramones, så det var kult å få noen fra den epoken til å spille på skiva vår.
– Cheap Trick er jo tydelig inspirert av The Beatles og særlig John Lennon, men jeg oppdaget først nylig at dere faktisk har jobbet med Lennon personlig. Fortell.
– Det kan vi takke produsent Jack Douglas for. Jack var lydtekniker på ”Imagine”, og han produserte den første skiva vår og ”Standing On The Edge”, samt at han miksa ”Cheap Trick At Budokan” og har vært en nær venn av bandet siden. (Han produserte også de fleste av Aerosmiths skiver på 70-tallet.) Det var han som koblet oss til Lennon da han skulle produsere ”Double Fantasy”-skiva til Lennon & Yoko Ono. Lennon ville ha et litt tyngre, mer rocka lydbilde på den skiva, så Jack foreslo at Rick og Bun E (Carlos – trommer) skulle spille på skiva. Dessverre hadde Lennon allerede en vokalist, så jeg var ikke involvert, haha! De spilte inn ”I’m Losing You” og Yokos ”I’m Moving On” sammen med Tony Levin på bass, men de versjonene kom dessverre ikke med på skiva. (Men ”I’m Losing You” er å høre på samleskiva ”The John Lennon Collection” – og på youtube!)
– Jeg mener å ha lest at du skulle kore på skiva?
– Det har jeg også lest, men det er bare et rykte. Mulig noen foreslo det, men jeg ble aldri bedt om å gjøre det. Yoko hadde sikkert aldri tillatt det uansett!
– Var det også bare rykter at Cheap Trick skulle være Lennons backingband på turnéen?
– Ja, antagelig. Kanskje noen en gang foreslo det for noen, men derifra til at det faktisk skjedde, er spranget ganske langt.

– Har Cheap Trick noen konkrete turnéplaner nå, eller avventer dere inntil det er garantert at det går an å gjennomføre planene?
– Alle planene vi hadde, står fortsatt ved lag, de er bare utsatt ett år. Så vi skal turnere sammen med Rod Stewart, og vi skal turnere med ZZ Top – men det er til neste år. Egentlig skulle vi turnert Australia nå i mai, men det er nettopp utsatt til november. Det blir den første turnéen vår, selv om vi skal gjøre noen konserter hjemme i Illinois i sommer. Gud vi gleder oss!
– Alle gleder seg. Konserter er noe vi trenger i livene våre.
– Ja, det har vært hardt for oss alle. Nå i første omgang prøver vi bare å få fotfeste igjen.   
– Jeg er stygt redd for at pandemien har vært spikeren i kista for en god del band som ikke har hatt en solid økonomi som fallskjerm det siste året.
– Det har det helt sikkert! Jeg kjenner godt til det der, for begge sønnene mine spiller i band, og det har vært helt umulig for de å holde det gående uten en stor etablert fanskare.
– Cheap Trick har alltid vært mye større i Nord-Amerika enn i Europa, men det kan jo skyldes at dere nesten aldri har turnert her, med unntak av Storbritannia. Skandinavia har stort sett blitt ignorert. Noen planer om å rette på det? 
– Vi har noen konserter i Storbritannia til neste år, vet jeg. Om det blir noe mer i Europa, kommer helt an på Covid. Sist gang vi spilte i Norge var på en stor utendørsfestival…
– Hmm, er du sikker på at dere faktisk har vært i Norge? Jeg finner ingen info om det noen steder på nett.
– Joda, det var én gang, det husker jeg godt! Vi spilte med blant andre Meat Loaf. Og det var digre telt rundt sletta hvor scenen var satt opp, og her serverte de vodka til publikum! Vi amerikanere er jo vant til øl, så dette syntes vi var veldig uvant! Det må ha vært på slutten av 70-tallet, 1979 vil jeg tippe.
– Vodka?!?! Det høres ikke ut som Norge. Du er sikker på at dette ikke var i Sverige eller Finland da?
– Nei, det var i Norge. Med midnattssol og dagslys hele natten! (Nyere forskning viser at Cheap Trick og Meat Loaf begge spilte på Nummirock-festivalen i Finland 23.juni 1989. Vi formoder at Robin blander både de nordiske landene og årtiene.)

– I 2016 ble Cheap Trick innlemmet i Rock’n’ Roll Hall Of Fame. Det er jo en veldig amerikansk institusjon som vi i Europa ikke har noe særlig forhold til – men var det viktig for dere å få den anerkjennelsen?
– Hm tja, hva skal jeg si? For de fleste musikere som spiller i rockeband, så betyr det ikke all verden. Det er ikke noe man går rundt og gleder seg til, og er superspente på de årlige nominasjonene. Men når det faktisk skjer, så tenkte i hvert fall jeg at det er et slags ’Takk for musikken!’. Og det er jo hyggelig. Og selve seremonien er jo kul, hvor man skal holde en liten tale og ha en kort opptreden. Men økonomisk spiller det ingen rolle, faktisk tar de seg betalt 10.000 dollar hvis du vil ha med deg familien på et av bordene!
– Seriøst?!?!
– Haha, ja! Det er så stor prestisje å få ett av bordene i salen at det er enorm rift om de, så komitéen gir ikke bort masse bord til musikernes familier, nei! Og i ettertid er det liksom bare et diplom, det kommer ikke plutselig dobbelt så mange folk på konsertene dine fordi du nå er med i R’n R Hall Of Fame!
– Dere har jo også vært en inspirasjon for mange yngre band. F.eks kalte Kurt Cobain Nirvana for ’et Cheap Trick for 90-tallet’. Finnes det noen band hvor du selv høres deres egen innflytelse i musikken?
– Åh herregud. Ja, jeg blir ofte spurt om hva jeg synes om det og det bandet som har nevnt oss som en av inspirasjonskildene. Jeg ikke så mye hører det som jeg føler det. Det er mer den energien de har som kan minne om vår egen. De liker positiviteten i bandet vårt, og det inspirerer dem mer enn musikken vår, egentlig.
– Steel Panther har jo covra Cheap Tricks ”She’s Tight”, hvor du til og med er med i videoen! Men dere har jo også alltid hatt et visst humoristisk aspekt – er det en naturlig konsekvens av å ha en herlig skrudd karakter som Rick Nielsen i bandet?
– Det er faktisk Tom som er den vittige komikeren i bandet, ikke Rick! Selv om det kanskje ikke ser sånn ut, haha! Men joda, Rick er en festlig fyr, og vi har holdt sammen i 47 år nå. Og man blir påvirket av å være så tett på et par andre karer så lenge og så ofte. Både musikalsk og personligheten. Det gjelder oss alle, og totalt sett skaper det et monster, føler jeg.
– Apropos Tom, jeg leste han nylig hadde en hjerteoperasjon – går det bra med ham?
– Det stemmer, og han restituerer seg nå. Tom er en fighter, så jeg er sikker på at han snart er oppe og hopper igjen! Sånt skjer og det må man bare hanskes med. Han er sterk og tåler dette.

– Første gang jeg la merke til Cheap Trick, var på et bilde fra 70-tallet hvor dere var sammen med Kiss. Og disse to bandene later til å ha hatt et nært men litt pussig vennskap gjennom flere tiår. Hvordan oppsto det?
– Haha. Godt observert! Det startet da vi spilte på et sted som Max’s Kansas City i New York City, et tidligere hipt sted hvor Andy Warhol var kongen og The Velvet Underground nærmest var husband en periode. Etterhvert ble det ett av punkens fødesteder hvor band som Blondie, New York Dolls, The Ramones, Talking Heads og Patti Smith Group stadig spilte. Og da vi var i New York første gang, i 1976, og spilte inn debutskiva, spilte vi også der. Og den kvelden satt Gene Simmons ved et av bordene helt i front.
– Iført full makeup og demonkostyme mens han spyttet flammer og blod på dere…
– HAHAHA! Nei! I sivil!
– Hvordan visste dere at det var han da?
– Hehe. Han kom backstage etterpå og hilste på! Under konserten slengte han en hundredollar-seddel opp på scenen, og Rick plukka den opp, stappa den i kjeften og lot som om han åt den! Etterpå spurte Gene oss om vi kanskje kunne tenke oss å dra på turné sammen med Kiss, noe vi selvsagt hoppa på med en gang – de var KISS, for faen! Så det gjorde vi – Kiss tok oss med på en lang turne, gjennom hele Canada, ned vestkysten, på tvers av hele USA… det var vår første turné, hvor vi spilte foran et publikum på mange tusen hver kveld. Eller, vi hadde gjort én stor konsert tidligere – som forband til Queen i Milwaukee, Wisconsin (i januar 1977).
– I alle dager! Snakker om bråstart på karrieren!
– Ja! Vi gikk fra å spille for tre uinteresserte fylliker i en stinkende liten bar, til å spille foran tusener av folk i enorme arenaer hver eneste kveld, med full oppvartning og proff roadcrew. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse over natten. Men siden har vi og gutta i Kiss vært gode venner – det er ikke lenge siden jeg snakket med Gene.     

Cheap Trick i 1977

– Jeg skulle gjerne ha lest din selvbiografi! Har du vurdert å skrive en?
– Nei, jeg synes nesten alle rockebioene er helt like. ’Kom fra fattige kår, hadde det tøft, slo igjennom, ble stjerne, ble narkoman, ble fattig igjen, kom seg på beina igjen…’. Skulle jeg lagd en biografi, ville jeg heller gjort den som tegneserie! Bandet har fått noen forespørsler fra skribenter som vil lage den offisielle Cheap Trick-biografien i samarbeid med oss, men det har liksom aldri føltes riktig. Sikkert fordi vi har for mange svin på skogen som vi ikke vil at verden skal vite om, haha!
– De har holdt seg dypt inne i skogen, i så fall. Hva med soloskive, det er lenge siden sist – har du vurdert det? 
– Ja, jeg har tenkt på det. Men i så fall kunne jeg tenke meg å involvere familien min. Jeg har jo to musikersønner som skriver bra låter, så det hadde vært kult å gjøre noe sammen med de. Det ville jo dog ikke blitt et soloalbum. Vi måtte ha kalt det noe annet – The Zanders eller noe slikt!
– Forresten, hva var greia med ditt andre soloalbum, 2011-skiva ”Countryside Boulevard”? Den ble kun utgitt digitalt, men trukket av markedet samme dag som det ble sluppet?!? Og siden har det vært utilgjengelig.
– Stemmer, jeg lagde et country-inspirert album, men uten sørstats-twang’en og yeeehaw-klisjeene. Country på min måte. Plateselskapet ga det ut, men fikk panikk og trakk det tilbake – de ante ikke hvordan de skulle markedsføre Robin Zander i country-drakt!
– Låtene ligger på youtube, men ingen andre steder, såvidt jeg vet.
– Nei, riktig. Eller, det var noen som lagde en pirat-CD av den, med fullt cover og alt. Jeg er stolt over den skiva, jeg hadde det gøy og jobba med flinke Nashville-musikere, og en dyktig kjent produsent som jeg fortsatt er i kontakt med.
– Har du kontakt med Rick og Tom nå? Har dere møttes etter at pandemien traff?
– Jada, forrige uke! Nå er vi alle tre fullvaksinerte, så da er det ingen fare lenger. Vi gjorde en promogreie sammen i Nashville, hvor Tom bor, utrolig godt å se de igjen – vi har aldri gått ett helt år uten å treffes tidligere!

– Da er tiden vår ute, Robin – takk for praten, håper vi ser deg på en scene her i Europa til neste år!
– Ja, takk sjøl, og det håper jeg vi får til! Om vi kommer til Norge, så skal jeg spandere en øl på deg – eller vodka, som dere jo foretrekker i Norge…!

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2021