Night Ranger – spiller videre

I førti år har Night Ranger fra California levert skive etter skive med høykvalitets rock’n’roll – bare avbrutt av noen år på tidlig 90-tall da vokalist & bassist Jack Blades var opptatt med Damn Yankees. Nå er de aktuelle med sin tolvte skive, med den mystiske tittelen «ATBPO», og vi fikk Jack på tråden for en oppdatering på hva som har foregått i Night Rangers verden de siste årene.  

Tekst og livefoto: Geir Amundsen
Bandfoto: Kevin Baldes

– Night Ranger har vært ganske aktive i det siste, og spilt mange konserter og festivaler i sommer. Er det slik at amerikanere nå, i midten av juli 2021, regner pandemien som over og går tilbake til normalen? 
– Vi håper i det minste at det er over. På showene våre i sommer har det vært fullpakket og fansen har gått amok. Jeg vet ikke hvem som er mest fornøyd med at konsertene er tilbake – publikum eller artistene! Vi er helt ekstatiske selv!
– Det har gått fire år siden Night Rangers forrige skive, ”Don’t Let Up” – kan vi skylde på covid for at det har tatt så lang tid?
– Nei, tvert imot, jeg tror det er pandemien som har fått oss til å lage en ny skive! Vi kaller 13.mars 2020 for The Day That Music Died. Vi var på turné, og plutselig avlystes alt over hele Amerika. Vi dro hjem, og i starten så jeg på dette som en kjærkommen pause. Jeg hadde ikke vært så lenge hjemme siden 1981-82 eller noe sånt. Det var faktisk fint å få mulighet til å være hjemme med kona og lade batteriene uten å måtte reise og jobbe uten stopp. Men etter en stund begynte det å klø i fingrene – du vet, vi er musikere. Vi vil spille, vi vil lage låter, vi vil jobbe i studio! Vi vil hoppe rundt på scenen som gærninger! Og etterhvert som tiden gikk, innså vi at det eneste vi kunne gjøre, var å skrive låter og lage en ny skive – og det ble ”ATBPO”.

– I disse tider hvor folk nesten ikke kjøper nye skiver, og dere har ett dusin hits (i USA i hvert fall) som fansen insisterer på å høre på hver konsert – tenker du noen gang at «Hva faen er poenget med å lage ny skive, folk vil jo bare høre de gamle låtene uansett! Hvorfor gidder jeg?!»
– Joda, man kan ha den innstillingen …
– Mange store band har det. Som f.eks. Kiss eller Foreigner.
– Nettopp. Og det er jo helt greit om de føler det sånn. For min egen del må jeg være kreativ. Bandet må komme opp med noe nytt, ellers kan vi bare legge opp. Min natur er slik at jeg må lage nye låter, lage nye skiver, spille konserter. Vi er som haier – hvis de slutter å svømme, så synker de til havets bunn og dør. Så vi kommer til å fortsette å lage ny musikk så lenge fansen er interessert i å høre på oss.

– Når begynte dere arbeidet med den nye skiva?
– I august-september 2020, tror jeg.
– Møttes dere fysisk og jobbet sammen, slik jeg vet at dere vanligvis gjør, eller måtte dere holde avstand og jobbe individuelt?
– Vi kunne jo ikke møtes, og det gjorde hele prosessen vanskelig for oss. Helt siden vi lagde ”Somewhere In California” (2011) har vi vært klare på at vi vil lage skiver på den gode, gammeldagse måten. Det vi si at vi samles i et rom, jammer på idéer og kommer fremt til låtene sammen, spiller de inn og kjører i vei. Slik blir det en spennende og energisk skive. Denne gangen hadde vi ikke anledning til å gjøre det sånn. Vi kunne ikke møtes. Vi prøvde å gjøre det via Zoom, men innså fort at det ikke funka for oss. Så vi begynte å lage låter, jeg skrev vel åtte eller ni stykker selv og sendte de rundt til de andre gutta. Problemet var at siden alle har hvert sitt studio hjemme, la alle på flere intrikate partier på låten, ble det rett og slett for mye. Vår keyboardist Eric (Levy) kunne for eksempel legge på noe på en låt uten å vite at vår gitarist Brad (Gillis) allerede hadde spilt inn noe annet der – for han hadde ikke hørt det enda! Plutselig satt vi der med 150 spor på låten, ingen av oss hadde oversikt over hva de fire andre gjorde med låten! Til slutt måtte vi bare si stopp og prøve og mikse skiva etter beste evne, men når gutta fikk høre det, kom det selvsagt tusen telefoner fra f.eks Eric om at ’Øyh! Hvor ble det av det partiet jeg spilte inn på den låten?!’ Så det ble ganske innfløkt, mye å holde styr på! Men til syvende og sist synes jeg denne skiva har fått et sinnssykt groove! Og kanskje ble det slik fordi vi følte at vi måtte injisere det groovet inn i hvert eneste aspekt av hver eneste låt. Og derfor føler jeg at denne skiva har det beste groovet av alle våre skiver.
– Jeg er stort sett enig, jeg synes at denne skiva (som er anmeldt her!) lett er deres beste siden ”Somewhere In California” – og det er en av mine Night Ranger-favoritter, i hvert fall fra det 21.århundre.
– Så bra! Sånn føler jeg også det.
– Har de andre karene også bidratt med låtskrivingen, utenom å legge sine deler på dine låter og komme med forslag på arrangementene?
– Joda, selv om vår gitarist Keri (Kelli, ex-Alice Cooper, Vince Neil, John Waite) og jeg var de eneste som møttes fysisk i løpet av prosessen med å lage denne skiva. Han kom hjem til meg og tilbrakte noen dager her, og vi skrev noen glimrende låter sammen, deriblant ”Coming For You”, vi skrev ”Monkey”, og vi jobbet sammen på noen av låtene som jeg hadde skrevet. Brad kom også opp med det meste av musikken på ”Breakout” og ”Savior”, mens jeg skrev melodilinjene og teksten. Jeg føler at alle låtene har blitt til ved at vi alle fem dro i samme retning.
– ”Savior” er ikke på skiva? Ikke på min forhåndskopi i hvert fall.
– Nei, det kan stemme, det er visst et bonusspor for Japan eller noe sånt. 
– Ble alle disse låtene skrevet spesielt for denne skiva, eller hadde dere noe til overs, eller noe som var ment for soloskiver eller andre prosjekter, skrevet i løpet av de siste fire årene?  
– Nei, jeg pleier ikke å spare på låtidéer, jeg pleier starte med blanke ark når det skal lages en ny skive.
– I hvor stor grad var tekstene inspirert av det siste årets situasjon?
– Veldig! Ta en låt som ”Dance”, for eksempel. Det var direkte inspirert av at vi måtte holde avstand, og jeg gikk rundt med en trang til å gripe fatt i noen, klemme de, danse med de, faen heller, jeg vil bare danse hele natta! Ikke sant? Og det samme med låten ”Breakout” – det er tanken om å bryte seg ut av dette nedstengte samfunnet. Egentlig har vel alt vi har opplevd det siste året satt sitt preg på skiva. Låten ”The Hardest Road” er enda et eksempel. Og så har vi ”Can’t Afford A Hero”, som jeg satt hjemme og skrev i løpet av 20-30 minutter – jeg gikk så ned i stua og spilte den for kona mi, og hun begynte å gråte. Og da innså jeg at ’Okay, her er jeg inne på noe bra!’, haha!

– Var det noe bevisst forsøk på å komme tilbake til det klassiske Night Ranger-soundet? Jeg tenker her f.eks på de tostemte gitarene på introen av låter som ”Breakout” og ”Hard To Take It Easy”.
– Ja, det var helt bevisst. Og vi har aldri lagd en låt som ”Hard To Take It Easy” tidligere, noen gang. Men jeg har alltid likt den litt gyngende shuffle-rytmen. Introen der var det Keri som begynte å spille, og Brad hang seg på. Hele greia falt seg veldig naturlig for oss. Og det er mange av låtene som har de tostemte gitarene. De to du nevnte, ”Cold As December”, ”Monkey” og ”Tomorrow”… Keli og Brad gnistrer her! Så ja, vi ønsket virkelig å fange essensen av Night Ranger på denne skiva, med alt det måtte innebære av våre særpreg, det som gjør at fansen setter pris på oss.
– Hvordan kom dere opp med en forkortelse som albumtittel?
– Jeg så på den situasjonen som vi i bandet hadde vært i det siste året. Keri har mistet begge foreldrene sine, Brad har hatt en operasjon i skulderen og brukte tre måneder på rekonvalesens. Alt dette mens pandemien herjet i verden, opptøyene i USA og så videre – mens vi beit tenna sammen og hamret ut låt etter låt i studio, uansett! Jeg tenkte at her pågår all denne galskapen, og bandet spiller videre! Det slo meg at ”And The Band Played On” ville være en bra tittel for skiva, men det var Kelly (Keagy, trommer & vokal) som foreslo at vi bare skulle bruke initialene, ”ATBPO”. Alle andre kastet seg på og var enige om at det var en kul tittel, så sånn ble det.

– Det ser virkelig ut som om dere har det gøy i videoene til ”Bring It All Home To Me” og ”Breakout”!
– Ja, men det er greia med Night Ranger for tida! Vi er ikke ute etter å bevise noe som helst lenger, men det er viktig for oss å ha det gøy med det vi gjør! Hver eneste dag som vi er samlet, om det er i studio eller på turné, så tuller og fleiper vi hele tiden, vi ler og vitser non stop, både på og bak scenen. Den mentaliteten gjenspeiler seg sikkert i videoene også, og jeg føler at de videoene viser hvordan en Night Ranger-konsert er. Alle synger med og koser seg mens vi hopper og løper rundt på scenen – det er hva det handler om!
– I videoen til ”Bring It All Home To Me”, er det en aldri så liten hyllest til Queen i a cappella-delen av låta?
– Hmmm… når du sier det så! Det har ikke slått meg før, men det er jo litt a la ”Bohemian Rhapsody”! Det var ikke gjennomtenkt i det hele tatt, det var bare noe vi fant på der og da og syntes det var en gøyal idé. Så hvorfor ikke?!
– Du, Brad og Kelly har jo vært med i bandet siden starten, og Eric og Keri er veletablerte i bandet nå. Men når begynte dere prosessen med å få Eric Levy til å se akkurat ut som (Night Rangers original-keyboardist) Alan Fitzgerald?!?
– Hahaha! Nei, det har vi virkelig ikke gjort, men jeg skjønner hva du mener! Da burde vi tvunget ham til å gå i en slik kirurgidrakt for å gjøre illusjonen perfekt! Men nei, det er helt tilfeldig, det er slik Eric er og har vært så lenge vi har kjent ham! Han bruker en hatt og solbriller og har et fyldig velfrisert skjegg, så da ligner de automatisk, men det har alltid vært hans stil. Vi tenkte ikke over det i starten, men det ble nå bare sånn.
– Jeg vil tro at samtlige fans som har hengt med dere siden 80-tallet tenker på det hver gang de ser Eric!
– Jeg digger Eric! Han spiller fantastisk, jeg vil hevde at han er den beste musikeren i bandet, han er vår Gibraltar-klippe!

– Hva er Night Rangers langsiktige planer per nå?
– I sommer har vi 8-9 konserter i måneden, både i juli, august og september. Til neste år skal vi turnere i statene sammen med Sammy Hagar og Whitesnake – det burde bli en kanon kveld for alle involverte! Og dere i Skandinavia kan jo notere dere at vi skal spille Sweden Rock Festival i juni neste år. Så vi kjører på!
– Og på vegne av frustrerte fans i Europa: når skal dere gjøre en ekstensiv turnè her? Dere har gjort noen få festivalkonserter, og noen konserter i England, men ellers har dere i fire tiår glimret med deres fravær på denne siden av Atlanteren. En Europaturnè som forband for Foreigner på 80-tallet holder ikke lenger!
– Jeg aner ikke! Haha! Men ideelt sett får vi arrangert noen konserter rundt Sweden Rock, det ville jo vært dumt å reise så langt kun for å spille èn festival og så reise hjem igjen! Så jeg vil tro at managementet vårt er på saken. For tiden er det jo håpløst å planlegge for mye, bare se på hvordan de siste seksten månedene har blitt!
– Ja, det er vanskelig nå – men vi har jo noen California-band, som Rival Sons og Y&T, som spiller her i Norge stadig vekk, hvert eneste år. Vi blir ikke kvitt de! Men det viser jo at det er mulig å få til!
– Ja, det er nok mulig. På 80-tallet sørget manageren vår for å holde oss travelt opptatt i våre største og best betalte markeder, og det var Nord-Amerika og Japan. Vi burde ha gjort som Bon Jovi og mange andre amerikanske band og turnert i Europa hvert eneste år og dermed bygget en stor fanskare også der – for fansen vi har i Europa er virkelig herlige og dedikerte! Dessverre gjorde aldri vår manager det, vi skrapte bare litt på overflaten, og gjorde noen konserter sammen med Journey og med Foreigner. Og dermed er vi fortsatt i den situasjonen at det vil koste oss mye å få hele organisasjonen over til Europa i flere uker for å spille på vesentlig mindre steder enn vi kan gjøre i USA. Så det vil kreve en innsats og offervilje fra oss alle om vi skal få det til.

– Merker dere noen forskjell på responsen fra fans i Europa eller Japan kontra hjemme i USA?
– Nei, ikke egentlig, fans er fans uansett hvor i verden, de oppfører seg stort sett likt overalt og har stort sett de samme favorittene. Kanskje får «(You Can Still) Rock In America» større respons her i USA enn den gjør i Europa. Men den er superpopulær i Japan, den blir møtt med et like stort brøl fra fansen i Tokyo som i Cleveland! Men generelt elsker de gode låter, gode melodier og bra gitarspill overalt – og så lenge vi fortsetter å levere det, så kommer fansen til konsertene.
– På sommerens konserter gjør dere kun èn ny låt – «Breakout» – og ellers er det bare låter fra 80-tallsskivene pluss et par Damn Yankees-låter. Ellers ingenting fra de siste tretti år.
– Ja, vi kommer nok til å ta inn flere låter fra «ATBPO» etter hvert, men skiva er enda ikke sluppet, så folk har ikke hørt musikken ennå.
– Kan jeg ta en liten egotripp her og slå et slag for min personlige Night Ranger-favoritt? Og det er en av dine låter, «Rain Comes Crashing Down» fra «Big Life». Noen sjanse for å få den inn på setlista?
– Ah! Ja, flott låt, jeg er veldig stolt over den. Men det er så mange låter som vi kunne tatt inn. Vi spiller f.eks ingenting fra «Man In Motion» (1988) som mange nevner som en favoritt. Vi har spilt et par låter fra den, vi gjorde både tittelsporet og «Reason To Be» noen ganger for et par år siden, men vi merket at låtene fra de tre første skivene fikk generelt mye bedre respons. «Rain Comes Crashing Down» er glimrende, men vi har bare halvannen time disponibel, eller en time på festivaler, og det er så mange andre fan-favoritter som vi ikke kan droppe. Så hva skal man ha med, hva velger man? Det blir mer og mer vanskelig, for vi vil også spille to-tre nye låter for vår egen del! Men vi prøver å ikke være for forutsigbare, vi slenger stadig inn en overraskelse her og der. Av og til overrasker vi oss selv.
– Spiller dere noen andre låter fra det siste decenniet utenom fra «ATBPO», eller er det kun de aller nyeste og de aller eldste låtene som blir spilt?
– Joda, vi pleier stadig dra frem låter som «No Time To Lose Ya», «Growin Up In California», «Lay It On Me» og «High Road». «Somehow Someday» pleier vi også holde varm. Hva enn vi føler for, men vi kan ikke la de ukjente låtene dominere settet.

Revolutions Saints på scenen under sin eneste konsert, i april 2017

– Du har jo gjort mye annet utenfor Night Ranger opp gjennom årene. Blant annet har du skrevet låter for både Aerosmith, Ozzy Osbourne og Alice Cooper. Har du skrevet for noen andre i det siste?
– Nei, det er en god stund siden. Jeg har bare fokusert på Night Ranger.
– Hva med Revolution Saints, prosjektet du har med Doug Aldrich (gitar, ex-Dio, Whitesnake) og Deen Castronovo (fra Journey på trommer & sang), er det fortsatt liv laga?
– Tja, jeg hører rykter om at de vil lage et fjerde album. Jeg skal ikke utelukke det.
– Jeg har vært på hver eneste konsert som det bandet noensinne har spilt…!
– En! Hahahaha! (I Trezzo, Italia i 2017)
– Jeg snakket med Doug etter andreskiva, og han var krystallklar på at han ikke gadd lage en tredje skive med mindre alle tre kunne sette av tid til å turnere. (Les det intervjuet her!) Men det skjedde jo ikke – likevel er det nå snakk om en fjerde skive?
– Jeg aner ikke, for det skal bli vanskelig å få til en måneds turnè når vi alle tre har moderband som vi er nødt til å prioritere. Jeg har Night Ranger, Doug har The Dead Daisies, og Deen har sine greier. (Uken etter denne praten var Deen Castronovo tilbake bak slagverket i Journey.) Ingen av de tre bandene vil godta å måtte stille i andre rekke bak Revolution Saints, for det er der vi hever lønnsslippene våre. Jeg tror den eneste måten vi kunne fått det til, er hvis alle våre band spilte på samme festival. Da kunne det vært gøy – og mulig! – og hoppe inn og ta tre-fire Revolution Saints-låter.
– Har du snakket med Deen i år? Han sluttet brått i The Dead Daisies i januar av «medisinske årsaker», så jeg ble nesten litt bekymret for ham…
– Ja, han ringte meg 4.juli, da var han ute og campet, og vi hadde en lang fin prat. Han tar vare på seg selv nå, virker det som. Ingenting sjokkerer meg med ham lenger, Deen er Deen!
– Det må da være rart for deg å være i Revolution Saints hvor du bare er bassisten – mens du ellers er låtskriver, bassist, vokalist, frontmann og produsent!
– Ja, jeg vet. Jeg er ikke overbegeistret over akkurat det. Jeg er vant til å være aktiv og være involvert i alle aspekter av å lage en skive. Men jeg har aldri valgt den enkleste veien! 

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2021

, , ,