a-ha The Movie

Regi: Thomas Robsahm

Den tok noen år å lage, og den har blitt utsatt noen ganger, men omsider er det klart for filmen om Norges største rock/popband gjennom tidene. Regissør Thomas Robsahm har hatt en tøff oppgave med både å fortelle den nærmere 40-årige historien om a-ha i løpet av 100 minutter, og samtidig klare å komme under huden på disse tre karene som hele Norges befolkning har vært på fornavn med siden 1985 – Pål, Magne og Morten. De har blitt intervjuet hver for seg, og fremstår veldig ærlige og åpne på lerretet – tidvis ubehagelig ærlige.
Historien går helt tilbake til 1974 da Pål og Magne møttes hjemme på Manglerud i Oslo, og ble venner fordi begge var fascinerte av musikk, og drar frem Jimi Hendrix og Uriah Heep blant de tidlige forbildene. De tidlige årene illustreres treffende nok med den samme gråskraverte tegnefilmstilen vi assosierer med videoen til gjennombruddet «Take On Me», et fiffig grep. Årene i London er godt dokumentert med mange klipp som vi ikke har sett tidligere, og spesielt et opptak fra studioinnspillingen av «I’ve Been Losing You» er gull. Filmen tar for seg hele karrieren og er innom alle studioskivene, samt høydepunkter som førsteplassen på Billboard-lista i USA, James Bond-låta «The Living Daylights» (hvor de konsekvent ignorerte instruksene fra medkomponist og produsent John Barry), og verdensrekorden med største betalende publikum (198.000 på Maracana i Rio de Janeiro).

At det var og er gnisninger og interne stridigheter i bandet har aldri vært noen hemmelighet, og dette feies ikke under teppet i filmen, tvert imot. Furuholmen plages av at han undervurderes og at han ikke blir kreditert for sine kompositoriske bidrag til bandet, og sier rett ut at han orker ikke tanken på å lage ny musikk med a-ha, det er som å stikke hånden inn i et vepsebol. Waaktaar er på langt nær den stille og tilbaketrukne fyren man kan få inntrykk av – tross sosial angst er han den dominerende kraften i studio. Han har sine visjoner og kjemper knallhardt for de. Harket er den som i alle år har fått størst trøkk fra media og fans, og som nyter de små pusterommene han får underveis. Og alle tre er perfeksjonister som innrømmer at det kan være særdeles slitsomt for de som jobber for dem.

Selv om man kanskje tror at man kjenner godt til historien til a-ha, så lærer du helt sikkert noe nytt her, og den er såpass underholdende at man ikke kjeder seg ett øyeblikk. Faktisk kunne den gjerne ha vært minst en halvtime lengre, da jeg følte at bandets midtperiode, altså 90- og 00-tallet med noen av deres beste skiver, ble litt kjapt gjennomgått. Uansett er denne filmen en fryd å se, ikke bare for a-ha-fansen, men for alle som har interesse av musikk og av hvordan et band av høyst forskjellige mennesker fungerer sammen. Og ikke minst minner lydsporet deg om hvor ufattelig mange bra låter dette bandet har gitt oss gjennom fire tiår.

5/6 | Geir Amundsen

Premieredato 03.september 2021

,