NORWAY ROCK MAGAZINE
Steve Overland er en aktiv herremann. Ikke bare har han gitt ut skive med tre ulike band i år – sitt eget FM, men også Lonerider med Simon Kirke og Kings Of Mercia med Jim Matheos, men når vi huker fatt i fyren, er han på britisk turné sammen med The Dead Daisies og Graham […]
Det er ikke ofte to rotekte bergenske hardrockband står på samme scene klar til kamp i Tigerstaden en lun fredagskveld. Eller kanskje bedre beskrevet av bandene selv “Magick Touch og Sahg møtes til cupfinale i hardrock på Vaterland 02.juni”. Morsomt også at begge bandene stilte med tre mann på banen, dette ville bli en jevn og spennende kamp. Men hvem stakk av med pokalen?
Skribenten Chris Sutton har tatt for seg Alice Coopers 80-tallskatalog, etter å allerede ha levert en høyst interessant gjennomgang av de mer legendariske 70-tallsskivene. Faktisk har han snakket med 45 av Alice Coopers musikere som har spilt med ham både på skiver og på turné, deriblant Mike Pinera, Jan Uvena, John Nitzinger, Graham Shaw, Ken Mary, Kip Winger, Kane Roberts, John McCurry og Al Pitrelli.
Arbeidet med denne dokumentaren begynte allerede i 2018, men innen filmingen var i gang, var også covid-19 i gang, og dermed møter vi en John Waite i lockdown, som vasker klær og lager middag. Hovedfokuset her er på hans tidlige år, primært The Babys og solokarrieren på tidlig 80-tallet.
Do you think modern rock has nothing to offer? Think again. Rival Sons’ latest album “Darkfighter” is a classic 70s influenced, blues-infused rock record that sounds modern and authentic, and arguably their heaviest yet.
Raphael Weinroth-Brownes kummerfulle cello-legato intonerer Leprous-koryfé Einar Solbergs første soloplate, og hermed settes tonen for en musikalsk ekspedisjon i elegiens og rekreasjonens navn. Halvparten av albumet er samkomponert med håndplukkete musikere, inklusive nevnte cellist, Gåte-gitarist Magnus Børmark, Asger Mygin og Ihsahn, mens et imponerende oppbud av strykere, blåsere og korister konsoliderer lydlandskapene. «16» leser ventelig stildivergerende, men tinger koherens av Solbergs distinkte tonespråk.
Foo Fighters 11th studio album was written in the wake of the death of Taylor Hawkins in 2022, the second time Dave Grohl has lost a bandmate. It’s an emotionally heavy, but still accessible meat-and-potatoes pop and stadium rock album. Suffering has been transformed into the Foos’ strongest record in years, and that’s not a sympathy vote.
I høst dukket det opp en debutskive fra en ny bandkonstellasjon ved navn Kings Of Mercia, og det oppsiktsvekkende er at her er det to amerikanere, mest kjent fra progmetal og heavy metal, og to engelskmenn, mest kjent fra AOR og melodisk rock. Vi snakker om Jim Matheos fra Fates Warning og Joey Vera fra Armored Saint/Fates Warning samt Steve Overland fra FM og Simon Phillips fra Toto. Hvordan i all verden skulle disse musikerne klare å fusjonere, tenkte vi, og tok kontakt med bandets to låtskrivere – gitarist Matheos og vokalist Overland.
Det hører til sjeldenhetene at noen får til balansegangen mellom metal og pop så vellykket og over så lang tid som svenskene i Ghost. Samtidig er synet på bandet svært splitta i deres generelle nedslagsfelt; det er få som trigger like store ord i begge ender av diggeskalaen – noe som i seg sjøl er et kvalitetstegn i min bok.
Elegant Weapons er Judas Priest-gitarist Richie Faulkners hjertebarn, og stilmessig ligger landet rett bortafor der JP har ligget i seinere år, i retning mot annen klassisk metalrock som Rainbow – hvor jo vokalist Ronnie Romero har fartstid. Grunnmuren settes bånntight av JP-kollega Scott Travis og Pantera/Down-bassist Rex Brown.
Sveitsiske Roger Staffelbach er sannsynligvis et ubeskrevet blad for de fleste leserne, men her har vi en erfaren gitarvirtuos av de sjeldne som er ute med sitt aller første soloalbum. Enkelte vil kanskje kjenne igjen navnet hans fra bandene Artension og Artlantica, men det er nok bare de mest ihuga neoklassiske nerdene som drar kjensel på navnet.
Nytt Immortal-album forutsetter at man legger bak seg en ny bolk med såpeopera-episoder. Siden sist, det vil si «Northern Chaos Gods» av 2018, har sågår Reidar «Horgh» Horghagen abdisert. Hvordan ting arter seg på det legale plan, med tanke på eierskap til bandnavnet, vites ikke, men Harald «Demonaz» Nævdal er herved Immortals eneste medlem.
Det norske bandet Oak slapp nylig sitt tredje album, kalt “The Quiet Rebellion Of Compromise». Vi tok en prat med trommeslager Sigbjørn Veiakvam og bassist Øysteing Sootholtet om arbeidet de gikk gjennom for å lage albumet, den fascinerende figuren og fonten på platecoveret, og prosessen de måtte gjennom for å få til et samarbeid med […]
Wig Wam ble ikke tatt på alvor da karrieren startet, men traff likevel en nerve over det ganske land. I dag er sirkuset tonet ned, musikken har blitt tyngre, og bandet har fått en ny vår i sin andre runde, spesielt etter å ha blitt hanket inn til serien «Peacemaker» i USA. Låtene har blitt […]
Evigunge Neal Schon virker å aldri gå lei av Journeys låtmateriale, all den tid han til og med spiller de live med sitt eget band når hovedgeskjeften har turnépause. Nå skal det sies at dette er en veldedighetskonsert han gjorde i 2018 til inntekt for ofrene etter en brann i San Francisco-området i oktober 2017, så bakgrunnen for konserten var nok bidragsgivende til at han valgte å samle gendarmeriet
Bergen band Drott are comprised of Arve Isdal (Enslaved), Ivar Thormodsæter (Ulver) and Matias Monsen. Their new album “Troll” showcases the band’s varied musical background, ranging from metal and jazz to classical music, along with inspirations from forces of nature and Norse mythology. It’s full of experimental soundscapes and hard to categorise (although dark, largely instrumental progressive rock would not be an inaccurate description). Let’s take a journey through each track.
Inside Out Music Fiaskoen «Heaven & Earth» gjorde såpass vondt at flere Yes-patrioter, meg selv inkludert, ikke lengre så noen fremtid i bandet. Etter at Chris Squire og Alan White ambulerte til de evige jaktmarker har Steve Howe inntatt rollen som orkesterprominens, men heller ikke «The Quest» gjenreiste Yes-kjerringa. Følgelig kommer det nærmest som et […]
Det er litt over 10 år siden Steve Hackett sparka i gang turnéserien «Genesis Revisited», som har vist seg så populær at den gamle Genesis-gitaristen har lagt ut på samme runde nesten hvert år siden, med litt forskjellige setlister. Sist han besøkte oss var det livealbumet, og Hacketts svanesang med gamlebandet, «Seconds Out» fra 1977 som sto i fokus, og nå er det «Foxtrot» fra 1973, som tross alt fyller 50 i år.
Det har skjedd mye hos de engelske progrock-veteranene Arena siden de slapp «Double Vision» våren 2018. Først og fremst har de fått enda en ny vokalist, tidligere Threshold-frontmann Damian Wilson, og de har lagd og gitt ut en ny skive, «The Theory Of Molecular Inheritance», og de har vært på Europaturné. Da de slang innom Norge og Oslo i oktober, to uker før skiva ble sluppet, benyttet vi anledning til å ta en prat med samme Damian, en time før Arena gikk på scenen på Cosmopolite.
Det er ikke så altfor ofte at legendariske band fra den gyldne NWOBHM-epoken gjester Norge, og selv om det begynner å bli noen år siden Tygers of Pan Tang hadde sin virkelige storhetstid så har de klart å holde hodet over vannet og vel så det de siste årene, både live og i fysisk format.
Larvikskvartetten fornekter seg ikke, og slipper nå et dobbelt konseptalbum, og det bare halvannet år etter forrige plate, «Funeral Tango For Gods & Men». For meg er «Netherworld Triumphant» og «Astro Tongue In The Electric Garden” deres beste, med førstnevnte kanskje et lite hakk i ledelse. Jeg tør nok påstår det ligger an til at denne overgår disse.
Musikerandelen i foajéen i Olavskvartalet var skyhøy denne torsdagskvelden, når svenske Dirty Loops sto på plakaten på dag 2 av årets Jazzfest i Trondheim. Bandet som slo igjennom som YouTube-fenomen da de covret låter av artister som Lady Gaga og Justin Bieber i halsbrekkende fusion-arrangement.
Hver dag får man servert virus, krig eller annen elendighet. Etter trettifem år som band er ikke bødrene Donald og John Tardy spesielt oppdatert på hva som rører seg av ny musikk, men verdens problemer får de med seg, noe som gjenspeiler tittelen på veteranenes ellevte plate «Dying Of Everything». Tekst: Ronny ØstliFoto: Tim Hubbard […]
It’s billed as «Glenn Hughes Performs Classic Deep Purple». So, you might have expected a «Glenn Hughes show». And if you went expecting that, you’d have been disappointed. As the rest of the tour title makes clear – «Celebrating the 50th Anniversary of the album ‘BURN'», this is a celebration of the music, not a vehicle for the artist. What we were given instead was a first-rate performance of ten songs from Deep Purple’s back catalogue, five of them from the album in question.
Dark Essence Arbeidet med denne fjerde plata til Lumsk startet allerede rett etter utgivelse av deres forrige plate «Det Vilde Kor» fra 2007. Nå, seksten år senere, får vi en litt annerledes plate enn hva band flest gir ut. Nå er det kanskje ikke originalt i seg selv at et band tar for seg dikt […]
Det begynner å bli noen år siden Tigerne fra Whitley Bay kunne minne om fordums prakt som NWOBHM-legender, men bandet har likevel klart å klore godt fra seg opp gjennom årene med sin melodiøse hardrock. I så måte følger deres 13. album i fotsporene til de siste skivene
«Jeg har aldri sett noe liknende, og med en musikk jeg aldri har hørt noe liknende av heller så snakker vi om en noe spesiell kveld.»
Å kalle Hammers Of Misfortunes reise i undergrunnen ensidig musikalsk er å ta hardt. Når bandsjef John Cobbett nå gir ut «Overtaker» på egenhånd, er det en heftig thrash metal skive, sterkt inspirert av norsk prog. Og thrash fra Kolbotn.
Frontiers Ubegripelige ni år har gått siden Wingers siste utgivelse, “Better Days Comin”, men ni år er altså tydeligvis det som må til når samtlige bandmedlemmer er travelt opptatte på hver sin kant. Frontmann Kip Winger har blant annet komponert, debutert og spilt inn det symfoniske verket “Conversations with Nijinski” (som resulterte i en Grammy-nominasjon […]
Søndag 30. april 2023 Det var klassens time for landets trommeslagere da monstertrommis Simon Phillips kom til Oslo med sitt Protocol V-band søndag kveld. Det var tydelig at det ble ført oppmøte, for gjenkjennelsesfaktoren var høy av trommeslagere fra fjern og nær som hadde tatt turen for en leksjon i såvel trommer som bass, gitar, […]
De siste årene har vi blitt vante med at GBZ spiller på Tou Scene her i Stavanger, men denne gangen har de tatt steget opp til Folken. I følge bandet selv har de solgt over fem hundre billetter til konserten, og det tror jeg er det største publikumet de har spilt for her borte. På høy tid at de spiller på Folken og synd og skam at de ikke fikk solgt ut. Konserten i Stavanger ble GBZs siste klubbkonsert i Norge for året, og det ga jo kvelden en litt kul ramme.
Det var nok mange som satte sin utvalgte drikke i halsen da Slipknot mer eller mindre ut av det blå annonserte sitt nye album, og at det attpåtil ble titulert “The End, So Far”. Senere har det dog blitt klart at dette er på grunn av slutten på det langvarige forholdet med Roadrunner, så ingen […]
You find out the identity of a band most of all through their performance – so said Mariusz Duda from the stage at Cosmopolite, talking about Riverside and their own introspective journey during the recording of their eighth album, ID.Entity. They had come to Oslo on tour in support of their new record, four years after their last visit.
“blómi”, meaning “to bloom”, was written by Sundfør as a love letter to her young daughter, a new life entering an unstable world. Sundfør intended her sixth album to be an “antidote to the darkness that dominates our culture today”, to show that there’s “another way to see reality, if one dares to take the leap of hoping for a more beautiful world”, and she achieves that goal.
Tirsdag 25. april 2023 Etter ett års pandemiutsettelse av kveldens konsert var Tori Amos endelig tilbake på norsk jord. Ocean to Ocean (2021) er Amos sekstende studioalbum og er inspirert av Cornwalls mystiske natur (som har vært hennes hjem siden 1997), verdens grusomheter, morens dødsfall og oppturer og nedturer under pandemien. Tori, eller Myra Ellen Amos som […]
Du har rimelig grei kred i rockemiljøet hvis du klarer å skrape sammen en gjesteliste tilsvarende den som Ian Hunter har på sin nyeste skive «Defiance Part 1». Hør bare: Jeff Beck, Johnny Depp, Billy Gibbons, Slash, Duff McKagan, Joe Elliott, Brad Whitford fra Aerosmith, Taylor Hawkins, Ringo Starr, Rob Trujillo fra Metallica, Todd Rundgren, Mike Campbell fra Tom Pettys band, Billy Bob Thornton, og hele Stone Temple Pilots.
W.A.S.P. er i gang med den noe forsinkede 40-årsjubileumsturnéen sin, og endelig har turen kommet til Norge. Et totalt utsolgt Rockefeller i kveld, med påfølgende nesten utsolgt ekstrakonsert i morgen, vitner om at det er mange som har sett frem til det. Allerede før lysene slukkes, er det allsang på «I Wanna Be Somebody» blant de fremste rekkene.
Det har blitt påstått at idiotien historisk sett har florert grunnet mangel på informasjon, men etter at absolutt alle nå har all verdens info tilgjengelig ved et bittelite tastetrykk, kan vi vel fastslå at nei – det var slett ikke her problemet lå. Dumskapen ser ikke ut til å ha noen ende, men heldigvis har […]
21. – 22. april 2023 Det er ikke bare DFDS fra Oslo som har sitt rockecruise – nå har også svenskene fått sitt, fra Stockholm til Mariehamn i Finland og tilbake, med Rocknytt Cruise på Viking Line. Og her var det hovedsakelig melodiøs rock og AOR som sto på menyen, noe som naturlig nok trakk […]
Fredag 28.april spiller Under The Oak og Ghost Avenue på Rock In i Oslo. Konsertplakaten sier støttekonsert til heavymetal.no og Metalheads Against Bullying. Under The Oak tar seg en kaffepause i tirsdagsøvingen for å svare på hva som ligger bak dette initiativet.
Hypocrisy avslutter sin fem konserters Skandinavia-turné med Oslo som eneste stopp i Norge. Som vokalist Peter Tägtgren påpeker, det trenger ikke låte dritt selv om det er siste konserten.
Etter den lengste pausen noensinne mellom to album var det store forventninger til ny musikk fra kongene av norsk stoner. Gledelig er det da at de da følger opp med kanskje sitt beste noensinne.
Amerikanske Joe Bonamassa har hatt en trofast fanskare her til lands med sin lett tilgjengelige blues. Enkelte vil kanskje hevde at han ikke er en ekte bluesgitarist, men mannen har levd og åndet for genren siden han var guttunge. Uansett var det duket for nok en seanse med en av de mest suksessrike bluesgitarister (kommersielt sett) i Oslo Spektrum mens vårsola varmet og utendørsserveringene i Oslos gater var fylt til randen.
Det var endelig tid for gudfedrene av mattemetall å innta vår hovedstad, og denne gang foran et smekkfullt Sentrum Scene. En sær og spesiell intro som kledde bandet perfekt ønsket de mange tilskuerne velkommen før de nærmest ut av det blå satte igang med «Broken Cog» fra sisteslippet «Immutable» og viste oss alle fra første sekund hvor David kjøpte ølet.
I 1993 hadde rocken tilsynelatende stagnert i kjølvannet av Nirvana og Rage Against The Machine, grungen hersket og nu-metal hadde begynt å røre på hodet. Men ett band skilte seg ut blant debutantene – Counting Crows, med dreadlock-prydede Adam Duritz i front var en pussig hybrid av Bob Dylan, R.E.M., Van Morrison og The Black Crowes, og tok spesielt USA med storm med sine tekster som alle kunne kjenne seg igjen i. «August And Everything After» solgte over 10 millioner og gjorde Duritz & co til verdensstjerner.
Ian Anderson opptrer snart mer som religionshistoriker enn komponist, men der 1995s ”Roots To Branches”, for øvrig siste gang et Jethro Tull-album genererte tøylesløs entusiasme, aktualiserte religionsstrukturers intoleranse, i et gjengangerperspektiv, ender dagens Anderson med å tonesette og gjendikte kanoniserte skrifter og mytologier.
Et nytt bekjentskap for meg, norske Maktkamp, men etter å ha blitt totalt blåst bort av singelen “Autosapiens” var det med stor glede og forhåpning man ga seg i kast med å sjekke ut den rykende ferske “Caps Lock Woke Rock”. Noe imponerende som må nevnes er at debutalbumet “I Affekt” allerede kom ut i fjor, så her er det ihvertfall ikke et band som ligger på latsiden.
Nå har vi kommet til fjerde Revolution Saints-utgivelse, og Aldrich og Blades har takket for seg. Susende inn fra sidelinja kommer Joel Hoekstra, mens Jeff Pilson fra Foreigner/Dokken overtar bassen. Man skulle kanskje tro at å bytte ut 2/3 av bandet vil sette sine spor, men nei.
Det var et forlengst utsolgt Sentrum Scene som tok imot Mike Scott og hans firemanns backingband en nydelig vårkveld i Oslo, som sparket i gang med en av de forholdsvis nye låtene, tittelsporet fra «Where The Action Is» fra 2019.
Dette er by far den mest utfordrende anmeldelsen jeg noensinne har gjort, for på den ene siden er Murder Maids et virkelig vitalt norsk rockeband som fortjener absolutt all hype de kan få etter to knalle utgivelser og leverer musikalsk til de grader etter forventningene live. Men i denne typen musikk er det et par ting som er spesielt viktig.
Vinnie Moore er en av de ubestridte gitarheltene fra det glade 80-tallet og han var en av mange såkalte shreddere. Gjennom en årrekke har han vært svært aktiv både som soloartist, men mange vil kanskje dra kjensel på navnet hans fra legendariske UFO hvor han har vært bandmedlem i snart tjue år. Vi tok en prat med gitarvirtuosen i forbindelse med hans rykende ferske soloalbum “Double Exposure” det tiende i rekken hvor han har gjort noe helt nytt og overraskende.
Vi mister legende etter legende for tida, virker det som, men heldigvis har vi noen igjen enda. Vi kunne mistet Joe Lynn Turner allerede i 2018, da han fikk hjerteinfarkt. Heldigvis gikk det bra, og når hans nyeste album «Belly Of The Beast» nå er klart, forteller han historien i melodisk form.
Ny skive fra Metallica er ikke hverdagskost. Faktisk er dette bare den fjerde siden årtusenskiftet, og drøye seks år siden «Hardwired… To Self-Destruct». Har så James Hetfield & co brukt tiden godt når de nå endelig presenterer «72 Seasons»??
Det aner meg i mitt stille sinn at dette blir en av de snodigste utgivelsene jeg kommer til å anmelde i 2023, men Jason Bieler har såpass mye å melde, og har et sinn med kroker man kanskje helst vil unngå å titte inn i, så det er bare å stupe i det. Sånn sett er kanskje tittelen «Postcards From The Asylum» treffende nok.
Etter å ha gjenoppfunnet seg selv som singer-songwriter det siste tiåret, har danske Mike Tramp antagelig innsett at det folk aller helst vil høre fra ham, er låtene som gjorde ham til en verdensstjerne en periode på slutten av 80-tallet, da White Lion solgte millioner av skiver, og turnerte med band som Kiss, AC/DC og Aerosmith.
Denne er vanskelig. Hadde ikke Roger Waters talt Russlands sak i FNs Sikkerhetsråd nylig, ville det vært mye lettere, men denne gang er det skepsis mot fyren – noe som kanskje har resultert i de mange tomme setene i Telenor Arena denne gangen.
Dødheimsgard har på sine siste fire skiver fulgt en åtte års syklus, og med deres diskografi og såpass langt tid mellom platene er det aldri godt å forutsi hva som venter. Denne gangen synes jeg vi får servert hele katalogen deres på en plate, samt enkelte nye elementer.
Alt har en ende, og etter førtito år som band, og nå etter plate nummer tretten er det dags for å takke Holy Moses for sin innsats i metallens tjeneste. Opprinnelig skulle dette albumet, og bandets avskjed finne sted for to år tilbake, da bandet feiret førti. En velkjent pandemi satte en stopper for det. Derfor har det gått ni år siden forrige skive, «Redefining Mayhem», som musikalsk er veldig nær årets svanesang.
«Scandinavian Gods» er første singel fra «Sweet Evil Sun». Om tittelen er ironisk er den slett ikke ubegrunnet. Denne gangen har hjemvendte vokalist Johan Längquist vært med i skriveprosessen og Candlemass nærmer seg stadig det klassiske soundet de skapte sjangeren med på midten av åttitallet, og som mange har savnet.
Legendene innen norsk black metal, Darkthrone, har aldri sluttet å utvikle seg, og årets slipp byr også på nye elementer. «Astral Fortress» er album nummer tjue, og gitarist og vokalist Nocturno Culto forteller at duoen er langt unna veis ende.
De får stadig større og større fanskare, polske Behemoth med Adam Nergal Darski som den ubestridte ledestjerne. Og etter en rekke album som stadig blir bedre og bedre ser han og de ut til å øke standarden enda et hakk med årets slipp. Vi ville ha noen ord om nettopp dette, og fikk nettopp Adam Nergal på tråden for en trivelig passiar rundt slippet, støtte til Ukraina og en homáge til våre helt egne Jørgen Munkeby og Sivert Høyem. Take it away, Nergal
Innan vi öppnar årets påskäggen så är det bara inse att vi har en kylig april månad. Så det är bra timing när vi får förmånen att låta Cannibal Corpse tina upp våra frusna själar i Sverige med special guest Dark Funeral amerikansk dödsmetall respektive svensk black metal.
Den evigunge gitarlegenden Joe Satriani gjestet Sentrum Scene på selveste 01.april, en dag for skjemt og spøk. Kveldens konsert skulle vise seg å bli alt annet enn en dårlig spøk og ikke minst et imponerende startskudd for hans påfølgende “Earth Tour” her i Europa.
Allerede da Nestor var forband for H.e.a.t i fjor vår var det åpenbart at dette var et band som publikum gjerne ville sett som headlinere, og nå var altså tiden moden. Ettersom de fremdeles kun har debutalbumet «Kids In A Ghost Town» (2021) under beltet, visste man at repertoaret ville være begrenset, men det hindret ikke en horde forventningsfulle langhårede gladrockere i å fylle lokalet.
I 2022 er det femten år siden Type O Negative ga ut albumet «Dead Again» og det skal markeres med en nyutgivelse. Albumet skulle dessverre vise seg å bli det siste fra bandet, og i mange år var det utrolig nok forsvunnet. Vi slo av en prat med trommis Johnny Kelly om Type O Negatives tapte album.
Hva får du om du krysser Steve Lukather med John Petrucci? Stivert. Du får stivert. Og Martin Miller. Martin Miller kommer med plate, og den må du faktisk bare høre! Åpningssporet, «Something New» er så bra at man blir bekymret for at han brenner alt kruttet fra start, men heldigvis er det ei jevnspilt skive vi møter i «Maze Of My Mind».
Britiske Haken begynner å nærme seg slutten av sin turné og et av de siste stoppene var Rockefeller. Med på slep hadde de tatt med seg amerikanske Between The Buried And Me som også tilhører den progressive delen av metal. Alt lå altså til rette for en helaften med tekniske detaljer og hyppige taktskifter.
Last In line er straks aktuelle igjen, og med «Walls Of Jericho – som er bandets tredje studioalbum – inviteres vi til mer heavy metal av den tradisjonelle sorten. Albumet åpner interessant med «Not Today Satan», en låt like frekk i toner og struktur som i navn.
Amerikanske Alter Bridge er en real suksesshistorie. Siden oppstarten i 2004 har levningene etter Creed levert storselgere av noen album på løpende bånd. I tillegg har vokalist og frontfigur Myles Kennedy samarbeidet med flere store artister parallelt og blant annet ingen ringere enn Slash. Gitarist Mark Tremonti har også hatt en karriere på si med sitt soloprosjekt Tremonti.
Et stjernelag av musikere fra band som FM, Saxon, Snakecharmer og Mr. Big har slått seg sammen under navnet The Flood, og debuten «Hear Us Out» kan dermed umulig slå feil. Eller kan den det?
Det var duket for en kveld med melodisk power metal ispedd noen gram progressive elementer denne kvelden på Sentrum Scene, og ikke minst litt orientalsk metal fra selveste Tunisia.
W.A.S.P. made their long awaited return to London and played to a sold out crowd at The Roundhouse in Camden as part of their «40 Years Live World Tour», which will arrive in Oslo on 25 and 26 April. Roll up, Roll up, for the Circus of Horrors!
Fra verdens navle Flekkefjord kommer et relativt nytt bekjentskap i form av Kardang. Bandet består av en rekke rutinerte karer som nå ønsker å sette Sørlandet og resten av verden i brann med gassen i bånn med sin fengende og energiske rock. Lettere inspirert av klassisk rock og hard rock fra gamle dager har bandet allerede gjort seg bemerket i utlandet med positiv oppmerksomhet og gjennomgående gode anmeldelser av sitt debutalbum “We Ain’t Dead Yet”.
Less than a year since the death of their beloved bandmate, co-founder and keyboardist Andy Fletcher, Depeche Mode have released their 15th studio album, “Memento Mori” (Latin for “remember that you [have to] die”).
Hva får du når et knippe svenske death metal-musikere oppdager at de har en felles guilty pleasure i 70-80-talls AOR? Da får du – naturlig nok? – sideprosjektet Night Flight Orchestra som ender opp med å formelig velte seg ut av sin tiltenkte lillebror-rolle og bli et vaskeekte kultband.
Da den amerikanske singer-songwriteren Lissie turnerte Norge i høst, benyttet vi anledningen til å ta en lang og trivelig prat med henne om den nye plata, «Carving Canyons», hennes tilknytning til Norge, Øystein Greni, a-ha, Lenny Kravitz, Tom Petty and The Heartbreakers, musikkpopcorn og musikken som er hennes måte å gjøre smerte vakkert på!
Etter å ha markert seg kraftig på den nye og moderne måten, var det på tide for den spesielle duoen SKYND å legge ut på sin aller første turné som headlinere. Vi lot oss ikke be to ganger da vi fikk innpass backstage for en hyggelig blikjent-prat med duoen
Tung metal pyntet med kvinnelig vokal er en formel vi har hørt tidligere fra Sørlandet. Omegashift ramlet mer tilfeldig inn under denne paraplyen, og bringer med seg elementer som gjør «Doctrine Of Dust» til et friskt pust innen den tyngre sjangeren.
Folka i We Låve Rock Concert hadde satt opp denne IQ-konserten for godt og vel to år siden, men først denne snøfylte fredagskvelden ble det mulig å se kvintetten på norsk jord igjen. For de som ikke kjenner bandet så godt, ble det grunnlagt i 1981, og var sammen med blant annet Marillion, Pendragon og Pallas en del av den såkalte neo-progen.
Yes as, akkurat sånn skal det gjøres! Med gassen i bånn og forsterkere på 11 måker Murder Maids på ifra start til slutt på “Dance Or Die”. Jeg vil både danse og dø mens jeg ploger meg igjennom skivas 13 spor samtidig som jeg tråler internettet igjennom for å finne neste konsert i nærheten.
Northern Irish rockers The Answer make a long-awaited return with a brand-new studio album scheduled for release on St Patrick’s Day. Their debut album “Rise” received critical acclaim back in 2006, and they went on to support bands such as The Rolling Stones, Aerosmith and a two year slot on AC/DC’s 2008 Black Ice tour.
Bak det anonyme bandnavnet skjuler det seg en av undertegnedes absolutte favorittvokalister gjennom tidene, Rob Lamothe, mest kjent fra Riverdogs, hvor han har selskap av en av denne skivens gjesteartister, Vivian Campbell fra bl.a. Def Leppard og Dio
Supergrass’s prolific and multifaceted frontman, whose solo output is reminiscent of but also strikingly different from the songs he wrote for that band, came to John Dee on the evening of 14 March, with a full band, towards the end of his European tour in support of his new album «Turn The Car Around», released earlier this year.
Livet byr på mange utfordringer, og mye må ofres for å komme på riktig vei. Soilworks vokalist Björn Strid har aldri hatt det bedre. Hans medlåtskriver er i motsatt ende. Veien til Skåne-sekstettens tolvte plate «Övergivenheten» har vært tung.
«Operation Phoenix» fortsetter der 2021-debuten slapp, med melodisk og fengende hard rock, naturlig nok ikke ulikt det H.e.a.t holder på med. Tittelsporet slår umiddelbart an tonen med en episk intro før det braker løs, det er bare å slenge knyttneven i været og kauke med på de massive allsangrefrengene som kommer som perler på snor.
Dette er den slags nedstemt industriell metal som de fleste musikere fikk ut systemet for over 20 år siden. Det minner mer om en blanding av Marilyn Manson, Zeromancer, Ministry eller White Zombie – men ikke på en god måte.
Et av de mer vellykkede samarbeidsprosjektene som plateselskapet Frontiers har initiert det siste tiåret, er utvilsomt den nordiske unionen mellom den danske vokalisten Ronnie Atkins, kjent fra Pretty Maids, og den svenske gitaristen, låtskriveren og produsenten Erik Mårtensson fra Eclipse. Nå er den tredje Nordic Union-skiva ute, tittelen er «Animalistic», og vi benyttet anledningen til en kaffe og en slarv med dansken når han uansett befant seg i Oslo.
I 1989 dannet fem skolekompiser et hardrockband i småbyen Falköping i midt-Sverige, og prøvde i noen år å slå igjennom uten stort hell. Som med band flest svant det hen da medlemmene fikk seg jobber og kjærester. Tre tiår senere kom de sammen igjen under covid for å omsider lage sin debutskive, og med fjorårets «Kids In A Ghost Town» har Nestor skutt gullfuglen – med en skamløs nostalgiflørt med 80-tallet.
Svenske A.C.T. har så langt ikke nådd de store høyder, men nådde inn til undertegnede da andreskiva «Imaginary Friends» kom i 2001. De hadde en sound man ikke hører i mange artister. Kanskje er It Bites det nærmeste man kommer, og kanskje et bitte lite snev av Mr. Bungle, men det er ikke mye.
We at NRM took a little trip to Bergen to see – no, to experience «Heimhug», the launch event for Enslaved’s new record, «Heimdal».
Progressiv metal kan være så mangt, noe Haken har bevisst helt siden debuten “Aquarius” i 2010. For de som har fulgt bandet siden starten så har de definitivt utviklet seg siden den gang, og “Fauna” viser et modent og veldig eksperimentelt band. Det er bare å holde seg fast i stolen for bandets siste skive er slett ingen enkel affære å fordøye.
Det må ikke være AC/DC eller Iron Maiden for å vite i hvilket landskap en ny plate befinner seg. Ofte har man en anelse. Enslaved derimot, kan vanskelig å spå. Joda, man forventer jo dynamikken hardt og rolig, growling og ren vokal. Også vet man at uansett hva disse gutta finner på kan det kalles progressivt.
Så tok det hele fire år før norske Stargazer fikk ut fingeren og kom med en oppfølger til mesterlige “Sky Is The Limit”. Da er jo det store spørsmålet om bandet har brukt tiden fornuftig?
De vanligvis så bitre nabobyene Alta og Hammerfest har hver sin musiker i den kruttsterke duoen Pil & Bue. Fredag var det slipp-konsert av den rykende ferske skiva «Secret Agents» i kystbyen, dagen etter i Alta.
Et virus sørget for at Katatonias ”City Burials”-turné ble utsatt. I mellomtiden skrev like godt Jonas Renkse ny plate, slik at når svenskene omsider besøker konsertsugne nordmenn så fylles repertoaret av ikke mindre enn fem låter fra årets ”Sky Void Of Stars”.
This 6 LP collection tells the story of the making of an iconic album, from the early demos in Norway, through the tough days in London where they scraped money together and shaped their sound in the studio, to the classic record that we all know and which gave the band deserved global fame.
Nesten tre år tok det før tidligere Queensrÿche-vokalist Geoff Tate returnerte til Trondheim og Byscenen, med en konsert som ble utsatt på grunn av… nei, orker ikke. Endelig var det duket for en ny runde Geoff Tate på Byscenen i Trondheim, og denne gangen med bysbarna Stargazer som support.
John Norum er godt inne i sin andre periode i Europe, og har vært såpass opptatt de siste årene, at det har vært vanskelig å finne tid til å spille inn ny musikk på egen hånd. Som så mange andre artister ble pandemien brukt til nettopp det å lage, og spille inn ny musikk, og nå er hans niende soloutgivelse klar, kalt «Gone To Stay».
Litt over ett år etter forrige utgivelse er duoen bak Pil & Bue, Petter Carlsen og Gøran Johansen, klar med nok et nytt album. Med «Special Agents» har parhestene klart kunststykket å bevege seg i ny musikalsk retning, samtidig som albumet er en naturlig fortsettelse av forgjengeren, «The World Is A Rabbit Hole».
Det er ikke alltid man får bevitne en turnéstart av et internasjonalt band her til lands, men nå var det så til de grader tilfelle med Devin Townsend og kompani som mer eller mindre forlot Sentrum Scene i grus og et publikum som bør synes det var verdt inngangspengene.
Norwegian
Arabic
Chinese (Simplified)
Dutch
English
French
German
Italian
Portuguese
Russian
Spanish