NORWAY ROCK MAGAZINE
«Man hører lett at dette er en gjeng som brenner for denne type musikk og har hatt det gøy i studio, og sånt smitter. De fortsetter øset helt frem til siste spor “Whiskey Blues”, der starten fint kunne glidd rett inn i soundtracket til “Sons Of Anarchy”
Den nordnorske kraftduoen Pil & Bue har sparket sitt tredje album ut på markedet. Med 35 minutters spilletid fordelt på seks låter, er «The World Is A Rabbit Hole» nærmest å regne som en nådeløs drive-by-levering. Korte intense album er da også blitt duoens varemerke, og nyutgivelsen viker ikke fra konseptet.
Den tok noen år å lage, og den har blitt utsatt noen ganger, men omsider er det klart for filmen om Norges største rock/popband gjennom tidene. Her kommer vi inn under huden på Pål, Magne og Morten.
Christer Falck er ikke kjent for å være gnien på antallet baller han sjonglerer i lufta på én gang. Mens verden stengte ned, åpna Christer og kompanjong John Richard Stenberg konseptet «Norske Albumklassikere på CD», for å gi verden det vi så sårt trenger; norsk musikk vi husker fra en svunnen tid.
Tradisjonen tro starter Bokassa sin rykende ferske med et episk introspor som setter stemningen for hva vi har vente, en stemning som gir håp om nok en bra skive fra et av Lars Ulrich sine favorittband.
Som de aller fleste andre ble også våre svenske venner i TNFO ’tatt’ av koronaens klamme grep, og de rakk bare å komme i gang med turnéen i kjølvannet av forrige skive, ”Aeromantic”.
Allerede etter to tre spor hører jeg at det gror godt i norsk surf/garasjerock, og at dette mye mulig er årets beste vorspiel-skive. For de som ikke blir i godt humør av High Octane Boys, White Thrash Blues Boys eller The Twang-O-Matics kan gå et annet sted.
Helt siden forsmaken «The Writing On The Wall» har jeg hatt et lite håp om at «Senjutsu» i det minste kunne være mulig å høre igjennom flere ganger uten å måtte legge seg i fosterstilling…
I hjemlandet Sverige er tAKiDA store nok til å spille arenaer av Spektrum-størrelse, og med den nye skiva «Falling From Fame» frir de til det norske publikummet om innpass på steder av lignende størrelse.
Et album bestående av 15 spor og knappe 35 minutters spilletid forteller at her er effektiv og konsis hardcorebasert rock det går i uten rom for unødvendigheter.
«Huff» tenkte jeg da forespørselen om anmeldelse av Radio Luxemburg datt ned i min epostkasse, da jeg umiddelbart tenkte at dette var nok et kopiforsøk av Jokke eller Dum Dum. Men man må jo gi det et forsøk.
Som vanlig låter det helt som vanlig av gjengen, samtidig akkurat som de skal låte. Ekstremt fengende rockelåter med noen fete riff har vi vendt oss til i 20 år nå, og jeg er fortsatt ikke lei.
Av samtlige bandprosjekter Neal Morse har hatt befatning med, skilter The Neal Morse Band – nå akronymisk redusert til NMB – med sterkest diskografisk ansats, Spock’s Beard og Transatlantic inkludert. 2015-debuten ”The Grand Experiment” er hittil kun overgått av dobbeltformaterte ”The Similitude Of A Dream” fra påfølgende år.
Trass platas tittel – Aphelium angir punktet i et objekts lengste baneavstand fra sin stjerne – hviler noe affirmativt håpefullt over Leprous’ åttende studioalbum, tekstlig så vel som musikalsk.
Å anmelde et bestillingsverk kan jo anses som et ærefullt oppdrag, i hvert fall hvis man er til stede på begivenheten. Når begivenheten slippes på fysisk format tre år senere, og man ikke var til stede, må man gripe fatt i utgivelsen på andre premisser.
Det er blitt en tradisjon når sommeren er på hell å anmelde forrige skoleårs innspillinger fra metallinja på Buskerud Folkehøgskole – Heimtun.
Bill Stevenson er en av de største navnene i punkens verden og han har vært en viktig brikke i band som Descendents og Black Flag – både som trommis, låtskriver og produsent. Descendents er nå ute med sitt «tapte» album fra bandets første år, og vi var selvfølgelig på plass for å få siste nytt fra mannen selv.
Etter ti år som vokalist og gitarist i bandet Shirleys Temple, fire år som det samme i Revolver og et par år som trommis i Backstreet Girls er Frank Albin Tostrup klar med sitt første soloprosjekt, rett og slett kalt Tostrup.
Vi husker alle dramaet som utspant seg da Queensrÿche ble delt i to leirer. Nå er det samme i ferd med å skje i Alcatrazz, der Graham Bonnet har takket for seg, og Doogie White har tatt hans plass. Forhåpentligvis vil det skje i litt mer minnelige former enn det vi opplevde fra Seattle. Vi tok en prat med Doogie om musikkhistorien hans, det nye prosjektet Long Shadow´s Dawn, og selvfølgelig om Alcatrazz.
Den stadig pågående pandemien gjør seg utslag i tenking utenfor tidligere kjente bokser hos kreative sjeler, og noen resultater faller ganske så trivelig ut – som hva våre brasilianske venner i Sepultura her legger på det imaginære cyber-bordet.
Vi har sett mange varianter av bandaktiviteter under koronapandemien. Få har gjort like mye ut av seg som Sepultura. Fra april til desember har bandet ukentlig lagd rundt to timer med videoer og lagt ut på nett. Nå er musikken fra serien «Sepulquarta» gitt ut på plate.
Manchesterkvintetten Blood Red Saints er ute med sitt fjerde studioalbum, døpt «Undisputed». Plata er den første siden «Pulse», som kom i 2019, og igjen viser bandet at de er i stand til å lage refreng som inviterer til allsang.
I mars i fjor hadde One Desire akkurat begynt på en Europaturné sammen med Night Flight Orchestra da alt ble avlyst, og karene vendte hjem til Finland med covid-19-smitte, alle som en. For å kompensere for fansen som aldri fikk sjansen til å se de på scenen, gjorde de i oktober 2020 en liten intimkonsert på On The Rocks Club i Helsinki.
Fire år har gått siden Thulsa Doom slapp sitt suksessfulle «comeback»-album «A Keen Eye for the Obvious». Den nye skiva som har fått navnet «Ambition Freedom» skulle egentlig ha blitt sluppet for et år siden, men pandemien satte en effektiv stopper for det.
Skotske Doogie White har lånt stemmen sin til band og artister som Rainbow, Yngwie Malmsteen og Michael Schenker, og nå er han klar med den første av tre skiver med prosjektet Long Shadows Dawn sammen med svensken Emil Norberg.
I år er det 40 år siden Night Ranger ble dannet i San Francisco, og helt siden debuten «Dawn Patrol» året etter har de vært garantister for klassisk melodiøs hard rock, ofte skreddersydd for amerikansk radio og arenaer med digre fengende refrenger med vokale harmonier.
I førti år har Night Ranger fra California levert skive etter skive med høykvalitets rock’n’roll. Nå er de aktuelle med sin tolvte skive, med den mystiske tittelen «ATBPO», og vi fikk vokalist Jack Blades på tråden for en oppdatering på hva som har foregått i Night Rangers verden de siste årene.
Jeg var ikke nevneverdig imponert over Dee Sniders forrige soloalbum, “For The Love Of Metal”. Bare tittelen er grunn nok til å gjøre meg uvel. Oppfølgeren, “Leave a Scar”, tar opp tråden av pinligheter med åpningskuttet “I Gotta Rock (Again)”. Hva er greia?
Den mektige røsten som frontet giganter som Rainbow, Black Sabbath og hans eget Dio er nå klar med sin selvbiografi, elleve år etter hans dødsfall. Og «Rainbow In The Dark» er obligatorisk lesning for fansen.
24 år etter at «Restless Heart» først ble utgitt, slippes allerede 25-års jubileumsutgaven av skiva i en kvadruppel versjon. Er det noe du bør bruke tid og penger på?
Nøyaktig hva det er som har skjedd med Yngwie Malmsteen strides de interesserte. Enige er man imidlertid uansett om at fyrens “tid er forbi”, og at alt han nå utgir som fonogram er under pari. “Parabellum” er i struktur, tekstur og avlevering nokså lik 2016s “World On Fire”.
Yngwie Malmsteen trenger ingen presentasjon. At han straks er aktuell med nytt album er det imidlertid ikke sikkert at alle vet. NRM ringte Malmsteen for en kort prat om utgivelsen, og endte opp med å snakke om litt av hvert.
Siden Max Cavalera tross alt slutta i 1996 og etter ni studioalbum med Derrick Green på vokal, skulle vi gjerne laget en ingress uten å nevne Max. Men på en tilbakeskuende utgivelse som nå aktuelle «SepulQuarta», kommer vi ikke unna at mange Cavalera-fans så for seg en helvetes-visjon i uoverskuelig fremtid i ’96.
En av veldig få bra ting med denne pandemien er at band virkelig har tydd til fantasien både for å ha noe å gjøre, og ikke minst anskaffe sårt trengte mynt i kassa. Foreløpig siste band ut er da Paradise Lost.
Pandemien som nå endelig ser ut til å synge på siste vers har fått artister verden rundt til å sette fantasien i sving, så også med våre engelske venner i Paradise Lost. Men i stedet for å livestreame som veldig mange andre spilte de like så godt inn en liveskive uten publikum, nemlig “At The Mill”.
I disse dager svirrer en dokumentarserie i to deler på nettet, og vi har tatt oss bryet med å se den, og fortelle deg hva du burde mene om bandet, myten, sirkuset og businessen vi kjenner som «The Hottest Band In The World»; KISS.
Her får vi servert syv spor fra «Daemon»-innspillingen, tre egne låter og fire covere. Et artig livstegn fra Mayhem når koronaen setter en demper på turnéaktivitetene.
Det engelske forlaget Sonicbond har spesialisert seg på musikkbøker, til stor glede for oss som elsker å fordype oss i fakta om våre favorittband. «On Track…» går kritisk igjennom samtlige låter og skiver av et band. I mangel av en skikkelig biografi om et av mine gromband UFO, var det med stor interesse jeg satte meg ned med denne utgivelsen.
Få, om noe, album har betydd mer for meg enn Dream Theaters «Images And Words» fra 1992. Ungene mine har blitt sunget i søvn av «Wait For Sleep», og jeg kan sverge på at jeg hører «Another Day» i pulsen min til tider. Nå er konserten bandet gjorde i legendariske Budokan, Japan i 2017 ute, med skiva fremført live i sin helhet.
Når At The Gates rører på seg er forventningene høye. «The Nightmare Of Being» har lenge vært mast om. Godt er det da å kunne trygge – årets album holder nemlig i massevis.
Etter at suksessen med «Operation: Mindcrime» sendte Queensrÿche opp et par divisjoner, måtte de takle utfordringen med å følge opp et fantastisk album med et helst like bra album. Og det lykkes de med, «Empire» er stadig deres bestselgende skive med trippel platina-status. Den er nå ute i ny utgave med 3CDer og en DVD.
Foruten norske riksmedier har europeisk presse vært flinke til å ofre spalteplass på Cannes-premieren av ”Annette”. Musikk og manus er ved brødrene Ron og Russell Mael, mens mangeårige Sparks-fan, Leos Carax, har regien
33 år har gått siden Queensrÿche ga ut konseptalbumet som de siden har strevd med å tangere. «Operation: Mindcrime» er og blir en bauta av en klassiker, en kompromissløs artistisk skive som for alvor satte Seattle-bandet på kartet. Nå er den nyutgitt i en lekker boks med 4 CDer og en DVD.
Det er litt snodig hvordan en lang rekke av de største banda har sine absolutte kvalitative høydepunkter med sine respektive første liveskiver; – men det er nok ingen jeg pr. dags dato spiller hyppigere enn ”No Sleep ’Till Hammersmith”, som på denne dag runder småpene 40 år.
For undertegnede har det for første gang siden 1992 gått et helt kalenderår siden forrige konsertopplevelse, så forventningene da Gåte skulle på i fullt sollys var til å ta og føle på. Resten var opp til bandet selv.
Bergens stolthet var på besøk i hovedstaden og leverte to konserter på en kveld i Oslos storstue Sentrum Scene, med kun 200 stykker i et lokale som tar 1700. Audrey Horne gikk likevel i strupen på et sittende publikum.
Du vet at det er sommer og koronaen er på hell når det står langhåra rockere med gitarer på en scene ved Bergenhus Festning – som Kvelertak og Audrey Horne nettopp gjorde en varm torsdagskveld i Bergen.
Først og fremst – dette er ikke musikk for alle. I mange settinger ikke musikk for meg heller. Men er du ute etter noe helt utenfor boksen, der de tradisjonelle låtene med de tradisjonelle melodiene er ofret for spor med toner som mer skal sette en stemning kan «Alter» så absolutt være noe å anbefale.
Etter noen år der hun har vært mer å se på skjermen enn å bli hørt på radioen er Ida Maria tilbake til det hun gjør aller best – nemlig freserock med budskap.
Etter å ha utforsket andre deler av musikken med “Scandalize My Name” og frekventert heftig på norske TV-skjermer de siste årene er Ida Maria endelig tilbake der hun hører hjemme med “Dirty Money”. Vi tok en skravlings med henne idet hun befant seg langt utenfor allfarvei i forbindelse med et konsertoppdrag.
I godt og vel femten år har Odal-kvintetten Madder Mortem raget kvalitativt skyhøyt i norsk musikkflora. Deres kombinasjon av melodiøsitet og progressive tonal-metriske kantringer taler både til hjerte og intellektet – samt hoftene, for bandet svinger.
Rabagastene i Buckcherry fremholder å gjøre dystre eksistensprofetier til skamme. ”Hellbound” er California-kvintettens niende studioplate på tjueto år, og trass i betydelig gjennomtrekk av bandmedlemmer viker ikke vokalist Josh Todd en tomme fra gruppas initierende etos av energisk, punk-attakkerende og rimelig melodiøs rock’n roll.
Jo flere kokker, desto mer søl er det vel noe som heter. Denne gjenforeningen er nok en våt drøm for mange, men to vokalister og Kai Hansen bak mikrofonen er en utfordring. For meg ville det åpenbare valget være å la Andi Deris og Michael Kiske ta seg av hvert sitt stemmeregister og be Kai Hansen holde seg til å bare spille gitar, så klart.
Siden storhetstiden på sent 90-tall har det vært mye turbulens mellom vokalist Burton C Bell og gitarist Dino Cazares. Status i dag er at Bell har forlatt bandet, mens Dino ser ut til å ville fortsette. De startet innspillingen av dette albumet i 2017. Dino har fullført innspillingen og nå er altså «Aggression Continuum» her, tross Bells protester og søksmål.
Du har kanskje aldri hørt om Crowne før, men du har garantert hørt om noen av bandets medlemmer, for dette er en slags svensk supergruppe fra den melodiøse delen av hardrocken, med folk fra H.e.a.t, Europe, The Poodles og Art Nation.
Konseptalbumet ”The Mission” fra 2017 sprang tilsynelatende ut av intet og markerte Styxs største musikalske løft på halvannen dekade. Det originale pomprockbandet har ettertrykkelig attestert sin eksistensberettigelse uten Dennis DeYoung, som strøk på dør i etterkant av underkjente ”Brave New World” fra 1999.
Nå har gitarist Stian Kråbøl og trommis Tony Kirkemo bestemt seg for å ta opp igjen tråden fra svunnen tid, selv om opprinnelig bassist/vokalist Frode Forsmo takket nei til å være med på en gjenforening. Navnet Minas Tirith ble da samtidig forkortet, for å markere ny retning.
Mens nordmenn på 90-tallet stort sett holdt på med black metal, beviste Manitou og Spiral Architect at vi også kunne hevde oss innen progressiv metal. Det ble kun med en plate fra hver av disse. I Terra Odium finner vi medlemmer fra begge disse bandene. Vokalist og gitarist Øyvind Hægeland guider oss gjennom historien som leder til sommerens mesterverk «Ne Plus Ultra».
Dette er vel det nærmeste vi kommer et nytt album fra sørlendingene i Manitou. Og kanskje Spiral Architect for den saks skyld. Grunnlaget for bandet er musikk som vokalist Øyvind Hægeland og gitarist Ole «Bollie» Fredriksen skrev tiltenkt Manitou. Slik skulle det ikke bli,
Når jeg var rundt 14-15 så jeg «Three Little Pigs» på MTV og synes det var den absolutt kuleste låta med den morsomste videoen noensinne. Så morsom at jeg gikk til innkjøp av CDen, hvilket er penger jeg aldri får igjen da humoren ikke var spesielt levedyktig utover tiden hitlåta varte.
Det er liten tvil om at Los Angeles på 80-tallet var rockens hovedstad, og en helt ny musikksjanger oppsto i miljøet rundt rockeklubbene på Sunset Strip i Hollywood. Det har blitt kalt Hair Metal, Glam Metal, puddelrock eller bare rett og slett 80-talls hardrock.
Norges kanskje aller ypperste gitarist, Ken Ingwersen, er ute med sitt andre studioalbum under navnet Kens Dojo. Han er sikkert kjent for de fleste av dere, og han har jobbet med storheter som Alice Cooper, Glenn Hughes og Ken Hensley.
ZZ Top-bassist Dusty Hill rakk formodentlig å registrere Billy Gibbons tredje soloplate innen skjeggnissen kallet ham hjem, og dermed blir ”La Futura” stående som trioens siste studioplate – flere veteranband etterlater seg langt verre endestasjonsskiver enn nevnte 2012-slipp.
Paul Gilbert er en kjent herremann for mange av oss, både fra Racer X og Mr. Big, men også som mangeårig soloartist med 15 soloskiver bak seg. Eller 16, når nå «Werewolves Of Portland» er ute. Nok en gang skal han vise verden at han fortsatt har evnen til å utvikle seg, og gå nye veier.
Det er like forvirrende hver gang hvilken utgave av Rhapsody vi får. Denne gangen er det Rhapsody med ild som står for tur. Det er altså utgaven med tangentmagiker Alex Starapoli som eneste originalmedlem.
Etter 35 år og snaut halvparten så mange album er F&J fremdeles mest kjent for at debuten ”Doomsday for the Deceiver” som eneste skive noensinne fikk 6 av 5 K’er i Kerrang i ’86 og at bassist Jason Newsted forsvant til Metallica. Her stopper de flestes viten om bandet.
Debutskiva til vestlandske Marekvist fanger umiddelbart din oppmerksomhet i en instrumentalprolog av nordisk tradisjonsmusikk, kreative AC/DC-gitarer og brusende hammondorgel. Plate-oktetten fremtrer akustisk-elektriske, og favoriserer kvinnelige korister, perkusjon og 70-tallsrockens besetning
Atlanta-kvintettens syvende studioplate sammenfaller sånn noenlunde med bandets 20-årsjubileum, og er en hyllest til hjemstedsdelstaten Georgia. Charlie Starr og makkere har gått gradene og konsolidert egen posisjon som førende leverandører av bredbent sørstatsrock, med glimt av gospel, soul, country og blues.
I påvente av pandemisk retrett og neste års studioalbum fra Hollands beste og mest markante progressive rockeband, celebrerer Focus 50-årsjubileum med sonisk brask og audiovisuell bram.
Det verserer sterke rykter om en rykende fersk Megadeth-plate rett rundt svingen, samtidig som bassist David Ellefson holder på med egne ting på si. Det er vanskelig å komme på bedre grunner til å intervjue folk, så vi fikk booka tid med Ellefson selv for mer detaljer rundt både hoved- og bigeskjeft.
Fredag 21.mai viste NRK «Kvelertak – Live fra Artilleriverkstedet» i beste sendetid. Konserten er et opptak fra streaming-konserten de gjorde i fjor, mens hele verden lå nede for telling. Vi tok en prat med Maciek Ofstad for å høre litt om hvordan coronaen fulgte dem som en mørk skygge gjennom Europa for vel et år siden.
Singelen “Kjærleik” setter igang de fem sporene de serverer, og det er rett og slett ren magi som kommer ut av høyttalerene, spesielt oppbygningen mot den episke slutten. Musikkvideoen gjør sin fantastiske jobb med å understreke magien ytterligere og det er ikke så rent lite gåsehud man sitter igjen med i etterkant.
De siste årene har Tommy Clufetos vært en av rockens mest anvendte trommiser – ikke bare for Black Sabbath og Ozzy Osbournes band, men nå også for The Dead Daisies. Og da han forsynemeg også solodebuterte, var det på tide å slå på tråden.
For folk som liker en dæsj Meshuggah i sin progressive metall, dansksvenske Vola – dog i langt mindre aggressiv form som vist i åpneren og singel “Straight Lines”. Man blir nok neppe arrestert for å sende noen tanker i retning våre egne Leprous heller ved gjennomlytt tipper jeg, og da er landet nogenlunde plassert.
Det begynner å lukte av fugl når konserter som opprinnelig var booket i mars 2020 blir gjennomført, noe som skjedde denne helga, da Dream Police endelig entret scenen to kvelder i mai 2021.
I løpet av 2021 bidro evigunge Tracii Guns på hele tre nye utgivelser. En smørblid Tracii Guns møtte oss via telefon fra Los Angeles og han kunne fortelle oss sannheten om oppstarten av Guns N’ Roses i 1985 og ikke minst hvordan livet var på legendariske «The Strip» på 80-tallet.
Sunbomb er det nye prosjektet til Tracii Guns, gitaristen som nok for de fleste er kjent fra L.A. Guns og at han var med å starte Guns N’ Roses tilbake i 1985, før han kort tid etterpå returnerte til L.A. Guns. Nå har han altså slått seg sammen med vokalist Michael Sweet – kjent fra Stryper.
Den plateaktuelle gjengen fra Oslo slipper for tiden stadig singler som gjør det godt på strømmetjenester. Vi fikk en god prat med en meget engasjert og forventet sprudlende gjeng representert ved vokalist Silje Hope, gitarist Sara Andersson og trommis Ann Kristin Gåsbakk til noen glass og ekstremt trivelig stemning på Aye Aye Club.
Los Angeles har fostret flere store artister enn de fleste andre byer gjennom historien, og denne debuten bør sende Levara til himmels, for makan til debut er det lenge siden jeg har hørt. Sterke låter, flinke musikere, en vokalist som virkelig leverer og framifrå produksjon.
Ni år etter geniale ”Infinite Gratitude” suser Reiersruds stjernelag fra kammermusikkens til symfoniens sfære. Det stiltranscendentale etos henger ved, men det er åpenbart en anseligere oppgave å komponere for band og Kringkastingsorkester enn for strykesekstett og rockeensemble.
De som forventer en prolongasjon av Kennedys skumrende og akustiske solodebut fra 2018 er dømt å føle skuffelsen svelle i første møte med ”The Ides Of March”.
De britiske legendene UFO fikk seg et skudd for baugen da deres keyboardist Paul Raymond for to år siden døde brått midt i det som skulle være bandets siste turné. Men atter en gang ble multi-instrumentalisten Neil Carter bandets redning, etter at han første gang erstattet Raymond i 1980 og deretter spilte på tre skiver med UFO.
Den irske vokalisten Robin McAuley hadde et produktivt tiår innen rocken før han i praksis la opp i 1993, etter å ha vært Michael Schenkers partner på tre album under navnet McAuley-Schenker Group. På slutten av 2000-tallet dukket han opp i Survivor, og nå er han klar med sin andre soloskive.
Trommisen Tommy Clufetos er en aktiv herremann. Etter å ha voktet trommetronen for både Ozzy og Black Sabbath i en årrekke, har han tatt fatt på oppgaven som groovemeister for The Dead Daisies, etter at Deen Castronovo takket for seg. I tillegg har han tatt steget fram i frontlinja med skiva «Beat Up By Rock N´ Roll» med bandet Tommy´s Rocktrip.
Kayak smuldret opp innenfra etter rockeoperaen ”Cleopatra”, men disintegrasjonen skulle vise seg å være et hendig uhell, da komponisten, i stedet for å resignere, trommet sammen flunkende ny kvintettbesetning og herigjennom vinket midlertidig farvel til storskalaformatet.
Det kastes ikke bort tid da Gojira smeller i gang sin etterlengtede fullengder med “Born For One Thing”. Umiddelbart settes både rockefot og diggenakke på prøve, og skapet blir rimelig bråkvikt satt på plass. Det meste som er fett med bandet er med i åpneren og det eneste spørsmålet som melder seg er om de klarer å følge dette opp over et helt album.
En vis ståltrønder sa til meg en gang på forespørsel om han helst ville bli huska som country- eller punkartist at ’Det spiller null rolle – det er jo de samme tre akkordene!.’ Det er da heller ikke så rart at det popper opp artister som blander slike stilarter på mer eller mindre vellykket manér, og Dropkick Murphys har vært blant de morsomste.
40 år etter den opprinnelige utgivelsen, slippes Motörheads ultraklassiker «No Sleep ’til Hammersmith» nå i en vesentlig utvidet versjon med masse ekstra snacks.
”How Blue Can You Get” konstitueres av åtte låter, halvparten originalskrevne, gjenvunnet fra 1990 til 2011. Det er selvfølgelig en grunn til at ferdigstilte spor settes på indeks, men rockens annaler er lastet med posthumtkompilasjoner av betydelig skralere beskaffenhet enn dette.
Ni år har det gått siden Kolbotn-trioen ga ut sitt forrige album, «Rise, Vulcan, Spectre» som de mottok en spellemannspris for. Gutta har holdt høy aktivitet på livefronten etter dette, og det er mange år siden de presenterte nye låter fra scenen. Nå er likevel stilen til Nekromantheon såpass klassisk at det ikke låter datert, selv om noe av materialet har rotert i livesettet noen år.
I den uoffisielle serien «Vi tar en prat med gitarheltene dine», har turen kommet til George Lynch. Du husker sikkert han fra Dokken, Lynch Mob, prosjekter i øst og vest, samt en lang og innholdsrik solokarriere. Nå er oppfølgeren til bandet The End Machine ute, med navnet «Phase 2», og sannelig hadde han en overraskelse […]
Brighton-duoen som i 2017 spurte ”How Did We Get So Dark?”, er på stø kurs mot stjernehvelvingen. For en sjelden gangs skyld kan man påvise kongruens mellom musikalsk kvalitet og kommersialisme.
Tredje skive etter gjenforeningen av 2011 bekrefter et habilt band som eksisterer av skinnbarlige beveggrunner. Gitt svenskenes sans for 60-tallsmelodikk og 70-åras tungrock er det imidlertid besynderlig og uheldig at såpass datert 80-tallstenkning får defekere uttrykket.
Vreid er en hardtarbeidende gjeng man stadig ser på festivalplakatene. På plate treffer de meg mer med enkeltlåter enn skivene i sin helhet. Da åpningslåta «Wild North West» ble sluppet som singel slo den meg umiddelbart som en kul låt. Dernest fikk jeg en link fra selskapet som vitnet om at koronaen ikke har tatt livsgnisten fra sognekvartetten.
“Rise, Vulcan, Spectre” ga Nekromantheon en spellemannspris, og trioen lot seg overraske av suksessen. Det å skrive en verdig oppfølger satt langt inne, og det tok ni år å ferdigstille «Visions Of Trismegistos».
Høsten 2019 gjorde nåværende Renaissance-konstellasjon, anført av jenta med englestemmen, en turné i USA for å markere bandets 50-årsjubileum. Med på reisen fulgte kammerorkester på 10 musikere, hvilket muliggjør partiturtro oppføringer av orkestrale verker,
Hvis du allerede har lest biografiene til Alice Cooper, Dennis Dunaway og Michael Bruce, kunne man tro at det ikke var så veldig mye mer interessant info å hente om bandet Alice Cooper. Men er du hardcore fan og over gjennomsnittelig interessert i nye funfacts, så er denne boka en liten gullgruve.
Som fjortenåring ringte han til selveste David Lee Roth og fikk overtalt han til å gjøre comeback i et gjenforent Van Halen foran turnéen i 2007. Det tok baller, og baller har han nok av, den godeste Wolfgang Van Halen. For etter å ha spilt bass i Van Halen i femten år har han nå tatt steget fult ut og satser nå alt på sitt eget band Mammoth WVH.
Covid-19 har fått svært aktive band til å tenke nytt og kreativt. I fjor sommer tok Vreid med seg et filmteam og instrumenter og på hytta og leverte en svært stemningsfull konsert i fjellheimen. Når kvartetten begynte arbeidet med konseptplata «Wild North West» kom idéen om å filmatisere historien.
The Offspring skal låte akkurat som de låter. Ingen som reagerer på det når det gjelder Angus Young eller Lemmy, og det samme gjelder denne gjengen også. En snabla bra skive å ha i bakgrunnen i parken, eller for den saks skyld på terrassen til et par pils.
