Fredag 29.oktober 2021
Har man vært på konsert på Hedvig Mollestad Trio før vet man hva man får – en sparkende rockekonsert med fullt trøkk og en dæsj jazz. En ting jeg har bitt meg merke i ved de få konsertene jeg har bevitnet post-restriksjoner er den umiddelbare glede musikere har ved å få lov til å fremføre musikken sin igjen, og den samme glede publikum har ved å få lov til å oppleve den uten å måtte sitte. Dette skaper et nydelig toveis samspill mellom band og tilskuere som jeg håper vedvarer.
For trioen har så ekstrem dynamikk i lydbildet sitt, fra fullt øs til totalt nedstrippet så man nesten ikke hører hva de driver med – og publikum var totalt tyst da det var nødvendig. Og da snakker vi fredag kveld i Oslo by. Nuvel var det riktignok én brølape som en gang eller to hadde noe utvilsomt viktig på hjertet, men det lever vi godt med. Til tider kunne vi faktisk høre lyden av plastglass treffe gulvet mens bandet spilte, og det gir et bra bilde på hvor lavt de går når det trengs.
Selv om Hedvig Mollestad er den naturlige frontfiguren i trioen har jeg et svakt hjerte for bassist Ellen Brekken, og konserten ble ekstra mektig de gangene hun dro opp kontrabassen. Superlativene om trommis Ivar Loe Bjørnstad ble vel oppbrukt ved forrige anmeldelse husker jeg ikke feil, men det kan fint nevnes at han er en av meget få trommiser som kan gjøre en trommesolo interessant. Og av alle konserter jeg noensinne har vært på har jeg helt til i kveld aldri sett noen bruke en fiolinbue på cymbal, men det var en ny fin erfaring å ha på lista. En god effekt som passet den rolige delen av konserten godt.
Ikke mange ord ble ytret fra scenen – noe som kler bandets uttrykk godt, men de få gangene Hedvig tok til mikrofonen var det til stor jubel fra tilskuerne. Bandet selv låt som en kule fra start til slutt, og måten de beveger seg fra fullt trøkk til totalt lavmælt vet jeg ikke om mange band som gjør etter. De viser også til en spilleglede, kanskje ekstra mye i disse dager, som er umulig å ikke bli smittet av.
Kveldens definitive vinnere i mine ører var «All Flights Cancelled» og «Beastie, Beastie» som fikk den store æren an å avrunde ballet. Et ball som hadde det meste innen genren rock (med en dæsj jazz). Og da både Hedvig og Ellen fant det for godt å spankulere blant publikum under konserten la det i hvertfall ikke en demper på en allerede god stemning, og jeg tror vi alle tenkte det samme;
Dæven det er godt å være på rockekonsert igjen!
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Fotos: Anine Desire