Madrugada | Chimes at Midnight

Warner Music

Det har gått fjorten år siden Madrugada ga ut sitt forrige studioalbum. Likevel føles det som Madrugada har vært med oss hele tiden. På en måte har de det, ved å ha gitt ut et samlealbum, filmmusikk og noen singler i mellomtiden. Det fylte et tomrom og det føltes aldri som de ble helt borte, heldigvis.

Gjenforeningsturnéen i 2019 var en suksess, og det viste seg, ikke helt uventet, at interessen for et av Norges største rockeband var minst like mye til stede. Noen videre introduksjon av dette bandet blir overflødig da majoriteten av det norske folk har et forhold til dem fra før.

I år kan bandet på nytt gi oss gleden av å sette purpurfarget alternativ fløyelsrock på dagsordenen. Albumet «Chimes at Midnight» inneholder tolv deilige spor, og det er selvfølgelig gamle, gode Madrugada man hører. Lydbildet er denne gangen mer voksent, og de byr på vekselsvis upbeat puslerende countryrock og hymner med bitre blues-undertoner, akkurat som forventet. Jeg lar meg stadig beruse av de mørke, seige segmentene – som kan beskrives som et hyggelig gjensyn med serien «Twin Peaks» hvor Leonard Cohen har hovedrollen.

Robert Burås er borte, men sjelen hans dveler fortsatt ved bandet og gutta gjenskaper magien så det oser av autentisitet. Originalmedlemmene Sivert Høyem (vokal), Jon Lauvland Pettersen (trommer) og Frode Jacobsen (bass), med hjelp av Cato «Salsa» Thomassen og Christer Knutsen (på gitar og keyboard) tar opp tråden igjen akkurat der den ble sluppet med albumklassikeren «Industrial Silence» fra 1999. Ikke minst har de tatt med seg et par låter Burås var med på å lage som heter «Slowly Turns The Wheel» og «The World Could Be Falling Down», hvor førstnevnte er markant slagermateriale.

To av låtene på skiva, «Call My Name» og avsluttende «Ecstasy», er faktisk tatt med fra supergruppa Paradise som Høyem i 2017 startet sammen med musikerne Bob McVey (Marianne Faithfull Band og Longview),  trommis Rob Ellis (PJ Harvey) og bassist Simone Butler (Primal Scream). Gruppen ble oppløst kort tid etter utgivelsen av EP`en «Yellow». Madrugada har i den anledning fått med seg Bob McVey som gjest til å spille gitar og piano på disse to låtene.

Bandet har med årene fått til en kunstnerisk stilfusjon som helt og holdet kan tilskrives Madrugada alene, og dette kommer auditivt til syne på «Chimes at Midnight». Albumet preges mer av varme enn de tidligere, og jeg faller for fristelsen til å understreke følelsen med en av låtenes egen tekst oversatt til norsk; lykke tuftet på lidelse. Intet mindre. Det er flere store låter som for eksempel «Help Yourself To Me», tidligere nevnt «Slowly Turns The Wheel», og «Empire Blues» som allerede har rukket å bli en personlig favoritt.

Vi må også snakke om Sivert Høyem. Ikke helt objektiv sett av en vokalfantast, som meg selv, er Høyem en «Grand Old Man» i et ellers traust Norge. Og jo, vi har mye storslått natur, men vi har faen meg Sivert Høyem og. Uansett hvor godt man ruster seg har denne karen evner som skreller huden av og borer seg inn i det innerste, som et godt stykke hel ved en iskald og mørk vintermorgen.  Det er bare å bukke og takke. Låter som «Call My Name» serverer Sivert-bariton som dirrer i grunnvollene. Hans signatur har satt et dypt avtrykk i norsk musikkhistorie.

Som en som fikk en sjelelig oppvåkning av låten «Majesty» fra albumet «Grit» i 2002 er det dog ingen av låtene som setter skapet såpass på plass, denne gangen. Men dette var et etterlengtet og rørende gjenhør med kongene av blårock. Det er bare å rigge seg til med et glass dyp-rød vin, løfte blikket mot horisonten, se utover sivet og vente på at morgenen skal gry med denne skiva som kompanjong. (Du kan også vente på neste nummer av NRM, ute i slutten av februar, hvor vi har intervju med Sivert, Frode og Jon! Forhåndsbestill det her!)

5/6 | Linda Cecylia Taanevig

Utgivelsesdato 28.januar 2022

,