NORWAY ROCK MAGAZINE
Jeg fikk forleden et spørsmål om jeg kunne tenkt meg å se et band jeg ikke var kjent med, på en scene jeg ikke hadde besøkt. Through the Canopy (TTC) skulle spille på Lager 11 på Sluppen. Det hørtes ut som en passende utfordring for en som har angst for å bli en satt gammel gubbe.
Following on from their 2023 album “Screamin’ At the Sky”, which was both a commercial and critical success, the Kentucky quartet release an EP of 7 tracks that once again blends significant hard rock energy with their signature Southern rock roots. Self-produced by the band, the songs were put together in Ben Wells’ home/basement studio setup and sound meaty, beaty, big and bouncy!
På sitt tiende album har sogndølene hentet inn nye inspirasjoner ispedd sin velkjente sognametal. Det er snart tre år siden første smakebit kom i form av «Flammen». Her føler jeg fokuset er mer på det velkjente, selv om det er hakket mer melodiøst og man legger merke til mer dominerende keyboard.
Duoen William Ernstsen og Tore André Helgemo har utgjort grunnpilarene i Stargazer i en årrekke, og har jobbet ufortrødent mot suksess. Nå er bandets tredje utgivelse på Mighty Music, “Stone Cold Creature” klar for å slippes løs, så vi tok igjen turen ned i gitarist Ernstsens studio for å høre hva fremtiden bringer for stjernekikkerne.
Det er ni år siden sist General Gribbsphiiser og hans medkarakterer fra de trønderske skoger ga ut plate. Alle de foregående albumene har bestått av massiv avantgarde musikk som krever mye av lytteren.
John Corabi har vært i Norge flere ganger de siste 15 år, men da på egen hånd med en kassegitar. Dette er første gang han er her med fullt band – og for et band han har samlet rundt seg!
Med «Naglet til Livet» debuterer norske Jordsjuk med et album inspirert av norsk ekstrem metal fra tidlig på 2000-tallet. En tid da riffene var stygge og banda hadde attitude.
Gluecifer, de selvtitulerte kongene av rock, er tilbake med ny skive og turne. Albumet «Same Drug, New High» har fått strålende kritikker og det var ryktet mange nye låter i deres settliste. Den første konserten på Sentrum Scene ble raskt utsolgt, og ekstrakonsert ble satt opp kvelden før. Salen ble raskt fylt opp og det var vel omtrent utsolgt denne torsdagskvelden.
Hm, dette må jeg si var en særdeles positiv overraskelse. Supergruppa Black Swan, bestående av Robin McAuley, Jeff Pilson, Reb Beach og Matt Starr er tilbake med et realt smell. På bandets tredje skive har de virkelig klart å treffe blink.
På sin femte fullengder tar Pil & Bue et uventet og modig grep. Den eksplosive duoen trekker pusten, tar to skritt tilbake og bykser åtte frem.
White Lion var et av de store bandene på 80-tallet, men i 1992 var festen over. Men for vokalist og frontfigur Mike Tramp fortsatte musikken og han har holdt det gående som soloartist.
Sentrum Scene var fylt til randen under det man kanskje kan tenke seg at var en deathcore fan’s drøm av en kveld. Publikum hadde hatt billetter for å se Humanity’s Last Breath, Shadow Of Intent, Whitechapel og sist men ikke minst Lorna Shore i over et halvt år, så man vil jo håpe ventetiden var verdt det.
Det er gått ti år siden forrige plate fra Karmøybandet. Og nok en gang tar jeg meg selv i å bli overrasket over brutalitet og hardhet. Ja, vi snakker female fronted metal, men det er noen år siden det var ensbetydende med goth- eller symfonisk metal.
Så er omsider Rozario klare med oppfølgeren til sin kraftfulle debut “To The Gods We Swear”, og denne gangen sparer de heller ikke på kruttet og har titulert sin nye skive “Northern Crusaders”. Da skjønner du hva du har i vente. Men hvordan låter så dette? Er det en flau bris eller sterk orkan korsfarerne har klart å koke sammen på “kjøkkenet” til Trond Holter (produsent også på denne skiva).
Jeg husker det å blande rap og metal ikke sto øverst på min ønskeliste da Clawfinger debuterte i 1993. Samtidig var det noe med soundet og gitarriffene som gjorde at jeg innerst inne likte det.
Kun noen måneder etter de nedsablet Vampire Stage på Tons Of Rock som en av festivalens beste opplevelser slipper de nytt album, den møysommelig titulerte “I Feel The Everblack Festering Within Me”. Dette ville vi høre mer om, så vi fikk gitarist og låtskriver Adam De Micco på Zoomen for en meget trivelig prat over en kaffekopp.
Lørdag kveld var det klart for Powerhouse-konseptet på Byscenen i Trondheim. På plakaten sto Tiamat, The Third And The Mortal, Threshold og Iotunn. Og inn lusket naturligvis vi. En liten rapport om kvelden kan leses i det følgende.
En variert fredagskveld med to svenske orkestre; ett forholdsvis jordnært og folkelig fra det høye nord, og ett fra det ytterste ytre rom, en galakse langt, langt av sted, nærmere bestemt Jönköping.
Keyboardist-guru Steve Porcaro har jobbet med de største navnene i musikken i flere tiår, men har ikke gitt ut mer enn ett solo-album (“Someday / Somehow”, 2016), før oppfølgeren “That Very Day” som kom i oktober 2025. Vi måtte selvfølgelig Zoome litt med den tidligere Toto-keyboardisten for å høre om plata, og hva som skjer framover.
Det er ikke første gang en konsert med Paradise Lost er flyttet fra John Dee til Rockefeller. Og det er kun få billetter igjen når engelskmennene besøker hovedstaden for å promotere sitt seneste verk «Ascension».
Det svenske post-hardcore bandet klarte å fylle John Dee ganske så til randen i går, ikke så rart da bandet ikke ga stor lyd fra seg på ti år før i fjor – da de ga ut sitt femte studioalbum “Blood Covenant”.
Paradise Lost er en instituasjon innen engelsk death/doom metal, riktignok med noen krumspring på veien. «Ascension» omhandler streben etter noe bedre. Det gjelder kanskje ikke bandet spesifikt, men de har likevel lykkes med sitt syttende album.
Engelske Francis Rossi (76) er best kjent som grunnlegger av Status Quo. Han har hatt en over 60 år lang karriere som låtskriver og musiker. Dette er hans femte soloalbum og består av 14 låter, hvorav halvparten er skrevet med gitaristen Hiran Ilangantilike. Plata er produsert av Rossi og Andy Brook, som også har bidratt på skrivinga av tre låter. Ifølge Rossi selv var ikke dette et planlagt album, men kom til i studio etter hvert.
Norges black metal-konger er i ferd med å legge bak seg en storslagen feiring av sine første førti år, og det er på tide å ta fatt på de neste. Det gjøres med bandets syvende fullengder, «Liturgy Of Death».
Når jeg kun skal dekke mainacts på de vanlige konsertlokalene pleier jeg alltid å dukke opp rett før 21:00, og det går alltid bra – helt frem til Sleggefett. De hadde nemlig allerede holdt på en liten stund da jeg arriverte John Dee til vanlig tid. Stor var da overraskelsen da de ga seg allerede en halvtime senere, så det var egentlig litt kort for å få et fullt inntrykk av konserten.
Det føles nesten litt kriminelt å anmelde noe som strekker seg så nærme det kan pop, men fortsatt bli elsket av rockere, punkere og ikke minst emoene. All Time Low tok med seg Mayday Parade og oss på noe som endte opp med å være en nostalgisk reise tilbake til emofasen man hadde på 2000-tallet.
Svenske Thundermother startet opp av Filippa Nässil og Moa Munoz i Växjö i 2009. De har turnert med store band som Scorpions, Kiss og D-A-D. Bandet har utgitt seks album fra deres første “Rock’N’Roll Disaster” (2014) til deres siste «Dirty & Divine» som kom ut i februar 2025. Thundermother har i sommer spilt på en rekke festivaler i Europa og var i oktober på en turné som stopptr opp i Oslo og John Dee. Vi tok derfor en prat med bandets grunnlegger og eneste gjenværende medlem fra starten, gitarist og låtskriver Filippa Nässil.
Fyr opp en feit rullings med eventyrblanding, for her kommer et rykende ferskt album med progressiv eventyrrock fra en gjeng Oslo-aktuelle svensker.
Legendene av Teutonisk thrash lever i beste velgående; der 2025 kunne by på nye, solide utgivelser fra både Destruction og Sodom, starter 2026 med et brak fra Mille Petrozza og resten av gjengen i Kreator.
De svenske hårdrockshjältarna i Eclipse har stadig fått flere tilhengere her i Norge, noe som førte til en norsk miniturné med Byscenen i Trondheim på fredag, før de lørdagskvelden inntok Vulkan Arena i Oslo.
Vokalist og låtskriver Robert Eidevik fra Bergen, startet sammen med andre musikere Hjerteslag i 2011. Debutalbumet «Møhlenpris» kom i 2015 til gode kritikker etterfulgt av to sterke album. Bandet kjennetegnes av sterke tekster på norsk og musikken er melodisk og lett støyende postpunk. Etter et oppbrudd i 2021 og rettstvist om hvem som skulle ta bandnavnet videre, fikk til slutt Eidevik rett til å bruke Hjerteslag videre. De tidligere medlemmene startet bandet Kristi Brud. Etter re-starten har bandet nå gitt ut tre album, hvor det seneste «Vi har kommet for å stjele dine barn» nylig ble sluppet.
Så har vi kommet til Megadeths svanesang. I hvert fall når det kommer til studioskiver. Bandet legger ut på en avskjedsturné som vil vare over flere år, og jeg kan lett tenke meg den blir dokumentert i alskens formater.
Gluecifer er endelig tilbake med ny skive hele 22 år siden siste album «Automatic Thrill» (2004). Bandet ble oppløst i 2005, men kom sammen igjen i 2018 og har siden spilt live både med egne konserter og på festivaler. Denne utgivelsen markerer dermed en ny fase for bandet, som siden oppstarten i 1995 har hatt en sentral rolle i norsk rockehistorie.
I forbindelse med at Megadeth slipper sin avskjedsskive den 23. januar, blir det kvelden før vist en dokumentarfilm på kinoer i 35 land verden over, som skal fungere som en forhåndslytt på den nye skiva. Filmen har en spilletid på 1 time og 49 minutter, inkludert alle elleve låtene på skiva. Men som dokumentar er […]
Gitaristen Phil X er på ingen måte noen superstjerne som blir gjenkjent og overfalt av fans på gata, selv om han i tolv år har spilt gitar i ett av verdens største band, Bon Jovi, siden Richie Sambora sluttet å dukke opp på konsertene. Men han har en lang og interessant karriere bak seg, og har spilt konserter og på skiver med store navn som Triumph, Aldo Nova, Tommy Lee, Rob Zombie, Halestorm, Kelly Clarkson, Chris Cornell og Alice Cooper. Og han har omsider fått ut fingeren og gitt ut debutskiva med sitt eget band, Phil X & The Drills. Vi fikk den sympatiske canadieren på Zoom-skjermen fra sin nye hjemby Los Angeles.
På sitt fjortende album får vi enda en ny side av Oslobandet. De seneste skivers ganske så ordinære låtstruktur og poplåter er byttet ut med et mer drømmende ambient landskap. Hovedsaklig instrumentalt, med bruk av snakk og stemmer som en effekt.
Nok en gang har vi kommet til enden av året, og tradisjonen tro har våre skribenter satt opp en Topp 10-liste av sine favorittskiver utgitt i år, som vi igjen har smeltet sammen for å kåre Årets Skive 2025.
29. desember viser NRK den årlige seansen Rockheim Hall Of Fame, der norske artister som har gjort seg bemerket og satt spor i norsk musikkhistorie blir gjort ære på. Denne gangen var det Turbonegro, Madrugada og Åse Kleveland som fikk æren av å innlemmes i Norges svar på Rock And Roll Hall Of Fame.
En seig og tung vinterkveld i Tigerstaden vralter man inn på Rockefeller. Og seigere og tyngre skulle det bli.
Det blir en grom lørdagskveld når de svenske mestrene returnerer til Oslo for å avslutte sin omfattende jubileumsturné “40 Years of Doom”.
Veteranvokalisten Graham Bonnet fikk sin første hit helt tilbake i 1968, men han er fortsatt aktiv – og her kommer nok en liveskive fra den tidligere Rainbow-vokalisten.
Soulseller Blood Red Throne ringer julen inn med sitt tolvte album, som har en tittel jeg ikke klarer å finne noe annet sted enn i sammenheng med sørlendingene. Vi skal ikke lenger tilbake enn til desemberutgaven av samme publikasjon i 2023 for å finne min begeistring over forrige plate, ”Nonagon”. Og nok en gang rådigger […]
Viagra Boys har gjort karriere på satiriske tekster, scenetilstedeværelse og fengende riff. Tidligere i år slapp det svenske bandet albumet «viagr aboys», et album ledet an av singlene «Man Made of Meat», «Uno II» og «Bog Body». I starten av desember inntok de Oslo og spilte opp.
Selvfinansiert Det er blitt halvannet år siden jeg ga debut-EP-en til denne mørke kvintetten god omtale her i magasinet. Gammelt Peaceville og Shape Of Despair brukte jeg som referanser den gangen. Også denne gangen får vi fire låter, som er jevnt over litt lengre enn på ”A Ritual Of Doom”. Fremdeles vil fans av doom/death […]
De skal gjøre sin første konsert på femten år. Hvor mye kan vi glede oss? Er bandet motivert? Har de øvd? Har de blitt gamle? Har publikum blitt enda eldre? Hvor høyt kan vi driste oss til å skru opp forventningene? Hele veien opp til elleve?
Season Of Mist Det er tretti år siden belgiernes første plate kom ut, og ingen av medlemmene som spilte på den er med på ”Ashspawn”, som er den tolvte i rekken. Dette er et band jeg aldri synes har kommet seg over et helt ok nivå. Det har vært noe småkult underveis, men genistrekene er […]
Terratur Possession Dette norsk/italienske bandet gjestet ved årsskiftet Orgivm Satanicvm i Oslo til god respons. Som julegave i år får vi duoens andre fullengder. Jeg liker den mørke produksjonen, og på første låta «Holy Blood» går tankene mine til Blasphemy. Ikke at det er like intenst og kaotisk, men det er noe med energien. Nå […]
Litt harry, middels kaotisk, ekstremt god stemning er kanskje den beste oppsummeringen på gårsdagens konsert med Killswitch Engage på Sentrum Scene. Ett år etter deres release av albumet “The End of Heartache” fikk vi høre en god line-up med litt av det nye, men fortsatt mye av det gamle bandet har å by på.
Jeg frekventerer aldri på førjulskonserter, jeg frekventerer også sjeldent på kirkelige arrangementer med mindre det er bryllup eller begravelser. Men da Gåte inviterer til en akustisk førjulsmesse akkompagnert av koret Artemis i Kulturkirken Jakob stiller man opp. Her var det enorme forventninger i forkant, og det var en uvirkelig høy list bandet måtte levere i forhold til tidligere opplevelser man har hatt med de i forkant.
Season Of Mist Det er nå jeg burde vært passe ovenpå og sagt les min anmeldelse av konserten fra Parkteatret 20.11.2021 på Norway Rock Magazine sin nettside, og latt det være anmeldelsen av denne plata. (Og her er den!) Og strengt tatt er det kanskje ikke mye mer å tilføye heller. Verden hadde åpnet opp […]
Ghost har hatt en jevnt stigende kurve helt siden debutskiva for 15 år siden, men særlig siden «Meliora» fra 2015 har pilen pekt rett oppover, populariteten har tatt dem fra Rockefeller til toppen av plakaten på Tons of Rock og et utsolgt Oslo Spektrum lang tid i forveien. Nå er sjetteskiva «Skeleta» klar, og vi fikk Papa Perpetua himself, også kjent som Tobias Forge, på Zoom-skjermen for en oppdatering både om nyskiva, fjorårets kinofilm «Rite Here Rite Now», mobilforbud og fremtidsplanene.
Trenger vi virkelig enda en live-skive fra Dream Theater? Fjoråret markerte to store begivenheter i Dream Theater-familien: førti år som band og ikke minst den hjemvendte sønnen Mike Portnoy som endelig var tilbake i trommestolen på scenen (han var offisielt tilbake som medlem i oktober 2023).
Honningbarna spilte sin andre konsert på Rockefeller denne helga. Ryktene gikk om et sterkt anslag kvelden før, og vi var spente på om oppfølgingen sto til forventningene.
I år er det 40 år siden Stockholmarna i Treat platedebuterte, og veldig ofte er et band på dette stadiet av sin karriere på autopilot, blottet for energi og kreativitet. Men ikke Treat. De har vært levert mye bedre skiver siden gjenforeningen enn de gjorde på 80-tallet.
Søndag er alltid en god dag for konsert, og denne søndagen skulle vi ikke bare få gleden av ett band – men fire timer med konserter delt på fire band.
Fredag 14. november 2025 Det var ikke langt unna smekkfullt da undertegnede ankom Havet i Trondheim for å se Leprous fredag kveld. Det vitner om at god smak og kunnskaper om musikk fortsatt finnes, og at folk har begynt å få seg selv ut av huset igjen her til lands. Leprous gjorde anslag med «Silently […]
Bay Area-thrasherne slipper i år sitt fjortende studioalbum (hvis vi tar med «First Strike Is Deadly»), og jeg lar meg fascinere over evnen til å tenke nytt og låte sultent 40 år ut i karrieren.
På senhøsten i 2023 ble det sluppet et album som gjorde et umiddelbart og sjeldent sterkt inntrykk på meg. Kristi Brud’s debutplate “Alt er Nytt”. Den traff meg i mellomgulvet med sin mørke post punk estetikk som tok meg tilbake til Raga Rockers høyeste tinder og ungdomstidens dysterhet. Den plata snakket til meg.
Denne totimers dokumentaren følger Ozzy Osbourne i de siste fire årene av hans liv – etter fallet som ødela nakken hans i 2018, og helt frem til avskjedskonserten og begravelsen i juli 2025.
Svenske Arch Enemy har vært et lokomotiv innen ekstrem metal, eller melodiøs death metal om du vil, i snart en mannsalder. Gjengen med utspring fra Halmstads gater har med høvdingen selv i spissen, Michael Amott, oppnådd en enorm popularitet. Amott som mange også kjenner igjen fra Carcass og Spiritual Beggars er kjent for å levere svidde riff og gnistrende soloer, og vi tok en prat med gitarist og en av grunnleggerne av bandet i forbindelse med bandets siste album “Blood Dynasty”, det tolvte i rekka.
Arrangøren Live Wire Concerts hadde satt sammen en historisk kveld for alle Motörhead-fans. Miss Lead fra Jessheim, med Tove (ex TinDrum) i spissen, åpnet kvelden med et re-union-show, 40 år etter at de turnerte med Motörhead i Norge i 1985. Tributebandet Jernhånd hadde fått med seg celebre gjester i form av original trommeslageren fra oppstarten av Motorhead i 1975 – Lucas Fox og Bömbers gitaristen Tore Bratseth.
Agnostic Front skal ha mye av skylda for begrepet New York Hardcore. Og like mye skyld i crossoversjangeren. Fire år etter starten i 1980 fikk vi debuten og skiver har kommet jevnt og trutt etter det.
Turbonegro er tilbake i hovedstaden etter sommerens sterke opptreden på Tons of Rock. Det er seks år siden de sist gjorde klubbkonserter i Norge, men nå er de på en liten europeisk klubbturne. De spiller to kvelder på Rockefeller, hvor begge konsertene så og si er utsolgt.
Det er veldig få managere i rockebransjen som har hatt mer å stri med enn britiske Alan Niven, og som likevel har klart å oppnå så mye. Ikke bare styrte han Los Angeles-bandet Great White fra starten og frem til 1994, mens vokalist Jack Russell var på sitt mest uregjerlige med dop, han påtok seg også den tilsynelatende håpløse oppgaven med å få skikk på et ungt Guns N Roses, som han styrte fra rennesteinen i LA anno 1986 og til å bli verdens største band i 1991. Han ga nylig ut boka «Sound N Fury», en samling løsrevne anekdoter fra hans liv i rockebransjen, og vi takket selvsagt ikke nei til en prat med herren via Zoom.
Et italiensk vulkanutbrudd av en storslått goth-metal-forestilling med fokus på årets ferske album “Sleepless Empire”, og med selveste Korn som supportband?
Når de tyske jubilantene inviterer til feiring av fire tiår på metalscenen, har bandet blitt et godt smurt maskineri.
Svenske Thundermother er på turne og promoterer sin siste skive «Dirty & Devine», som ble sluppet tidligere i år. De spilte i sommer på Trandalrock og var senest i hovedstaden på Tons Of Rock i fjor. Da spilte ikke grunnlegger og gitarist Filippa Nässil, som var høygravid. Men nå er hun tilbake og var sammen med de de andre i bandet klare til å levere litt festrock på selveste Halloween.
Osmose Den norsk/italienske duoen har med sitt andre album signet franske Osmose, og tenker man selskapets bakgrunn med eksempelvis Marduk og Immortal, så kan det forstås at selskapets ansvarlige tente på dette. Spesielt Marduk tør jeg påstå finnes i bandets platesamling. Jeg håper virkelig ikke de benekter inspirasjon fra svenskene, for jeg synes den er […]
Svenskene, som vokser seg stadig større her til lands som i resten av verden, forærer oss her sitt tiende album – så det føles riktig å starte med en aldri så liten gratulasjon. Som vanlig er det høy kvalitet som serveres, med stor variasjon
Indisciplinarian Danskenes fjerde album starter riktig så vasst og vinner min oppmerksomhet med illsint riffing til tilsvarende illsint tempo. Låta jeg snakker om er «Af Magt», som i løpet av sine åtte minutter også viser det progressive og episke Orm etterhvert er blitt gode på. Spor to, «Undfangen» kjører mer på dette» og er etter […]
Altså, hvor mange liveskiver kan ett og samme band pumpe ut på rekke og rad, med stort sett akkurat de samme låtene? Har de fullstendig gitt opp å være et skapende band og gi fansen noe nytt?
Det har aldri kommet en offisiell biografi fra noen av medlemmene i Bon Jovi – men Jon Bon Jovi selv retter opp det med sin «Forever», en tokilos, 270-siders koloss av en bok med over 1300 bilder som supplement til historien fra den spede begynnelse og helt opp til i dag.
De fleste har kanskje fått med seg hva som jevnlig skjer på Herr Nilsen på søndager? Jazz og annet fiksfakseri er byttet ut med metal og hardrock, og konseptet heter “Rock Revival Sundays”.
Gjerdrum er ikke akkurat rockens vugge, men det har skjedd og det skjer stadig vekk mye positivt en liten busstur unna Tigerstaden. Gjerdrum Rock Club har stelt i stand mye hygge med både små og store band, fra inn- og utland.
En eksplosiv kveld på Parkteateret, spesielt fra scenen. Måtte du stå på utsiden av teltet på Tons Of Rock for å se Fixation, håper jeg virkelig du tok deg turen i går.
Stan Lynch gjorde karriere som trommeslager i Tom Petty And The Heartbreakers, men har også gjort seg bemerket som låtskriver sammen med artister som Toto, Eagles, The Fabulous Thunderbirds og Jeff Healey. Nå er han igjen aktuell som trommeslager, nå med bandet The Speaker Wars, som slapp sin debutskive i slutten av mai. Vi fikk en Zoom-skvaldrings med den trivelige trommisen.
Vi har ikke vært mest bortskjemt med skiver fra Tønsbergs store sønner de siste årene, men nå gir de tilbake med renter med ikke mindre enn en hel trilogi utgitt på rappen, der første kapittel “Resonans” kom i fjor og da oppfølger “Dissonans” er det vi blir servert allerede nå. Forgjengeren viste meget lovende takter, og det var med spente ører man spant i gang årets kapittel for første gang.
Danske Volbeat har valset over kloden siden juni med sin “Greatest of All Tours Worldwide”, og denne lørdagskvelden var stoppestedet Unity Arena. Danskene har en stor fanskare her til lands, og det var nok mange som hadde sett frem til denne kvelden, ikke minst siden det er over to år siden de var på norsk jord. I tillegg har frontfigur Michael Poulsen slitt med polypper på stemmebåndet de siste årene(men friskmeldt nå), og hvordan ville det så låte ute på Fornebu? Hadde danskene dagen eller ble det råtne kartofler og boogie-metal med Kjell Elvis?
Det er en drøy måned siden trønderne i Stargazer slapp albumet «Stone Cold Creature», og lørdag kveld var det endelig på tide å ha slippfest. Bandet har hatt en solid vekst de siste par årene, og har gjort en pen andel konserter i inn- og utland, blant annet på Tons Of Rock i sommer. Nå var altså turen kommet til hjembyen Trondheim, og plateslipp.
Svenske The Hives slapp nylig skiva «The Hives Forever Forever The Hives», som har fått gode kritikker. I den forbindelse har de lagt ut på en Europaturne som åpnes med to utsolgte konserter på Sentrum Scene i Oslo. Gruppa spilte på Rockefeller i 2023 og har også gjestet Norge regelmessig på festivaler de siste årene. The Hives har rykte på seg å være et forrykende liveband, med energiske vokalist «Howlin’ Pelle Almqvist» i front.
32 år har gått siden vi fikk «Grin», sveitsiske Coroners femte plate. En plate som slett ikke står på favorittlista til tilhengerne av de fire første platene. Meg selv inkludert, selv om jeg nå synes det er en del kult på den.
Svenske Sabaton er et band du enten elsker eller hater. Jeg befinner meg sånn midt i mellom, og uten å fornærme noen så har jeg funnet min egen underholdningsverdi i testosteron-maskineriet fra Sverige.
Hvor mange ganger har du hørt “Hotel California”? Og hvor mange ganger har du spilt luftgitarsolo til den legendariske soloen? Mannen bak halvparten av den soloen har vært i hvelvet og hentet fram et digert lass med både gamle og nye låtideer, og er nå aktuell med skiva “The Vault – Fifty Years Of Music”. Det trigget selvfølgelig nysgjerrigheten vår, så vi ringte opp den godeste Don Felder på Zoom, og fikk høre om prosessen.
Hadelandsbandet The Good The Bad and The Zugly (GBZ) er på turne for å promotere deres siste skive «November Boys”. Skiva er gruppas åttende og har fått strålende kritikker etter slippet tidligere i høst.
For godt voksne musikknerder er det fort gjort å holde seg til det man kjenner godt fra før. Denne fredagen bød på en utfordring for Norway Rocks utsendte: en dobbeldate med Trøndelags temmelig ferske Terravia som supporterte veteranene i Conception på Rockheim.
I 1985 slapp Onslaught sin debut «Power From Hell». Gutta fra Bristol blandet punk med NWOBHM uten å ha noen formening om at dette var startskuddet for engelsk thrash metal. Nå feirer bandet jubileet ved å spille plata live i sin helhet og nyinnspillinger av en rekke eldre låter, så vel som låter som har inspirert dem, på dobbeltalbumet «Origins Of Aggression».
In what seems to be a recurring theme at the moment, when I have been reviewing old stagers and their latest releases – like Michael Schenker and Bryan Adams – I am discovering happily that the old guard can still cut it – and how!
Snakker man om teutonisk thrash metal, er Sodom en naturlig ingrediens. Det er førti år siden de debuterte med mini LP’en «In The Sign Of Evil». Årets slipp, «The Arsonist» er langt fra noen slappfisk, selv om grunnlegger Tom Angelripper nå ønsker å roe ned bandets hektiske timeplan.
If ever there was a case of don’t judge a book by its cover, then this is it! The latest release from MSG has truly awful artwork, but the songs on the album are splendid from start to finish.
Det er ikke så lenge siden forrige gang Ozzy Osbourne kom med en selvbiografi – «I Am Ozzy» fra 2009. Forskjellen her er at «Last Rites» hovedsakelig tar for seg de siste seks årene av hans liv, fra ulykken som ødela ryggraden og nakken hans i 2019, og helt frem til hans død i juli i år.
Forrige helg fant Legend-festivalen sted i Verkstedhallen i Trondheim, og med navn som Gaahls Wyrd, Blood Red Throne, The Batallion og Lik på programmet, kjente Norway Rock naturligvis sin besøkstid. Legend har siden oppstarten for få år tilbake fokusert den tyngre siden ved metallkonseptet, og benytter utover Verkstedhallen Fru Lundgreen som konsertarena. De mest profilerte aktørene spiller i Verkstedhallen, et ypperlig sted både med tanke på plass og lydforhold.
Den originale “This is Spinal Tap” fra 1984 er en av tidenes vakreste filmer om vennskap mellom to menn. Den er også tidenes morsomste film som ikke er laget av Monty Python, og musikalsk sett hårreisende genial. En oppfølger er vel dømt til å mislykkes?
I 2017 skilte TNT og Tony Harnell atter en gang lag, og bare et par måneder etter Harnells exit sto TNT på scenen i Oslo Spektrum, som support for Scorpions, med en ny frontmann som ingen hadde hørt om – Baol Bardot Bulsara fra Madrid. Men denne nye alliansen skulle ikke vare lenge, tross ny skive. Covid satte som kjent stopp for alt av turnering, og i 2023 kom nyheten om at Harnell var tilbake i TNT igjen, igjen. Og da ble jo det soleklare spørsmålet: Hvor faen ble det av Baol? Vi fikk spanjolen på Skype-skjermen for en oppklarende prat.
Da Gaahls Wyrd slapp sitt debut album for seks år siden, lot jeg meg begeistre over mannens vokale register, samt bandets varierte musikk. Når bandets nye verk «Braiding The Stories» nå slippes, tar bandet en litt annen vending musikalsk. Og sammenlignet med Gaahls mørkere fortid er dette en mer positiv plate.
Til vanlig er vi vante med å se Don Aireys blide fjes bak orgel og piano i Deep Purple, men de siste fem-seks årene har et soloalbum ligget på lur, og nå er “Pushed To The Edge” klar for hyllene. Vi fikk en trivelig passiar med den alltid så imøtekommende briten.
Osmose Productions Trøndertrioen ligger ikke på latsiden og et år etter den flotte «Livskramper», får vi bandets sjette plate, «Svekkelse». Forrige plate var første som trio, med TK på trommer, og årets utgivelse er samme besetning og følger fint opp der «Livskramper» slapp. «En Elv Av Kjøtt» er første singel og dette synes jeg representerer […]
Jeg holdt på å falle av stolen da jeg så at det har gått hele ni – 9 – år siden dronningas forrige fullengder, “Scandalize My Name”. Da er det saktens på tide med en ny, og Ida Maria leverer med det sju pluss tre dødssynder, et kult konsept, men hvordan står det til med musikken?
Etter debutalbumet “Origin Of Species” i 2018 har prosjektet DarWin gitt ut album med to til tre års mellomrom, og nå virker de å ha fått fart på sakene, for i skrivende stund er de allerede i ferd med å ferdigstille neste album, enda “Distorted Mirror” såvidt er ute, og den forrige kom i juni i fjor.
Finske Amorphis er ute med sitt femtende album i rekka, og her vil nok mange få seg en liten overraskelse. “Borderland” skilter med et langt mykere lydbilde enn forgjengerne.
Dette var jammen en frisk overraskelse. Altså, jeg liker godt bandets to første plater, «Product Of Imagination» og «Heresy» fra det glade 80-tallet. Det jeg har hørt av nye skiver fra dette millenniet har ikke overbevist meg i samme grad.