Kaasin – Nybrott fra de dype skoger

I over tjue år var Jo Henning Kåsin kjent som Norges Ritchie Blackmore i landets fremste Deep Purple tributeband, noe som førte til samarbeid med store navn som Glenn Hughes og ex-Rainbow-vokalistene Joe Lynn Turner, Graham Bonnet og Doogie White. Men for to år siden raknet bandet, og Jo Henning dannet sitt eget band sammen med sin fetter Ståle og vokalist Jan Thore Grefstad.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Kenneth Bø, Jon Sandersen

– Det kom som en overraskelse på mange da Come Taste The Band i januar 2020 annonserte at bandet la inn årene, etter 23 års aktivitet. Hva skjedde egentlig?
– Det hadde med å gjøre hvordan bandet utviklet seg. På slutten var det tre personer som hadde eierskap til bandnavnet. Det var meg, bassist Ståle Naas, og vokalist Vidar Heldal som egentlig ikke var en del av bandet da, for Doogie White sang på skiva («Reignition, 2019) og de siste konsertene. Vi ble rett og slett uenige om hvordan vi skulle drive bandet, og for min del førte det til slitasje, når jeg ikke kunne gjøre som jeg ønsket. Så etter skiva og en del konserter, så hadde jeg bare fått nok.  
– Dere ble jo først kjent som et Deep Purple tributeband, men etter hvert ble det mer og mer egne låter, og publikum fikk kanskje ikke alltid det de hadde forventet på en konsert med dere?
– Ja, men jeg opplevde ikke det som noe problem,for vi hadde jo med Doogie da, samt at vi hadde spilt med Joe Lynn Turner på Notodden Bluesfestival. Da besto settet av både låter fra «Reignition», Rainbow- og Purple-låter, og det ble veldig godt tatt imot av publikum. Folk heia på oss. Men etter så mange år i et band, er det mange ting som blir slitt. Det føltes på tide å skille lag etter så mange år og gjøre noe nytt. Det er ikke noe vondt blod mellom oss, selv om vi var uenige.
– Du har fortsatt kontakt med Vidar og Ståle?
–  Jada, stadig vekk, vi har både møttes og jamma sammen, så ingen problemer. Jeg snakker sikkert med Vidar en gang i uken.
– Satans bra vokalist altså. Hva gjør han nå?
– Han spiller nå i et band som heter Hardhaus, en slags bygderock, på norsk. De fikk nylig platekontrakt, noe som var en av grunnene til at han ville ta det litt med ro med Come Taste The Band. Det var derfor jeg spurte Doogie om han kunne tenke seg å fortsette samarbeidet med Come Taste The Band, noe han sa ja til. Dermed ble «Reignition» en skive som Doogie sang det meste på, Joe Lynn Turner et par låter, og Vidar Heldal ingenting – selv om det var meningen at Vidar skulle synge på en del av den skiva. Men han måtte velge mellom to band som begge hadde både platekontrakt og en deadline. Og han valgte det han hadde mest lyst til, selv om han aldri sluttet i Come Taste The Band, og hans fremtidige rolle i bandet ble dermed veldig uklar. Og jeg må ha med meg folk i bandet som tar dette like seriøst som det jeg selv gjør, jeg liker ikke å ikke vite hvor jeg har folk.
– Men klart at man takker ikke nei til å gjøre en skive og en turné med en ekte Rainbow-vokalist.
– Nei, det var helt greit for meg!
– Hadde det også vært greit for deg å sitte hjemme mens resten av Come Taste The Band gjorde en skive og turné med Ritchie Blackmore?
– Jada, det hadde bare vært moro! Og det må sies at Doogie var ikke en delaktig grunn til at Come Taste The Band la opp, han var klar for å fortsette, og jeg hadde et meget godt samarbeid med ham på både låtskriving og på de konsertene vi gjorde sammen.  (Intervju med Doogie White her!)

– Hvor lang tid tok det før du la planer om et nytt band, eller soloprosjekt?
– Jeg har jo holdt på med musikk og spille konserter siden jeg var guttunge, så det meldte seg fort en slags tomhet i livet mitt. Og så har jeg en fetter, Ståle som spiller bass, som jeg spilte med da vi var guttunger, og det falt seg naturlig å ta opp tråden. Jeg hadde en låt, «Runaway Train», som jeg spilte for ham, og han kicka på den og foreslo at vi dannet et nytt band som vi skulle kalle Kaasin, siden vi alt var to blad Kaasin.
– Hvordan kom vokalist Jan Thore Grefstad (ex-Highland Glory, Saint Deamon) inn i bildet?
– Jeg og han har vært klar over hverandre og hatt stor respekt for hverandre som musikere i mange år, uten at vi kan sies å ha vært nære venner. Så jeg tok kontakt, og han kom til Telemark hvor vi holder til, og vi gikk i studio og spilte inn den låten.
– Hvor bor han?
– På Kongsberg. Men han kommer opprinnelig fra Båtsfjord. Så han bor bare 40 minutters kjøring fra der jeg bor. Og da ble det Juke Joint Studio i Notodden, hvor vi spilte inn på den gamle mikseren som tidligere sto i Stax Studio i Memphis.
– Hvor kommer egentlig navnet Kåsin, eller Kaasin, fra?
– Det er et navn som stammer fra middelalderen og som betyr et nybrott som er ryddet ved hjelp av flammer. Og det virket som et kult navn i forhold til den hardrocken vi spiller.
– Akkurat det er det ikke mange som vet.
– Nei, kanskje ikke, men for oss er det veldig viktig. Og Jan Thore tente på idéen. Man kan nesten sammenligne det med Van Halen – begge band er oppkalt etter to av medlemmenes etternavn, selv om David Lee Roth eller Sammy Hagar ikke var noen liten del av bandet! Vi ga ut «Runaway Train» på et lite plateselskap, og det gikk så bra og fikk så fine tilbakemeldinger at vi begynte straks å skrive flere låter. Oppfølgeren «Revelation» skrev jeg, Ståle og Jan Thore sammen – jeg vil nesten si at Kaasin er et mer demokratisk band med bidrag fra alle, enn det Come Taste The Band noen gang var. Så fikk vi platekontrakt med Pride & Joy Music i Tyskland, og da var det bare å kaste seg rundt for å skrive låter til ei hel skive.
– Og da trengte dere litt flere bandmedlemmer.
– Ja, vi fikk med oss Benjamin Dehli både som keyboardist og i en produsentrolle. Så i løpet av de siste ti månedene har vi skrevet, spilt inn og gitt ut dette albumet. («Fired Up» som ble sluppet 19.november) Bandet ble komplettert med Per-Morten Bergseth, som har jobbet en del med Trond Holter fra Wig Wam og Dream Police.
– Men det er ikke han som spiller på skiva?
– Nei, der er det en amerikaner som heter Chris Brush. Det har vært litt frem og tilbake med trommis, men nå er alle brikkene på plass.
– Hva skjer videre nå som skiva er ute? Blir det konserter eller turné?
– Det skjer i løpet av 2022, uten at vi pr nå har noen konkrete planer, vi vil gjerne se hvordan skiva blir mottatt først. Vi må ha en grunn til å gjøre konserter. Skiva må få en ålreit mottagelse før det er noen vits for oss å spille ute. Og vi skal låte best mulig før går på scenen.
– Tidligere gjorde man konserter for å promotere skiver. Nå gir man ut skiver for å ha en grunn til å gjøre konserter.
– Nettopp. Og det koster mye penger og energi å gjøre en rekke konserter. Bransjen har endret seg voldsomt de siste par tiårene. Tidligere kunne vi reise land og strand rundt og spille på puber og små klubber, og tjene penger på det. Slike konserter har vært en viktig bi-inntekt for meg i tretti år. Men skal vi gjøre konserter nå, så vil jeg gjøre det på en scene som er relevante for det musikksegmentet som vi jobber med. Vi har signert kontrakt med et bookingbyrå i Spania, så kanskje gjør vi noen konserter der. Vi kommer uansett til å fortsette å skrive låter i månedene fremover.
– Det har dere jo hatt godt tid til siden pandemien startet, siden konserter uansett har vært utelukket.
– Ja, nettopp. Covid har i det minste fått oss til å fokusere 100% på låtene og skiva, uten tanke på konserter, noe som ofte tar mye energi hvis du skal gjøre begge deler samtidig.
– Dere satser på utlandet også, skjønner jeg?
– Ja, når jeg sjekker på Spotify hvem som hører på Kaasin-låtene, så er det ikke Norge som leder. Vi har flere lyttere i både Tyskland, Sverige og USA. Det er fordelen med et tysk plateselskap som jobber med oss og for oss der ute.

– Du legger ikke skjul på hvor mye av inspirasjonen er hentet fra. Spesielt singelen «We Are One» oser jo av Blackmore.
– Ja, den er nok den låta som ligner mest på noe Purple eller Rainbow, synes jeg selv. Jeg fikk min første Purple-plate i tredjeklasse, så den musikkstilen ligger som et DNA i blodet mitt. Dermed blir det til at man skriver låter i den stilen selv. Uten de bandene hadde jeg antagelig ikke eksistert som musiker, det kan jeg ikke nekte for. Og «We Are One» er en sånn type låt som Purple og Rainbow gjerne pleide å åpne skivene sine med.
– Jeg hører den som en hybrid av Rainbows «Spotlight Kid» og «Death Alley Driver» med en dæsj av Purples «Dead Or Alive».
– Spot on! Det er både bevisst og naturlig. Jeg har ingen problemer med at folk trekker slike paralleller, selv om midtpartiet her er noe helt annet stilmessig, det har ikke noe Purple. Dessuten har jeg vært så heldig å få jobbe sammen med flere fra den utvidede Deep Purple-familien, og har lært så mye av det. Jeg jobbet med både Glenn Hughes og med Joe Lynn Turner i flere år og plukket opp ting jeg aldri ville lært ellers. Både når det gjelder låtskriving, hvordan forholde seg til konserter og turnering, slike ting. Det kan ikke underslås at det var disse gutta som oppfant kruttet, men vi får også lov til å bruke krutt.
– Og så bærer dere jo fakkelen videre for denne typen rock. Gutta fra Purple og Rainbow er jo godt over 70 nå, noen av de nærmere 80.
– Ja, de virker som om de som liker denne typen hardrock er glade for at det kommer et nytt band med nye låter i denne stilen. Originalene er i sin karrieres senhøst, selv om Glenn fungerer jo enda.
– Glenn Hughes er helt naturstridig! Han blir jo bare bedre og bedre, selv om han er 70 nå! Alle andre vokalister får et stadig lavere register, ikke han!
– Han er et unikum! Og en helt utrolig fyr. Første gang jeg skulle spille med ham, hadde han et band med Erland Dahlen på trommer, som jobba med Madrugada i mange år, CTTB-keyboardist Eldar Melkvik som døde av kreft for noen år siden, fantastisk musiker med et absolutt gehør. Jeg møtte Glenn i Oslo før samarbeidet begynte, og planen var å bare spille Purple-låter og kanskje hans sololåt «Soul Mover». Jeg spurte hva han tenkte i forhold til øving, men han sa bare ‘I suppose you guys can play this material’. Jeg ble litt paff, men han ville bare gå igjennom låtene én gang som en konsert, og det skulle være øvinga. Så da møttes vi på Studentkroa på Bø i Telemark, vi rigga opp og stilte lyd før Glenn ankom. Han skred inn i rommet, sa hei til alle, hekta på seg bassen og sa ‘Let’s play!’. Så spilte vi gjennom hele settet non stop én gang, og det er all øving jeg har hatt med Glenn Hughes i hele mitt liv. Han ga oss full tillit og lot oss spille låtene slik vi følte for.
– Joe Lynn Turner har vel også en pike i hver havn, eller et backingband i hvert land?
– Ja, det har han. Mye mer enn Glenn, som ofte har et fast band.
– En trommis og en gitarist i hvert fall.
– Mens Joe har et band i Russland, et i Tyrkia, et i Sverige, han hadde oss her… Han har nesten hatt en slags coverband-feeling på sitt eget materiale, det er jeg ikke redd for å si. Men Joe på sitt beste er fantastisk god. Han har levert noen ekstremt bra låter. Men jeg er ikke alltid enig med ham i hvilke låter vi bør spille på konserter. Å få ham til å fokusere på de låtene han sang i Rainbow og Purple…
– Jeg har aldri skjønt hvorfor han skal synge «Long Live Rock N Roll» og «Burn» og «Highway Star»!
– Ikke jeg heller! Men han har insistert på det, og han er sjefen.
– Jeg har også spurt ham om han ikke blir lei å bare spille fra de tre Rainbow-skivene og den ene Purple-skiva han lagde. Men jeg ser jo at han ville ikke trukket folk på konsertene med å kjøre masse Mothers Army og Sunstorm-låter.
– Nei, men han kunne variert litt og spilt noen overraskelse, ikke bare nøyaktig hva publikum forventer. Han tenker visst at han som ex-Rainbow og Purple-vokalist kan spille alt av Rainbow og Purple-låter. Kanskje han i sitt hode ikke står støtt nok med eget materiale.
– Ikke har han gitt ut ny soloskive på over 14 år.
– Nei, mens Glenn har vært aktiv i studio både solo og med Black Country Communion. På den siste turnéen jeg gjorde med Glenn, så satt han og spilte idéer for meg på min gitar, låter som endte opp på den første Black Country Communion-plata.
– Den synes jeg er det beste han har gjort på tretti år.
– Bortimot enig. Utrolig revitalisering.
– Hva med Doogie White, hvilket selvbilde har han på sin musikalske arv?
– Han var jo etter alle de andre.
– Og slik sett en fotnote i Rainbow-historien.
– Ja, sammenlignet med Joe, Dio og Bonnet, så er han det. Men han er den hyggeligste av de da. Han kan jeg kalle en kompis, vi har skravla mye over to øl. Han har jo ikke samme posisjon som de tre andre, han har gjort ei skive med Rainbow som henger litt i løse lufta, men noen riktig bra låter og noen ikke fullt så bra. Men «Stranger In Us All» har ikke akkurat legendestatus. Han ble litt som Ronnie Romero er nå, hanket inn for å takle alle de andres vokal. Doogie er verken Joe Lynn Turner eller Dio, men han synger i den stilen, på sitt beste er han veldig bra, og så er han veldig lett å jobbe med.
– Og han virker som en mye mer jordnær fyr enn f.eks. Joe Lynn Turner, som fremstår som midtpunktet i alles univers.
– Doogie White er ikke rockestjerne.
– Nei, men en grepa kar.
– Joe Lynn Turner er derimot rockestjerne 24/7. (Intervju med ham her!) Man ser kontrasten bare i måten han kler seg på og forholder seg til folk på turné. Doogie er i mye større grad en av gutta, han ville aldri klaget på hotellrommets størrelse eller slike ting. Og jeg opplever at han i mye større grad fortsatt har en lidenskap for å skape ny musikk. Det betyr noe for ham, selv om han kanskje ikke er like skarp vokalt som han var før.
– Nei, han har blitt mye mer nasal.
– Jeg så han med Rainbow i Oslo i 1995, og det var en fantastisk bra konsert. Hele bandet hadde en ungdommelig energi, med Doogie i front som en slags Bruce Dickinson-i-Rainbow. Han var en bra match for Blackmore i den perioden, men så betydde jo ikke hardrocken noen verdens ting på det tidspunktet der. Til og med Maiden spilte på Sentrum Scene på den tida der! Dårlige tider, men musikken var bra.
– I den perioden hadde vi både Maiden, Priest, Ozzy, Rainbow og Def Leppard på Sentrum og Rockefeller…
– Da var det bare menigheten igjen! Gjør vi fortsatt intervju, forresten?
– Nei, nå sitter vi bare og preiker skit og drikker øl. Har du noe mer å si om Kaasin før jeg skrur av opptaket?
– Jeg håper jo at folk vil like skiva. For meg er dette en hardrockskive som også har en dose funk og prog, og jeg håper folk innser at dette er et band som forsøker å videreføre hardrocken med nye låter. Jeg er veldig spent på hvordan skiva vil bli mottatt, og at folk vil stille opp på konsertene våre til neste år.

Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2021