Christer Falck er ikke kjent for å sitte veldig mye i ro, ei heller for å være gnien på antallet baller han sjonglerer i lufta på én gang. Mens verden stengte ned, åpna Christer og kompanjong John Richard Stenberg konseptet «Norske Albumklassikere på CD», for å gi verden det vi så sårt trenger; norsk musikk vi husker fra en svunnen tid, på et format tilpasset CD-spilleren din. Vi tok en prat med Christer, eller rettere sagt; Christer tok en prat med oss.
Tekst: Jan Egil Øverkil
– Hei, Christer. Fantastisk at du har tid til å ta en prat. Du er jo en forholdsvis aktiv krabat.
– Det er bare hyggelig det. Jeg tror vel egentlig aldri jeg har jobba så mye som jeg har gjort i det siste. Jeg er litt motsatt av alle andre, tror jeg, for mens andre tenker at «nå er det på tide å roe litt ned» mens vi får orden på smitte og slike ting, så er jeg skrudd sammen motsatt; jeg skrur tempoet opp. Når det blir stillstans rundt meg, så blir jeg litt gira. Det har jeg merka uansett hvilken arena jeg befinner meg på, det være seg TV-innspilling eller hva det nå er, når tempoet går ned, da blir jeg ivrig på idékjør og så videre, så når verden stopper opp, da tar jeg det som et tegn på at «nå er det min tur».
– Så det å sitte i ro, det er ikke helt greia for Christer Falck.
– Nei, de eneste gangene jeg blir rolig, er når det er mye folk rundt meg, og det er masse bråk. Ta for eksempel konserter eller bryllup, da får jeg bare lyst til å trekke meg inn i fokuset på konserten, eller inn i et hjørne i bryllupet. Da blir jeg mer skrudd innover.
– Det høres ut som om du er selektivt introvert.
– Nettopp. Jeg er ikke så glad i å være i støyen, men liker å starte den. Ellers passer det meg best å stå bak og være bransjesur. Armene i kors og bare følge med. Sånn sett er Corona det beste som har skjedd meg, for det åpner opp så mange muligheter for et hode som mitt. Jeg tror jeg er litt sånn at om en båt synker og alle har panikk, da er jeg han ene rolige.
– Skjønner. Så mens musikklivet har ligget brakk siden verden stengte ned i mars i fjor, så har du vært mer aktiv enn noensinne.
– Absolutt. Jeg har jo gjort flere strømmekonserter under pandemien, og det er jo noe jeg har tenkt på lenge. Det kommer litt av en opplevelse jeg hadde på Cosmopolite, der de hadde solgt billetter til feil dag. En tunisisk artist ved navn Anouar Brahem skulle spille, og de hadde solgt billettene til feil dag, så den dagen han spilte, var jeg eneste publikummer i salen, mens dagen etter sto det kanskje 200 stykker med billett, mens Brahem allerede var tilbake i Tunis. Da satt jeg igjen med følelsen at jeg hadde hatt en konsert bare for meg selv. For en opplevelse! Så da jeg begynte med strømmekonserter i fjor, hadde jeg over 150 konserter der jeg var helt aleine med bare lydtekniker og lysmann i salen.
– 150 konserter er jo helt vanvittig bra i den perioden vi nå har vært inne i. I tillegg har du startet prosjektet «Norske Albumklassikere». Du var jo inne på det allerede for et tiår siden. Hvordan kom du opp med dette konseptet?
– Jo, jeg er veldig glad i lister. «Lag en Topp 10-liste over ditt eller datt». Sånt liker jeg. Da begynner det å klø i asperger-fingra mine så det holder! Jeg hadde platebutikk på Aker Brygge for noen år tilbake, og hver gang det kom en artist vi likte, eller heia på, så spurte vi om de ikke kunne lage en Topp 10-liste. Det var to grunner til dette; det var jo først og fremst så folk kunne bli inspirert, men også fordi jeg kunne blitt tipsa om plater jeg ikke hadde hørt før. Vi hadde masse fine folk innom, og stort sett hadde jeg 8-9 av platene fra før, men så kunne det dukke opp én, der jeg tenkte; «shit, den har jeg ikke hørt før!» En fin måte å utvide horisonten sin på. Dermed kom jeg på idéen sammen med en som heter Marius Lien, som jobbet i Morgenbladet, om å lage en topp 100-liste over de beste norske platene noensinne. Istedet for at vi bruker 10 journalister som skal kåre Junipher Greene og De Press på de øverste plassene, så får vi artistene selv til å lage en liste, noe det også var to grunner til; artistene får selv kåre sine favoritter, og jeg får tips om norske artister jeg ikke hadde hørt før. Dermed var det sådd et lite frø, for herregud så mye bra norsk musikk jeg ikke hadde hørt om! Det er lett å tro at etter 25 år i platebutikk, så vet man alt, men herregud så mange hull jeg hadde både i samlinga og kunnskapen min! Dermed ble det til at vi ga ut bøker om disse artistene og platene deres. Vi ga ut én om a-ha, én om Radka Toneff, om Knutsen og Ludvigsen, De Press og Jan Garbarek. Bøker om platene, det syns jeg er en jævla kul idé, for da kan du nerde på høyt nivå om din favorittplate, i stedet for å lese en mangelfull Wikipedia-oppdatering. Men tanken var å gi ut de 100 skivene på nytt på vinyl eller noe sånt, og la ut tanken at om 200 kjøper skiva på crowdfunding, så trykker vi den opp, men det gikk jævla dårlig. Det var jo crowdfunding på et veldig tidlig stadie, men vi fikk vel gitt ut Jokke og Valentinernes to skiver fra lista, og en Madrugada-plate såvidt jeg husker. Det ble jo betalt inn på flere, men enkelte av plateselskapene gadd ikke trykke opp LP-ene til tross for at de allerede hadde fått pengene på bok. Det gikk litt bedre i 2021, sjøl om flere av platene ikke selger mye etter vi oppnådde målsummen. Jeg syns det er moro å ha gleda 150 mennesker ved å få til å gi ut plata de ønsker seg.
– Du er jo en ildsjel, det er ikke til å stikke under en stol.
– Jo takk, det er hyggelig å høre. Jeg er jo over snittet interessert, og liker å ha mye å gjøre, og når jeg ikke har mye sosialt liv ut over jobb og familie, så har man tid til å drive med slike ting.
– Da dere starta prosjektet i januar, inneholdt lista rundt 1500 titler. Hvordan ser den lista ut i dag?
– Nå ligger vi på rundt 1800 titler, og jeg ser for meg at alle disse kan komme, men jeg har nok feilberegna litegrann på kjøpsviljen til folk. Vi har i snitt lagt ut fem skiver i uka siden januar, og normale mennesker kjøper kanskje fem plater i måneden, og ikke det en gang. Snittet ligger vel på rundt én plate i måneden, så når vi slenger ut 20-25 skiver i måneden, så sier det seg selv at folk må velge litt. Jeg trodde jo at antallet følgere på Facebook-gruppa vår ville påvirke salget også, for med 5000 følgere, så trodde jeg at med 10.000 følgere, ville det bli dobbelt så lett å få ting til å gå igjennom, men sånn var det ikke. Kvalitetsfolka er kanskje blant de 3000 første, så er det noen blant de 7000 neste, men der er det tynnere i rekkene enn de første som ble med i gruppa, for de kom fordi de genuint var interessert i å finne ut hva dette handla om. Men det er en vanvittig fin community, der man er lydhøre, kommer med forslag, og backer hverandre opp. Det er nok ei gruppe der det er høyest frekvens av asperger og OCD tror jeg, hehe. Det er helt nydelig, for om man gjør en liten feil, så får man vite om det, noe som er veldig bra med tanke på neste opplag, og også om man klarer å stoppe feilen før plata går i trykken, så egentlig burde jeg egentlig lagt ut alt til korrektur i gruppa, sånn at de kunne lese korrektur for oss, hehe. Det sitter folk der som knyter seg når de oppdager feil. Jeg hadde én her om dagen der vi hadde blanda KORK (Kringkastingsorkesteret) med Filharmonien, og ble rimelig raskt korrigert på det. Da får vi forhåpentligvis retta opp det til det neste opplaget.
– Det klør nok i øynene til mange der inne, vil jeg tro. Det er jo et forum der det ligger vanvittig mye kunnskap i veggene. I tillegg har jeg sett at det er de som faktisk har kjøpt alle som har kommet ut så langt, stemmer det?
– Jo, ihvertfall fra de som har kjøpt av meg, så er det 10-15 stykker som har kjøpt alt. Det er godt mulig det er noen som har gjort det på Platekompaniet også, men det har ikke jeg noen oversikt over. Jeg tror nok likevel at de fleste som kjøper alt kjøper via meg, for da får de det først, og det er alltid best å kjøpe direkte fra kilden. Disse er jo samlere, og jeg kjenner igjen meg selv veldig godt. Jeg var ikke veldig gammel da jeg bestemte meg for at jeg ville ha et bibliotek av plater, bøker og filmer, og når man driver butikk og kjøper musikk eller bøker til innkjøpspris, og kommer over et restparti av film fra USA på 1000 titler, så fylles det greit opp etter hvert. Strengt tatt burde vel jeg bodd et sted i Nord-Norge, der kvadratmeterprisen er lav, men nå bor jeg i Oslo, og det er begrensa hvor mye plass jeg kan bruke på hyllene mine. Dama mi er ganske estetisk anlagt, og kan lett finne på å si «jeg klarer ikke å bo i et jævla lager!» når jeg kommer med enda ei eske med et eller annet.
– Da gjør du bare som musikerne når de kommer hjem med en ny gitar eller skarptromme, du sier bare «men denne har jeg jo hatt lenge!». Hvordan blir det med OCD-en din, når du må dele opp samlingene på denne måten?
– Det er helt jævlig!! Jeg vet jo hva jeg har, men jeg vet ikke hvor jeg har det. Det jeg har hjemme nå er egentlig min første samling. Det er ikke noe system i samlinga sånn som den står nå, men CD-ene er bedre stilt enn LP-ene. I CD-samlinga har jeg vel 10.000 av 30.000 framme, mens av LP-ene har jeg kanskje 5000 av 30.000.
– Kjenner det kribler i OCD-en på dine vegne! Men tilbake til albumklassikerne. Hvor mange av de 1800 titlene er det som er finansiert så langt?
– 148 på CD og 45 på LP (Pr 3. september, journ.anm). Det har vært litt roligere nå i sommer, av naturlige grunner, men det er flere som er i ferd med å komme i mål nå, så tallet blir nok litt høyere de nærmeste dagene. Jeg tror nok at noen av de som har kjøpt alt så langt kommer til å bli litt mer selektive. Det er ikke alle som kjøper Anita Hegerland og Hanne Krogh når de egentlig liker alternativ rock og punk. Jeg syns det er veldig gøy med folk som samler, men jeg vil ikke at det skal skli ut så folk blakker seg, det syns jeg ikke er noe moro. Jeg håper egentlig at det blir flere folk som kjøper, og det jeg håper blir konsekvensen nå, er at det skal bli som når LP-en begynte å ta av igjen. Da begynte jo de LP-elskende journalistene å ta av. «Oj, se her ja, i år er det solgt 300 platespillere, mot 7 i hele fjor!», ikke sant. «Platesalget har økt med 1000%!» Hadde det samme skjedd med CD-ene nå, hadde jeg blitt veldig glad. Jeg tror vi står for en god del av CD-salget i Norge nå, både Platekompaniet og Skvis sier at vi står for en stor del av platesalget. Hadde det skjedd, kunne journalistene kommet til meg for intervju, og jeg kunne sittet foran platesamlinga mi med en CD i hånda og glise bredt, ikke sant, hehe.
– Da er det bare å finne fram den ekstroverte Christer igjen.
– Ja, og da tar jeg på meg det ene smilet jeg har når jeg blir fotografert. Om det er ekte eller ikke aner jeg ikke, men det er ihvertfall et hjertelig glis, så får vi håpe at folk kjøper det, hehe.
– Hvordan har det totale salget vært så langt?
– Jeg er litt usikker, men av de 134 har vi solgt 2-300 i snitt, så du kan jo gjøre matten sjøl. Om vi når 80-100.000 i løpet av året, tror jeg nok det utgjør en ganske stor del av det totale CD-salget her til lands. Det syns jeg jo er ganske hyggelig, for jeg er en forkjemper for det fysiske formatet, jeg er ikke spesielt begeistra for strømming, for der er det andre som bestemmer hva som skal være tilgjengelig og ikke. Jeg kan for eksempel bestemme meg for å fjerne alle de 200 skivene jeg har gitt ut på mitt selskap fra for eksempel Spotify, og da er det borte helt til jeg bestemmer at det skal være tilgjengelig igjen.
– Nettopp, og en annen ting med fysisk format, er all informasjonen du får. Jeg setter stor pris på å sette meg ned med platecoveret, det være seg CD eller LP, og lese om hvor plata er spilt inn, hvem som har produsert, og så videre.
– Ikke sant, liner notes er en viktig del av opplevelsen, og Arvid (Skancke-Knutsen) er Norges kanskje beste musikkhistoriker, mens John Richard er pop-nerden, og jeg er han som… ja, jeg veit ikke helt hva jeg liker, jeg. Jeg hører jo egentlig på alt.
– Hva med artistene; har dere noe kontakt med de, og vet hva de mener om opplegget?
– Vi har fått utelukkende positive tilbakemeldinger, men når vi gir ut så mye som vi gjør, så går det litt fort i svingene. Det har jo hendt at de tror at de eier materialet, men så gjør de det ikke allikevel, men alt har løst seg til slutt. Norsk musikkbransje er jo litt merkelig, og har vært det i alle år. Det har vært noen konkurser, og kontrakter har blitt borte, så det er ikke alltid eierskapet har vært skrevet i stein. De fleste selskapene er jo positive til dette, spesielt de store selskapene, for vi gjør jo jobben for dem, mens de tjener pengene, og også tjener penger på sikt, så dette er jo nesten en vinn-vinn-vinn for selskaper som Universal og Sony. De kan jo gjerne bruke 10.000 kroner på å gi ut Maj Britt Andersen, for så å tjene 300 kroner i året på strømming, eller så kan de la Christer gjøre drittjobben, og tjene 5000 kroner på det pluss strømming deretter. Det er jo flere småselskaper som ikke tjener stort på dette, men Universal, for eksempel, som vi har gitt ut kanskje 40 plater for, da blir det plutselig kroner utav det.
– Hva med tonen i gruppa, hvordan opplever du den?
– Det er jo det som er så fint; det har blitt et forum der man bruker tida på å framsnakke artister og musikk, og det er stor takhøyde for å foreslå all mulig slags musikk. Selvfølgelig skjer det noen ganger at noen slenger en bemerkning klokka ett en lørdagsnatt, men disse fjerner vi, for vi vil at det skal være et positivt sted, og det er det virkelig blitt. Topp 10-lista til John Richard består jo nesten bare av pop som det ikke har vært greit å like, og som har fått gjennomgå i musikkpressen i alle år, men han har jo stålkontroll på de greiene der. Han trekker jo frem Drama, Creation og den slags, og plutselig så finner artistene ut at de var kanskje bedre enn det Beat, Puls og Nye Takter skrev, og de har på en måte aldri fått oppreisning for det, for det var liksom ikke noe alternativ til den «korrekte» musikkjournalistikken. Det er jo moro å se på at de skivene som ble mobba den gang da plutselig har fått en helt ny vår. Jeg oppdaga jo også at Drama og Creation faktisk laga fin popmusikk, og jeg var vel en av de som lo av platene deres på 80-tallet. Jeg har jo opplevd det sjøl også, med Bendik Hofseth, han fikk også mye tyn da han ga ut plater på 90-tallet. Erik Valebrokk skrev jo en egen artikkel, der han ba om unnskyldning, og innrømte at Bendik faktisk var jævla bra. Det er jo litt moro at norsk musikk får litt oppreisning, og at vi får en slags norsk musikk versjon 2.0, der vi ser at det som ble skrevet i gamle Beat og så videre, kanskje ikke var helt riktig.
– Kanskje vi opplever et ras av gjenforeninger nå, etter dere satte i gang dette. Om ikke lenge står Drama eller Creation på scenen igjen for nye generasjoner å oppleve.
– Ja, kanskje det. Det er faktisk en annen fin side med dette prosjektet; det kommer så mange fantastiske idéer hele tida. For eksempel, så var det en som foreslo at vi skulle ha gitt ut låter som ikke kom med på platene sist, og det var opphavet til «Sidespor», som vi er i ferd med å gi ut. Det var jo en god idé. Så kommer det én og sier at han kanskje er den som kan mest om punk i Norge, og har lyst til å lage en punkesamling, så hvorfor ikke? Om plata, eller boksen, selger 150 eks, så går den jo i null, og når den ikke målet, så er det jo ingen skade skjedd. Arvid tenker jo mye på samlinger, det være seg punksamlimger eller new wave. Skal vi ta årstall eller geografi? Vi kunne jo dekke Trondheimsbølgen fra 1982-89, eller hvor lenge den nå varte. Det kommer mange fine forslag til idéer på crowfunding, og om det går så går det, om ikke, så legger vi det dødt. Vanskeligere er det ikke, og ingen taper penger på det. Man blir kanskje skuffa om ikke drømmeplata kommer ut, men det tåler de fleste voksne mennesker.
– Dette er jo et system der dere får svar nærmest umiddelbart på om folk har trua.
– Det er akkurat det som er så moro. På den siste meningsmålingen vi hadde i gruppa, lå Saturday Cowboys øverst, og av de 128 som stemte på den, så fikk vi inn 77 bestillinger. Dette viser oss at rundt 55% av de som stemte, kjøpte plata. Det er en fin statistikk å ta med seg videre, for jeg sitter og lager mye lister og fører statistikker. Jeg vet stort sett hva som går inn og ikke før vi begynner, så har vi eksperimentert litt, pluss at jeg har lagt til noen av mine egne favoritter, eller artister jeg føler fortjener å komme ut. Utfordringa nå er å forstå hvorfor vi ligger 20% under etter sommeren i forhold til før. Det spørs om jeg må godskrive det på kontoen over at folk har mindre å rutte med etter ferien. Vi håper at det tar seg opp igjen etter hvert.
– Med 1800 album i kista har dere jo arbeid i ti år framover.
– Jada, vi jobber med det, og håper at vi når 20.000 medlemmer i gruppa, og at folk fortsetter å kjøpe plater fordi de liker musikken, eller syns at dette er gøy. Får vi 50 mennesker til på kjøpelista på hver plate, så går alt igjennom, det hadde vært utrolig moro. Det er ikke store tall vi snakker om, med 50 plater. Og hvis de 150 vi behøver går igjennom, selger vi ofte 150 til i etterkant, så egentlig kunne vi gått tilbake og redda alle platene som ikke har gått inn, for de hadde sikkert solgt de 150 vi er avhengige av og mere til, men det har jeg ikke lyst til, for dette skal liksom være folkets valg.
– Nå har vi pratet mye om CD-en, men dere har jo ei gruppe for vinyl også. Til å begynne med var det ikke aktuelt å starte opp med vinylsalg, stemmer ikke det?
– Vi hadde ikke tenkt å gjøre det til å begynne med, men det var så innmari mange som spurte, og det var så jævlig mye mas at vi bestemte oss for å prøve det, og fikk med oss Big Dipper på laget, noe som gjorde det mye enklere for oss. CD-er tar ikke så mye plass, men om vi skulle begynne å lagre LP-er i tillegg, måtte jeg ha skaffa meg enda et nytt lager et sted. Det samme gjelder innpakking og sending, det tar lengre tid enn med CD-ene, så om noen andre tok den jobben, var det lettere for oss å gjøre et forsøk på det. Dessuten er det ikke like enkelt med vinyl, for der har folk mye mer bestemte meninger og ønsker enn folka i CD-gruppa. «Hæ? Skal dere ha 140-grams? Nei da gidder jeg ikke!» «Svart vinyl? Nei, rød er bedre!» Det er så mange myter rundt vinyl, og så mange gamle hi-fi-historier som bransjen satte ut sjøl for 20 år siden. Dessuten skal det litt mer til for å faktisk kjøpe ei plate når den koster 300 kroner, istedet for 160, som CD-ene ligger på. Og det forstår vi, men da blir terskelen høyere for om ei plate faktisk går inn.
– Akkurat, og terskelen for å bidra på andres ønsker er nok heller ikke like stor som i CD-gruppa, for der er dugnadsånden stor. Der kjøper folk ei plate de egentlig ikke hadde tenkt å kjøpe, men de bidrar, for at andre skal få plata de har lyst på.
– Ja, den dugnadsånden er veldig fin i den gruppa. Vinylkjøperne har jo egentlig vært veldig bortskjemte de siste ti åra. Det har ikke skorta på nyutgivelser og deluxe-utgaver, mens CD-kjøperne er sultefôra på nyutgivelser. Om vi ser på salgstall selges det rundt 50% mer musikk på CD enn LP, men i penger er det mer på vinyl, ettersom det er et dyrere medium. Men jeg må innrømme at det er mer moro å gå inn på CD-gruppa og diskutere musikk en lørdagskveld enn på LP-gruppa. I CD-gruppa er diskusjonen ene og alene om musikken, mens i LP-gruppa diskuteres det sort, rød eller gul vinyl, 140 eller 180 gram og slike ting, det syns jeg ikke er like moro.
– Da må vel oppfordringa til LP-gjengen være at de kan lære litt av CD-gruppa når det kommer til positivitet, kanskje?
– Ja, kanskje det. En annen ting som er vanskelig med LP-ene, er at bransjen ikke har gitt opp LP-en som format enda, som de har med CD-en, så det er litt vanskeligere å få lisensiert ting. Enkelte gamle master-eiere skjønner ikke bransjen, de har kanskje arvet en katalog og aner ikke hva de skal gjøre med den, eller at de har hørt at det har vært mye svindel og lureri i bransjen, så de sier heller nei. Andre sier kanskje nei fordi de tenker å gjøre det sjøl, for da tjener de kanskje mer penger, men tør egentlig ikke, fordi det er en viss risiko forbundet med dette her. Jeg er sikker på at om de store selskapene hadde ansatt en person til å jobbe med crowdfunding, hadde de sikkert kunne fått gitt ut masse greier, for de sitter jo på mengder med ressurser og nettverk, men de har ingen til å jobbe med akkurat dette. Å gjøre det for små selskap blir noe annet, for selv om det «bare» koster 25.000,- å trykke 500 LP-er, så skal plata remastres, du må få noen til å lage coveret, finne den originale artwork-en, og hvis du ikke finner den, så må du scanne coveret og så videre. I tillegg må du betale NCB (Nordic Copyright Bureau), du må betale royalties og lisens til de som eier, og da er du plutselig opp i 50.000 der også. Hvem som helst kan betale 25.000 for å få trykket opp 500 ex av ei skive, men det er mye arbeid i tillegg, og mye mas.
– Og det maset har John Richard og du tatt på dere.
– Jada, jeg lever jo for slike korttidsprosjekter. Heldigvis er jeg ikke sånn i kjærlighetslivet, der holder jeg mange år på rad. Jeg er jo stort sett lei av et prosjekt innen et halvt år etter jeg begynte med det. Her starter vi med prosjektet i august, så kommer plata i mål i september, og går i trykken i oktober, så vi er i mål med ei plate i løpet av to og en halv måned, det er jo dødsdeilig! Samtidig er jeg jo veldig glad i å bygge katalog, og å produsere ting sånn generelt, men vi hadde ikke klart å holde dette gående om vi ikke hadde hatt tempo på det, og fått inn to-tre plater i uka ihvertfall. Vi er avhengige av at 80% av platene kommer i mål for at det skal være bærekraftig. Vi har fått inn rundt 99,3% av platene på CD-ene, og kanskje 65% av LP-ene, så det er litt forskjell på de to gruppene. Over 99% av CD-ene er jo helt vilt. Den eneste vi ikke har fått inn der, var The Monn Keys. Fanskaren til ei plate fra 1961 er kanskje ikke de som kjøper mest CD-er.
– Dere skal sikkert gjøre opp status når 2021 er over. Hvordan ser du for deg at tallene ser ut?
– Jeg håper på 200 CD-er og 100 LP-er. Mitt uttalte mål da vi starta, var én plate per dag i snitt, og det kunne vi klart om vi økte takta litt, men vi fant ut etter hvert at det det ble litt vel hårete. I tillegg bør jeg late som om jeg er interessert i dama mi og ungene mine, haha. Det hørtes jævla sympatisk ut!
– Kanskje ikke, men det er glimrende presse!
– Hehe, ja du får bruke det for det det er verdt. Nei, som sagt så mener jeg at 200 CD-er og 100 LP-er er oppnåelig, men så har jeg en ting til på gang, som jeg må fortelle om, for det har også tatt litt tid og oppmerksomhet. Vi skal nemlig lage en Norske Albumklassikere bokserie, der vi gjør som de Morgenbladet Topp 100-bøkene våre, som vi prata om tidligere. Vi skal gi ut bøker om plater, men går mye bredere ut, og ikke fra den gamle lista. Det blir litt Madrugada og noen kjente ting, men vi kommer med en bok om Frisk Luft, en gospelplate fra 70-tallet med Arnold Børud og Rune Larsen. Det blir mye rart der, men det jeg har lyst til, er å lage en historie om norsk musikk i mange små bøker. Jeg vil ha fram historier som du ikke leser om på Wikipedia eller sånne ting. Jeg vil få folk i tale, og få fram historien om for eksempel Madrugada, og om da gitaristen, Robert Burås, gikk bort. Det blir en historie med både sakprosa og fakta i bånn. Jeg skal få med meg mange fantastiske forfattere. Lars Saabye Christensen er på lista mi, Ketil Bjørnstad, og mange andre store navn. D´Sound blir med, de kan representere norsk soul fra 90-tallet, for det er det ikke så mye av, og kanskje vi finner ei punkeskive fra 1987 i Bergen, som skal dekke Bergenspunken på slutten av 80-tallet. Vi håper jo å få lagd såpass mye at vi dekker hele den moderne musikkhistorien ved å gi ut kanskje 1000 bøker rundt dette her, spesielt hvis kanskje Kulturrådet er med på notene, og om noen av bokhandlerne tar inn noen få bøker, så behøver vi ikke crowdfunde så mye heller. Det er kanskje litt ambisiøst, men jeg har trua på at dette kan bli riktig så bra. Får vi noen forfattere og musikkjournalister til å ta en måned med å skrive disse bøkene, innimellom de svære skriveprosjektene, som gjerne tar flere år, så har vi en jævlig interessant greie her. Vi starter 3. september, med «PB», ei plate av Per Bergersen i bokform, som Arvid Skancke-Knutsen skal skrive. Det blir jævlig moro, og jævlig spennende!
– Der kom du meg i forkjøpet, for med det tempoet du har, var mitt neste spørsmål; «hva blir ditt neste prosjekt?»
– Ja ja, da blir mitt neste prosjekt det samme, men om fotball.
– Nettopp, men jeg tror ikke vi skal snakke om fotball her, og du har vel noen CD-er, LP-er og ikke minst bøker som skal ut først også.
– Ja, akkurat. Nå kommer jeg nettopp fra en runde rundt i byen, der jeg har samla sammen coverene til de neste 20 vi skal gi ut, og jeg fikk tak i alle bortsett fra én som jeg må leite litt etter. Nasjonalbiblioteket hadde den heller ikke, så jeg må jakte litt på den. Jeg forsøker å ligge litt i forkant nå, for det kokte litt over her ei stund, men nå går det bra.
– Høres bra ut! Da skal du få løpe ut til lister og bestillinger. Lykke til, og takk for praten!