Indie Recordings
Dette er et av årets mest etterlengtede album, enkelt og greit. Da nyheten om at Gåte skulle gjøre noen akustiske nedstrippede konserter rett før lockdown sprakk ville jeg omtrent ha reist hvor som helst for å få det med meg. Slik gikk det imidlertid ikke da, men med en dose tålmodighet og omtrent et kalenderår underveis kom EPen «Til Nord» mot sommeren og en helt ubeskrivelig magisk konsert på SALT i solnedgang og ventetiden var klart verdt det. Og det er et eller annet med å endelig motta et album man har gledet seg til av den enkle grunn at man bare vet det er bra. Så spørsmålet blir bare hvor bra.
Fire av sporene tilstede ble vi kjent med allerede på EPen, nemlig «Kjærleik», «Hemnarsverdet», «Horpa» og «Rideboll Og Gullborg». I tillegg er singelen «Svik» vært tilgjengelig en stund og ikke akkurat bidratt til å dempe forventningene. Er det et spor her jeg håper de tar med seg videre når de kobler til fuzzpedalen og elektronikken igjen er det nettopp «Hemnarsverdet». Hva den kan gjøre med et lokale under fullt trøkk tør jeg nesten ikke å tenke på.
«Solfager Og Ormekongen» setter stemningen umiddelbart og viser akkurat hva Gåte er i stand til dynamisk selv uten elektroniske hjelpemidler. Det er så nakent og vakkert, samtidig som det låter såpass storslått til tider at det tar pusten fra en. En aldeles nydelig start.
Et lite sært avbrekk midtveis heter «Talande Tunger» og gir meg assosiasjoner til både vikingtid og medisinmenn, i tillegg til Ronja Røverdatter. Bål og sirkeldans for å kaste styggedom over fiender er det jeg ser for meg, og den gir en skummel stemning som passer fint inn i helheten på «Nord». Vi får et nytt bekjentskap i «Sigurd Og Trollbrura» og viser atter en gang et band som virkelig elsker det de bedriver og ikke minst viser stor respekt over vår musikkarv på en måte få andre har gjort før de.
Og da gjenstår to låter som de som kjenner bandet bør kjenne godt, og to spor jeg ble overlykkelig bare å se var representert på skiva – nemlig «Jomfrua Ingebjørg» og «Sjåaren». Et fortryllende gitarspill bærer førstnevnte vers til nedstrippede refreng med en nydelig oppbygning helt til slutt. Et fantastisk arrangement. Sistnevnte har slått pusten av meg såpass mange ganger, om det er fra skive eller live, fullt trøkk eller akustisk – og versjonen her er intet unntak. Det er ikke bare noe av det beste Gåte har gjort, men noe av det beste noen har gjort her til lands og jeg må stadig ha en liten stund for meg selv for å summe meg etter den er ferdig. Og selve avslutningen her slår forsyne meg avslutningen på originalen, og det sier ikke rent lite.
Det er bare å bukke seg i støvet for et band som bare ikke kan gjøre feil, hvor enhver beslutning eller retning de tar funker som gull (kanskje sett bort ifra den litt vel lange pausen). Det er nesten så jeg ikke tør å tenke på hvor bra de kommer til å låte når de tar med seg denne nye erfaringen inn i sitt «vanlige» virke med fullt trøkk.
5,5/6 | Sven Olav Skulbørstad
Utgivelsesdato 03.desember 2021