Mystiske 13 måneder etter utstedelsen av ”Whoosh!” seiler et nytt langspillfonogram fra Deep Purple inn i platestativene. Veteranene har, i likhet med Enuff Z’nuff – og nedslående mange andre – latt seg bite av coverlåtplate-basillen.
Stikkord: Steve Morse
Noen artister er mer aktive på liveskive-fronten enn andre. Flying Colors er i det øvre sjiktet i så henseende. Tre studioskiver og tre liveskiver er fasiten så langt. Da Flying Colors gjestet London 14. desember 2019, var det siste konsert i en rekke på fire i Europa før bandet tok juleferie.
Da vårt favorittprogpoporkester Flying Colors etter fem års fravær omsider innfant seg i Europa for en liten håndfull konserter, fant vi det betimelig å ta turen over Nordsjøen for å overvære Steve Morse, Mike Portnoy, Neal Morse & co gjøre det de gjør best på en scene i London.
Om vi starter på en journalistisk unote, med selve konklusjonen, skal det fastslås at dagens Deep Purple lyder eksakt som forventet: Dette er verdens beste band ved 70-års alder. Heri ligger ikke det grann kritikk, med mindre man synes aldring er udelt dårlig. Det skal dessuten tillegges at undertegnede har overvært atskillig slappere konserter med kvintetten.
Det var all grunn til å frykte en halvhjertet nostalgiaften hvor gamle menn spiller oppbrukte låter fra 70-tallet på autopilot da veteranene i legendariske Deep Purple kom på besøk. Det har gått 3,5 år siden sist, og Oslopublikummet svarte med å stille mannsterke og fylle Spektrum til randen – her var det ikke mange ledige seter, i motsetning til de siste par gangene. Dette kan kanskje skyldes at Purple nå i år har levert sin beste skive siden Ronald Reagan var president, men vi heller mer mot forklaringen at dette har blitt antydet å være en avskjedsturne og en siste mulighet til å ta farvel med våre gamle helter på scenen i hvert fall. Og gamle helter er de utvilsomt – snittalderen er nå 69 år, og til neste år har bandet faktisk 50-årsjubileum.