Yngwie Malmsteen – Som Bach, Vivaldi og Frank Zappa

Yngwie Malmsteen trenger ingen presentasjon. At han straks er aktuell med nytt album er det imidlertid ikke sikkert at alle vet. Undertegnede ringte Malmsteen for en kort prat om utgivelsen, og endte opp med å snakke om litt av hvert. Utdrag fra halvtimen kan leses nedenfor.

Tekst: Bjørn David Dolmen
Foto: Mark Weiss

– «Parabellum» er på vei. Fortell, hvordan kom dette sammen?
– Jo, nå skal du høre. I mars 2020 var jeg midt i en verdensturné. Dernest ble det pandemi og alt stanset opp. Greit nok, tenkte jeg, dette er nok uansett over om et par måneder. Vel, slik skulle det ikke bli – månedene passerte og jeg innså at problemet var større enn antatt. Latsiden er ikke min side, så for å få utløp for uforløst kreativitet gikk jeg i studio, hvor jeg ble sittende et helt år! Det positive med alt dette – iallfall for meg – er at jeg har hatt uvanlig god tid på den nye skiva. Ren luksus, har det vært.
– Da går jeg ut fra at alt på «Parabellum» (som anmeldes her!) er skrevet i studio?
– Stort sett, ja. Jeg hadde etter hvert noe i nærheten av hundre biter musikk som jeg kunne velge blant. Noe ble forfulgt, noe ble forkastet. Jeg tok det beste av det beste og mener bestemt at «Parabellum» viser Yngwie Malmsteen på sitt ypperste.
– Det vi iallfall kan slå fast, er at gitarteknikken din fortsatt er uforståelig god. Blir det vanskeligere med årene?
– Nei da, jeg plukker bare gitaren opp og så er alt på plass – det sitter i kroppen og i sjelen. Imidlertid er det ikke alltid like lett å skrive musikk. Jeg kan alltids komponere stykker som i struktur og uttrykk låter som Yngwie Malmsteen, men det jeg søker er musikk som er «større enn meg selv», hvis du skjønner hva jeg mener. Fra tid til annen blir jeg overasket over kvaliteten på det jeg skriver, og tenker: Satan, dette var bra! Det skjer ikke hver dag, så det gjelder å jobbe på til magien oppstår. Magi er å finne i øyeblikk. Fulle arbeidsdager i studio gjennom et helt år har gjort det mulig for meg å være til stede når innsiktene og åpenbaringene har kommet.
– Temaet om gitarhelter under oppveksten er tygd opp og spyttet ut, så jeg skal ikke gå dit. Men hva med nå i disse dager, hører du noen som stopper deg i steget eller som du i det minste liker?
– Nei, for saken er at jeg ikke hører på annen musikk enn den jeg selv lager. Når jeg ikke komponerer eller spiller liker jeg å tilbringe tid med familien. Utover det har jeg flere hobbyer – jeg samler på klokker, spiller tennis, leser bøker og kruser rundt i bilene mine. Det er ingen hemmelighet at jeg er lidenskapelig opptatt av Ferrari. Jeg er seriøs med alt dette, så det blir ingen tid til musikk bortenfor min egen. La meg også si at jeg ikke liker å la meg influere av andre gitarister og artister. Jeg ser ikke på musikk som underholdning. Men ikke misforstå meg, jeg er ikke arrogant eller noe, det er bare det at Yngwie Malmsteen skal låte hundre prosent som Yngwie Malmsteen. Jeg ønsker alle lykke til med det de gjør, men holder meg altså selv kjemisk fri for utsideimpulser.
– Hvordan ser du egentlig tilbake på eget musikalsk liv og virke? Det er ikke småting som har kommet fra din kant.
– Når jeg gjør intervjuer blir jeg ofte bedt om å snu meg og se bakover. Det betyr imidlertid ikke at jeg liker det, eller at dette er noe jeg vanligvis gjør. Men siden du spør (latter): Jeg anser meg selv som en ubeskrivelig heldig mann. Jeg er velsignet, rett og slett. Da jeg som ungdom gikk løs på gitaren hadde jeg ambisjoner om å kunne leve av det, men jeg hadde liten tro på at det kom til å skje. I 1970-tallets Sverige ble man fortalt at man ikke skulle tro at man var noe. Den amerikanske holdningen har forøvrig vært nokså annerledes, men nok om det. Poenget er at jeg brøt gjennom. Ikke bare kunne jeg leve godt av det, jeg gjorde det også fullt og helt på egne premisser. Og slik har det fortsatt. Man kan hate Yngwie Malmsteen eller elske Yngwie Malmsteen, men han lever svært godt av musikken, og han er kompromissløs så det holder. Han har jobbet hardt, men han har også vært heldig.
– Skal ”Parallellum” turneres når pandemien er over? Hva med å legge turen innom Sweden Rock Festival eller noe?
– Her er greia: Jeg vil gjerne spille mer i Europa. Det er bare det at bransjen – og da tenker jeg på alle ledd i og dimensjoner ved den – gjør det problematisk. Det er jævlig dyrt å turnere i Europa, og europeiske promotører betaler ikke nok. Jeg er ikke grådig; dette handler ikke om at Yngwie Malmsten gjør krav på enorme summer, men jeg vil ikke gå i null. Hvis du kjører bil vet du hva du må betale for bensin. Herregud, bare turnébussen ender opp som dritdyr. Agentene, buss-selskapene etc., du kan spørre Steve Vai om dette. Vit at det ikke er jeg som er grådig. Jeg spiller gjerne, men da må det kunne forvares.
Det har kommet meg for øret at noen datoer allerede er bekreftet?
– Jada, og noe er kansellert mens andre ting er flyttet. Hvis pandemien tillater det, spiller jeg i Serbia i sommer. Noe står også på vent, spesielt her i USA, hvor alt forandrer seg fra dag til dag. Jeg har imidlertid stor tro på høsten. Dette kommer til å ordne seg, vet du.
– Klart det gjør. Hvem er i bandet ditt i disse dager?
– Hvilken uke snakker vi om? (latter). Jeg har musikere som sitter og venter på telefon fra meg. Hvem som får telefonen vil imidlertid vise seg. Du vet, det spiller jo ingen rolle hvem musikerne mine er, ettersom jeg selv skriver hver eneste tone og hvert eneste trommebrekk. Yngwie J. Malmsteen har aldri vært et band; musikerne er leid inn fordi jeg selv ikke kan gjøre alt simultant – de får simpelthen lønn for å gjenskape verket mitt. På den måten er jeg mer som Bach, Vivaldi eller Frank Zappa enn som The Rolling Stones eller The Who. Jeg vet ikke om folk helt har forstått dette.
– Hvert Zappa-band høres dog nokså forskjellig ut.
– Hør her. Jeg har hatt over femti trommiser. Alle brekk og fills er skrevet av meg. Hvem som helst kan spille dem, om de er gode nok. Og det samme gjelder synthen – hver tone, selv på en solo, er mitt verk. Jeg tuller ikke. Musikerne mine er ikke viktig. Jeg betaler lønna og det er det. Bach skrev ikke skisser og lot cellistene komme med forslag. Stephen King skrev alle bøkene sine selv, og Leonardo da Vinci malte selv alle detaljene i sine malerier. Sånn er det også her i gården. Jeg er ikke den eneste som jobber på denne måten. Ian Anderson gjør det også.   
– Din musikk har alltid vært en slags syntese av tungrock, metal og barokk- og neoklassisistisk musikk. Grenseoverskridende eklektisisme var også progrockens holdning i 70-årene. Du nevner Ian Anderson, men kan du si noe om hvordan du opplevde progrocken som fenomen under oppveksten?
– Bra spørsmål! Som ungdom hørte og spilte jeg mye Deep Purple. Så en dag ble jeg introdusert for Genesis’ «Selling England By The Pound». Hva i helvete er dette, tenkte jeg, og fortapte meg i alle de bevegende akkordene. Men så forstod jeg at det meste av det var hentet fra den vestlige kunstmusikk-kanon, så jeg gikk heller rett til kilden. Derfra og ut har det vært Fender, Marshall og det klassisk-musikalske tonespråket. Snarere enn å la meg influere av progrock-gruppene har jeg hentet impulser fra de samme kildene som dem. Spill den nye skiva mi høyt.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2021