Jerry Cantrell | Brighten

Velvet Hammer

Nitten år er passert siden Jerry Cantrell tilvirket forrige soloplate – i seg selv et vitnesbyrd om gitaristens troskap til Alice In Chains som kunstnerisk arena. Da ”Rainier Fog”-turnéen opphørte følte veteranen for å nedskalere formatet, og et knippe konserter – oppført med musikalske svirebrødre –  antente gnisten til ”Brighten”. Gitt 55-åringens distinkte tonespråk er det ikke annet å vente enn at omtrent halve repertoaret kunne blitt smidd over Alice In Chains-lesten, i samråd med Duvall, Inez og Kinney. Dette gjelder særlig skivas glimrende, intonerende parhester, hvor singel- og videokuttet ”Atone” reiser mørk og atmosfærisk ørkenrock med symfonisk snitt, elegisk melodikk og suveren sangharmonisering, dette siste eksekvert i kollaborasjon med Greg Puciato fra The Dillinger Escape Plan. Et påfølgende tittelspor bærer sørstatelig skimmer, pennes og oppføres med myndig dignitet, og forøker temperaturen. ”Prism Of Doubt” er første av flere tilslag svøpt i countryrock-modellert durmelankoli som neppe hadde vunnet seteplass i moderskipet, men samtlige låter forsvarer eksistensberettigelse som soloplatekonstituenter. Dessuten står fremføring og produksjon til terningkast seks – gjerne med voluminøs instrumentering av stålpedalgitarer, hammondorgel og kvinnekorister – slik at selv mindre spennende innslag fungerer kontekstuelt. Politiske ”Black Hearts And Evil Done” tiltrer midtveis i utlegget, og forener albumets stilistiske skisma på elegant vis, men foruten åpningsduoen er det stemningsskodde ”Siren Song” og barkete ”Hard To Know” som bereder innkjøpsplikt overfor Alice In Chains-frelste.

Nevnes skal også noe så hypotetisk kjedelig som en formslavisk eksegese av Elton Johns ”Goodbye”. Epilogen fra ”Madman Across The Water” stiller blant populærmusikkens knappeste mesterverker, på under to minutter, og i Cantrells never behandles stykket med all verdens respekt. Riktignok forflyttes tonearten, men ut over dette, samt et genialt addendum av forvrengte gitarer, foretas ingen radikale grep. Og likevel klinger plutselig ”Goodbye” som en Cantrell-komposisjon. Det har alt å gjøre med dennes utleverende sangprestasjon. Således deponeres et overraskende sakralt postludium til et sedvanlig hørbart soloutspill fra gitaristen i verdens desidert beste grungerockband. (Intervju med Jerry Cantrell i nyeste nummer! Kjøp det for en førtilapp her og nå!)

4,5/6 | Geir Larzen

Utgivelsesdato 29.oktober 2021

,