NORWAY ROCK MAGAZINE
Siden storhetstiden på sent 90-tall har det vært mye turbulens mellom vokalist Burton C Bell og gitarist Dino Cazares. Status i dag er at Bell har forlatt bandet, mens Dino ser ut til å ville fortsette. De startet innspillingen av dette albumet i 2017. Dino har fullført innspillingen og nå er altså «Aggression Continuum» her, tross Bells protester og søksmål.
Du har kanskje aldri hørt om Crowne før, men du har garantert hørt om noen av bandets medlemmer, for dette er en slags svensk supergruppe fra den melodiøse delen av hardrocken, med folk fra H.e.a.t, Europe, The Poodles og Art Nation.
Konseptalbumet ”The Mission” fra 2017 sprang tilsynelatende ut av intet og markerte Styxs største musikalske løft på halvannen dekade. Det originale pomprockbandet har ettertrykkelig attestert sin eksistensberettigelse uten Dennis DeYoung, som strøk på dør i etterkant av underkjente ”Brave New World” fra 1999.
Nå har gitarist Stian Kråbøl og trommis Tony Kirkemo bestemt seg for å ta opp igjen tråden fra svunnen tid, selv om opprinnelig bassist/vokalist Frode Forsmo takket nei til å være med på en gjenforening. Navnet Minas Tirith ble da samtidig forkortet, for å markere ny retning.
Mens nordmenn på 90-tallet stort sett holdt på med black metal, beviste Manitou og Spiral Architect at vi også kunne hevde oss innen progressiv metal. Det ble kun med en plate fra hver av disse. I Terra Odium finner vi medlemmer fra begge disse bandene. Vokalist og gitarist Øyvind Hægeland guider oss gjennom historien som leder til sommerens mesterverk «Ne Plus Ultra».
Dette er vel det nærmeste vi kommer et nytt album fra sørlendingene i Manitou. Og kanskje Spiral Architect for den saks skyld. Grunnlaget for bandet er musikk som vokalist Øyvind Hægeland og gitarist Ole «Bollie» Fredriksen skrev tiltenkt Manitou. Slik skulle det ikke bli,
Når jeg var rundt 14-15 så jeg «Three Little Pigs» på MTV og synes det var den absolutt kuleste låta med den morsomste videoen noensinne. Så morsom at jeg gikk til innkjøp av CDen, hvilket er penger jeg aldri får igjen da humoren ikke var spesielt levedyktig utover tiden hitlåta varte.
Det er liten tvil om at Los Angeles på 80-tallet var rockens hovedstad, og en helt ny musikksjanger oppsto i miljøet rundt rockeklubbene på Sunset Strip i Hollywood. Det har blitt kalt Hair Metal, Glam Metal, puddelrock eller bare rett og slett 80-talls hardrock.
Norges kanskje aller ypperste gitarist, Ken Ingwersen, er ute med sitt andre studioalbum under navnet Kens Dojo. Han er sikkert kjent for de fleste av dere, og han har jobbet med storheter som Alice Cooper, Glenn Hughes og Ken Hensley.
ZZ Top-bassist Dusty Hill rakk formodentlig å registrere Billy Gibbons tredje soloplate innen skjeggnissen kallet ham hjem, og dermed blir ”La Futura” stående som trioens siste studioplate – flere veteranband etterlater seg langt verre endestasjonsskiver enn nevnte 2012-slipp.
Paul Gilbert er en kjent herremann for mange av oss, både fra Racer X og Mr. Big, men også som mangeårig soloartist med 15 soloskiver bak seg. Eller 16, når nå «Werewolves Of Portland» er ute. Nok en gang skal han vise verden at han fortsatt har evnen til å utvikle seg, og gå nye veier.
Det er like forvirrende hver gang hvilken utgave av Rhapsody vi får. Denne gangen er det Rhapsody med ild som står for tur. Det er altså utgaven med tangentmagiker Alex Starapoli som eneste originalmedlem.
Etter 35 år og snaut halvparten så mange album er F&J fremdeles mest kjent for at debuten ”Doomsday for the Deceiver” som eneste skive noensinne fikk 6 av 5 K’er i Kerrang i ’86 og at bassist Jason Newsted forsvant til Metallica. Her stopper de flestes viten om bandet.
Debutskiva til vestlandske Marekvist fanger umiddelbart din oppmerksomhet i en instrumentalprolog av nordisk tradisjonsmusikk, kreative AC/DC-gitarer og brusende hammondorgel. Plate-oktetten fremtrer akustisk-elektriske, og favoriserer kvinnelige korister, perkusjon og 70-tallsrockens besetning
Atlanta-kvintettens syvende studioplate sammenfaller sånn noenlunde med bandets 20-årsjubileum, og er en hyllest til hjemstedsdelstaten Georgia. Charlie Starr og makkere har gått gradene og konsolidert egen posisjon som førende leverandører av bredbent sørstatsrock, med glimt av gospel, soul, country og blues.
I påvente av pandemisk retrett og neste års studioalbum fra Hollands beste og mest markante progressive rockeband, celebrerer Focus 50-årsjubileum med sonisk brask og audiovisuell bram.
Det verserer sterke rykter om en rykende fersk Megadeth-plate rett rundt svingen, samtidig som bassist David Ellefson holder på med egne ting på si. Det er vanskelig å komme på bedre grunner til å intervjue folk, så vi fikk booka tid med Ellefson selv for mer detaljer rundt både hoved- og bigeskjeft.
Fredag 21.mai viste NRK «Kvelertak – Live fra Artilleriverkstedet» i beste sendetid. Konserten er et opptak fra streaming-konserten de gjorde i fjor, mens hele verden lå nede for telling. Vi tok en prat med Maciek Ofstad for å høre litt om hvordan coronaen fulgte dem som en mørk skygge gjennom Europa for vel et år siden.
Singelen “Kjærleik” setter igang de fem sporene de serverer, og det er rett og slett ren magi som kommer ut av høyttalerene, spesielt oppbygningen mot den episke slutten. Musikkvideoen gjør sin fantastiske jobb med å understreke magien ytterligere og det er ikke så rent lite gåsehud man sitter igjen med i etterkant.
De siste årene har Tommy Clufetos vært en av rockens mest anvendte trommiser – ikke bare for Black Sabbath og Ozzy Osbournes band, men nå også for The Dead Daisies. Og da han forsynemeg også solodebuterte, var det på tide å slå på tråden.
For folk som liker en dæsj Meshuggah i sin progressive metall, dansksvenske Vola – dog i langt mindre aggressiv form som vist i åpneren og singel “Straight Lines”. Man blir nok neppe arrestert for å sende noen tanker i retning våre egne Leprous heller ved gjennomlytt tipper jeg, og da er landet nogenlunde plassert.
Det begynner å lukte av fugl når konserter som opprinnelig var booket i mars 2020 blir gjennomført, noe som skjedde denne helga, da Dream Police endelig entret scenen to kvelder i mai 2021.
I løpet av 2021 bidro evigunge Tracii Guns på hele tre nye utgivelser. En smørblid Tracii Guns møtte oss via telefon fra Los Angeles og han kunne fortelle oss sannheten om oppstarten av Guns N’ Roses i 1985 og ikke minst hvordan livet var på legendariske «The Strip» på 80-tallet.
Sunbomb er det nye prosjektet til Tracii Guns, gitaristen som nok for de fleste er kjent fra L.A. Guns og at han var med å starte Guns N’ Roses tilbake i 1985, før han kort tid etterpå returnerte til L.A. Guns. Nå har han altså slått seg sammen med vokalist Michael Sweet – kjent fra Stryper.
Den plateaktuelle gjengen fra Oslo slipper for tiden stadig singler som gjør det godt på strømmetjenester. Vi fikk en god prat med en meget engasjert og forventet sprudlende gjeng representert ved vokalist Silje Hope, gitarist Sara Andersson og trommis Ann Kristin Gåsbakk til noen glass og ekstremt trivelig stemning på Aye Aye Club.
Los Angeles har fostret flere store artister enn de fleste andre byer gjennom historien, og denne debuten bør sende Levara til himmels, for makan til debut er det lenge siden jeg har hørt. Sterke låter, flinke musikere, en vokalist som virkelig leverer og framifrå produksjon.
Ni år etter geniale ”Infinite Gratitude” suser Reiersruds stjernelag fra kammermusikkens til symfoniens sfære. Det stiltranscendentale etos henger ved, men det er åpenbart en anseligere oppgave å komponere for band og Kringkastingsorkester enn for strykesekstett og rockeensemble.
De som forventer en prolongasjon av Kennedys skumrende og akustiske solodebut fra 2018 er dømt å føle skuffelsen svelle i første møte med ”The Ides Of March”.
De britiske legendene UFO fikk seg et skudd for baugen da deres keyboardist Paul Raymond for to år siden døde brått midt i det som skulle være bandets siste turné. Men atter en gang ble multi-instrumentalisten Neil Carter bandets redning, etter at han første gang erstattet Raymond i 1980 og deretter spilte på tre skiver med UFO.
Den irske vokalisten Robin McAuley hadde et produktivt tiår innen rocken før han i praksis la opp i 1993, etter å ha vært Michael Schenkers partner på tre album under navnet McAuley-Schenker Group. På slutten av 2000-tallet dukket han opp i Survivor, og nå er han klar med sin andre soloskive.
Trommisen Tommy Clufetos er en aktiv herremann. Etter å ha voktet trommetronen for både Ozzy og Black Sabbath i en årrekke, har han tatt fatt på oppgaven som groovemeister for The Dead Daisies, etter at Deen Castronovo takket for seg. I tillegg har han tatt steget fram i frontlinja med skiva «Beat Up By Rock N´ Roll» med bandet Tommy´s Rocktrip.
Kayak smuldret opp innenfra etter rockeoperaen ”Cleopatra”, men disintegrasjonen skulle vise seg å være et hendig uhell, da komponisten, i stedet for å resignere, trommet sammen flunkende ny kvintettbesetning og herigjennom vinket midlertidig farvel til storskalaformatet.
Det kastes ikke bort tid da Gojira smeller i gang sin etterlengtede fullengder med “Born For One Thing”. Umiddelbart settes både rockefot og diggenakke på prøve, og skapet blir rimelig bråkvikt satt på plass. Det meste som er fett med bandet er med i åpneren og det eneste spørsmålet som melder seg er om de klarer å følge dette opp over et helt album.
En vis ståltrønder sa til meg en gang på forespørsel om han helst ville bli huska som country- eller punkartist at ’Det spiller null rolle – det er jo de samme tre akkordene!.’ Det er da heller ikke så rart at det popper opp artister som blander slike stilarter på mer eller mindre vellykket manér, og Dropkick Murphys har vært blant de morsomste.
40 år etter den opprinnelige utgivelsen, slippes Motörheads ultraklassiker «No Sleep ’til Hammersmith» nå i en vesentlig utvidet versjon med masse ekstra snacks.
”How Blue Can You Get” konstitueres av åtte låter, halvparten originalskrevne, gjenvunnet fra 1990 til 2011. Det er selvfølgelig en grunn til at ferdigstilte spor settes på indeks, men rockens annaler er lastet med posthumtkompilasjoner av betydelig skralere beskaffenhet enn dette.
Ni år har det gått siden Kolbotn-trioen ga ut sitt forrige album, «Rise, Vulcan, Spectre» som de mottok en spellemannspris for. Gutta har holdt høy aktivitet på livefronten etter dette, og det er mange år siden de presenterte nye låter fra scenen. Nå er likevel stilen til Nekromantheon såpass klassisk at det ikke låter datert, selv om noe av materialet har rotert i livesettet noen år.
I den uoffisielle serien «Vi tar en prat med gitarheltene dine», har turen kommet til George Lynch. Du husker sikkert han fra Dokken, Lynch Mob, prosjekter i øst og vest, samt en lang og innholdsrik solokarriere. Nå er oppfølgeren til bandet The End Machine ute, med navnet «Phase 2», og sannelig hadde han en overraskelse […]
Brighton-duoen som i 2017 spurte ”How Did We Get So Dark?”, er på stø kurs mot stjernehvelvingen. For en sjelden gangs skyld kan man påvise kongruens mellom musikalsk kvalitet og kommersialisme.
Tredje skive etter gjenforeningen av 2011 bekrefter et habilt band som eksisterer av skinnbarlige beveggrunner. Gitt svenskenes sans for 60-tallsmelodikk og 70-åras tungrock er det imidlertid besynderlig og uheldig at såpass datert 80-tallstenkning får defekere uttrykket.
Vreid er en hardtarbeidende gjeng man stadig ser på festivalplakatene. På plate treffer de meg mer med enkeltlåter enn skivene i sin helhet. Da åpningslåta «Wild North West» ble sluppet som singel slo den meg umiddelbart som en kul låt. Dernest fikk jeg en link fra selskapet som vitnet om at koronaen ikke har tatt livsgnisten fra sognekvartetten.
“Rise, Vulcan, Spectre” ga Nekromantheon en spellemannspris, og trioen lot seg overraske av suksessen. Det å skrive en verdig oppfølger satt langt inne, og det tok ni år å ferdigstille «Visions Of Trismegistos».
Høsten 2019 gjorde nåværende Renaissance-konstellasjon, anført av jenta med englestemmen, en turné i USA for å markere bandets 50-årsjubileum. Med på reisen fulgte kammerorkester på 10 musikere, hvilket muliggjør partiturtro oppføringer av orkestrale verker,
Hvis du allerede har lest biografiene til Alice Cooper, Dennis Dunaway og Michael Bruce, kunne man tro at det ikke var så veldig mye mer interessant info å hente om bandet Alice Cooper. Men er du hardcore fan og over gjennomsnittelig interessert i nye funfacts, så er denne boka en liten gullgruve.
Som fjortenåring ringte han til selveste David Lee Roth og fikk overtalt han til å gjøre comeback i et gjenforent Van Halen foran turnéen i 2007. Det tok baller, og baller har han nok av, den godeste Wolfgang Van Halen. For etter å ha spilt bass i Van Halen i femten år har han nå tatt steget fult ut og satser nå alt på sitt eget band Mammoth WVH.
Covid-19 har fått svært aktive band til å tenke nytt og kreativt. I fjor sommer tok Vreid med seg et filmteam og instrumenter og på hytta og leverte en svært stemningsfull konsert i fjellheimen. Når kvartetten begynte arbeidet med konseptplata «Wild North West» kom idéen om å filmatisere historien.
The Offspring skal låte akkurat som de låter. Ingen som reagerer på det når det gjelder Angus Young eller Lemmy, og det samme gjelder denne gjengen også. En snabla bra skive å ha i bakgrunnen i parken, eller for den saks skyld på terrassen til et par pils.
Under et år etter utgivelsen av «The All Is One» – som fullførte den utmerkede Gullvåg-trilogien – er Motorpsycho tilbake med et nytt, godt album. Mye av musikken på «Kingdom Of Oblivion» skal etter sigende ha vært jobbet ut fra materiale bandet fant upassende for «The All Is One»
Oslotrioen fortsetter slik vi kjenner dem fra de to første platene, men samtidig er de ikke redde for å utvide sitt psykedeliske landskap videre ut i drømmeland. Dette er musikk som gjerne blir litt for spacet for meg, men jeg synes Superlynx ror det i land med mye catchy stemning og melodier.
Ikke spesielt stor tilhenger av gitarskiver skal sies, da brorparten av disse eksisterer mer for å vise frem talentet til gitarhelten enn musikalsk substans. Det sagt er jeg også meget klar over musikaliteten til godeste herr Friedman etter å ha vært stor fan helt siden “Rust In Peace” – hvilket vil si rundt regnet 30 år
TOBB, eller The Original Bullshit Band, som de opprinnelig het, består av noen av landets mest brukte sessionmusikere, og det sier seg selv at forventningene er høye når vi låner øre til den nyeste utgivelsen deres, «Overrated».
I en stakket stund på tidlig nittitall var Megadeth verdens nest feteste band ifølge undertegnede. Mye har skjedd siden den gang, med hyppige utskiftninger og tilogmed dødsfall – og gitarhelt Marty Friedman hoppet frivillig selv av skipet mot slutten av nittitallet for å skape sin helt egen karriere i Japan.
Gjøres det narr av death metal, så inneholder vitsen med stor sannsynlighet Cannibal Corpse. Bassist Alex Webster tar dette med knusende ro, men vil gjerne folk skal sjekke bandets femtende album «Violence Unimagined» og prøve å lære seg materialet før neste vits.
Det er vanligvis temmelig lett å beskrive et bands soniske vesen med en liten håndfull adjektiver, men i all sin lettere frustrasjonsfremkallelse er det en herlig befrielse å i så måte av og til komme til kort.
Bandets tyvende studioalbum «In Another World» har latt vente på seg – åpningslåta og første singel «The Summer Looks Good On You» ble sluppet for nesten tre år siden, og egentlig skulle skiva følge hakk i hæl, men slik skulle det ikke gå. Nå er den endelig her.
Etter å ha lest igjennom det som må være en av tidenes mest hårete bioer i forkant av gjennomlyttingen av Årabrots rykende ferske var det med økt forventing da den så absolutt bidro til å legge lista skyhøyt for opplevelsen, selv om jeg antar at den er skrevet med et aldri så lite glimt i øyet.
Vokalisten Geoff Tate slo ned som ei bombe da Queensrÿche slo igjennom. Hvem husker vel ikke primalskriket i starten av «Take Hold Of The Flame» i 1984? I dag, nesten 40 år etter, er Tate aktiv med sine Queensrÿche revisited-turneer.
Geoff Tate står igjen i front av prosjektet Sweet Oblivion, et av husprosjektene til Frontiers, og det jobbes fortsatt iherdig for å hente fram de magiske øyeblikkene Tate hadde med Queensrÿche, noe de lykkes delvis med, uten å nå de helt store høydene.
The End Machine, en av Frontiers nærmest endeløse rekke av såkalte supergrupper, er aktuelle med oppfølgeren til det selvtitulerte debutalbumet fra 2019. Bandet består av medlemmer fra band som Dokken, Foreigner, Dio og Warrant, og Dokken-duoen George Lynch og Jeff Pilson klinger nok velkjent for gjennomsnittsleseren av dette magasinet.
Selv om de engelske AOR-prinsene FM har holdt på i 37 år (minus en 12 års pause) og gitt ut 12 studioskiver, så er det for evig og alltid de to første klassiske skivene «Indiscreet» og «Tough It Out» som kommer til å definere karrieren deres.
Blant de unge nye band som har imponert oss mest i 2021 finner vi amerikanske Levara, som knapt rakk å platedebutere før de ble oppløst. Men vi rakk en prat med gitarist Trev «Son Of Steve» Lukather.
Det er liten grunn til å la seg forville av tittelen og tro de tyske thrasherne pakker sammen etter sitt tiende album. Dette indikerer derimot en ny start da bandets eneste originalmedlem Freddy for første gang presenterer en internasjonal line-up.
Svensk progg, en særnasjonal benevnelse som ofte overstyrer musikalske parametere, kjenner så visst ingen alder idet eksakt samme mannskap som tilvirket Trettioåriga Krigets klassiske album i perioden 1974 til 1981 vedblir å spenne kreative muskler.
Dette samarbeidsprosjektet så vi virkelig ikke komme. Herrene bak duoen Smith / Kotzen er Adrian Smith, mest kjent som en av Iron Maidens tre gitarister, og Richie Kotzen, gitarist og vokalist med en over tredve år lang solokarriere bak seg samt skiver med The Winery Dogs, Mr. Big og Poison på CVen.
Den originale tanke lider skipbrudd når Evanescence presenterer sitt syvende studioalbum, men kvintetten holder godt grep om det melodiske og sogner til øvre sjikt av moderne, symfoniske rockeband gitt metallisk-gotiske, emo-pop-injeksjoner.
Det våres igjen for dronningen av klassisk glamrock, til tross for 70 år på en skinnbuksedrapert bak. «No Control» fra 2019 anskueliggjorde artisten i revansjesugen posisjon, og ble forarbeidet i spann med sønnen Richard Tuckey, som også er sterkt involvert i årets utgivelse.
Liquid Tension Experiment er ute med sitt tredje studioalbum, og byr i den anledning på progmetall av den tekniske og virkelig eksplosive sorten. Slik frir de igjen til fansen, som har ventet tålmodig på mer fra denne kanten.
Trond Gjellum har vært aktiv på Oslos musikkscene i mange år. Mest kjent er han kanskje med bandet Panzerpappa, men denne karen har mange jern i ilden, og nå er han aktuell med ei ny skive med bandet Suburban Savages. Vi tok en prat med en multifasettert trommeslager.
Plutselig ut av det blå, etter 22 års pause, dukker bandet opp igjen med albumet ”Liquid Tension Experiment 3”. En så uventet hendelse må få sin forklaring, så intervju ble ordnet, vi benket seg foran laptopen, slo på Zoom, og fikk en smørblid Levin rett inn i stua.
Saxon er et av hardrockens mere produktive band. Det er sjeldent det går mer enn et år eller to mellom hver utgivelse, og da blir det en del når man har holdt på i over 40 år. Denne gangen er det en samling coverlåter
I over tredve år har London-bandet Thunder levert skiver av solid kvalitet, og tatt over stafettpinnen fra legendariske band som Bad Company, Whitesnake og The Who som en av Storbritannias fremste representanter for den klassiske, engelske rocken. I vår slapp de sitt nye album ”All The Right Noises”, hvor gitarist og låtskriver Luke Morley viser at han har mye samfunnskritikk på hjertet.
Det var med spente nyjazzede ører jeg satte igang årets rykende ferske, og etter 7 minutter og 30 sekunder jublende kunne fastslå at de allerede her har toppa forgjengeren! En helt nydelig start på en skive som etter litt skjev jazzing ender i et virkelig fett riff som blander det aller beste fra både rock og jazz.
Det var ikke mange av oss som hadde forventet oss et samarbeid mellom gitaristene Adrian Smith fra Iron Maiden, og virtuosen Richie Kotzen, kjent fra The Winery Dogs og en produktiv solokarriere, Mr.Big og Poison. De er i disse dager er klare med en selvtitulert debutskive, hvor begge deler på vokalen.
Dyktighet og erfaring borger ofte for gode sluttprodukter, og det er så visst ganske snertne saker det her bys på. Ganske så tung og mollorientert poprock, med godt trykk på det siste, samtidig som iørefallenhet og radioappell stadig ligger og lurer i bånn.
Det aller viktigste med Oslo Ess sitt siste album, ti år etter debuten, er at det er et halvtimes langt avbrekk og pause fra pandemihverdagen og en tilsynelatende evig vinter som aldri ser ut til å gi seg.
Det er nok dessverre usannsynlig at dette ikke er den siste skiva vi får med Ronnie Atkins på vokal, men hvis så er tilfelle, så går en av Danmarks mest karismatiske vokalister gjennom tidene ned med flagget til topps.
Kvintetten fra Bodø ga ut dette albumet på egenhånd for tre år siden, men da kun digitalt. Musikalsk er vi i landskapet Solefald, symfonisk Emperor og den hardere siden av eksperimentelt Enslaved.
Er du, eller har du noen gang vært, fan av Thunder, så vet du hva du får, og denne kan du isåfall handle inn uhørt. De skuffer sjelden, men på «All The Right Noises» klaffer det med alle ingredienser, energi, låtskriving og utførelse.
Det sjette albumet utgitt under Sunstorm-navnet skapte store kontroverser lenge før det var utgitt, og fansen raste i kommentarfeltene i sosiale medier. Hvorfor? Fordi Sunstorm ble sett på som Joe Lynn Turners prosjekt, men han er ikke med lenger. Inn kommer en annen Rainbow-sanger, Ronnie Romero.
Ser man bort fra Tomahawks hang til abstrus omkalfatring, formodentlig kultivert av Mr. Bungle- makkerne Mike Patton og Trevor Dunn, er bandets femte album – det første på åtte år – katalogens streiteste rockeforekomst.
Et akustisk-diskografisk mellommåltid fra kanadiske Saga, formodentlig pandemisk initiert, fortoner seg langt mer spennende enn først antatt, hvor gevinsten avviker sterkt gjengse strippete coverlåtutgivelser.
Jeg har da vitterlig funnet noe trivelig i løpet av disse amerikanernes over tretti år lange karriere, og nå seks plater. Denne gangen synes jeg det blir veldig slitsomt. Musikken er fortsatt skitten sludge/doom, men jeg blir ikke venn med Mike Williams screamo/hardcore vokal.
Nøyaktig hvor mange plater Tim Scott McConnell har bidratt til, tør jeg ikke
gjette, men ”Black Valley” er norsk- amerikanerens femte album under
det kledelige epitetet Ledfoot.
Med unntak av en vomitiv julesingel i ”Here We Come A-Caroling” innestår ”Nature’s Light” første fonogramutgivelse fra Blackmore’s Night på seks år. Ritchie Blackmore og Candice Night har riktignok gitt rikelig med konserter i perioden, endog under Rainbow-banneret, og man kan vanskelig forlange at gryende tilårskomne skal overholde samme arbeidsetos som de disponerte i 1970-årene.
Etter at Ritchie Blackmore introduserte verden for Ronnie Romero som sin nye vokalist i Rainbow, har chileneren dukket opp i stadig nye band, og nesten alltid med en eminent gitarhelt ved sin side. Bare det siste året har han sunget på skiver med tyske Michael Schenker, spanske Lords Of Black, nederlandske Vandenberg og svenske Magnus Karlsson.
Om Suzi Quatro skal huskes for én ting, så er det for at hun var en pionér som sparket inn døra og viste vei for en kommende generasjon av kvinnelige rockemusikere – for de fantes nær sagt ikke da unge Suzi dro på seg skinndressen og bassgitaren, og dominerte glamrocken på 70-tallet, og ble et forbilde for alle fra Joan Jett til Lzzy Hale.
Popdronninga Marion Ravn er på en intimturné for tida, og gjør utsolgte konserter nærmest hvor enn hun drar, så også i Trondheim, der hun spilte for to fulle hus på én kveld.
«Working With God» inneholder alt jeg ikke liker med genren – det skal liksom være nok å ha et småfett gitar-riff her og der (for de er det riktignok noen av), legge på litt støy og en sær tekst også får det værra bra. Mulig for noen, men ikke for meg.
Innen sin abrupte bortgang i november 2020 rakk legendariske Hensley å ferdigstille et siste soloalbum, skrevet og effektuert i koronapandemiens klør. Et tilfeldig møte på Alicante flyplass i 2018 la føringer for samarbeidet med den russiske poeten, Uriah Heep-frelste Vladimir Emelin, som har pennet samtlige av skivas tekster.
Anneke van Giersbergen innehar en av rockens klareste stemmer, og det var med spenning den nye skiva «The Darkest Skies Are The Brightest» fikk sine første runder ut fra høyttalerne. Hun har jobbet med artister som Ayreon og Devin Townsend, i tillegg til sin egen karriere i The Gathering og som soloartist, og skulle med denne plata begi seg inn i nytt territorium.
De rettet opp et litt brokete førsteinntrykk på rekordtid i løpet av én EP, tyskerne, som må sies å være relativt imponerende så jeg gledet meg virkelig til å sjekke ut bandets rykende ferske fullengder. Og den skuffer heller ikke, en slags mellomting mellom nymetall, sleaze og punk setter igang festen forbilledlig selv om de ikke tråkker opp nye stier på noen måte.
I skrivende stund eksisterer Toto med kun to medlemmer fra den harde kjerne; gitarist Steve Lukather og vokalist Joseph Williams. Sistnevnte kom inn i bandet på plata «Fahrenheit» i 1986, men regnes like fullt som et kjernemedlem av bandet.
Det er visst på tide å legge bort de halvveis vellykkede ’barneplatene’ og ønske Tusmørke velkommen tilbake dit de gjør seg best; mørk, progressiv rock med sterke folk-elementer, for voksne. Dreiningen kunne vel knapt ha vært skarpere, det er ganske så brutalt og grafisk beskrivende lyrikken er denne gang, under tittelens angitte konsept.
Dette bandet startet sin karriere i Italia, men er vel per i dag basert i Norge. Gitarist Guh.lu er bassist i Gorgoroth, og trommene på plata spilt av V. Eindride fra Whoredom Rife.
Svenske Evergrey er ute med sin tolvte plate. Mye av det gode er beholdt fra en etterhvert solid katalog. Det er fortsatt noe umiskjennelig melankolsk over det hele. De progressive elementene er absolutt tilstede, selv om de kanskje er noe nedtonet sammenlignet med tidligere tider.
Inflabitan er en godt voksen kar fra Askim, og de første demoene kom allerede på første halvdel av 90-tallet. Etter dette har det blitt band som Strid og Dødheimsgard på gitaristen, som nå serverer oss sitt debutalbum. Tekstene er skrevet av Aldrahn, AntiChristian pisker skinn og Inflabitan tar seg av resten.
David Cousins loser ærverdige Strawbs gjennom pandemiske tider og leverer herved bandets 27. album, 52 år etter den progressive folkrockdebuten.
Dette er materiale som egentlig var ment å være det tredje albumet til Cobolt 60. Da Mr. Hustler forlot duoen for et par år tilbake, etter halve skiva var skrevet, fikk Død med seg Vald og navnet ble endret til en sammenslåing av nettopp Vald og Død.
Legendariske og tidløse Alice Cooper har bikket 73 år nå, men viser fortsatt ingen tegn til å bremse. Derimot viser han stadig flere tegn til at han nå ikke har så mye mer å bevise – han gjør heller det han selv har lyst til, og tar null hensyn til hva som forventes av ham. Denne gang går han helt tilbake til sine 60- og 70-tallsrøtter.
Ifølge han selv var 2020 første gang siden 1983 at han har hatt helt tom kalender. Den gangen brukte han og en pur ung Nick Cave fritiden på å vekke mastodonten som skulle bli Nick Cave and the Bad Seeds. Vi tok en telefon til Melbourne, Australia, midt under lockdown for å høre hva Mick Harvey bruker fritiden sin på denne gang.