Tony Franklin – bassmonsteret

Han har spilt i band med legender som Jimmy Page og Paul Rodgers, lagd to Blue Murder-skiver med John Sykes og Carmine Appice, han har turnert med David Coverdale og Whitesnake, spilt på hundrevis av skiver fra Eros Ramazzotti til Quiet Riot, og han har takket nei til Pink Floyd. Han er Tony Franklin, The Fretless Monster, og han hadde en god del historier å by på da vi fikk han på Skypen fra sitt hjem i California. 

Tekst: Geir Amundsen
Foto:
https://www.fretlessmonster.com/gallery

– God morgen! Eller det er kanskje kveld i Norge nå?
– Ja, det er fredag kveld her – skål! Men du er da engelskmann – når flyttet du til California?
– Si det du, det var en gradvis prosess, men over tretti år siden.
– Men føler du deg fortsatt engelsk? Er det fortsatt pints, bangers & mash, fish & chips og Sunday roast?
– Haha! Nei, jeg savner ikke akkurat engelsk mat, og jeg drikker ikke lenger. Eller jo, jeg savner fish & chips fra et sted i hjembyen min, som har vært der i fire generasjoner. Steve’s Fish & Chips! Det savner jeg!
– Du er fra Derby i midt-England, er det så? Jeg har vært mye i nabobyen Nottingham.
– Vet du, det har alltid vært en intens rivalisering mellom Derby og Nottingham, så jeg husker da jeg spilte i Nottingham med Whitesnake i 1997, og David Coverdale introduserte meg til publikum med å si ’På bass, en av deres egne, Tony Franklin fra Derby!’ – og salen brøt ut i høy piping og buing! Haha! Så nært men dog så fjernt! Typisk England! 
– Mens jeg husker det, Vinny Appice ba meg hilse! Jeg snakket med ham i går!
– Åh, takk! Jeg har ikke sett ham på noen måneder enda han bor fem minutter unna meg!
– Vi snakket litt om ei skive som kom tidligere i år som både du og han spiller på, skiva til (Whitesnake-gitarist) Joel Hoekstra.
– Riktig! Jeg var ikke i studio med de andre, men det var jo litt av en besetning Joel hadde satt sammen. Oss, pluss Jeff Scott Soto og Derek Sherinian.
– Noen sjanse for konserter?
– Det står ikke på viljen, for det ble jo en knallbra skive, men det skal mye til å få det til å klaffe, med tanke på at vi alle fem stadig vekk er på turné. At vi alle kommer til å være ledige samtidig er dessverre ganske så usannsynlig. Men rarere ting har skjedd, så man vet aldri.
– Det var forøvrig ditt samarbeid med Joel Hoekstra som fikk meg til å ta kontakt – i sommer som en nyutgivelse av ”Very High Frequency”, en skive dere lagde for syv år siden, under navnet VHF (som står for Vinciguerra Hoekstra Franklin).
– Riktig. Da den kom ut første gang, ble den aldri promotert, det var ikke noe plateselskap involvert. Den forsvant liksom bare. Nå ville Golden Robot Records gjerne gi den ut på nytt og gi skiva den publisiteten både de og vi syntes den fortjente første gang! Veldig mange har aldri hørt om dette prosjektet engang, men det er knallbra musikk!

– VHF er en trio, og de fleste musikkinteresserte kjenner godt til deg og Joel – men trommis Todd ”Vinny” Vinciguerra var et nytt bekjentskap for min del. Men jeg forstår det sånn at han var primus motor bak dette?
– Stemmer. Han og Joel hadde jobbet sammen, og Vinny har også spilt med Beth Hart. Men ja, det var hans idé. Og et høyst interessant konsept, jeg har aldri gjort noe lignende før – men det kunne lett ha gått veldig galt!
– Og konseptet var altså…?
– Det hele startet med trommesporene. Forskjellige grooves og rytmer. Deretter sendte Vinny det over til meg og ga meg fullstendig frihet til å legge på hva enn jeg ønsket. Det var vidt åpent. Jeg brukte ganske mye tid på å finne noe jeg syntes funka, og koste meg i prosessen. Til slutt sendte jeg det over til Joel for gitar – og det var faktisk slik jeg ble kjent med Joel, via dette prosjektet. Vi kommer svært godt overens, vi tenker veldig likt musikalsk, kanskje fordi vi begge fikk inn mye klassisk musikk i oppveksten i tillegg til rock’n’roll. Joel tok helt av på denne skiva, kreativiteten bare boblet over, ingen idéer var for ville til at den ikke kunne testes ut!
– Har dere snakket om konserter?
– Igjen, vi har lyst! Og det du og jeg gjør nå, er første skritt mot det – vi må la folk få vite om denne skiva! Ingen kjøper billett for å se VHF om de ikke engang har hørt om oss! Vi snakker allerede om et andrealbum, og Golden Robot er klar for det.
– Sikkert lurt – denne skiva gikk fullstendig under min radar i 2014, men jeg har hørt mye på den i det siste!
– Ja, der ser du! Jeg synes den låter veldig frisk og annerledes. Hva synes du om den?
– Veldig leken! Og den høres veldig organisk ut – jeg ville trodd det var tre karer i ett rom som spilte sammen, men så feil kan man ta. Det skinner igjennom at dere har det moro da – og jeg hadde moro av å høre på skiva.
– Godt å høre! Og ja, vi hadde det, og det er noen småfrekke partier her! Det er humor her!
– Du livnærer deg mest som sessionmusiker og turnémusiker for tiden, ikke som et medlem i ett band. Aner du hvem du skal turnere med når verden åpner opp igjen?
– Akkurat nå, i midten av juni: nei, faktisk ikke. Jeg har noen engasjementer på rockeskolen Rock & Roll Fantasy sammen med folk som Dave Mustaine, Steve Morse, Nicko McBrain, Vernon Reid og Joe Perry… det skal bli gøy! Ellers er det lenge siden forrige ekstensive turné – jeg turnerte i seks år med Kenny Wayne Shepherd inntil 2017. Men jeg har nå nettopp signert en avtale med Golden Robot for mitt eget band, hvor jeg skal ha styringa. Det er ikke annonsert enda. Jeg skal ikke synge, men heller ha en slags Jimmy Page-rolle, med å skrive låter, produsere og alt slikt. Stephen Perkins fra Jane’s Addiction skal gjøre trommene. Vi har kjent hverandre i 25 år og elsker å spille sammen. Jeg vet ikke helt når det kommer ut, så jeg må nesten komme tilbake til deg med flere detaljer, det er fortsatt helt i starten! Og så skriver jeg en bok for tida, og gjør mye sessions i mitt eget studio. Det er gøy for da får jeg spilt så mye forskjellig musikk. Alt fra prog – jeg har akkurat spilt på Derek Sherinians nye skive – til pop og new age-greier. Så jeg holder meg travel!
– Har du noen gang spilt inn eller turnert med musikk som du virkelig ikke likte selv?
– Oj. Hmmm. Godt spørsmål. Her må jeg komme med et diplomatisk svar, ellers havner jeg i trøbbel, hahaha! For å si det sånn; i ethvert band jeg har spilt med, så var det enkelte låter som ikke akkurat var favoritten min. Det er alltid låter du liker mer enn andre, ikke sant? Mine favorittband er Queen og Led Zeppelin, men også de har enkelte låter som jeg ikke fikser. Men jeg har vært heldig nok til å få turnere med fantastisk musikk sammen med fantastiske musikere, selv om nesten alle hadde noen låter jeg ikke var så glad i. Var det diplomatisk nok, tror du? Haha!

– Nå har du nevnt både Jimmy Page og Led Zeppelin i løpet av de siste par minuttene – og da vet du hvor jeg vil hen. Hvordan har det seg at en 22-årig guttunge endte opp i band med durkdrevne, legendariske veteraner som Page, Chris Slade og Paul Rodgers? (The Firm, som ga ut to skiver i 1985-86.)
Det er en lang historie, men det var en naturlig og organisk prosess som skjedde over tid. Kort fortalt hadde jeg jobbet mye med Roy Harper. For de som ikke vet det, så er Roy en fantastisk soloartist, han var også stemmen på Pink Floyds «Have A Cigar». Jimmy og Roy hadde kjent hverandre siden 1970 og hadde et tett bånd, Led Zeppelin skrev sågar en låt ved navn «Hats Off To (Roy) Harper» (på Led Zeppelins «III»).Jeg hadde spilt på flere av Roys skiver, og han ville lage en ny en, tidlig i 1984, og da inviterte han meg og Jimmy til studio for å jobbe med ham. Så der møtte jeg første gang Jimmy, hvor vi jobbet sammen, lo sammen, gikk på puben og spilte biljard og ble godt kjent med hverandre. Hovedfokus var å lage god musikk sammen for skiva til Roy. Dette varte kanskje en måneds tid, og vi gjorde et par konserter med Roy, og alt føltes naturlig og komfortabelt. Han snakket aldri om noe nytt band, men en dag inviterte han meg til å komme og overvære øvinga han skulle ha med Paul Rodgers (ex-Free, Bad Company) og Chris Slade (Manfred Mann, AC/DC, Gary Moore osv.). Jeg ble aldri bedt om å bli med i bandet, men siden de ikke hadde bassist, plukket jeg bare opp bassen og jammet med de, og vi skravlet og gikk på puben og fant tonen, og siden alt falt naturlig på plass, gled jeg sømløst inn i bandet, og resten er historie. 
– Nesten litt ironisk at jeg akkurat kalte de drevne veteraner, for på det tidspunktet var vel Paul Rodgers i midten av 30-årene, mens Jimmy hadde knapt bikka 40. 
 – Noe sånt ja! Men jeg var bare 22, og det er en stor aldersforskjell på en 22-åring og en 40-åring. De var modnere enn meg og hadde mye mer musikalsk erfaring enn meg. For ikke å nevne at de bortimot skrev regelboka for rock`n`roll! 

– Var det aldri problematisk at du var juniorpartneren mens de hadde vært jorden rundt og spilt enorme stadioner i over 15 år allerede? 
– Nei, det føltes aldri sånn! Det var alltid musikken som sto i fokus. Og for å være ærlig, til tross for at jeg var musikalsk skolert og hadde en del erfaring, i min ungdommelige uvitenhet kjente jeg nesten ikke til Led Zeppelin. Jeg var blank på Bad Company, men hadde hørt litt av Free. Jeg visste ingenting om Chris Slades bakgrunn med Tom Jones og Manfred Mann og alt det der. Dermed hadde jeg ikke noen overdreven respekt for de heller. Jeg visste selvsagt hvem Jimmy var, men det at vi ble kjent med hverandre på en avslappet måte på forhånd, gjorde at alt føltes veldig avslappet og naturlig. Dette var Jimmys første band siden Led Zeppelin, så han tok det skritt for skritt i sitt eget tempo. Jeg tenkte overhodet ikke på å fylle John Paul Jones sko, jeg ante ærlig talt ikke hvem det var. Dermed ante jeg heller ikke at han også spilte keyboards. Jeg bare opplevde at musikken trengte litt keyboards, og dermed spilte jeg rett og slett litt keyboards samtidig som jeg spilte bass. Jeg ante ikke at John Paul Jones hadde gjort det samme ti år tidligere. Og jeg tror det var likegreit at jeg ikke kjente til Led Zeppelin, for dermed gjorde jeg heller det som falt meg naturlig fremfor å ubevisst prøve å kopiere John Paul. 
– Ingen av The Firms konserter ble noensinne filmet? 
– Bare den syvende konserten vi noensinne gjorde, på Hammersmith Odeon i desember 1984. Det ble kun brukt i promosammenheng, men det ligger på youtube, og det er en innspilling av høy kvalitet. Skiva var enda ikke ute, så publikum kjente ikke låtene vi spilte. Vi ville bare gjøre noen konserter og varme opp før skiva kom ut. Og det å få spille to kvelder på Hammersmith var jo en drøm som gikk i oppfyllelse for meg. The Firm jammet alltid mye da vi øvde, i timesvis! Alle låtene på skiva ble innspilt på første eller andre forsøk. Vi var et solid, knallbra band! Vi eksperimenterte vilt med arrangementene og de ulike delene av låten, og hadde en utrolig bra kjemi som band. Så om du ikke har sett den konserten, bør du sjekke det ut. Bare søk på The Firm High Quality, så finner du det. 
– Det var jo et dristig valg å ikke inkludere noe Led Zeppelin eller Bad Company i settlista, men bare deres egne nye låter.
– Jeg var bare glad til, for jeg kjente ikke til de gamle låtene uansett, haha! Men poenget er at Jimmy og Paul ville at The Firm skulle stå på egne bein, de ville ikke hvile på fortidens laurbær. Så ja, det var kanskje dristig, men det var et bevisst valg. Det var ikke mitt valg, de to kunne gjøre som de ville på det tidspunktet. Og de ville ikke spille gamle hits i et nytt band. 
– The Firm svant bare hen etter andreskiva «Mean Business» i 1986. Men det var aldri noen krangler eller konfrontasjoner i bandet? Det bare stoppet? 
– Ja, vi stoppet bare, det var alltid ment å bare være et artig prosjekt. Jimmy og Paul hadde ingenting å bevise lenger, de ville bare ut og spille og ha det litt gøy. Men hvem vet, om de to skivene hadde gjort det veldig bra? Men salgsmessig var de en skuffelse. Konsertene var noe helt annet, der gikk publikum av skaftet, bare se på noen av bootlegopptakene, spesielt den fra Seattle i mai 1986 tror jeg. Det var den aller siste konserten vi gjorde, og publikum gikk helt amok. Vi måtte stoppe konserten etter to låter og be de roe seg ned og ta to skritt tilbake før vi fortsatte. The Firm burde heller ha tatt pause ett års tid og så kommet sammen igjen og fortsatt med en tredje skive, men det er jo alltid lett å være etterpåklok. 
– Si meg, er Jimmy Page møkke lat? Siden The Firm la opp i 1986 har han lagd ett soloalbum, en skive med David Coverdale og en med Robert Plant. Og det er det av ny musikk på 35 år. Jeg vet han ikke trenger bevise noe, men likevel. Axl Rose er jo i sammenligning supereffektiv! 
– Nei, han er ikke lat. Jeg var ærlig talt ikke klar over hvilken gudestatus Jimmy Page nyter før vi kom til Amerika og så hvordan folk tilba ham. Det var helt utrolig å se. For ham å legge ut på en turné krever mye vanvittig mye jobb! Jeg tror det var derfor han gjorde den turnéen med The Black Crowes, for da kunne han ta det mer med ro og bare være gitaristen. Vi kunne ha lagt ut på turné med The Firm nå, og inkludert låter fra Zeppelin og Bad Company, det hadde vært fantastisk og trukket fulle hus, uten tvil! Men det er fysisk tungt å være på turné, og Jimmy er vel 77 år nå, Paul er også over 70. Man må virkelig være motivert før man legger ut på turné i den alderen der. Folk spør meg stadig det samme om John Sykes – der har du nok en kar som ikke helt har viljen eller motivasjonen til å turnere. Det er samme greia. Man må virkelig ønske å gjøre det. Folk skjønner ikke hvor tungt er å være på farten hele tiden og aldri sove i samme seng to netter på rad. Jimmy ville sikkert klart å levere på konserter, han ser godt ut tross alderen, han er skarp og klar, men det ville blitt et vanvittig fokus på ham personlig om han skulle velge å turnere igjen. Men han virker glad og fornøyd i den situasjonen han er i nå. 
– Og han trenger ikke pengene. 
– Nettopp. Så hvorfor skulle han da gjøre det, når han ikke lenger har noe å bevise? 

– Du nevnte John Sykes – er det mer sannsynlig at Blue Murder på et tidspunkt gjør en gjenforening enn at The Firm gjør det? 
– Sukk… jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Begge band har en gang i tiden vært like ved å gjøre det, men det har bare rent ut i sanden. Jeg har sluttet å tenke på det, for å være ærlig. Det er høyst usannsynlig. Så lenge vi alle er i live er det alltids en hypotetisk mulighet, men jeg ser ikke for meg at det kommer til å skje. 
– Jeg har inntrykk av at John Sykes lever i en kjeller hvor han sover hele dagen og er våken hele natten. I ti år har jeg prøvd å få til et intervju med ham, og får alltid svaret: «Javisst! Skal bare gjøre ferdig skiva først!». Og den har enda ikke kommet. 
– Haha! Nei, jeg tror bare han gjør det han har lyst til, og han ønsker å holde en lav profil så lenge han ikke har noe nytt å komme med. Han er ikke på sosiale medier, det har han ingen interesse av. Han har det helt fint, jeg snakker stadig med ham! Han sysler med sitt, og har kanskje ikke drivet til å satse stort og legge ut på noen turné nå. Han har en skive som er ferdig innspilt, og som jeg håper blir utgitt i nærmeste fremtid. John Sykes har heller ingenting å bevise, og han skylder heller ikke fansen å gjøre en turné, selv om noen kanskje hevder så! Og noen blir kanskje irritert for at jeg sier det, men han har gjort det han ville, og det medfører ingen forpliktelser. Det er som om noen skulle si til deg; `Bli sammen med ex´en din igjen, flytt inn sammen med henne og få en baby!` Hvem pokker har rett til å si noe sånt?! La nå folk få gjøre som de lyster. 
– Jeg må få si at første Blue Murder-skiva er en av mine absolutte favoritter noensinne. 
– Ja, den er veldig spesiell! Egentlig skulle Cozy Powell være trommisen der. Jeg forgudet Cozy, vi kom flott overens og han var en forbløffende trommis. Det føltes derimot aldri som om han var riktig trommis for dette bandet, for disse låtene! Men da Carmine kom inn i bildet, falt alle bitene på plass. Da føltes med ett alt så riktig. 
– Og dere prøvde også andre vokalister, som Ray Gillen og Tony Martin? 
– Ja, men igjen – da John omsider lot seg overtale til å synge selv, som han gjorde på demoene, først da føltes alt helt riktig. 

– Tyve år etter at Blue Murder falt fra hverandre, ble du gjenforent med Carmine Appice i et kortlivet prosjekt med Joe Lynn Turner ved navn Rated X. Men dere var vel aldri i studio sammen, og gjorde aldri noen konserter før det raknet. Hva skjedde, eller hva skjedde ikke? 
-Det prosjektet var nederlagsdømt fra starten av. Det tok oss en stund å finne riktig gitarist, vi var innom flere kandidater før vi endte opp med en kar jeg ikke helt husker navnet på…
– Karl Cochran. Fra Turners soloband. 
– Takk! Men han fikk et massivt slag før skiva var ferdig, så andre gitarister fullførte den. Vi fikk tilbud om konserter, men den ene hindringen etter den andre satte stopper for alt. Det var bare ikke ment å skje. Med The Firm fant vi flyten, alle dører åpnet seg, alt skjedde så lett! Med Rated X var det stikk motsatt. Hva enn vi prøvde på, så skar det seg, fra Dag 1! Vi lagde en bra skive, men det var som å løpe under vann hele veien. Men jeg og Carmine gjorde et par knallbra skiver sammen, ved navn Guitar Zeus, i 1995-96, og de kommer til å bli nyutgitt snart i en boks med noen nye låter. Og for min del er de skivene det beste jeg og Carmine har gjort sammen siden Blue Murder. Der spilte vi inn alt live i samme rom, med unntak av gjestegitaristene (som Yngwie Malmsteen, Paul Gilbert, Neal Schon, Brian May, Slash, Steve Morse, Zakk Wylde, Richie Sambora…), det lot seg ikke gjøre, men kjernebandet med Carmine, Kelly Keeling og meg selv spilte inn alt sammen som et band. Så om du ikke kjenner til det, sjekk det ut! Det er nesten som Blue Murder # II. 

– I biografien di står det at du har spilt med både Kate Bush og David Gilmour. Under hvilke omstendigheter var det? Ikke på noen studioskive eller turné? 
– Det var kun på EN konsert, og det ligger også på youtube. Det het The Secret Policemans Third Ball, en veldedighetskonsert, og der gjorde vi en glimrende versjon av Kates «Running Up That Hill», hvor David og jeg korer. Og etter den konserten spurte faktisk David Gilmour meg om jeg kunne tenke meg å bli med i Pink Floyd på deres «Delicate Sound Of Thunder»-turné, men da hadde jeg noen dager i forveien undertegnet en kontrakt som forpliktet meg til Blue Murder det kommende året, så det var ikke ment å skje! 
– For et mareritt å måtte velge mellom to slike band… Var det da Guy Pratt fikk jobben i stedet? 
– Ja riktig. Det er hyggelig å bli spurt, men jeg måtte altså takke nei! Den svei, det skal jeg innrømme. Men hadde jeg gjort Pink Floyd, så ville aldri Blue Murder-skivene ha blitt lagd. Jeg har tenkt veldig mye på det, ”Hva om…?”! 

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2021

, , , , , , , ,