One Desire | One Night Only – Live In Helsinki

Frontiers

Finske One Desire debuterte i 2017 med en selvtitulert skive (anmeldt her!) som virkelig fikk undertegnede til å sperre opp både øyne og ører, med et knippe meget velsmakende låter fra øverste AOR-hylle, et par av de skrevet sammen med sjangerens go-to-guy det siste tiåret, Erik Mårtensson fra Eclipse. Spenningen var stor på om de skulle klare å holde koken oppe på fjorårets «Midnight Empire» (anmeldt her!), og jaggu var ikke den enda bedre – selv uten hjelp fra Mårtensson denne gang.

I mars i fjor hadde One Desire akkurat begynt på en Europaturné sammen med Night Flight Orchestra da alt ble avlyst, og karene vendte hjem til Finland med covid-19-smitte, alle som en. For å kompensere for fansen som aldri fikk sjansen til å se de på scenen, gjorde de i oktober 2020 en liten intimkonsert på On The Rocks Club i Helsinki foran et svært begrenset og spesialinvitert publikum, og denne er nå tilgjengelig på både CD/DVD, BluRay og LP.

Bandet har nok av knallgode låter å by på, og åpner med en av de lengste, «Shadowman» som også åpner den nyeste skiva. Og lydmessig er det lite å trekke på denne utgivelsen, alle instrumenter høres klart og tydelig. Man kan stusse litt over valget med å kjøre ikke bare to, men tre ballader på rappen midtveis i konserten, og det er ikke rart at publikum blir litt vel avslappede, men det tar seg opp igjen på oppløpssiden når bandet fyrer av gårde sine trumfess «After You’re Gone» og «Hurt», og avslutningen med deres hardeste og kjappeste låt «Buried Alive» sitter også som en kule.

Så kan man spørre seg om det er så lurt å lage en live-utgivelse av den første konserten bandet har spilt på over et halvår. Selv om bandet spiller bra, og spesielt gitarist Jimmy Westerlund overbeviser stort som Neal Schon-kloning, både utseendemessig og spillemessig – han leverer de lekreste soloer. Men det gnistrer ikke, og filmingen virker litt amatørmessig. Det er tidvis for mye røyk på scenen, og spesielt på nærbildene av bandmedlemmene er det fullstendig druknet i blått eller rødt lys. Man griper også seg selv i å synes litt synd på keyboardisten Antti Roslander som er oppført som ett av fem bandmedlemmer på credits, men som må stå bak gardinet på siden av scenen (mulig at scenen var så liten og trang at det ikke var plass til ham!) og som heller ikke får bildet av seg i booklet’en, som de fire andre har. Er ikke det litt dårlig gjort, da?

Så joda, det er en helt grei gjennomkjøring av tolv meget bra låter av et særs kompetent band som kanskje mangler den siste lille udefinerbare x-faktoren, men vel verdt for fansen å anskaffe. Og få gjerne disse karene til Norge, så skal jeg stå og kose meg i første rad og kauke med på de særdeles fengende refrengene.

3,5/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 11.juni 2021