NORWAY ROCK MAGAZINE
Mandag i Rockefeller-kjeller’n og trippel dose moderne metal med kvinnelige vokalister fra Finland, England og Tyskland høres vel ut som et mareritt for mange gamle rockere, men det blir en forholdsvis interessant kveld for både ungdommen og for en gammal skribent-gubbe, til tross for en litt forvirrende skuffelse.
Trondheimsbaserte The Impossible Green har lenge vært på jakt etter seg selv, og har de nå funnet det de har lett etter på sin tredje fullengder?
Engelske Duran Duran må være ett av veldig få band som har holdt det gående siden debutskiva for 45 år siden, og fortsatt har fire av fem bandmedlemmer på plass. Og en fin og høstlig fredagskveld i Bærum møttes herrene og mange tusen godt voksne fans i Unity Arena.
Tilstanden på planet Venom er sedvanlig kaotisk. Mens Jeff «Mantas» Dunn og Anthony «Abaddon» Bray saksøker Conrad «Cronos» Lant for mislighold av logo-rettigheter, hvorpå sistnevnte fremmer motsøksmål, tilvirker kapteinen på dagens Venom-skute nytt studioalbum med Stuart «Rage» Dixon og Danny «Dante» Needham. Som man leser i det følgende, så led «Into Oblivion» en usedvanlig trang og komplisert fødsel.
Forrige helg fant Lengend Metalfest 2026 sted i Trondheim. Festivalen, som bare blir bedre og bedre, hadde langt flere besøkende i år. Det er et godt tegn, som vi bruker å si. En rapport fra evenementet kan leses i det følgende.
Mitt forhold til tributtband er, skånsomt uttrykt, ambivalent. På 1990-tallet ble platemarkedet forpestet av et skred tributtalbum – et konsept som stadig henger ved, dog i sunnere omfang.
Hvorledes noen orker å bruke tid på sjelløse plankekjøringer av kompositorisk gull, forekommer meg enigmatisk. Dilemmaet oppstår imidlertid når opphavskunstnere slutter å oppføre eget materiale, enten fordi de vandrer ut av tiden, er blitt for rullatorglade eller rett og slett ikke vil tilbake på scenen.
Mayhem er i ferd med å legge bak seg to år med feiringen av sine første førti år som band. Å vente seg førti nye er nok å ta hardt i, men noen pause er ikke innen rekkevidde. Første post i fremtidsplanene er bandets syvende fullengder, «Liturgy Of Death».
Backstreet Girls er tilbake med ny plate etter at deres mangeårige vokalist Bjørn Müller gikk bort i november 2024. Vi satte oss ned med høvding og gitarist Petter Baarli og den nye vokalisten Roar Leren rett i forkant av deres oppvarmingskonsert på Enga Pub, dagen før plata ble lansert.
Foruten akustiske «Til Nord», som ipso facto utgjør en forstyrrende og direkte dårlig post i diskografien, synes Gåte inkapabel å forrette middelmådige plater. Inklusive det glitrende «Ulveham»-fonogrammet av 2024 teller «Sigil» bandets sjette studioalbum, og det første utstedt på internasjonal etikett.
I dag, 24. september, er det 35 år siden Nirvana slapp sitt andre album «Nevermind». Det var bandets første album på et større plateselskap, og det var selvfølgelig forventninger fra plateselskapet til at Nirvana skulle bringe hjem baconet.
Vaterland er utsolgt og rabagastene i Hellripper har ankommet for å gjøre det de gjør best: spille så fort at det gjør fysisk vondt. Billettene ble revet bort tidlig, og forventningene var skyhøye før konserten – men klarte skottene å leve opp til dem?
Hvor man simpelthen elsker et band som ufortrødent og kompromissløst forlanger sin rett til å gjøre det eneste de er interessert i. Det ligger en nesten sakral rettferdighet i at Backstreet Girls får oppleve å bli elsket av sitt eget hjemland, 42 år etter at Petter Baarli entret brødrene Kristensens band-idé.
Clawfinger gjorde stor suksess med blandingen rap og metal, og fremdeles er nok «Nigger» låten de forbindes med blant folk flest. Denne var på bandets første plate, den første av til nå åtte plater. Når bandet nå returnerer med «Before We All Die» er det atten år siden forrige plateslipp.
Etter ti år er Anthrax omsider tilbake med en ny plate, «Cursum Perficio», med samme line-up som slapp «For All Kings» tilbake i 2016. Denne skulle egentlig vært laget rundt 2020, men ble utsatt på grunn av pandemien, og skal vi tro pressematerialet var det mye uforløst som skulle ut når bandet endelig kunne samles i øvingslokalet igjen.
Det er to år siden svenske Erik Grönwall sluttet i amerikanske Skid Row, og siden har den tidligere H.e.a.t.-vokalisten opparbeidet seg nærmere 300 000 abonnenter på sin egen youtube-kanal, hvor hans tolkninger av kjente låter har vekket oppmerksomhet. Hans versjon av «House of the Rising Sun» har f.eks. over 7,7 millioner visninger. Men nå er han klar med sin første egentlige soloskive, «Bad Bones», hvor han har fått en hjelpende hånd fra sine venner i det svenske rockemiljøet, som bl.a. sin H.e.a.t-brorsa Jona Tee, Eclipses Erik Mårtensson og Treats Anders Wikström. Vi fikk Grönwall på Zoom-kameraet for en oppdatering før plateslipp i mai.
Green Lung take the ghosts of classic heavy metal, give them new clothes and send them wandering through modern London.
The evening was not simply about recreating a particular period in The Waterboys’ history; it was about demonstrating the continuing conversation between folk music, rock, country and Americana.
Det er ikke helt enkelt å forklare hva slags konsert Devin Townsend leverte denne gangen. «Metamorphosis» er ikke en vanlig akustisk turné, og egentlig ikke en vanlig konsert heller.
Så er ett år gått, og vi får del tre av triologien med plater. Tre plater innspilt samtidig, gitt ut halvårlig det siste året. Og selvsagt betyr dette endelig mulighet til å kjøpe den komplette boksen med den mørke poesien.
Nordic Groove Collective er et Oslo-basert band med en helt unik uttrykksform, og “Obscura Noir” er deres første utgivelse sett bort fra en singel som ble sluppet for et par år siden.
I dag opererer Sigh som en kunstnerisk trio, med eksternhjelp – «Goh-ka» nyter eksempelvis godt av trommeslager Mike Heller og Kreator-bassist Frederic Leclercq, pluss gitarsoli fra Opeths Mikael Åkerfeldt.
Achilles isn’t a reinvention—it is an evolution, and a convincing one.
Flotsam and Jetsam er et undervurdert band som aldri helt har fått den anerkjennelsen de fortjener. De to første platene er klassikere, og selv om kvaliteten har vært variabel siden, har de levert stabilt de siste ti årene, og tidvis betydelig bedre enn sine likemenn innenfor sjangeren.
Kamelot er en gammel flamme. Khan-æraen er legendarisk, og første plate med Tommy Karevik på vokal er mye bedre enn ryktet skal ha det til. I etterkant har pilene pekt nedover, og jeg husker ikke et eneste sekund av de tre påfølgende platene. Hva så med «Dark Asylum»?
Norske Triosphere imponerte mange med sine tre første album, men nå er det altså gått tolv år siden bunnsolide «The Heart of the Matter», og det er alltid en viss angst knyttet til hva et band finner på når de omsider kommer seg i studio igjen.
Neil Hannon, mannen som etter undertegnedes syn står bak fjorårets beste album (og som utover det sitter på en ufattelig sterk katalog), kan være vanskelig å få tak i. Dette skyldes blant annet at han for noen år siden forlot Parlophone og startet eget selskap. Viljesterke som vi er, fikk vi imidlertid omsider kontakt med ham for en liten prat på Zoom i forkant av Europa-datoene.
For et par-tre år siden syntes Suede på marinen passe urealistisk. Men noe har skjedd med Pstereo-bookingen, og lørdag kveld avrundet bandet festivalen. Suede har helt siden de debuterte i 1993 vært et verdensklasses band, i albumformat så vel som i konsertsammenheng.
Göteborg Brinner may have been a celebration of where they came from, but In Flames made an equally convincing case for where they are going.
Det var duket for en real thrash-troika denne torsdagskvelden med hele tre band på Røverstaden. Hovedattraksjonen var nok utvilsomt Kings Of Thrash, som i hovedsak er to gamle kjenninger fra Megadeth.
Det er ikke mer enn et drøyt år siden Skunk Anansie var i Oslo sist, og da var det ikke helt fullt på Rockefeller. Men den kvelden sto Green Day på scenen på Tons of Rock samtidig – og den konkurransen hadde de ikke denne kvelden, og dermed var Sentrum Scene utsolgt mange måneder i forveien.
Gluecifer er endelig tilbake med ny skive hele 22 år siden siste album «Automatic Thrill» (2004). Bandet ble oppløst i 2005, men kom sammen igjen i 2018 og har siden spilt live både med egne konserter og på festivaler. «Same Drug, New High» markerer dermed en ny fase for bandet, som siden oppstarten i 1995 har hatt en sentral rolle i norsk rockehistorie. VI tok en prat med vokalist Frithjof Jacobsen aka Biff Malibu for å høre om hvordan plata ble til.
Sommaren 2026 lider mot sitt slut. Bra bokningar som kan hjälpa till att ge en boost innan hösten kommer uppe i Norden är välkommet. Furuvik Live har hittat några intressanta bokningar. Förra gången var det Dropkick Murphys och nu är det dags för dansk dynamit, det var förr drag av country punkig rock med inslag av fyndiga sångtexter och fina arrangemang.
The Danish rock band Iceage visited Øya on Saturday afternoon. I will start by mentioning that I was not overly familiar with Iceage’s music before the concert. I’ve heard a lot and read a lot about them, so I came to this concert with an open mind. So you’ll get an honest opinion from someone who has fresh eyes and ears.
Friday at Øyafestivalen was a mixed bag with all kinds of music – we managed to catch the gigs of three bands on the rockier side of the scale.
It was a beautiful sunny and relaxed Thursday afternoon and the perfect atmosphere to welcome Wilco at Øya. Jeff Tweedy & co. are frequent visitors of Norway, but it’s been more than 17 years since they stepped foot on the Island.
Mogwai finally returned to Øya, 18 years after their last visit. The legendary Scottish post-rock band took over Sirkus for a short but punchy set.
The Cure were back to Øya as part of their 2026 European summer tour. I’m personally always happy to see The Cure in concert. They are one of the best bands to see live, always take you on a nice trip down memory lane and manage to surprise you with something special… but is this tour necessary?
Amyl and the Sniffers returned to Øya for the 3rd time in 8 years with a mission to turn Amfiet into a sweaty, chaotic punk-rock party, ahead of The Cure on Wednesday night.
Norske Rozario slo ned som Tors hammer med debutskiva “To The Gods We Swear” i 2023 til strålende kritikk både her i Norge og utenlands. For de fleste band er andreskiva et vanskelig og utfordrende hinder, men Rozario har med sin flunkende nye skive “Northern Crusaders” feid all tvil til side og har høstet enda flere øyne på diverse terninger og sprengt opptil flere anmelderskalaer. Selvfølgelig måtte vi ta en ny prat med høvdingene og låtskriverne i bandet, gitarist Stein Hjertholm og vokalist David Rosario, for å få en skikkelig statusoppdatering på tingenes tilstand. Er de norske korsfarerne i ferd med å fullstendig erobre verden med sin tradisjonelle metal som våpen?
Hellripper har vokst fra rå svart speedmetal til et stadig mer melodiøst og ambisiøst prosjekt. James McBain har brukt Hellripper som sitt personlige laboratorium i over et tiår, og med «Coronach» viser han at han fortsatt er en svært spennende låtskriver.
Det finnes musikere som nesten ikke virker å eldes, og sånn bortimot øverst på den lista finner vi Glenn Hughes. Å synge som han gjør, i en alder av 74 år er rett og slett umenneskelig, så da han tok turen til Trondheim for å spille konserten som ble utsatt i fjor, skrapte vi på dørene på Byscenen for å få en prat med herremannen. Det er ikke ofte jeg blir starstruck, men jeg måtte puste litt ekstra med magen da vi møtte ham for fotoshooten på scenen. Heldigvis viste han klassisk britisk manér, og pratet villig vekk om både Deep Purple, solokarrieren og om bassen han ga Geezer Butler i 1976.
In the middle of his set, Einar Solberg said that when he was younger and going to festivals, Radar Festival was exactly the kind of festival he would have gone to. You can see why.
Australske Rose Tattoo, med røtter tilbake til 1976, er ute på sin avskjedsturné «One Last Ride». Sist de spilte i Oslo for fire år siden leverte de en solid konsert med en fortsatt vital Angry Anderson i front. Han er nå den eneste originale medlemmet i bandet. Så viser han nå tegn til at det er riktig å gi seg? Ikke akkurat.
Notodden Blues Festival har som vanlig endel rockeband på plakaten. Denne gangen var rocken på fredagen representert ved det britiske glamrockbandet The Darkness, som var tilbake i Norge drøye halvåret etter forrige konsert på Rockefeller i Oslo.
Det midtnorske regnskyllet bevilger en pause i aktiviteten da Sara Fjeldvær – med fullt rockeband av to gitarister, bassist og batterist, samt arrangør Amund Storløkken Åse på klaviatur – entrer scenen i Erkebispegården en ellers værschizofren helgedag under årets Olavsfestdager. Trønderens ferske singel, «Praise», fremlokket sågar strimer av sol.
Mathias Dieth bør være et kjent navn for de som har fulgt med i tysktimen. Etter mange år utenfor manesjen var han tilbake i rekkene hos den tyske bulldogen, Udo Dirkschneider, i 2021, nærmere bestemt Dirkschneider & The Old Gang. På 80-tallet var Dieth en av de store tyske gitaristene og med en signifikant rolle i U.D.O, men “Timebomb” i 1991 ble hans siste bidrag på mange år. De som kan tysk metalpensum husker også hans bidrag i Sinner og ikke minst Gravestone. Hvorfor i huleste ga han seg og hva bedrev han tiden med i mellomtiden? Joda, det og mye mer fikk vi svaret på av den joviale gitarvirtuosen fra Ulm.
Det ble dessverre bare én studioskive fra Black Sabbath under navnet Heaven & Hell, som herrene Dio, Iommi, Butler og Appice turnerte som i perioden 2007 til 2009. Men våren 2026 kom en samleboks med tittelen «Breaking Out Of Heaven», og på denne 7LP og 4CD/Blu-ray-forundringspakken får du både studioskiva «The Devil You Know» fra 2009 pluss de tre nye låtene fra samleskiva «The Dio Years» og begge de to liveutgivelsene «Live From Radio City Music Hall» og «Neon Nights: 30 Years Of Heaven & Hell – Live at Wacken». Vi sendt en mail rett til trommis Vinny Appice og ba om en prat i den anledning, og han stilte villig opp.
Når musikere på Carlos Alomars størrelse stiller seg til disposisjon, kjenner vi vår besøkstid. Alomar er i skrivende stund ute med DAM-trioen for å hylle David Bowies geni. Vi ringte ham opp via Zoom for en drøy halvtimes samtale som kan leses i det følgende.
For Adrian Belew, Tony Levin, Steve Vai, and Danny Carey, Oslo was the final show of their celebration of the 1980s music of King Crimson, BEAT. They went out with a bang.
Going Out In Style. Det är något av Dropkick Murphys paradgren. Kvällen i ära är på en nöjespark, Furuvik. Då det är en stor nöjespark för både stora och små så gör jag observationen att kvällen till ära har en riktigt varierad publik. Det är både en äldre publik men även yngre både tonåringar och även barn utrustade med hörselkåpor.
Når det er SYV ÅR siden forrige skive, da er det pur latskap å servere fansen enda flere covere. Og dette er ikke spesielt spennende coverlåter heller, det er ganske så forutsigbart med låter du har hørt i mange andre og bedre versjoner enn det Tesla leverer her.
En fin sommertradisjon for meg å ta morgenkaffen på verandaen, ha med høytaler og PC og skrive noen ord om hva som har skjedd på linja for Rock & Metal på Buskerud Folkehøgskole i året som har gått.
Vi har i mer enn førti år hørt gjetord om ei plate med et prosjekt ved navn The Western Front, med musikere som Scott Gorham (Thin Lizzy, 21 Guns, Black Star Riders), Marty Walsh (Supertramp, John Fogerty), men som aldri så dagens lys. Thin Lizzy hadde en pause fra turnering, og i Los Angeles traff Gorham på sin gamle kompis Walsh. De skrev et knippe låter, skjønte at her var det kjemi, og hentet inn resten av bandet fra LAs pool av dyktige sessionmusikere før Gorham måtte tilbake til Lizzy, og disse tapene ble liggende nedstøvet i en garasje i fire tiår. Nå får vi endelig høre resultatet.
Jeg har vært litt «sein til festen» når det gjelder Mork. De har holdt på en stund og har gitt ut en bråte veldig sterke plater. Jeg hadde vel mine antagelser om at dette er likt mye annet når det kommer til nyere band som ønsker å holde liv i den tradisjonelle norske svart metall-flammen.
Buchanan can now stand tall as a solo artist with a first album of unquestionable quality that stands up to solo live performance.
De engelske veteranrockerne i Thunder har vært inaktive siden vokalist Danny Bowes i 2022 fikk et slag, ramlet ned en trapp og pådro seg en stygg hodeskade, og fremtiden har vært uviss. Så da vi fikk høre at liveskiva «Thunder Live» fra 1998 omsider skulle utgis på vinyl, arrangerte vi for å ta en prat med gitarist Luke Morley, som siden da har gitt ut to soloskiver i tillegg til å skrive og spille inn en skive med London-kollegene i Quireboys, som han har spilt med de siste par årene. Stor var da overraskelsen da vi startet Zoom-møtet til avtalt tid, og på skjermen ble vi tatt imot av Danny Bowes, ikke Luke Morley, så det følgende ble en veldig improvisert samtale om hjerneskader, vinylsamlinger og om Jimmy Page.
In an era when many classic rock bands rely almost entirely on nostalgia, SPLAT! proves that Deep Purple remain a creative force rather than a museum piece.
Trondheim i juni kan fort bli en våt affære, noe det ble da Sting gjestet Sverresborg arena mandag kveld. Mitt forhold til Sting startet med The Police i 1981-82, og siden har forholdet vårt vært svært godt, selv om ikke alle soloplatene har nådd helt hjem, men skal man egentlig forvente å like alt også fra sine favoritter? Det er da ikke alle Twist-sjokoladene som er like gode heller. Like fullt er det deilig å få disse artistene til hjembyen sin på en arena som er perfekt til årgangsmusikk.
Trondheim har vist seg fra en forholdsvis våt side de siste ukene, men da ‘that little’ ol’ band from Texas’ kom på besøk, ble det endelig litt tørr grus igjen, selv om noen dråper truet med å ødelegge moroa, for moro blir det når ZZ Top endelig kommer til Trondheim.
For sjette gang ble Ekebergsletta forvandlet til et Mekka for landets tungrocksentusiaster. Fire dager med sol, rock og trivelig stemning var det vi forventet, og etter det for første gang ble utsolgt var man ganske spent på hvordan de løste ting som dokø, ølkø og vanntilførsel. Men hvordan var nå opplevelsen? Det kan du lese om her!
Flaggskipet Iron Maiden var igjen klar for Tons of Rock, fire år siden sist. Denne gangen er de på runde to av sin 50 års-markering «Run for Your Lives»- turné. I fjor gjestet de Stavanger og Trondheim, og denne flotte og varme kvelden var det Oslo sin tur. Settet er basert på «Gammal Maiden» for å bruke navnet til den populære podcasten. Denne turneen er første gang man stifter bekjentskap med trommis Simon Dawson, som tok over etter at Nicko McBrain valgte å steppe ned fra trommepodiet i 2024.
Masterplan har aldri manglet talent, men har levert ujevnt gjennom hele karrieren. Endrer det seg på plate nummer sju?
Siden «The Legacy» ble sluppet i 1987 har amerikanske Testament gitt oss flere klassikere og sikret seg en fortjent plass i thrash metal-eliten. Med årets plate, «Para Bellum» viser kvintetten nye sider, og vokalist Chuck Billy forteller om et band som elsker musikalske utfordringer, og som ikke vil bli voksne.
Beyond the music itself, there was a genuine sense of community surrounding Seigmen. It felt less like a festival appearance and more like a reunion between old friends.
The Cardigans delivered enough to satisfy longtime fans, but the show lacked the excitement needed to elevate them beyond a pleasant trip down memory lane.
Download festival is still evolving. This year’s lineup sees a hugely diverse selection of styles and genres meet in a maelstrom of musical mayhem. 2006 also sees new partnerships with the final fantasy gaming franchise and author Rebecca Yarros. In a nod of respect to past glories, the Lemmy Forever Initiative brings a miniature urn containing the stars ashes to the Download site.
ZZ Top ble etablert helt tilbake i 1969, men holder fortsatt koken og turnerer jevnlig. Det er ikke mer enn to år siden de sist var i Oslo på Tons of Rock. Litt uventet var de nå booket til festivalen OverOslo, hvor de spilte på samme dag som artister som DeLillos og Gipsy Kings. Fordelen for publikum er her at man kommer tett innpå artistene og alle ser bra. Opptreden på Oslos tak var den første av flere spillinger i Europa gjennom juni og juli. Været var bra, men kom det litt uvanlige publikummet for en ZZ Top-konsert til å skape noe stemning? Tja, bare delvis.
Mork imponerte meg stort på årets Infernofestival med svartmetall fylt til randen av minneverdige riff. Nå er det klart for album nummer åtte på tjue år, og spørsmålet er om enmannsbandet til Thomas Eriksen fortsatt leverer like sterkt på plate.
Is It Jazz? Records Under den røde drages seil figurerer musikere fra blant annet Shining, Bushman’s Revenge og Soft Ffog. Bandet har i løpet av to album etablert et driftig og improvisatorisk samrørsuttrykk av psykedelisk-progressiv rock og jazz. En avløst kvartett, med drahjelp fra Ståle Storløkken, utviser troskap mot eget idiom, men tonen er merkbart […]
«All Tomorrow’s Darkness» vil høyne sommermånedene for mange musikksnobber.
Det er tretti år siden haugalendingene debuterte med «Dragons Of The North», et album som nevnes som essensielt innen viking metal-sjangeren.
Fra å være ganske så gjerrige på plateslipp de siste årene av forskjellige årsaker, forærer Seigmen oss ikke mindre enn en full trilogi, der hvert kapittel slippes årlig. I fjor kom “Resonans” til knalle anmeldelser, og i år slippes “Dissonans” før det da rundes av med “Substans” neste år. I tillegg runder mastodonten “Metropolis” 30 år nøyaktig samtidig som årets plateslipp, så vi hadde mer enn nok stoff å ta tak i da vi satte oss ned med vokalist Alex Møklebust på Zoom for å fortelle mer om nettopp dette. Det at han satte av tid til oss samme dag som slippfesten deres setter vi også enormt pris på, så takk for det.
Sweden Rock Festival is, without doubt, one of the highlights on our calendar each year. Since its inception in 1992, it has become one of Europe’s most popular rock festivals, with stellar line ups, five stages and great facilities.
David Byrne landed at Sofienbergparken with his bright, colourful, frenetic, and highly theatrical Who Is the Sky? tour, marking his first Norwegian appearance in more than 15 years. Undeniably the most anticipated headliner of this year’s Piknik i Parken, a charming festival well located in central Oslo, and the crowd was ready for him. After the slight delay due […]
På tidlig 90-tall var Extreme nærmest for Norgesvenner å regne – de var i Oslo og omegn fire ganger på halvannet år. Men med unntak av en times ettermiddagskonsert på Tons Of Rock for to år siden, hadde de ikke spilt egen headlinekonsert i Norge på 34 år da de gikk på scenen på Sentrum Scene denne lyse lørdagskvelden i juni.
Mikkey Dee (Michael Delaouglou) ble født i Göteborg i 1963. Han begynte allerede som liten å spille trommer og har vært med i band som King Diamond, Dokken og selvfølgelig Motörhead, hvor han var i nesten 25 år. De siste 10 årene har han traktert trommene i Scorpions. Vi tok en prat med Mikkey noen timer før hans konsert på Vulkan Arena 8. november 2025.
Nok en supergruppe har sett dagens lys og denne debuten er det mange som har sett frem til. Lex Legion består av ingen ringere enn Mikkey Dee, Andy LaRocque, Hal Patino, Pete Blakk og vår egen Nils K. Rue. Med andre ord navn som klinger kjent for King Diamond-fans, med unntak av Rue selvfølgelig.
Med sitt hovedband Skid Row på en liten pause har bassist og hovedlåtskriver Rachel Bolan sett sitt snitt til å debutere som soloartist, og har med det fått ut punkeren i seg. Med seg på laget har han fått et kobbel av gjesteartister, deriblant sine medkumpaner i nevnte Skid Row som bidrar med sitt både her og der, men også navn som Danko Jones, Corey Taylor og Nuno Bettencourt, blant annet.
The show marked the launch of the European leg of the Take Cover Tour 2026, which will see The Foos headline major venues across the continent. Oslo got the first taste.
Det har gått hele 7 år siden Spread Eagle var tilbake med sitt comeback-album “Subway to the Stars”. En skive som mottok jevnt over gode anmeldelser, og i stor grad var tuftet på soundet fra debutskiva som kom så langt tilbake som i det herrens år 1990.
Katalogens 24. studioalbum utmaler praktfull instrumentell interaksjon, overdratt plenty Yes-troper, men strander i overkant ufarlig og beint frem lystig.
Som tittelen på denne skiva tilsier er dette etter sigende Lynch Mob sin siste ferd, noe jeg tviler på er tilfellet med George Lynch som i en alder av 71 er imponerende vital og produktiv. Noen vil kanskje hevde at enkelte av prosjektene hans de senere årene bærer preg av sviktende kvalitetskontroll i låtfabrikken, også under merkevaren og hjertebarnet hans Lynch Mob.
Spidergawd slapp skive nummer åtte, «From Here To Infinity» i september, og brøt med den tittelen rekka med nummererte plater, og ifølge frontmann Per Borten skremte tittelen fansen, for var bandet på vei inn i evigheten? Dette måtte vi få greie på, så vi satte oss ned med en åpen og oppriktig Borten i sofaen på Falck Musikk i Trondheim for å få både den historien og mere til. Det ble mye kaffeprat før vi kom i gang, for det skulle ikke stå på serveringa.
Søndag gikk årets Trondheim Rocks av stabelen, og denne gang på en helt ny arena, ettersom den tidligere arenaen, E.C. Dahls Arena skal rives og bli boliger, var evenementet flyttet til Ladesletta, et idrettsområde som er ganske mye større enn Dahls arena, noe som ga mange muligheter for både flere tilskuere, og ikke minst bedre fasiliteter.
Det Oslo-baserte bandet Yesterdaze spilte i går sin første headlinerkonsert på Parkteatret, med ca 300 mennesker i lokalet og en rykende fersk EP i baklomma var kvelden rigget klar for å vise hva bandet har å tilby.
Evergrey er et av de mer pålitelige navnene innen melodisk prog metal — Holder de vemodige svenskene koken på album nummer femten?
Amerikanske Social Distortion (Social D) startet opp allerede i 1978, men har hatt en broket karriere med rusmisbruk, tragedier, endret musikkstil, skiftende bandmedlemmer og perioder med lange pauser. Det eneste originale medlemmet er legendariske Mike Ness, som har ledet bandet hele tiden. Gruppa har beveget seg fra ganske hardcore punk til mer punkrock med elementer av country og cowpunk. De har nylig kommet med sitt lenge etterlengtede åttende album «Born to Kill», hele 15 år etter deres forrige utgivelse.
I fjor sommer sto Dave Mustaine på scenen på Tons of Rock sammen med sitt Megadeth, og alt fremsto harmonisk og greit. Men et par måneder senere annonserte han at den neste skiva, den selvtitulerte «Megadeth» med planlagt utgivelse i januar 2026, ville bli bandets siste, og at de deretter ville legge ut på en avskjedsturné. Dette krevde selvsagt at vi slo på Zoom-tråden til Dave Mustaine hjemme i Nashville for å få høre om han faktisk skal pensjonere seg – og om hvorfor Megadeth spiller inn cover av Metallica-låter.
Det er høy patronbelteføring på Vaterland i kveld der kultlegendene Hirax gjør sin siste konsert på en kort vårturné i Europa. Med seg har de ungarske Türböwitch og trønderne i Ghetto Ghouls.
Det sies ofte at “alle gode ting er tre” og er det så tilfelle med norsk-svenske The Cruel Intentions sin tredje skive “All Hail Hypocrisy”? Nå var ikke forløperen “Venomous Anonymous” noe dårlig håndverk, og såvidt jeg kan erindre ga undertegnede den en god firer på terningen. Likevel er det godt å konstatere at sleaze-gjengen har brukt de siste fire årene godt med tanke på sin tredje skive, for dette låter virkelig kuler og krutt.
La oss bare konstatere det først som sist; når Devin Townsend gir ut musikk, er det ikke gitt at vi har full kontroll på hva vi har i vente, noe vi ihvertfall ikke gjør denne gangen, når han gir ut et konseptalbum med fullt kor og orkester i ryggen.
Våre svenske venner ga akkurat ut sitt tiende studioalbum “Don’t Go In The Forest”, samtidig som de stadig vokser seg større og større både her til lands – men også i resten av verden. Fullt fortjent mener undertegnede, og samme undertegnede fikk også vokalist Johannes Eckerström på tråden for snakke om nettopp dette, under en noe hakkete Zoom-linje.
“Flying Leaves” succeeds by being unapologetically straightforward. It doesn’t reinvent hard rock, and it never tries to. Instead, Main Street Revival focus on something that is arguably harder: making old sounds feel alive again. More often than not, they pull it off.
Vi musikknørds leter stadig etter noe nytt og unikt, men det er ikke så ofte vi finner det vi leter etter. Men når vi først finner det så omfavner vi det med alt vi har. Og her kommer Sleggefett inn og gjør det, meg bekjent, ingen andre har gjort tidligere – nemlig å metallgjøre kjente og ukjente dikt og gjør det med bravur.
Armored Saint har holdt på i nærmere 45 år, men til tross for å ha vokst frem på den amerikanske vestkysten i gullalderen har karriereveien vært kronglete sammenlignet med mange andre. Høydepunktet var nok «Symbol of Salvation» i 1991, og sist vi hørte fra dem var på «Punching the Sky» i 2020. Seks år senere er det klart for album nummer ni.
Målt i platesalg tror jeg fremdeles Dimmu Borgir er black metal verdens største kommersielle suksess. Åtte år er gått siden forrige plate, «Eonian». Ja, dere husker så langt tilbake? Den tiden da man hadde med seg lommebok i platebutikken og betalte med sedler?
I 2025 var det 30 år siden nederlandske Arjen Anthony Lucassen lanserte Ayreon-universet, noe han feiret med stil, men ikke måte, for han inviterte 15’000 av sine nærmeste venner til Tillburg (som for anledningen ble omdøpt til Ayreon City) for en storslagen feiring som skulle vare i nærmere to og en halv time. Med seg på scenen hadde han et lite knippe (til ham å være) vokalister og musikere, og seansen ble filmet for alle de som ikke kom seg i vei på grunn av plenklipping og katteklapping.
Arjen Lucassen har spilt seg inn i prog-elskernes ører i årevis, men da helst under prosjektnavn som Ayreon og Star One, men han har også noen soloalbum på samvittigheten. Hans nye utgivelse “Songs No One Will Hear” er en soloutgivelse, men som vanlig er det episke proporsjoner i det han driver med. En asteroide er nemlig på vei mot jorden, og i motsetning til Hollywood, som helst vil ha en helt til å redde dagen, går Lucassen heller inn i menneskesinnet for å finne ut hvordan vi ter oss når vi vet at vi har fem måneder igjen å leve. Vi fikk en prat med Arjen på Zoom.
Det skal innrømmes at det var mye skepsis i forkant av Erik Grönwalls egentlige solodebut. Vi visste allerede at han er en fantastisk vokalist og en høyenergisk frontmann, men har han det som trengs til å lage en bra soloskive?
Backstreet Girls leverte varene da de inviterte til slippfest på Rockefeller. Plateslipp fredag og slippfest lørdag på Rockefeller med ny vokalist. Det blir ikke bedre enn det. Derfor sendte Norway Rock Magazine sine medarbeidere til fest.