NORWAY ROCK MAGAZINE
I et av Oslos mest fasjonable hoteller gjorde vokalist Graham «Suggs» McPherson og pianist Mike Barson intervjuer på rekke og rad med musikkpressen. Vi rakk akkurat så vidt det var å få inn et knippe spørsmål helt mot slutten og fikk med på kjøpet en høyst lystig samtale med to spøkefugler av den mer snakkesalige sorten før de måtte halse avgårde til Rockefeller og konsert.
Et sted midt inne i de dype skogene i Midt-Sverige ligger småbyen Rejmyre, som de siste ti år har vært åsted for den lille rockefestivalen Skogsröjet. Her er to scener omgitt av barskog og en haug med små boder og spisesteder for en helg. Vi fikk med oss Dag 2 av festivalen.
En snau times togtur øst for London ligger den idylliske lille byen Maidstone, som de siste par år har vært åsted for en av Nord-Europas triveligste og mest veldrevne festivaler, Ramblin’ Man Fair. De har peilet seg inn på segmentet klassisk rock og progrock, og serverer nærmere sytti band på fire scener over to dager. Her får vi alt fra nye unge lovende band, til veteranene som debuterte på 60- og 70-tallet.
Det var et særdeles variert klientell som fylte seg opp foran scenen på denne, må vi nesten kalle, historiske aftenen da meget rutinerte Blue Öyster Cult omsider fant veien til vårt gamle furet værbitte for aller første gang noensinne. Og når introen satte i gang nesten til planlagt tid, av alle ting tittellåta til Game Of Thrones, steg jubelen til taket blant alle de tilreisende på et fullsatt Union.
Hver gang man tror at man har sett det siste til Thin Lizzy, så dukker de opp igjen, i stadig nye konstellasjoner. I 2016 og ’17 er det Scott Gorham og Darren Wharton som er linken til gamle dager med Phil Lynott, mens vi satte oss ned med vokalist Ricky Warwick og trommis Scott Travis (til daglig i Judas Priest) like før de gikk på scenen i England sommeren 2016.
I mai 2016 kom den ambisiøse skiva «Feathers & Flesh», et konseptalbum som omhandler en ugle og dens krig mot narsissisten ørnen. Ved innspillingen av videoen til andresingel «Night Never Ending» ble NRM som eneste blad invitert ned til Göteborg for å overvære innspillingen, samt et eksklusivt intervju med vokalist Johannes Eckerström.
For tredje gang i sommer avla Bruce Springsteen og hans E Street Band Norge en visitt på deres The River-turné. Etter to fulle hus på Ullevål Stadion og i Trondheim var det altså Frognerparken sin tur. Rundt 37.000 rakk å kjøpe billett på drøye 20 minutter. Ingen tvil om at nordmenn fortsatt har en forkjærlighet for The Boss.
Whitesnake spilte for fullt hus på Sentrum Scene i går, den første av to utsolgte kvelder. Nordmenn aktet tydeligvis å få med seg denne “Greatest Hits”-turneen som mest sannsynlig også blir deres siste skal vi tro David Coverdale. Det ble tidlig annonsert at vi bare ville få høre hits fra deres tre siste album fra 80-tallet.
I løpet av de siste ti år er det nesten ingen band som har truffet undertegnede mer i hjerterota enn denne skottetrioen, og åtte av de tyve mest spilte låtene på min iTunes er faktisk Biffy, så det er ingen overdrivelse å si at “Ellipsis” er en av årets mest etterlengtede skiver, og bandets første på tre og et halvt år.
Dare har siden debuten i 1988 vært bandet til vokalist Darren Wharton, som for alltid vil være mest kjent som keyboardisten i Thin Lizzy de siste årene – og da snakker vi Lizzy med Lynott, så klart, selv om han har også gjort sporadiske opptredener i de nyere inkarnasjonene.
Svært få band har en mer interessant historie å fortelle enn Def Leppard. Fra starten i tenårene i Sheffield, den enorme suksessen med “Pyromania”, Rick Allens bilulykke, det faktum at resten av bandet ventet på at han skulle lære seg å spille trommer med en arm mens markedet skrek etter en ny Leppard-skive, “Hysteria”, Steve Clarks dødsfall, de harde 90-årene, Vivian Campbells kreft…
TORSDAG 23. JUNI Leprous: De norske progmetallerne i Leprous hadde æren av å åpne hele festivalen. Leprous er en såpass het potet om dagen at mange allerede hadde innfunnet seg på festivalområdet, og et begynnende regnvær gjorde teltscenen til et trygt sted å være. Det var bare litt under en måned siden Leprous sist spilte […]
I det man trodde at Yngwie Malmsteens skiver hadde nådd et lavmål med 2012-utgivelsen “Spellbound” og krysset fingrene for at herifra kan det kun bli bedre, så kommer “World On Fire” og knuser det håpet. Greit, den er ikke verre enn “Spellbound”, men den er jaggu ikke mange prosentene bedre heller.
Det er bare to år siden sist Joe Satriani sto på scenen på Rockefeller, og to uker siden hans gamle disippel Steve Vai spilte samme sted. Så med tanke på at det var en hverdag i sommerferien, var det kanskje grunn til å frykte at publikum hadde fått dosen med shredding og ville svikte gitarvirtuosen denne gang. Men neida.
For 25. året var det klart for Sweden Rock Festival, i Norje – ikke akkurat verdens navle. Men det spiller ingen rolle. Svenskene kan nemlig det med å lage rockefestival, derfor reiser vi langveis fra for å få med oss denne begivenheten. Blant headlinerne på årets festival finner vi navn som Queen, Twisted Sister, Slayer, Megadeth, Anthrax, King Diamond, Foreigner, The Hellacopters og Sabaton.
Etter et femårig fravær, er de amerikanske punkpop-prinsene i Blink 182 atter på banen med en ny skive, “California”, og en ny frontmann. Vår utskremte britiske medarbeider tok turen til Savoy Hotel i London for en jovial passiar med begge vokalistene i bandet – bassist (og eneste originalmedlem) Mark Hoppus og nykomling og gitarist Matt Skiba.
Nå som tungrockens vugge straks inntar Norge for å takke for seg, synes tiden å være inne for å si et ord eller to om «The End» – kortlengderen som består av overflødige spor fra albumet «13», og som faktisk bare selges som mech under den pågående avskjedsturnéen.
Mandag landet Ed Force One med pilot Bruce Dickinson og resten av gutta i Iron Maiden på Gardemoen – for å spille på Fornebu, ironisk nok. Ekte rockestjerner flyr selvfølgelig sin helt egen Boeing 747 jumbojet – The Book Of Souls World Tour Edition – med sjefen sjøl i cockpiten.
I sommer kom «Edge Of Tomorrow», den fjerde utgivelsen til Sunstorm, prosjektet som frontes av ex-Rainbow/Deep Purple-vokalist Joe Lynn Turner. Vi tok like godt en prat med karen om skiva, om solokarrieren, om «supergruppa» Rated X og om den nye utgaven av Rainbow.
Jeg og Muse har en noget broket historikk. Jeg, som mange andre, elsker deres 3,75 første skiver – men, i samsvar med altfor få avskyr jeg bandets 2,25 neste. Fjorårets “Drones” derimot var et solid sjumilssteg i riktig retning i mine øyne.
Etter at Dan Reed og gjengen fant ut at de ville komme tilbake igjen etter nesten 25 års pause med både konserter og ikke minst en splitter ny skive med påfølgende turné, tok de turen til Oslo for å spille litt for oss. Norway Rock Magazine stakk innom Hard Rock Café for en særdeles hyggelig prat med en engasjert og pratsom frontfigur.
First Signal ga ut sin debutskive i 2010, og var det første prosjektet fra vokalist Harry Hess etter at hans Harem Scarem opprinnelig la inn årene i 2008. Den gang hadde bassist og produsent Dennis Ward overoppsyn, med bidrag fra Martin-brødrene, Erik Mårtensson og Robert Säll på låtskriversiden – og det var en kanonskive som har fått kultstatus i AOR-kretsene.
Etter at The Black Crowes la inn årene i fjor vinter, har ikke Chris Robinson lagt på latsiden. Hans eget band Brotherhood har nylig spilt inn sin fjerde studioskive, og fra sitt feriested i Costa Rica ringte han oss i forkant av bandets første Europaturne.
Rival Sons har de siste fem årene virket helt ustoppelige. I juni kom deres femte album «Hollow Bones», samtidig som de har reist verden rundt sammen med Black Sabbath på deres avskjedsturne. Vi tok en prat med bandets skravlesjuke trommis Michael Miley om det aller meste mellom himmel og jord.
Et av årets mer spennende nye bekjentskaper (til tross for at hun nå er ute med sin andre skive) er den norskamerikanske multiinstrumentalisten Sylvaine, bosatt i Frankrike, med en bred musikalsk palett som det ikke er så lett å putte i bås.
Det første som slår meg er; dette er IKKE en rockekonsert av vanlig merke for vanlige rockere – dette minner fort mer om et slags freakshow barnevennligfisert så det kan gli rett inn på Stena Line i prime time rett før leggetid. Her kjøres det safe på det Kiss er mest kjent for, showet. Og det er et så til de grader Kiss-show at det grenser til det parodiske.
Det hender en må høre skiver noen ganger for å trenge inn under skjoldet, og denne tok jaggu sine runder. Førsteinntrykket var sonisk svevestøv i tjukk ekkotåke med vakker englesang langt der inne, men etterhvert utvidet inntrykket seg noe.
Helt siden de første ryktene oppsto i mars, har diskusjonen blant AC/DC-fansen rast om hvorvidt Axl Rose er et horribelt eller godt valg for å erstatte Brian Johnson for resten av “Rock Or Bust”-turneen. Over 7.000 belgiere valgte å få pengene tilbake for billetten sin da de fikk muligheten.
Kvelertaks tredje fullengder, “Nattesferd”, er en ny oppvisning i livsbejaende metal, som jeg for enkelthets skyld velger å kalle det de driver med. For Kvelertak er ikke så lette å sette i bås. Her er elementer fra hardrock, punk, black metal. Det er høyoktan musikk. Og det er skikkelig norsk.
Oslo-baserte Impossible gjorde seg bemerket i 2012 med den kritikerroste debuten “Close Relations” og har siden utgitt oppfølgeren “Second Thoughts” i 2014. Fredag kveld inntok de scenen på John Dee foran om lag 100 tilhørere; ganske sparsomt oppmøte, men kanskje å forvente på en “inneklemt” fredag som denne.
Jeff Scott Soto har vært en allsidig kar opp gjennom sin 30-årige karriere, fra den spede begynnelsen som Yngwie Malmsteens vokalist, via Talisman og Journey til W.E.T., og soloskiver som nærmest har leflet med Prince-funk, men det har alltid vært hovedfokus på melodier.
Fredag var det duket for kick-off for årets Norway Rock Festival, i form av konsert med Ammunition, som naturlig nok også spiller på festivalen i juli. Det gjør også NiteRain, som hadde æren av å åpne denne kvelden.
De færreste av dere kjenner vel til navnet The Defiants, men dette er et nytt prosjekt bestående av Danger Dangers bassist, låtskriver og hjerne Bruno Ravel, gitarist Rob Marcello som de siste årene har spilt i Danger Danger, og vokalist Paul Laine, som tidligere sang i Danger Danger.
Retrorockerne The Temperance Movement fra London har tatt verden med storm i løpet av de få årene de har eksistert, takket være to strålende album og et forrykende liveshow. Vi tok en pils med vokalist Phil Campbell og trommis Damon Wilson før deres konsert i Oslo i februar.
For seks år siden gjorde svenske Treat et suverent comeback som nærmest sjokkerte fans av AOR/Melodic Rock – “Coup De Grace” var intet mindre enn en klassiker innen sjangeren, og det suverent beste albumet bandet noensinne hadde produsert da de første gang var aktive på 80- og tidlig 90-tall.
Trodde noen virkelig at a-ha faktisk var ferdige da de spilte sin “Final Concert” i Oslo Spektrum i desember 2010? Neida, musikere får baksmell på skatten som alle andre, så her er de igjen, med “Cast In Steel” i bagasjen på en Europaturne som kulminerer i Oslo i månedsskiftet april/mai.
De gamle thrash-heltene i Anthrax er ute med ny plate. Som medlem av den celebre klubben som regnes som thrashens storheter, “The Big 4“, knytter det seg alltid en viss spenning til hva Anthrax kommer med.
Det tok 35 år før de britiske progrockerne i IQ kom seg til Oslo for å spille sin første konsert på norsk jord noensinne. Det finnes ikke bedre grunner til å sette seg ned og slå av en prat med vokalist Peter Nicholls og gitarist Mike Holmes, på backstagen på John Dee en fredagskveld i april 2016.
Sørstatsguttene i Black Stone Cherry kom i april 2016 med sin femte skive, “Kentucky”. Da de besøkte Oslo, benyttet vi anledningen til å sette oss ned med gitarist Ben Wells og slå av en prat et par timer før de gikk på scenen foran et fullsatt John Dee.
“Battle Cry” er en dokumentasjon over Judas Priests konsert på Wacken-festivalen i Tyskland i fjor sommer, innspilt foran 85000 fans. Og bare det er imponerende, med tanke på at det er nå 42 år siden debutskiva.
Svenske Eclipse slapp sitt kritikerroste album “Armageddonize” i februar i fjor. Nå gir de ut et dobbelt Deluxe-album, hvor disk 1 inneholder alle fjorårets 11 låter pluss deres nyeste singel “Runaways”, som de deltok med i årets utgave av “Melodifestivalen”.
Gutta i Circus Maximus er aktuelle med sitt fjerde album. Vi slo av en hyggelig prat med Haugen-brødrene og fikk høre ett og annet om albumet, enhjulinger og roboter.
Fire år etter “Nine” er Circus Maximus klare med sitt fjerde album “Havoc”. Og hvilket album! Her er det lite som minner om kaos, som tittelen lover. Annet enn at det er progmetal da.
To år etter den noe skuffende «Magic Mountain» er Black Stone Cherry tilbake med sitt femte studioalbum, og fortsetter ufortrødent i det samme musikalske landskapet de har vært hele tiden.
Den lille klubben Sticky Fingers i Göteborg har bare plass til et publikum rundt 400, og det kan virke som om de fleste av disse var musikere som var kommet for å måpe på virtuositeten som herrene Billy Sheehan, Mike Portnoy og Richie Kotzen besitter.
New Yorks progmetalgiganter hadde jammen ikke spart på kruttet da deres nyeste monster-opus og rockeopera «The Astonishing» skulle presenteres i sin helhet foran norske fans, og det var en særs entusiastisk og positivt innstilt gjeng.
At regissør Andrew Horn er selverklært Twisted Sister-disippel skinner i hvert fiber av herværende 135 minutter lange dokumentarfilm.
For fans av melodiøs hardrock, kom julaften tidlig i 2016, nærmere bestemt 29.januar, i form av en av årets aller sterkeste skiver, «Nordic Union», som er et samarbeidsprosjekt mellom svenske Erik Mårtensson (Eclipse / W.E.T.) og danske Ronnie Atkins (Pretty Maids). Vi slo på tråden til Dalarna og København og slo av en prat eller […]
Bondetampene fra Kentucky har alltid hatt et nært forhold til England, og engelskmennene viser sin begeistring for Black Stone Cherrys harde sørstatsrock ved å stille mannsterke opp og gå bananas når kvartetten krysser Atlanteren. På denne konserten i Birmingham, filmet i oktober 2104 på «Magic Mountain»-turneen, har 8-9000 møtt opp.
Jaggu. Jaggu! Hvem hadde trodd at Suede, etter et kvart århundres fartstid, skulle klare å komme opp med en skive som nærmest er fullt på høyde med deres mest klassiske verk fra 90-tallet? «Night Thoughts» kan minne om Suede rundt 1995 – litt «Dog Man Star», og litt «Coming Up».
1981 vil for noen være det året da Norge slo England i fotball 2-1 på hjemmebane, og Bjørge Lillelien gikk bananas inn i evigheten og historiebøkene. Andre vil nevne at det var begynnelsen på jappetiden, ved at Høyre og Kåre Willoch for første gang fikk makten på Stortinget, et jordskjelv den gangen i sosialistiske Norge. […]
Fjorten år har gått siden Suede sist spilte i Oslo, og selvsagt er det da fullsatt på Sentrum. Med seg i bagasjen hadde de sin beste skive på to tiår, og varslet på forhånd at denne ville bli fremført i sin helhet i første del av konserten.
Det italienske plateselskapet Frontiers drar stadig igang nye samarbeidsprosjekter med artister fra stallen deres, og resultatene er litt opp og ned. Dette nye skandinaviske prosjektet er definitivt et av de mest vellykkede – noensinne.
Dream Theater har aldri vært redd for å eksperimentere, og leverer med dette sin mest ambisiøse skive noensinne, en 34-spors episk konseptskive, en full rockeopera med fullt orkester og kor, og en spilletid på rundt 130 minutter.
Du kan si hva du vil om progmetallens gallionsfigurer Dream Theater, men ingen kan komme her og beskylde dem
for å gjøre ting mest mulig lettvint. Deres nyeste opus, «The Astonishing», er et massivt monster av en dobbel konseptskive på over to timer spilletid fordelt på 34 spor, med en kompleks science fiction-historie som fortelles av flere karakterer.
Hva pokker er så spesielt med denne «Special Edition» av Europes ett år gamle «War Of Kings», hører jeg det ropes over det ganske land. Jo, mine venner, i denne utgaven har du også en DVD med hele den 85-minutters konserten fra bandets opptreden på Wacken Open Air 2015.
De har vært blant thrashmetal-gudene i flere tiår, de har tretten studioalbum ute og har turnert over hele verden. Norway Rock slo av en prat med Andreas Kisser, gitaristen i brasilianske Sepultura, i anledning konserten i Drammen i november.
Så skulle altså dette bli David Bowies siste album. Bowie måtte rett og slett gi seg – og på hvilken høyde! Da vi i november hørte tittelsporet tenkte vi alle det samme: Igjen vil David Bowie fremover med noe.
Drøye tre uker før Lemmy Kilmister døde i romjula 2015, spilte Motorhead i Oslo Spektrum og promoterte sin siste skive “Bad Magic”. Norway Rock Magazine hadde Lemmy på frontcoveret samme høst, og her har du hele det siste intervjuet vi gjorde med den da tilsynelatende udødelige legenden.
Til og med kjente rockemusikere kan kjede seg hvis de får for mye fritid mellom hendene. Det er en av grunnene til at den nye stjernekonstellasjonen Devil City Angels oppsto for et par år siden. Bandet består av vokalist Brandon Gibbs, ex-LA Guns-gitarist Tracii Guns, bassist Rudy Sarzo (ex-Ozzy, Whitesnake, Dio m.m. som etter at […]
Verdens irskeste amerikaner, Scott Gorham, var i Norge med sitt Black Star Riders da vi benyttet anledningern til å slå av en prat hvor vi også kom inn på hans år i Thin Lizzy.
Et av de største bandene innen New Wave Of British Heavy Metal var utvilsomt Saxon, selv om de aldri oppnådde arenastatus som Iron Maiden eller Judas Priest. I 2015 kom Saxon med sin 21.skive, og i den anledning fikk vi frontmann Biff Byford på tråden.
De kriminelt ignorerte kanadiske heltene i Harem Scarem har ikke ligget på latsiden etter at de kom ut av en prematur pensjonisttilværelse med en nyinnspilling av klassikeren «Mood Swings» for et par år siden.
Hva forventer man før man drar på en Slayer konsert? Man forventer en konsert med 4-5 låter fra den nye skiva, ei slegge i panna og alle godlåtene om blod, gørr, seriemordere og generell faenskap.
De fleste var nok i sitt still sinn klar over at dette var siste gang man så Motörhead, og det var også såvidt det ble noe av, med Phil Campbells sykdom i forkant. Gitaristen syntes derimot å være i storform, det var nok sjefen sjøl som hang mest med nebbet.
Under the guise of an interview about The Mute Gods’ first album, Nick Beggs and our reporter discuss the state of the world – pre-Trump and pre-Brexit – and it’s a fascinating read, as they range through everything from the military-industrial complex, to Syria, to Jimmy Savile, to Rod Stewart’s touring model railway.
Det er jaggu ikke ofte at undertegnede er blant de yngste i konsertlokalet lenger, men det var tilfellet da Manfred Mann tok med seg sitt Earth Band og stakk innom Rockefeller en søndag i slutten av november.
Det var god plass foran scenen før de engelske AOR-mesterne FM gikk på scenen i det lille lokalet Sticky Fingers i Göteborg. Bandet fikk en ny vår og en engelsk radiohit etter det som skulle vært en eneste opptreden på Firefest i 2007, deres første konsert på 12 år.
Etter å ha spilt utallige festivaler i Norge fra Øya til Tons Of Rock, og vært support for både Metallica og Foo Fighters i Oslo, har svenske Ghost blitt så store at de nå lett selger ut Sentrum Scene på egen hånd, ikke minst takket være den glimrende tredjeskiva «Meliora».
Er du allerede fan av Threshold, er dette et trygt kjøp – du vet hva du får. Progressiv metal med sterke melodier, Damian Wilsons like sterke stemme, flytende gitarsoloer fra Karl Groom og fantastisk trommespill signert Johanne James. Setlista fokuserer veldig på de tre siste skivene som står for 75% av låtene her, men det er helt greit, siden epoken før allerede er dokumentert med den forrige doble liveskiva, «Critical Energy».
Man kan alltids stille spørsmålstegn med poenget ved å gi ut nok en dobbel live CD/DVD bare to år etter «Live In Europe», men Flying Colors’ bandmedlemmer har et så stramt program at de rekker bare gjøre en håndfull konserter sammen på hver turne, og dette gir resten av fansen muligheten til å oppleve hva som skjedde på den åttende av kun ti konserter i fjor høst, på Z7 i Pratteln i Sveits.
Etter at Black Country Communion grunnstøtte, prøvde Glenn Hughes seg med et nytt band, California Breed, som dessverre ikke nådde BCC opp til knærne. Muligens var det derfor han avbrøt etter et års tid og istedet dro igang solokarrieren sin igjen.
Eric Martin kommer alltid til å være mest kjent som vokalisten fra supergruppa Mr Big, men siden det er et band som stadig tar lange pauser, holder han seg travel med andre ting. I høst var han i Norge for en serie akustiske konserter med kun sin egen gitar som akkompagnement, og NRM satte seg ned med den evigunge herren med to halvlitere på et særs vaklevorent utebord på et fortau utenfor en karaokebar i Oslo sentrum.
Jeg har sett Lenny Kravitz på en scene mange nok ganger til at jeg vet at han er en fantastisk liveartist, og så frem imot to timer foran skjermen i selskap med herren og hans 10-mannsband. Dessverre er dette ikke en hel konsert fra første til siste låt – det er en konsertfilm.
Det har tatt sin tid, men i Blackberry Smoke ser det ut til at Lynyrd Skynyrd endelig har fått sine verdige arvtagere som kan bære sørstatsfakkelen videre. Vi fikk slarva litt med frontmann Charlie Starr, mannen med den vestlige verdens tredje største kinnskjegg, noen timer før gutta fra Atlanta entret scenen på Rockefeller i Oslo.
I november 2015 slapp damene i Girlschool ut sitt 13. studioalbum og det lukter dongeri, lær, sigaretter og iskald øl lang vei av nyutgivelsen “Guilty As Sin”, der den rocka kvartetten skyter treffsikkert etter deg med tøffe riff.
Det har gått elleve år siden forrige installasjon av Voodoo Hill, som er det Frontiers-initierte samarbeidsprosjektet med den italienske gitaristen Dario Mollo og vokal-legenden Glenn Hughes. Mens debuten fra 2000 var melodiøs bluespreget klassisk hard rock, var oppfølgeren «Wild Seed Of Mother Earth» tidvis blytung – utvilsomt det hardeste Glenn Hughes har vært involvert i, i løpet av sin lange og varierte karriere.
Da debutskiva til The Winery Dogs kom for to år siden, var undertegnede fra seg av begeistring og kåret den senere til Årets Skive 2013. Nå er oppfølgeren her, og vi får mer av det samme – og det er kanskje det eneste problemet med «Hot Streak». Det føles som mer av det samme vi fikk på debuten, men heller ikke noe nytt.
For de som ikke kjenner til navnet Joel Hoekstra, kan det opplyses at han har spilt gitar i både Night Ranger og Trans Siberian Orchestra, og er for tiden på turne med Whitesnake. Dette er hans fjerde soloalbum, og det første som ikke er instrumentalt, og for et stjernelag med kompiser han har fått med seg!
Da det stormet som verst rundt Queensrÿche for 4-5 år siden, og skittentøyvasken ville ingen ende ta, hadde de færreste trodd at bandet hadde noen fremtid. Istedet er de nå ute med sin andre skive med sin nye vokalist Todd La Torre, og står sterkere enn de har gjort på tyve år. Vi tok en prat med bandets gitarist Michael Wilton om «Condition Hüman».
Napalm For undertegnede har W.A.S.P. blitt et slags AC/DC, Motör head eller Slayer. Blackie Lawless har funnet sin formel, og de kvalitative nyanseforskjellene fra album til album handler i disse dager mer om hvordan ting blir gjort enn om hva de faktisk gjør. Det er vanskelig å skille de siste W.A.S.P.-platene fra hverandre ved hjelp […]
Det har blitt fem år siden Scorpions annonserte at de skulle legge ut på avskjedturné, men de er fortsatt på veien, og har stadig planer som strekker seg langt inn i 2016. For å få en avklaring, slo vi på tråden til bandets gitarist, grunnlegger og låtskriver Rudolf Schenker – en særs entusiastisk, lattermild og høyrøstet tysker som skravler uavbrutt i fem minutter på inn- og utpust etter hvert spørsmål – og ikke nødvendigvis om det man spør om.
Til tross for noen svakere spor mot slutten, er «Condition Hüman» en meget interessant fortsettelse av den oppadgående formkurven som kom etter de fikk ryddet opp i rekkene og finjustert troppene. Måtte det vare. Lenge.
Dette er rett og slett en plate med et stjernelag av metalmusikere. Her har man fått med seg Panteras Phillip Anselmo, Mastodons Troy Sanders, Triviums Matthew Heafy, Slayers Gary Holt, samt mange flere, til å bidra. De tre som holder det hele i tømmene, og er med på så godt som alle låter er trommevirtous Mike Portnoy (ex Dream Theater), gitarist Alex Skolnick (Testament) og David Ellefson (Megadeth) på bass.
Etter at Geoff Tate og resten av Queensrÿche i 2011 skilte lag i en offentlig skittentøyvask som rocken knapt har sett maken til, fortsatte forviklingene i 2013 da begge parter samtidig kom med hver sin skive under samme bandnavn. Mens hans tidligere kolleger gikk tilbake til røttene, prøvde Tate med varierende hell å fortsatt være relevant og moderne.
Ozone er et nytt studioprosjekt satt sammen rundt to av Storbritannias beste og sjelfylte vokalister; Chris Ousey (mest kjent fra Snakecharmer) og Steve Overland fra FM. Hjernen bak det hele, er Mike Slamer som har skrevet låtene, produsert og spiller de fleste instrumenter utenom trommer – og så har de to Kansas-medlemmer på kor!
Da Shinedown slapp «Cut The Cord» som første smakebit fra sin kommende nye skive, var det mange som ble overrasket. Man kunne lett tro at bandet har tatt en helt ny og atskillig hardere retning. Bandets eminente vokalist Brent Smith er nesten ugjenkjennelig her med sin aggressivitet, og tekststrofen ‘It’s time to get real and inspired’ fikk en til å tro at Shinedown hadde gjort akkurat det
Det begynner å bli et par år siden vi hørte rapporter om at Alice Coopers kommende skive skulle hete «My Dead Drunk Friends» og være en hyllest til hans gamle avdøde drikkekompiser, og han har hatt et segment med coverlåter i konsertene sine siden 2012. Når skiva nå endelig er her, er det under navnet Hollywood Vampires, og ikke Alice Cooper.
Det har tatt over fem år siden forrige skive, men omsider er Iron Maiden tilbake. Og denne gang er det intet mindre enn en dobbel studioskive de har å by på. Vi tok en prat med bandets nestor og bassist Steve Harris om det nye opuset, som har fått tittelen «The Book Of Souls». […]
Fem år har gått siden “The Final Frontier” – et lengre opphold mellom to skiver har Iron Maiden aldri hatt i sin 35-årige platekarriere – og de leverer her deres første doble studioalbum, noe som tradisjonelt er et sjansespill av dimensjoner – hvor mange doble studioskiver kommer du på som ikke ville hatt godt av å bli trimmet ned til en enkelt disc?
Denne platetittelen kan fort vise seg å bli ubehagelig profetisk for Bon Jovi – mens Jon selv kanskje tenkte på å brenne broer til sitt gamle plateselskap Mercury som han fortsatt skyldte en skive, kan realiteten vise seg å være at Bon Jovi brenner broene til fansen som har fulgt de i mange år, og som har gitt de nok en sjanse etter forrige patetiske utgivelse “What About Now?”.
Den hardtarbeidende jentekvartetten Katzenjammer, har siden debut-platen i 2008 feid over Norge og Europa som en frisk høststorm med sin magiske eliksir – mikset sammen av blandingen balkan-influert gjøglermusikk, bluegrass-pop og tivoli- musikk. Tidligere i år ble ”Rockland” sluppet.
Før jul i 2014 takket vokalist Dave Padden for seg. Tilbake sto en oppgitt Jeff Waters. Mannen er dog ikke kjent for å være av den rådløse typen og igjen, etter den midlertidige knockouten, er Annihilator klar for en ny runde i heavy-metal ringen. 18. september 2015 slapp bandet sitt femtende studioalbum ,og som vanlig er det Waters selv som trekker i de fleste spakene.
Den godeste gitarguden George Lynch har vært en særdeles produktiv mann de siste årene. Dette er hans fjerde utgivelse på et drøyt halvår, etter Lynch Mobs “Sun Red Sun”-EP i desember, “Only To Rise” med Michael Sweet i januar og soloskiva “Shadow Train” i juli. Nå er han her igjen med nok en ny variant av Lynch Mob.
Den forrige platen «Temper Temper» førte riktignok til at en del vendte tommelfingeren ned for den hardtslående walisiske gjengen. Dermed handler «Venom» om å gjenvinne fansens tillit, og vise at Bullet For My Valentine fremdeles er seg selv. På telefon fikk vi med oss gitarist Michael «Padge» Paget.
Mike Portnoy er riktignok mest kjent som en av grunnleggerne og trommisen i Dream Theater, men han har jaggu ikke ligget på latsida etter at han slutta der i 2010. Tvert imot, han har så mange band og prosjekter på gang at de færreste har oversikten lenger. Vi tok en prat med karen like før […]
Den tidligere frontmannen i Spock’s Beard er utvilsomt en av rockens mest produktive karer, med flere utgivelser pr år både som soloartist, med Transatlantic eller Flying Colors, eller med sitt nye Neal Morse Band som besøkte Oslo i sommer.
Ramblin Man Fair foregår Maidstone i Kent, en times togtur sørøstover fra Victoria Station. 44 band over to dager, fordelt på tre scener – hovedscenen Classic Rock, Prog Stage, og teltet Outlaw Country / Blues. Som High Voltage har også Ramblin Man Fair ypperlige fasiliteter, men minimalt av kø på de mange barene, toalettene og spisestedene.
Når Genesis-gitarist Mike Rutherford ser seg tilbake, trekker han frem sangen «Supper’s Ready» som sitt stolteste musikalske øyeblikk. Han kommer heller ikke utenom suksessen med Phil Collins som vokalist og produksjonen av de tre siste studiealbumene med Collins.
40.000 mennesker innebærer et torturerende antall legemer, selv om brorparten stavrer rundt med brede glis og batteridrevne djevelhorn på skolten. Etter å ha stått et lysår i ølkø måtte jeg seriøst jobbe for å stenge ute menneskehordene, og gjøre rom for eksklusivt møte mellom meg selv og AC/DC. Dette lyktes…
