UFO – har fortsatt ikke landet

De britiske legendene UFO fikk seg et skudd for baugen da deres keyboardist Paul Raymond for to år siden døde brått midt i det som skulle være bandets siste turné. Men atter en gang ble multi-instrumentalisten Neil Carter bandets redning, etter at han første gang erstattet Raymond i 1980 og deretter spilte på tre skiver med UFO. Carter, som også var Gary Moores høyre hånd gjennom 80-tallet, stilte gladelig opp for en lengre prat med oss via Skype fra sitt nye hjem på Lanzarote.   

Tekst: Geir Amundsen
Livefoto: Anne-Marie Forker

– For nøyaktig to år siden var jeg i England for å få med meg det som skulle være UFOs aller siste klubbkonsert, på hjemmebane i London. (Les anmeldelsen her!) Noen dager senere døde Paul Raymond brått, og to uker senere ble du annonsert som erstatter for å fullføre turnéen. Hvordan gikk det til? Hadde du holdt kontakten med Phil Mogg og Andy Parker?
– Nei, jeg hadde ikke snakket med noen av dem på mange tiår, men jeg traff tilfeldigvis Phil for ca. ti år siden. Jeg er jo fra Brighton, og han bor der, så jeg møtte han på gata da jeg ruslet rundt der, utenfor huset hans – jeg visste ikke hvor han bodde engang, så det var helt tilfeldig. Det pussige var at jeg befant meg i England da jeg fikk høre at de skulle gjøre sin siste turné og avslutte med to konserter i London, så jeg bestemte meg for å gå og se dem – jeg må ha vært der kvelden før deg, på Shepherds Bush Empire. Vanligvis ville jeg ikke giddet, for det er ikke min greie lenger, men jeg stakk innom selv om jeg måtte gå før de var ferdige, jeg hadde en jobb noen mil utenfor London neste morgen. Men det virket veldig avslappet, jeg kunne se at de koste seg, at stemningen i bandet var noe helt annet enn da jeg spilte med de på tidlig 80-tall. Så jeg var veldig glad for at jeg fikk sett de en siste gang. Neste uke leste jeg at Paul hadde dødd, og jeg syntes jo det var veldig trist, men tenkte ikke noe mer over det – jeg kjente ham ikke, har aldri møtt ham engang! Men Phil visste at jeg var på konserten, og tok kontakt for å høre om jeg kunne tenke meg å gjøre et comeback som rockemusiker og hjelpe de å fullføre turnéen. Så det var egentlig et lykketreff – hadde jeg ikke vært på konserten, så tviler jeg sterkt på at jeg hadde takket ja. Det var 36 år siden jeg sluttet i UFO, og jeg hadde ikke turnert med et band siden 2010, med Gary Moore. Jeg kunne ikke se for meg at jeg skulle havne der igjen!
– Hvordan taklet Phil å miste en så nær kollega?
– Alle i bandet var ganske sjokkerte, man forventer jo ikke at en mann man står på scenen sammen med skal ramle om død i løpet av uka! Men i typisk UFO-ånd, så beit de tenna sammen og fortsatte – the show must go on! De følte at Paul ville ønsket at de ikke lot dette stoppe dem. Så jeg er glad for at jeg fikk sjansen, jeg hadde aldri forventet det.
– Det er pussig, for da jeg snakket med Andy Parker før konserten i London (Les det intervjuet her!), så kom vi inn på at gjennom årenes løp så har det vært nærmere tredve mann innom UFO – og samtlige var fortsatt i live. Og Andy sa ’La oss ikke utfordre skjebnen med å prate mer om det, bank i bordet, haha!’ Uka etterpå døde Paul, og så døde Larry Wallis (gitarist i 1972, senere Motörhead), og i fjor døde først Paul Chapman (gitarist 1978-83) og så Pete Way (bass 1969-82 + 1988-2010).  
– Ja, det var mannefall. For min del var det største sjokket Paul Chapman, fordi han var yngst av disse, og tilsynelatende udødelig. Det var derfor han fikk tilnavnet ’Tonka’. Han var min nærmeste venn i UFO på 80-tallet. Paul Raymond kjente jeg som sagt ikke, vi var aldri i bandet samtidig. Og at Pete døde var utrolig trist. Han levde på kanten hele tiden, og hadde levd et fantastisk liv. Men at han døde var ikke akkurat noe sjokk, han tok sine egne valg. Han sleit ned kroppen sin over mange år, og hadde han vært sunnere og friskere, ville han kanskje ha overlevd fallet som tok livet hans. Litt som Phil Lynott – hadde han levd sunnere, ville han antagelig ha overlevd det som faktisk drepte ham. Men det er ironisk, førti år senere så kommer jeg nok en gang inn og overtar Paul Raymonds plass, og spiller stort sett de samme låtene!
– Nei, UFO er ikke kjent for å variere setlista mye – mesteparten er vel hugget i sten og basert rundt liveskiva ”Strangers In The Night”.
– Hvis vi endrer for mye og utelater enkelte låter, som ”Doctor Doctor” eller ”Love To Love”, så blir publikum irriterte. Det er de gamle låtene folk kommer for å høre. Men det er en vinn-vinn-situasjon, selv om vi av og til føler oss som vårt eget tributeband. Vi vet hva som funker. Og hvis Phil klarer å synge ”Doctor Doctor” etter 45 år, så skal jammen jeg klare å spille den!
– Jeg ble fan av UFO da du og Chapman var i bandet, jeg elsker den perioden, og skulle gjerne hørt dere spille flere låter fra ”The Wild The Willing & The Innocent”, ”Mechanix” og ”Making Contact”…
– Ja, det er to fraksjoner på UFOs eget forum som krangler ustanselig om dette, men Schenker-epoken har nok mange flere fans enn Chapman-epoken. ”The Wild, The Willing…” er meget bra, men den hadde jeg ikke så mye med å gjøre. ”Mechanix” er også ei bra skive, og ”Making Contact” har mye bra, men den er et produkt av sin tid. Låtene burde vært arrangert og fremført på en annen måte.
– Har du hørt UFO-skivene som kom senere, etter din tid?
– Ikke alt, noe av det, men det er veldig vanskelig for meg å kommentere på de! Men ja, jeg skulle også gjerne spilt flere låter som jeg faktisk var involvert i. Nå spiller vi ”We Belong To The Night”…
– Og ”Makin’ Moves”.
– Ja, så det er jo noe. Men vi kan ikke fylle opp setlista med låter fra de tre skivene, det går ikke.

– Hvordan ser UFOs fremtid ut? Avskjedsturnéen startet i 2018, og pr nå er det fortsatt konserter på programmet for 2022…
– Det skyldes pandemien. Alle konsertene vi skulle ha spilt i 2020, ble utsatt til i år, men mye av det er jo igjen utsatt til neste år. Nå er vi alle vaksinerte, så det ser lysere ut.
– Men Phil Mogg ønsket å gi seg?
– Ja, årsakene hans har ikke endret seg, han er 73 år nå og orker ikke lenger legge ut på månedslange turnéer hvor man stadig er på farten og aldri finner roen. Det sliter på. Men det har kommet litt ny energi inn i bandet nå, og managementet sørger for å booke nok av hviledager og kortere turnéer eller festivaler. Jeg skulle jo bare steppe inn og fullføre turnéen for de, og vips er jeg dratt inn i det på fulltid igjen! Jeg var egentlig tilfreds med pensjonistlivet mitt, men nå har sirkushesten i meg fått ferten av sagmuggen og har det gøy! Så jeg gjør gjerne mer.
– Har det vært prat om å lage noen ny studioskive?
– Nei, for øyeblikket kan jeg ikke se for meg at det er et tema. Vi har også et logistikkproblem å ta hensyn til, siden vi er spredt utover geografisk – det er ikke lett å få samlet oss. Phil bor i England, jeg er på Lanzarote, Andy er i Texas og Vinnie og Rob på østkysten av USA. Jeg synes det må være opp til Phil om han ønsker å gjøre et album til, han er den eneste som har vært med hele veien, non-stop. Vi andre burde ikke mase på ham. Phil er en meget smart fyr, og han vet hva han vil. For tiden trives han best hjemme.
– Sist du spilte i UFO, var det bare engelskmenn, og det var masse drama, dop og alkohol. Nå er det to amerikanere i bandet, og fred og harmoni. Det er litt av en kontrast?
– Ja, ellers hadde jeg aldri blitt med. Det er en herlig stemning innad i bandet nå, og alle kommer godt overens. Jeg innser hvor glad jeg alltid har vært i Phil og Andy, og de to nye gutta er herlige fyrer. Men Phil og jeg har det mest gøy, vi ler så vi griner hver eneste dag vi henger sammen, hele tiden! Andy har blitt litt mer sedat på sine eldre dager, men han er stødigheten selv og en flott fyr å ha i sitt hjørne. Og vi har en storfamilie rundt oss med crew og management som sørger for alt det praktiske. Da jeg begynte i bandet i 1980 var det lettere kaos, uten at noen ansvarlige hadde styringa. Bandet hygget seg så godt de kunne med fest og alkohol, men det kunne ikke fortsette med en slik livsstil.

– Du ble med i bandet i tide til å spille inn ”The Wild The Willing & The Innocent”, men du var ikke involvert i låtskrivinga. Likevel ble musikken mer melodiøs og kommersiell da – er det tilfeldig?    
– Ja, det var den retninga bandet gikk musikalsk uansett, tror jeg. De begynte å spille inn grunnsporene til låtene uten Paul Raymond, før jeg var ombord, og de brukte John Sloman, som spilte i Lone Star med Paul Chapman, til å spille keyboards.
– Han er ikke kreditert på skiva?
– Nei. Men han gjør det meste, jeg bidro mest på koringer, litt tangenter, og saxofon så klart. Det er et veldig gitarbasert album, mer enn ”Mechanix”. Så nei, jeg rakk ikke å sette noe særlig preg på den skiva. Og jeg hadde ikke begynt å skrive egne låter på det tidspunktet. Det var først da vi begynte å turnere at jeg fordrev tiden på hotellrommet med å prøve og skrive låter. Det er alltid mye dødtid på turné. Noen av disse låtene endte opp på ”Mechanix”, og noen på ”Making Contact”.

– ”Mechanix” ble jo et kontroversielt album blant fansen, med mer pop-pregede låter, saxofoner og kvinnelige korister. Tar du ansvar for det!?!
– Haha! Om jeg tar ansvaret? Vel, korjentene var absolutt ikke min idé, jeg var aldri i studio samtidig med de – jeg tror de koringene ble lagt på etter at vi egentlig var ferdige med vårt. Pussig at du skulle nevne det, jeg tenkte på det i morges. Det er damer som korer på ”Terri” og på ”Back Into My Life”, men det var Pete og Pauls låter, jeg hadde null med det å gjøre. Men vi hadde faktisk noen proffe korister på ”The Wild The Willing & The Innocent” også – kjenner du til Cliff Richard?
– Ja, så klart.
– Han hadde tre faste korister, tre karer, og de synger faktisk på ”It’s Killing Me”. Jeg aner ærlig talt ikke hvorfor eller hvordan de kom inn i bildet! Uansett, kordamene tar jeg ikke ansvaret for. Saxofonen er det litt verre å vri seg unna, og jeg hadde jo fått tyn for den fra enkelte. Den er jo på ”Lonely Heart ” på ”The Wild & The Willing” også. Men jeg kan ikke huske at det var jeg selv som tok initiativet til å spille saxofon på en UFO-skive! Jeg kunne egentlig ikke spille sax ordentlig på det tidspunktet. Jeg hadde ikke en egen saxofon engang, de leide en til meg! Vi var alle fans av Aerosmith, og de brukte jo blåsere på enkelte låter, så vi tenkte at det hadde en viss rock’n’roll-kredibilitet. Jeg syntes saxen låt fett på ”The Writer”, men den på ”Back Into My Life” er forferdelig. Jeg tror det var produsent Gary Lyons sin idé. Men det var ikke før 20 år senere at jeg faktisk tok timer og lærte meg å spille sax skikkelig. Men det er jo litt morsomt at folk klager på saxofonen min, men ingen nevner at Michael Schenker faktisk spiller blokkfløyte på ”Obsession” – det er en instrumental der som heter ”Arbory Hill”. Blokkfløyte – det er faenmeg djevelens instrument – og folk klager på saxen min!?!? Hahaha!
– Hva med den mer kommersielle musikalske retningen?
– Joda, det er en del poppa låter der, og vi fikk noe press fra plateselskapet – de insisterte på at vi måtte ha noen låter som kunne spilles på radio i USA. Det var noe vi alle ble pusha på – Gary Moore måtte også lage noen poplåter til radio slik at det kunne ta skiva di – og karrieren din – opp til neste nivå. Vi hadde jo sett at AC/DC gjorde det, Foreigner gjorde det, Def Leppard gjorde det – det virket for alle som den eneste måten å slå skikkelig igjennom på. Mye av ”Mechanix” ble forøvrig skrevet i studioet som vi jobbet i – det var eid av Queen og ligger i Montreaux i Sveits, og det var dyrt! Vi kastet bort utrolig mye penger på å bruke tida der på å skrive og arrangere låtene, fremfor å bare spille de inn der. UFO hadde for vane å lage låtene og spille de inn før noen i det hele tatt hadde tenkt på melodilinje og tekst – det satset de på at Phil skulle ta seg av, og det gjorde han alltid i siste liten.

– Lærte dere noe av det til neste skive, ”Making Contact”?
– Ja, absolutt, der tok jeg og Paul Chapman mye mer kontroll og sørget for å bruke tiden mer effektivt. Da hadde Pete slutta, og han var den mest uorganiserte surrebukken av de alle. Vi skrev og øvde i ukesvis på et hotell i Sussex før vi spilte låtene inn på Manor Studios i Oxfordshire.
– Det virker som om det var turnéen i kjølvannet av ”Making Contact” i 1983 som knekte bandet?
– Tja, men det var noe som hadde kommet gradvis. Vi hadde holdt det gående lenge med skive-turné-skive-turné uten stopp, og vi hadde aldri noe fritid til å lade batteriene. Og de andre hadde hatt det sånn i flere år, for min del var det bare et par år. Det førte til at Pete Way fikk nok og slutta i 1982, og dannet Fastway med Fast Eddie Clarke. Utad sa han at han ikke likte den musikalske retningen UFO hadde tatt, men jeg vet ikke helt det. Jeg har aldri snakket med ham om det. Vi traff ham på Sweden Rock for et par år siden, og da var det bare smil og klemmer. Men det at han sluttet, var nok begynnelsen på slutten. Den turnéen var lang og slitsom, vi gjorde utrolig mange konserter og turnerte med Ozzy, Rainbow og Cheap Trick. Phil og Pete hadde en helt grusom form for humor, som oftest gikk ut over Andy!  
– Var det den turnéen hvor Billy Sheehan spilte bass med dere?
– Nei, han gjorde den siste turnéen med oss, i Europa i 1983, da vi ga ut ”Making Contact”. Paul og jeg gjorde bassen på skiva, og Billy steppa inn for første del av turnéen, mens Paul Gray avslutta den i Storbritannia. Den endte med en massiv krangel innad i bandet, og det var da vi innså at vi ikke kunne fortsette på denne måten. Spesielt Phil var stadig involvert i hissige slåsskamper på backstagen etter konsertene. Vi var ikke venner lenger. Jeg og Phil har ikke snakket noe særlig om det etter at jeg ble med igjen – han sa at ’Men du husker alt som skjedde, ikke sant? Det gjør ikke jeg!’ Og joda, jeg har nok et klarere minne om de årene enn mange av de andre, men det er vann under broen nå. Vi skal ikke rippe opp i gamle sår.
– Du virket alltid som den snille og sjenerte fyren stadig havnet i dårlig selskap med forfyllede gærninger.     
– Tja, jeg var jo ingen altergutt jeg heller, men jeg spilte jo først i Wild Horses med Jimmy Bain og Brian Robertson, og det var jo fullstendig galskap – og derifra til UFO…
– Fra asken til ilden?
– Ja, fra galskap til galskap, men på et høyere nivå. Phil sa til meg før jeg begynte at ’Om du takler dem, så takler du oss!’, og det var sant nok. De var aldri kjipe mot meg, de respekterte min væremåte. Men joda, de var ville rockestjerner og oppførte seg deretter. Jeg tror kanskje man må gå litt inn i rollen som rockestjerne for å faktisk takle å være det. Jeg er selv en helt annen person på scenen enn jeg er privat, for jeg er ikke redd for å gå på en scene foran tusenvis av mennesker, jeg stortrives med det. Jeg husker min første gig med Gary Moore etter at vi kom sammen igjen i 2010, første gang jeg spilte konsert på 21 år, og det var foran 7000 mennesker eller så et sted i Norge. (Torget i Trondheim, mai 2010) En i crewet spurte meg rett før vi skulle gå på om jeg var nervøs – men jeg bare gledet meg! Så gikk det altså nesten ti år til før jeg atter turnerte med UFO – og jeg koser meg fortsatt på scenen!  

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2021