Nuclear Blast
Når At The Gates rører på seg er forventningene høye. «The Nightmare Of Being» har lenge vært mast om. Godt er det da å kunne trygge – årets album holder nemlig i massevis. Etter en (noe klisjéaktig) «episk» intro gjør «Spectre Of Extinction» anslag, i kjent drivende At The Gates-stil, før et enda mer suggerende andrekutt følger og setter standarden. Med tittelkuttet senkes imidlertid tempoet og byr på innslag av plukkende akustisk gitar. «The Nightmare Of Being» fungerer slik som en ypperlig overgang til smått symfoniske og åpenbart mer komplekse «Garden Of Cyrus», som utover strykere byr på saksofonstemmer som stopper deg i steget. Symfonisk er også «Touched By The White Hands Of Death». Klassisk-musikalske – nærmest impresjonistiske – arrangementer for stryk og blås preger her både innledning og mellompartier. Spesielt interessant er innslaget av dyp, wagneriansk messing når denne sammenstilles med beintøff melodisk death metal slik At The Gates gjør bedre enn nesten alle andre. Celloer, pauker og kor åpner dernest «The Fall Into Time», som bygger seg gradvis og nokså atypisk opp til en passe langsom låt. Også «The Fall Into Time» er uvanlig kompleks, med flere partier og innebygde dramatiske kontraster underveis. Passe langsom er også «Cult Of Salvation». Akustiske gitarer preger her versene, og gir dybde til teksturen. Mest interessant er imidlertid et minimalmusikalsk tema spilt av flygel, en passasje til et uventet goth-aktig At The Gates som følger. «The Abstract Enthroned», med sin symfo-metalliske avrunding leder så til «Cosmic Pessimism», en tøff rockelåt med fiffige riff, snakkevers og døende celloer. Tunge, melodiske og riffsterke «Eternal Winter Of Reason» avslutter deretter verdig.
Hvor godt du vil like «The Nightmare Of Being» er avhengig av perspektivet ditt i At The Gates-diskusjonen. At bandet denne gangen gjør alt annet enn å forsøke å gjenskape mesterverket «Slaughter Of The Soul» oppleves herom som en lettelse.
4,5/6 | Bjørn David Dolmen
Utgivelsesdato 2.juli 2021