Ungt Blod #4 (Rock & Metal 2020-2021)

Det er blitt en tradisjon når sommeren er på hell å anmelde forrige skoleårs innspillinger fra metallinja på Buskerud Folkehøgskole – Heimtun. Som vanlig anmelder jeg ikke dette kritisk som en ny plate. Dette er mer en observasjon om hvordan det står til i det gryende metal-Norge. Hvilke trender som ser ut til å regjere, samt at man erfarer at mange skoleprosjekter ender opp i intet når alle flytter til hver sin kant av landet igjen.

Miserest åpner denne samlingen av tjuefire spor som slippes på digitale plattformer. Jeg håper dette er et band vi får høre mer av, jeg liker godt deres stygge midtempo black metal. Jeg liker lydbildet, det låter klassisk og grimt. Låta har norsk tekst og er bandets eneste bidrag på samlingen, i motsetning til Nekrose som bidrar med hele fire låter. «Murmur Of The Wind» er først ut og basisen er rytmisk, men teknisk death metal med melodisk refreng uten å låte svensk. Jeg tenker mer Extol når jeg hører dette. De tre andre låtene har også snev av dette, men er også mer riffbaserte og tradisjonell death metal. Jeg liker nok «Born In Pestilence» best av disse. Lydbildet er mørkt og skittent og jeg liker dette bandet veldig godt. Emil Sverrisson & Andreas Langås koser seg med stemningsfulle chorder og kjapp death metal i «Fortapt I Tankene». Jeg høres kanskje i overkant positiv ut altså, men jeg liker denne låta godt også jeg.

Brim er tyngre og dooma med kvinnelig vocal. “Brimstone” er med ren vocal, mens det growles på “Mother Earth”, og jeg tror det er samme person. Skal jeg pirke synes jeg den rene vokal blir litt tam, mens growlingen hennes er råtøff, den oser det respekt av. Synes også sistnevnte spor er hakket vassere på alle måter.

Man blir kanskje ikke overrasket over at et band ved navn Torturous Pestilence ikke spiller AOR. På den annen side er det ikke helt gore/grind heller. «Wormgod» er klassisk uptempo death metal, uten at det går over stokk og stein. Tyngde og groove og god fremførelse fremfor full speed.

UMA starter mer progressivt, og man antar en helomvending i samlingen. Låta i seg selv har mye heavy metal i de rytmiske tunge riffene, og growlingen gjør at vi fortsatt holder oss i death metal land. Men det skiller seg absolutt ut. Kanskje disse har hørt på Minas Tirith?

Skarv sine to låter går også under death metal paraplyen. Der «Firebrand» er mørkere og mer klassisk i utrykket er «Bloodstained Orchids» kjappere, lysere og mer black metal. Av de liker jeg sistnevnte best.

Adrian Risøy serverer oss to låter. «Curse Of The Pharao” er rifforientert melodisk death metal med mye heavy metal I seg. “Warriors Road” er derimot klassisk hardrock, og jeg tenkte umiddelbart Uriah Heep blandet med episk NWOBHM.

Oculis sitt bidrag «Oculis Decieves» starter i fullt øs Emperorland, men roer seg tidvis ned i tempo og lander på stemningsfull death/black med melodiske gitarer og synth.

Mordvarg gir oss samlingens lengste spor, med fjorten minutter lange «Unworthy». Denne starter akustisk med hviskende vokal. Dette går over i atmosfærisk black metal, og her er lyden kaldere enn det meste annet på samlingen. Låta brytes opp i et pianoparti med ren vokal og er en variert og god komposisjon.

Thomas Nordli sin «Haiwan» er helt i min gate, her snakker vi en god thrasher. Låta er instrumental, men har tøffe riff og en del kule breaks og vendinger som gjør den interessant og man savner i grunn ikke vokal.

Sander Halvorsen er siste soloartist vi skal innom. «Cannibals» er i grunn thrash med growlevokal. Men han synger likevel rent nok til at teksten kommer frem.

Mer death metal følger. Deus Absentia er av det kjappere og mer brutale slaget, selv om det også her er melodi. Vi har hatt noen band som heter Heretic opp gjennom, men dette er første meg bekjent fra Buskerud. To spor får vi fra disse, studioinnspillingen  «Deserted» og livesporet «Seclusion». Førstnevnte er death metal i bunnen, ganske så brutalt også, med et melodisk refreng med mye koring og et godt arbeid lagt i det vokale. Livelåta er instrumental og svært variert og teknisk og viser at dette er et dyktig mannskap som virkelig kan presentere musikk fra en scene.

Lux Noire er innslag som skiller seg ut med sin rocka metal. Kult groove og ren, litt nasal, vokal som får meg til å tenke på en del av de okkulte rockebanda, gjerne de med kvinnelig vokal, uten at jeg vil kalle de like retro i utrykket.

Nå gjenstår kun KATSKA, som også har en studiolåt og en live. Studiosporet «Assasination Of The Philanthropist» starter ganske så low-fi, men går etter hvert over til heavy metal orientert melankolsk death metal. Jeg synes growlingen blir noe slitsom, men låta er variert og har en vakker dysterhet. Livesporet «Dread» er også variert, men mer groovy fremfor dyster.

Variasjonen i år er nok mindre enn tidligere år, det er tydelig at growling og death metal er det som ble snurret mest på platespillerne på Heimtun dette skoleåret. Nå spiller mange på denne samlingen fletta av eldre og mer etablerte artister, men det jeg liker mest er det klassiske lydbildet som går igjen. Det at det høres akustisk ut og ikke trigget og klinisk gir meg et stort smil om munnen. Nok en gang konkluderer jeg med at det er håp for norsk metal. Så får vi se om jeg er av samme oppfatning om et år. (Skiva kan du høre her!)

Ronny Østli

Utgivelsesdato 20.august 2021

,