Minas
Jeg tror klokka må ha vært rundt ’91 da jeg så et dyktig band ved navn Minas Tirith på en talentkonkurranse på Haugenstua fritidsklubb, og jeg har fornemmelser av såvel en rød Rickenbacker som en slags progressiv, intrikat og innbydende variant av thrash metal. Nå har gitarist Stian Kråbøl og trommis Tony Kirkemo bestemt seg for å ta opp igjen tråden fra svunnen tid, selv om opprinnelig bassist/vokalist Frode Forsmo takket nei til å være med på en gjenforening. Navnet ble da samtidig forkortet, for å markere ny retning. Valget ble så tatt at Kråbøl skulle besørge både bass og gitar på innspillingene, mens vokalen ble overlatt til Pål ”Athera” Mathiesen – og jeg kan vanskelig tenke meg en bedre mann å sette på denne oppgaven; hans store genrespekter og generelle versatilitet er perfekt til låtenes stadige skifter og jonglering mellom en rekke stilarter, og uttrykket endres på sekundet, uten at det føles påtatt eller frampresset. I det hele tatt males det fra en ganske så bred palett, selv om fargene som sådan holdes konsist og med klare nok skiller.
Mitt inntrykk fra ’91 kan for enkelhets skyld sies å ligge i bånn, men det blandes inn elementer fra såvel sorte harmonier som melankolsk pop, og til tross for et slikt eklektisk fundament er det hele tida låta som settes i fokus, med både framdrift, iørefallenhet, velsmidde variasjoner i både intensitet og dynamikk og ikke minst sterke melodier og gode refrenger.
En kan sikkert gå inn med lupe og pinpointe partier som likner på det ene og det andre, fra alle de ’Big5’ (med Testament inkludert) til Rush osv osv., men i sum låter dette Minas, med ettertrykkelig identitet. Det spilles friskt, lekent og godt, både individuelt og sammen, og på toppen av dette ligger altså Mathiesens flotte og varierte vokal. I øyeblikket er jeg spesielt svak for ”The Leper”, men det kan fort endre seg til ei anna låt – en styrke i seg sjøl ved ei svært jevn og god skive som formår å vokse for hver spinning.
5/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 16.juni 2021