Frontiers
Skotske Doogie White bør ikke være et ukjent navn for den som har lånt øre til britisk heavy metal de siste 25 årene eller så. Han har lånt stemmen sin til band og artister som Rainbow, Yngwie Malmsteen og Michael Schenker, og nå er han klar med den første av tre skiver med prosjektet Long Shadows Dawn sammen med svensken Emil Norberg fra bandet Persuader.
Stilmessig er det som forventet, vi skal inn i det britiske lydbildet, med sterke aner til 80-tallets heavy metal-skiver signert band som Rainbow og Deep Purple. Allerede i åpningssporet «Deal With The Preacher» blir lytteren tatt med til 80-tallet, med fremoverlente gitarriff og vokal i de nyere registrene. Det låter friskt og kvikt, med melodilinjer som setter seg godt i øret. Men Long Shadows Dawn ligger ikke bare i historiebøkene musikalsk sett; neste låt ut, «Raging Silence», kunne like gjerne vært ei låt signert Erik Mårtensson, og glidd rett inn i setlista til Eclipse.
«Star Rider» har et agressivt og hypnotiserende gitarriff i introen, som jeg måtte høre flere ganger, bare av pur glede over at det fins gitarister som er i stand til å lage så tøffe riff enda. Det skinner tydelig igjennom hvilken skole White kommer fra, det lukter Joe Lynn Turner, Ian Gillan og Glenn Hughes av vokalen hans hele veien, selv om han kanskje ikke har en like karakteristisk stemme som sine frender. Herren har passert 61 år, og merker nok endringer i stemmen, men han klarer seg bra, og har nok litt mer å gå på med tanke på en livesituasjon, for det kan etter sigende ligge an til at vi får oppleve Long Shadows Dawn live.
«Master Of Illusion» kunne like gjerne vært signert Deep Purple fra midt på 80-tallet. Det er helt ok for min del, for denne perioden i Deep Purples katalog ligger hjertet mitt nær. Emil Norberg har skrevet bra låter, og har fine riff i ermet, så dette er nok en herremann vi kommer til å høre mer fra framover. Han leverer fine soli også, med klare referanser til den «svenske modellen» som Yngwie og John Norum gjorde kjent på 80-tallet.
«Isle Of Wrath» er ei helstøpt plate, som heldigvis ikke har modnet i samme eikefat som svært mye av musikken som kommer fra Frontiers´ kontorer. Plata er velskrevet, og godt gjennomført i alle ledd, men hvem som spiller instrumentene bortsett fra gitar og vokal, se det har vi ikke fått klarhet i. (Intervju med Doogie i neste nummer? Okei da! Bestill det her!)
4/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 06.august 2021