Styx | Crash Of The Crown

Alpha Dog 2T

Konseptalbumet ”The Mission” fra 2017 sprang tilsynelatende ut av intet og markerte Styxs største musikalske løft på halvannen dekade. Det originale pomprockbandet har ettertrykkelig attestert sin eksistensberettigelse uten Dennis DeYoung, som strøk på dør i etterkant av underkjente ”Brave New World” fra 1999. Dennes arvtaker, Lawrence Gowan, later til å ha skjenket nestor Tommy Shaw fornyet Styx-krutt, for i likhet med ”The Mission” borger årets skive for alle gruppas kanoniserte særdrag, det være seg kompleks sangharmonikk, melodiøsitet, kinematografisk kontrastering, gnistrende instrumentering eller progressiv glød. ”Crash Of The Crown” er ikke et konseptalbum per definisjon, men bygger i høyeste grad på et tematisk fundament, som liketil besjeler det musikalske utlegget. Femten spor fordelt på tre kvarter sier mye om amerikanernes nyvunne konsistente etterstrebelse, samt atmosfæriske lekelyst, hvorunder større deler av en samlet sekstett bidrar vokalt. ”The Fight Of Our Lives”, med preludiets funksjon, rommer en genial temperaturkantring, som baner vei for pågående ”A Monster”. Både denne og øvrige spor faller tonal-progressivt i vater med hva et ensemble som The Neal Morse Band utøver, men her forekommer også nikk til Queen, Roger Waters og The Who, utøvd med aktelse og påkrevd klangautonomi. Den fremste soniske celebreringen rettes likevel mot egen 70-tallsarv, og Styx-frelste i alle aldersgrupper går en god sommer i møte. Foruten tre knappe og finurlige bindevevsforekomster bæres bandets 17. studioskive av en håndfull høydepunkter som blir vanskelig å underminere uansett individuelle preferanser. Foruten fyrrige ”A Monster” reder melankolske ”Hold Back The Darkness”, snertne ”Save Us From Ourselves”, amalgam-anomalien gitt tittelkutt-posisjon og i særskilt grad progressivt blåtonale ”Long Live The King” på øverste Styx-hylle.

Mitt eneste ankepunkt kontra sistnevnte er dens grådige tidsutstrekning. ”Crash Of The Crown” klinger som en rockeopera, uten å nære tvil om materialets opphavsmenn. Som mangeårig Styx-fan burde jeg kanskje ikke være det, men jeg er overrasket over nivået på bandets to siste skiver.

4,5/6 | Geir Larzen

Utgivelsesdato 18.juni 2021