NORWAY ROCK MAGAZINE
I forbindelse med at Megadeth slipper sin avskjedsskive den 23. januar, blir det kvelden før vist en dokumentarfilm på kinoer i 35 land verden over, som skal fungere som en forhåndslytt på den nye skiva. Filmen har en spilletid på 1 time og 49 minutter, inkludert alle elleve låtene på skiva. Men som dokumentar er […]
29. desember viser NRK den årlige seansen Rockheim Hall Of Fame, der norske artister som har gjort seg bemerket og satt spor i norsk musikkhistorie blir gjort ære på. Denne gangen var det Turbonegro, Madrugada og Åse Kleveland som fikk æren av å innlemmes i Norges svar på Rock And Roll Hall Of Fame.
Trenger vi virkelig enda en live-skive fra Dream Theater? Fjoråret markerte to store begivenheter i Dream Theater-familien: førti år som band og ikke minst den hjemvendte sønnen Mike Portnoy som endelig var tilbake i trommestolen på scenen (han var offisielt tilbake som medlem i oktober 2023).
Denne totimers dokumentaren følger Ozzy Osbourne i de siste fire årene av hans liv – etter fallet som ødela nakken hans i 2018, og helt frem til avskjedskonserten og begravelsen i juli 2025.
Den originale “This is Spinal Tap” fra 1984 er en av tidenes vakreste filmer om vennskap mellom to menn. Den er også tidenes morsomste film som ikke er laget av Monty Python, og musikalsk sett hårreisende genial. En oppfølger er vel dømt til å mislykkes?
En autorisert filmdokumentar om Led Zeppelin synes å ha vært på trappene så lenge jeg kan huske, men det var irsk-britiske MacMahons ubøyelige tro på å løse umulige oppgaver som ga reell næring til prosjektet. Med kulturelt vidløftige «American Epic» på merittlisten satte filmdokumentaristen seg fore å penne manus til fortellingen om Led Zeppelins tilblivelse […]
Det er litt påfallende at det i de 32 første årene av Def Leppards eksistens ble det ikke gitt ut en eneste offisiell liveskive, men siden 2011 har vi fått “Mirrorball: Live & More”, “Viva! Hysteria”, “And There Will Be a Next Time… Live From Detroit” og “Hysteria Live” i tillegg til 5-discs boksen ”The Early Years 79-81” og boksen ”London To Vegas” med to hele nyere konserter i både lyd og bilde.
Forventningene har vært store til denne nye dokumentarserien i tre deler, basert på den strålende boken «Nöthin’ But a Good Time: The Uncensored History of the ’80s Hard Rock Explosion», som tar for seg den LA-baserte hardrocken som dominerte store deler av 80-tallet.
Det skulle altså ta 35 år mellom Skid Rows debutskive i 1989 og deres første offisielle liveskive, men omsider er “Live In London” tilgjengelig for fansen, til tross for at den ble innspilt i oktober 2022.
Sankthanshelgen vises den mye omtalte konsertfilmen til Ghost på utvalgte kinoer verden over, også flere steder i Norge.
Bon Jovi har 40-årsjubileum i år, og på Disney+ kan du i disse dager se en fire episoder og seks timer lang dokumentar som tar for seg bandets historie fra klubber i New Jersey på tidlig 80-tall og helt frem til i dag.
Arbeidet med denne dokumentaren begynte allerede i 2018, men innen filmingen var i gang, var også covid-19 i gang, og dermed møter vi en John Waite i lockdown, som vasker klær og lager middag. Hovedfokuset her er på hans tidlige år, primært The Babys og solokarrieren på tidlig 80-tallet.
Det har vært snakk om den i mange år nå, men omsider var det premiere på kinoer verden over, deriblant i åtte byer i Norge, på dokumentaren om Ronnie James Dio. Og det går helt tilbake til starten, fra hans oppvekst i småbyen Cortland i New York på 40-tallet via storhetstiden i Rainbow, Black Sabbath […]
Det er så herlig å få i hende dokumentarer som bare går rett inn i hjerterota og er så til de grader feel-good fra ende til annen! Bakteppet her er hvordan hva som i utgangspunktet starta som en signering av boka til den originale Alice Cooper-bassisten Dennis Dunaway i platesjappa Good Records i Dallas, Texas i 2015 utvikla seg til å bli et solid minne for livet for de par hundre gamle AC-fans som dukket opp.
Hvis det er en artist som har fått et totalt ufortjent kallenavn, så må det være David Bowie og “rockens kameleon”. For mens en kameleon gjør alt den kan for å gå i ett med omgivelsene og ikke stikke seg ut, gjorde Bowie det stikk motsatte. Hver gang omgivelsene begynte å ta samme farge som ham selv, endret han totalt stil. Nå er filmen om revers-kameleonen klar for norske kinoer.
Anthrax fylte 40 år i fjor og kunne av åpenbare årsaker ikke gå ut på turné for å feire. Derimot gjorde de som veldig mange andre under denne tiden, nemlig å sende en direkte livestream på selve dagen. Og nå kan de som ikke fikk det med seg da nyte herligheten både visuelt og audielt.
I Norge er ikke amerikanske Black Stone Cherry større enn at de kun har spilt på mindre steder som John Dee og Vulkan, men i Storbritannia er situasjonen en helt annen. Der avslutter de festivaler som hovedattraksjoner foran 20 000, og på den britiske turnéen i september 2021 som dokumenteres her, spilte de bl.a. på steder som Barrowlands i Glasgow og O2 Apollo i Manchester, med plass til 2000 til 3500. Og rosinen i pølsa var turneavslutningen i ærverdige Royal Albert Hall i London.
Det har vært snakk om den i årevis, men fra 13.mai kan den omsider streames over hele verden. Vi snakker om dokumentaren om Triumph, den andre kanadiske rocketrioen, som på et tidspunkt var atskillig større enn sine bysbarn i Rush, som de ofte sammenlignes med – selv om musikken til disse to bandene ikke kan sammenlignes. Filmen er lagd av duoen Sam Dunn og Marc Ricciardelli, og førstnevnte har bl. a. lignende dokumentarer om band som Iron Maiden, Alice Cooper, Rush og ZZ Top på CVen.
Man forventer mye god metall i soundtracket til en film om et ungt band som Tom Morello har hatt en finger med i spillet til, og riktignok kommer det klassikere på rekke og rad underveis. Filmen handler da som nevnt om et ungt band, Skullfucker, som trosser alt for å komme med på det lokale Battle Of The Bands, og det inkluderer å rømme fra et mentalsykehus – forøvrig et av filmens høydepunkt.
Den tok noen år å lage, og den har blitt utsatt noen ganger, men omsider er det klart for filmen om Norges største rock/popband gjennom tidene. Her kommer vi inn under huden på Pål, Magne og Morten.
I disse dager svirrer en dokumentarserie i to deler på nettet, og vi har tatt oss bryet med å se den, og fortelle deg hva du burde mene om bandet, myten, sirkuset og businessen vi kjenner som «The Hottest Band In The World»; KISS.
I godt og vel femten år har Odal-kvintetten Madder Mortem raget kvalitativt skyhøyt i norsk musikkflora. Deres kombinasjon av melodiøsitet og progressive tonal-metriske kantringer taler både til hjerte og intellektet – samt hoftene, for bandet svinger.
De melodiske progrockerne Mystery fra Canada har allerede sluppet ett livealbum (“Live In Poznan” fra 2019) etter den fortsatt nyeste studioskiva (“Lies And Butterflies” fra 2018), men på denne utgivelsen er det en BluRay som er hovedsaken, i tillegg til 3CDer.
Da Roger Waters forlot Pink Floyd i 1985, trodde nok de fleste at bandet var ferdige. Men neida, det viste seg at trioen Pink Floyd, med David Gilmour i front, klarte seg helt ypperlig kommersiellt sett, men at det musikalsk ble noe helt annet var tydelig da “A Momentary Lapse Of Reason” ble sluppet i 1987.Da Roger Waters forlot Pink Floyd i 1985, trodde nok de fleste at bandet var ferdige. Men neida, det viste seg at trioen Pink Floyd, med David Gilmour i front, klarte seg helt ypperlig kommersiellt sett, men at det musikalsk ble noe helt annet var tydelig da “A Momentary Lapse Of Reason” ble sluppet i 1987.
De gamle ringrevene i Dream Theater gir ut liveskiver like ofte som studioskiver for tida, og «Distance Over Time»-turnéen er intet unntak. Men denne gangen har de et ess i ermet; selveste «Scenes From A Memory» har 20-årsjubileum, noe som ikke kan gå upåaktet hen.
Rockeikonet Phil Lynott rakk bare å bli 36 år, men satte dypere spor etter seg enn de fleste. Hans historie er et langt lerret å bleke, men nå har altså filmen om hans liv nådd det store lerretet.
For drøyt to år siden var rundt 40000 av oss i Telenor Arena over to kvelder og fikk med oss Rogers Waters og hans eminente band med en av de mest storslagne scene-produksjonene verden har sett i konsertsammenheng. Omsider er det mulig å gjenoppleve dette hjemme i din egen stue.
Det har tatt mange år – faktisk så mange år at halvparten av bandets originalmedlemmer har avgått ved døden underveis – men omsider er den her, dokumentarfilmen om om et av de mest oversette, men innflytelsesrike, bandene i rockehistorien; Y&T fra Oakland, California.
Det blir dyrt å være Leppard-fan i år! For noen måneder siden kom boksen “The Early Years 79-81”, og nå er de ute med nok en boks, med to hele konserter innspilt i London i 2018 og i Las Vegas i 2019, og med totalt godt over fire timers spilletid.
I 2014 ble en ung dokumentarfilmskaper gitt aksess til Bill Wymans sagnombruste arkivsamling – resultatet er blitt en 97 minutter lang film som allerede før fjorårspremieren kultiverte kontrovers, fordi den skyr betente tema.
I 2018 feiret The Cure sitt 40-årsjubileum, og fans i London hadde i fjor mulighet til å overvære to totalt forskjellige konserter på to totalt forskjellige steder med totalt ulik stemning i løpet av to uker. Begge disse konsertene er nå ute i flere formater, både separat og samlet, på BluRay, DVD og CD.
“Live From The Artists Den” er den første utgivelsen med Soundgarden etter at bandet gikk i graven sammen med sin vokalist, og er tilgjengelig på både CD, LP og Bluray. Her får vi servert 29 låter over 150 minutter, fra det nydelige Wiltern Theater i Los Angeles i 2013.
Det er litt pussig at i løpet av siste halvdel av mars så slipper alle de Tre Store innen AOR hver sin konsertfilm hvor de spiller låter man normalt sett aldri ser de fremføre. Både Foreigner og Toto har sine DVD/BluRays ute, og her kommer Journey med sin utgivelse, også tilgjengelig med to CDer.
To år etter at TNT spilte på plateselskapet Frontiers egen festival hjemme i Italia, og halvannet år etter at Tony Harnell og bandet nok en gang hadde skilt lag, er omsider dokumentasjonen av hva som foregikk på scenen denne kvelden tilgjengelig på BluRay og CD/DVD.
AOR-kongene Toto var i fjor ute på veien med sin 40-års jubileumsturné, som også førte de til Oslo Spektrum, og et par uker senere spilte de foran 18000 nederlandske fans på Ziggo Arena i Amsterdam, en konsert som ble filmet til en BluRay-utgivelse som nå er ute på markedet.
I 2019 er vi blitt så vant til å høre Foreigners hitsingler og ballader på radio at det er fort gjort å glemme at de var et gitarbasert rockeband i starten av sin karriere, og det er denne DVD/BluRayen en effektiv påminner om – her ser vi et pur ungt band med kun en skive bak seg.
Det har vært snakk om filmatisering av en av rockehistoriens drøyeste biografier i en evighet, såpass at det lenge så ut til at det aldri kom til å skje. Men nå har det skjedd altså, og endelig er filmen om Mötley Crüe her.
Om et par uker er det premiere på Jonas Åkerlunds film om black metal-miljøet i Norge på 90-tallet, med alt som hørte til med kirkebranner, selvmord og drap. Vi har vært på Kosmorama Filmfestival i Trondheim og fått en forhåndstitt.
Etter at Graham Bonnets karriere i både Rainbow og Michael Schenker Group hadde endt etter bare ett album i hvert band, satte han i 1983 sammen sitt eget band, Alcatrazz, som ga ut tre studioskiver før også det kollapset. Alcatrazz huskes nok ikke først og fremst for musikken sin, men for at det var her en viss Yngwie Malmsteen tok skrittet ut på de store scenene.
Dette er ikke det første live-albumet med Accept, og ikke er det deres beste heller. Likevel har det en viss verdi, ikke så mye på grunn av symfoniorkesteret som hadde forvillet seg inn på scenen i Wacken 2017, men enkelt og greit det høyst varierende repertoaret.
Er det en ting Steven Wilsons fans har (eller burde ha) lært seg, så er det at denne mannen liker ikke å gjøre ting halvveis. En av hovedgrunnene til at han droppet Porcupine Tree og gikk solo, var at da kunne han legge så mye penger som han selv ønsket i sceneproduksjonen, uten å måtte ta hensyn til de andre bandmedlemmenes husbanklån.
Vi har vanligvis ikke for vane å anmelde spillefilmer her i Norway Rock Magazine, men siden vi er nettopp et rock magazine, så gjør vi et unntak for “Bohemian Rhapsody”, filmen om Freddie Mercury – og til en viss grad om Queen.
Få band har vært rausere med antall liveutgivelser enn det Mr Big har, men det er likevel noe spesielt med denne. Trommis Pat Torpey har vært med fra starten i 1989, men dette ble en av hans siste konserter med Mr.Big – han døde av Parkinsons i februar 2018.
Har du noensinne sett Biffy Clyro på en scene, så vet du at deres konserter er en eksplosjon av energi og trøkk, med et hardtjobbende og skjorteløst band gjennomvåte av svette. Hvordan de skulle klare å overføre dette med suksess til alle bands store manndomsprøve, MTV Unplugged, uten å miste energien, fremsto som et lite mysterium.
I det siste har det vært to utgaver av Dokken, både på konserter og nå også på skive. Mens publikum helst vil ha den klassiske besetningen med George Lynch og Jeff Pilson på henholdsvis gitar og bass, sverger frontmann Don Dokken på at fremtiden tilhører den nye besetningen med Jon Levin og Chris McCarvill.
Etter at de engelske veteranene i Thunder gjenoppsto i 2015 etter en lang pause, har de ikke vært gjerrige på liveutgivelser. De to nyeste studioskivene (“Wonder Days” i 2015 og “Rip It Up” i 2017) hadde begge en bonusdisc med konsertopptak, og for den umettelige var den doble “All You Can Eat” ute i 2016.
På sankthans i år gjorde a-ha to intime akustiske konserter foran et eksklusivt publikum i serien MTV Unplugged – noe som i seg selv er oppsiktsvekkende; hvem visste at det fortsatt er musikk på MTV? (Morten Harket har faktisk deltatt på en MTV Unplugged-skive tidligere – han gjester med Scorpions på “Winds Of Change”…!)
Den 13. september ble denne konserten vist på kinoer verden over for kun en kveld, men nå er endelig BluRay-versjonen (og DVD-, LP- og CD-versjonen) ute på markedet, til glede for oss stakkarer som det siste året har ligget våken på nettene og intenst og gråtkvalt messet “Faen at jeg ikke var der! Faen!”
Det er i disse dager rundt 30 år siden Def Leppard slapp den nå klassiske «Hysteria», et album de hadde brukt tre år på å lage, og som skulle selge i over 25 millioner eksemplarer. Dette er en av en liten håndfull skiver som har solgt til Diamant i Statene (over 10 millioner), noe som i disse streamingtider aldri kommer til å skje igjen.
Det kan virke en smule overkill å gi ut en boks med den samme konserten i tre ulike formater – på BluRay, på DVD (trenger man egentlig begge deler?) og på to CDer. Men som massiv supporter av Richie Kotzen, Billy Sheehan og Mike Portnoys powertrio, så tar vi imot alt vi kan få med åpne armer, hvem vet når vi neste gang får nytt materiale fra denne sensasjonelt fingernemme gjengen?
Det siste året har det italienske plateselskapet Frontiers gitt ut en rekke DVDer hvor produksjonen har vært heller statisk og kjedelig, og filmet med 3-4 kameraer, som f.eks. Treat og Graham Bonnet. Det har vært helt uinteressant å se mer enn en gang, selv om den tilhørende liveskiva kanskje har vært glimrende. Så det var med en smule angst og usikkerhet vi puttet den første live-DVDen fra Norges ubestridte progmetal-konger Circus Maximus i spilleren og vrengte opp volumet.
Tyske Unisonic er ute med sin tredje utgivelse, denne gangen er det live fra Wacken Open Air 2016 som gjelder. Og etter første gjennomhøring får jeg mest lyst til å hyle ut: Stopp pressen! Jeg har løst livets aller største mysterium. Glem himmelen, glem helvete, det er reinkarnasjon som gjelder. For nå er det avslørt en gang for alle: Michael Kiske er en reinkarnasjon av Elvis Presley!?! Man kan dog lure på hvordan dette kan ha gått seg til i og med at Kiske er født i ’68 mens Kongen døde i ’77. Vel, et mysterie av gangen, vi får ta det kompliserte på et senere tidspunkt.
Det er noen år siden Rammstein sist gjestet Norge, så interessen var stor da den nye konsertfilmen regissert av Jonas Åkerlund skulle vises simultant på kinoer i mange europeiske land. Selv om det er premiere på denne konsertfilmen er det ingen dagsaktuell konsert vi får servert, filmen er nemlig satt sammen av to konserter Rammstein gjorde i Paris i 2012 i det daværende Palais Omnisports.
Greit nok at det har blitt mange doble live CD/DVDer fra Michael Schenker i det siste, men dette, kjære Schenker-fans – dette er det vi har ventet på. En totalt skamløs nostaligifest med de (fleste) originale MSG-musikerne og alle vokalistene fra 80-tallet på ett brett, hvor den nyeste låta er fra 1989… jadda!
Det tok hele 31 år fra Def Leppard platedebuterte i 1980 og til de ga ut sin første liveskive, den doble “Mirrorball” i 2011. Men det ga tydeligvis mersmak, for siden har vi fått 2CD/1DVD-settet “Viva! Hysteria” fra 2013, og nå kommer det forsyne meg enda en liveutgivelse, også denne fordelt på to CDer og en DVD, innspilt på fjorårets USA-turne.
Skal et band først spille inn en konsert, så er det fullstendig perfekt å gjøre det på sin egen fan-weekend, som 3000 av deres mest hardbarka supportere fra hele verden har valfartet til – da spiller man for et særdeles entusiastisk publikum – og ikke minst har man så god tid som helst til å forberede lyd og lys til det maksimale.
Asia har en lei tendens til å oversvømme oss med liveutgivelser, og irriterende nok med 3-4 år gamle konserter som er innspilt lenge før den til enhver tid nyeste studioskiva. Denne gang får vi en dobbel CD+DVD av en over tre år gammel konsert i Bulgaria.
Se der ja, sånn skal en pakke se ut! En livedel på både CD og Blu-Ray, en akustisk del og diverse filmklipp fra backstage omkring bandets opptreden på Bang Your Head!!!-festivalen i 2016 hvor herligheten samlet dekker en spilletid på småpene 257 minutter. Nice! Anmeldelsen er for øvrig basert på den audiotive delen av pakken.
Det er litt av en pakke de gir fra seg, de gamle tyske legendene. Hele 18 spor dekker DVDen som er tatt opp fra showet de gjorde under Bang Your Head!!!-festivalen i Balingen i 2015, og de dekker det aller meste fra tyskernes nå imponerende lange karriere. Mye har skjedd siden jeg falt av en gang på tidlig 90-tall, deriblant utbytte av godeste Udo Dirkschneider som de aller fleste sikkert har fått med seg, og jeg kan vel ikke med hånden på hjertet si at vokalen til “nykomling” Mark Tornillo umiddelbart satte seg i mine sarte ører.
Få band kan fremvise en større Askeladden-historie enn det Journey opplevde etter at de nok en gang fant seg selv uten vokalist i 2007. Forsøk på å erstatte Steve Perry med først Steve Augeri og så Jeff Scott Soto hadde feilet. Så en kveld sitter Neal Schon og surfer på Youtube, og finner opptak av den lutfattige filippineren Arnel Pineda som synger Journey-låter med coverbandet The Zoo.
Utgangspunktet bak denne dokumentaren var helt genialt – filmskaperne skulle dokumentere den aller siste turneen til Scorpions og følge dem gjennom tre år frem mot den aller siste konserten, i München i desember 2012. Men som vi vet, så holder Scorpions det fortsatt gående, uten å ha noen klar mållinje i sikte, og dermed faller poenget litt i fisk, når vi vet at den aller siste, vemodige konserten ikke var den siste likevel.
Night Ranger fra California har gjennom 35 år befestet seg som et av de mest respekterte bandene i sjangeren AOR / Melodisk Rock gjennom en perlerad av skiver og et konsistent høyenergisk liveshow, noe DVD-utgaven av denne utgivelsen er et bevis på. Dette er også deres første konsertutgivelse i noe videoformat, hvis man ser bort ifra den akustiske konserten fra et par år tilbake.
Hvis det var ett band som virkelig ikke hadde fortjent å bli slengt i hairmetal-båsen sammen med Poison, Mötley Crüe og Ratt, så var det Extreme.
Jeg fikk aldri sett Mötley Crüe før de valgte å parkere tøflene en gang for alle under deres siste turné i fjor, som ble avsluttet i deres hjemby L.A., og det plager meg – til tross for flere konsertanmeldelser av typen slakt jeg aldri har sett maken til. Så det var med stor spenning jeg matet min spiller med deres aller siste konsertdokumentasjon – rett fra miksebordet på deres nevnte avslutningskveld.
Ah, festival-DVDer…! Det er noe veldig digg med å slenge seg ned i lazybag’en med en iskald duggfrisk og dra på festival samtidig – hvis produksjonen er bra. Slår definitivt ikke å fysisk være tilstede, men et absolutt adekvat alternativ er det uansett. Og en udiskutabel fordel er at man bare kan skippe banda man ikke liker.
Muligens på grunn av mangel på nytt materiale drypper det atter en gang musikalske skatter fra det overfylte hvelvet til legendariske The Rolling Stones. Ikke det at vi trenger noe nytt, for vi får aldri nok av de solide klassikerne som bandet har produsert bøttevis av tidligere i karrieren. Det er de vi vil høre.
U2s planlagte konserter i Paris 14. og 15. november ble naturlig nok kansellert som følge av terrorangrepene i byen dagen før, bl.a med massakren på Bataclan under Eagles Of Death Metals konsert. Men de lovte å komme tilbake og gjennomføre konsertene så fort som mulig, og jaggu holdt de ord – tre uker senere var de igjen i Paris.
I hele diskografien til Arjen Lucassen står nok «The Human Equation» som det mest lettilgjengelige albumet. Romvesener og fjerne galakser var byttet ut med en historie folk flest faktisk kunne forstå. Platen hadde også en rekke kjente, så vel som ukjente gjesteartister, som gjorde en utmerket jobb.
Det første som slår meg er; dette er IKKE en rockekonsert av vanlig merke for vanlige rockere – dette minner fort mer om et slags freakshow barnevennligfisert så det kan gli rett inn på Stena Line i prime time rett før leggetid. Her kjøres det safe på det Kiss er mest kjent for, showet. Og det er et så til de grader Kiss-show at det grenser til det parodiske.
“Battle Cry” er en dokumentasjon over Judas Priests konsert på Wacken-festivalen i Tyskland i fjor sommer, innspilt foran 85000 fans. Og bare det er imponerende, med tanke på at det er nå 42 år siden debutskiva.
Trondheim internasjonale filmfestival, Kosmorama, melder om enda større publikumsoppslutning i år, til tross for færre enkeltarrangementer i mer komprimert format. Henimot 23.000 besøkte festivalen i løpet av dens seks dager lange utstrekning.
At regissør Andrew Horn er selverklært Twisted Sister-disippel skinner i hvert fiber av herværende 135 minutter lange dokumentarfilm.
Bondetampene fra Kentucky har alltid hatt et nært forhold til England, og engelskmennene viser sin begeistring for Black Stone Cherrys harde sørstatsrock ved å stille mannsterke opp og gå bananas når kvartetten krysser Atlanteren. På denne konserten i Birmingham, filmet i oktober 2104 på «Magic Mountain»-turneen, har 8-9000 møtt opp.
Hva pokker er så spesielt med denne «Special Edition» av Europes ett år gamle «War Of Kings», hører jeg det ropes over det ganske land. Jo, mine venner, i denne utgaven har du også en DVD med hele den 85-minutters konserten fra bandets opptreden på Wacken Open Air 2015.
Ok, opptelling; hvor mange sorte britiske boyband-soulfunk-kvartetter fra 70-tallet kan du ramse opp? Ikke? Nuh, her er i alle fall The Real Thing fra nyere tid.
Vi skal ikke mange år tilbake i tid før det hersket konsensus om at tidenes beste gitarist aldri ville innberette eget livsløp, i egne ordelag, biografisk konseptualisert. Senere tids frafallsskred av rockeikoner endret Blackmores tenkning omkring det selvbiografiske prosjekt.
Konsertplatene som ble omsatt mens Queen var operative – ”Live Killers” og ”Live At Wembley” – lyktes aldri å lodde dybden av kvartettens makeløse livekvaliteter. Heldigvis har rettighetshavere etter hvert slått arkivdørene på vidt gap.
I hope I die before I get old, er en genuint fin strofe å fabulere som ung rebell, og når alt kommer til alt blir ikke det moderne menneske for gammel for rock’n roll.
Man kan alltids stille spørsmålstegn med poenget ved å gi ut nok en dobbel live CD/DVD bare to år etter «Live In Europe», men Flying Colors’ bandmedlemmer har et så stramt program at de rekker bare gjøre en håndfull konserter sammen på hver turne, og dette gir resten av fansen muligheten til å oppleve hva som skjedde på den åttende av kun ti konserter i fjor høst, på Z7 i Pratteln i Sveits.
Av ulike årsaker har det så langt vært skremmende få gode, offisielle Frank Zappa-DVD-er innenfor rekkevidde. Brillefint er det derfor at en av Roxy-konsertene fra det fantastiske plateåret 1973 nå finnes i butikkhyllene.
Det er en prestasjon i seg sjøl å overleve som band gjennom drøyt 50 år (de første under en rekke andre navn) med all motgang som har blitt Florida-gjengen til del opp igjennom åra.
Jeg har sett Lenny Kravitz på en scene mange nok ganger til at jeg vet at han er en fantastisk liveartist, og så frem imot to timer foran skjermen i selskap med herren og hans 10-mannsband. Dessverre er dette ikke en hel konsert fra første til siste låt – det er en konsertfilm.
Det er ikke bare lett å bære Nazareths emblem i 2016, og dette konsertdokumentet fra Metropolis Studios i London tydeliggjør gjeldende ambivalens.
Det er egentlig et mirakel at Aerosmith fortsatt er oppegående med samtlige fem orginalmedlemmer, 42 år etter debutskiva. Ikke nok med at stoffmisbruket på 70-tallet burde ha sendt hele bandet i en kollektiv tidlig grav, men det siste tiåret har de slitt med kreft, intern krangling, Steven Tyler har ramla av både vannvogna og scenen, han har vært dommer i Idol og gitt ut en countryinspirert sololåt.
De kanadiske filmskaperne Sam Dunn og Scot McFayden har allerede underholdt oss med glimrende dokumentarer om Rush og Iron Maiden, for ikke å snakke om Metal Evolution-serien. Forventningene var dermed store til deres nye dokumentar om selveste Alice Cooper.
Under ett år siden forrige Dream Theater live-DVD (“Live At Luna Park”) er det jaggu en ny ute på markedet. Hvis du var på Dream Theaters konsert i Oslo Spektrum i februar, så er “Breaking The Fourth Wall” nesten den ultimate suveniren fra bandets turne i kjølvannet av fjorårets selvtitulerte skive.
Ingen kan vel klage på utvalget liveutgivelser, verken av den visuelle eller audielle sorten, som Marillion gjør tilgjengelig for sin trofaste fanskare? Dobbel-cd’en «A Sunday Night Above The Rain» dokumenterer tredje og siste kveld fra fjorårets MarillionWeekend i Nederland.
Gleden var stor da jeg hørte at Rush skulle dra på turné med et strykerensemble og lage musikkfilm av det. Etter å ha kultivert et kjærlighetsforhold til klassisk musikk og progrock i mange år, var forventningene at dette kom til å bli som rødvin og entrecôte – bra hver for seg, men sublimt sammen.
SÅNN SKAL DET GJØRES! Det har kommet en del fine live-DVDer med Europe de siste årene, men her tar de faenmeg kaka. Bandet feiret sitt 30-års jubileum på hjemmebane på Sweden Rock Festival i sommer, og pønsket i den anledning ut den ultimate setlista bestående av 29 låter.
Denne utgivelsen har stått på listen over kommende utgivelser i rundt ett år, men har blitt utsatt og utsatt, angivelig fordi bandet ikke var fornøyd med lyden. Og det er jo litt påfallende at de gir ut en konsert-DVD fra sin forrige turne bare et par måneder etter at de slapp en studioskive. Men de om det – hva har så “Live At Luna Park” å by på
DVD-utgaven av Def Leppards nyeste doble liveskive er dessverre ikke så spennende visuelt. Dette skyldes hovedsakelig at et halvapatisk publikum som hovedsakelig er der for å høre «Pour Some Sugar On Me», «Animal» og «Love Bites», og blir stående uforstående med armene i kors når de får servert «Wasted» og «Let It Go» – eller «Love And Affection» for den saks skyld.
Hvis du, som undertegnede, har vært Priestfan siden du var tretten, så er det komplett umulig å la være å sitte og sikle og glise salig som en annen tulling mens du nyter synet og lyden av det som skulle være den siste Judas Priest-konserten, innspilt på Hammersmith i London i mai 2012.
“Resonance” låter meget bra, og mixen er stort sett fin, selv om Steve Howes gitar drukner litt i keyboards her og der. Man vet alltid hva man får med Asia på scenen, her er det ikke mye rom for improvisajoner eller koseprat, men fokus på plettfrie og velpolerte versjoner av låtene.
