Night Ranger | ATBPO

Frontiers

I år er det 40 år siden Night Ranger ble dannet i San Francisco, og helt siden debuten «Dawn Patrol» året etter har de vært garantister for klassisk melodiøs hard rock, ofte skreddersydd for amerikansk radio og arenaer med digre fengende refrenger med vokale harmonier, alltid komplementert med Brad Gillis’ karakteristiske gitarsoloer. (Gillis er kanskje mest kjent blant allmuen som gitaristen som i 1982 for en periode steppet inn i Ozzy Osbournes band da Randy Rhoads døde, men det du hører på liveskiva «Speak Of The Devil» har svært lite til felles med hva du hører på «ATBPO», Night Rangers tolvte studioskive.) Tittelen står for «And The Band Played On», ment som en referanse til å fortsette å lage musikk tross pandemien.

Mange av fansen har syntes bandet har vært litt på autopilot på de to foregående skivene «High Road» (2014) og «Don’t Let Up» (2017), men det kan herved rapporteres at «ATBPO» er Night Rangers beste skive siden den ti år gamle «Somewhere In California», som igjen er den eneste av bandets skiver som kan hevde seg opp mot de fem første klassikerne fra 80-tallet. Ett av Night Rangers særtrekk er de tostemte harmoniene deres, ikke bare på gitarene, men også på vokalen. Ikke mange andre band har to dyktige sangere, men på «ATBPO» er det bassist Jack Blades som tar det aller meste av vokalen, mens trommis Kelly Keagy ikke slipper til før på den åttende låten, balladen «The Hardest Road», pluss den avsluttende rockeren «Tomorrow». På gitarfronten er som alltid Gillis helt sjef med sin heftige bruk av vibb-armen, og hans juniorpartner Keri Kelli (ex-Alice Cooper, John Waite, Vince Neil) har glidd fint inn i bandet siden han tok over for Whitesnake-avhopperen Joel Hoekstra i 2014.

Den energiske «Coming For You» starter ballet, og tross et noe monotont vers og ikke det største refrenget i bandets historie, så settes skapet ettertrykkelig på plass. Den radiovennlige «Bring It All Home To Me» har et desto mer fengende refreng, mens første singel (altså video) «Breakout» åpner med et Thin Lizzy-aktig tostemt gitarparti. «Hard To Make It Easy» beveger seg litt for nære countryen for min smak, komplett med honkytonk-piano, før det hele roes ned med «Can´t Afford A Hero», skivas første og beste ballade – og en riktig fin en.

Så har vi «Cold As December», en låt jeg har et noe ambivalent forhold til – hver gang jeg hører den starte, spretter jeg opp og gliser bredt – steintøff intro med tostemte gitarmelodier, fullstendig klassisk, det er akkurat slik jeg vil at Night Ranger skal låte! Men snaut et minutt inn i låta endrer den totalt karakter med et moderne gitarriff og et noe intetsigende vers, før refrenget redder helhetsinntrykket. «Dance» sporer nok en gang av i country-retningen, men at den er oppløftende og fengende skal ingen ta fra de. Mot slutten av skiva kommer «Monkey», muligens skivas hardest rockende låt, den lystige «A Lucky Man» og tilslutt får som nevnt trommis Kelly overta mikrofonen under avsluttende «Tomorrow».

Til tross for enkelte reservasjoner, fremstår «ATBPO» som et helstøpt verk, hvor spesielt Jack Blades setter sitt tydelige preg – han har skrevet de aller fleste låtene, bassen er klar og tydelig i miksen, og han tar hovedvokalen på ni av elleve låter. (Kanskje som en motreaksjon på at han overhodet ikke fikk satt sitt særpreg på hans forrige utgivelse, «Rise» med Revolution Saints?) Som nevnt beveger de seg tidvis inn i et lettere rootsy americana-landskap på enkelte låter, men ikke nok til at det trekker mye ned – denne skiva gir deg et smil om munnen, den er veldig lett å like. Fans av bandet bør kunne like denne bedre enn de to foregående skivene. (Intervju med Jack Blades i neste nummer av NRM! Bestill abonnement her og få det levert på utgivelsesdatoen!)

4,5/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 06.august 2021