Terra Odium – Fullkommen norsk prog metal

Mens nordmenn på 90-tallet stort sett holdt på med black metal, beviste Manitou og Spiral Architect at vi også kunne hevde oss innen progressiv metal. Det ble kun med en plate fra hver av disse. I Terra Odium finner vi medlemmer fra begge disse bandene. Vokalist og gitarist Øyvind Hægeland guider oss gjennom historien som leder til sommerens mesterverk «Ne Plus Ultra».

Tekst: Ronny Østli
Foto: Robert Rønning

For det internasjonale markedet er det et godt salgsargument at Sadus og Testaments bassist Steve DiGiorgio trakterer firestrengeren i dette norske bandet. For oss nordmenn er våre egne innslag mer spennende. Trommeslager Asgeir Mickelson og gitarist og vokalist Øyvind Hægeland kjenner vi fra Spiral Architect. Sistnevnte ga også ut, sammen med gitarist Ole «Bollie» Fredriksen, Manitous eneste album «Entrace», i 1995. Det orkestrale på «Ne Plus Ultra» serveres av Jon Phipps. Vi lar limet i denne elitesamlingen, Øyvind, fortelle litt om opprinnelsen til Terra Odium.

– Jeg og Bollie laget musikk som egentlig var tenkt for Manitou. Da bandet ble lagt ned hadde vi et så godt samarbeid og var så inspirerte at vi ville ta med oss disse låtene videre. Vi fikk med oss Asgeir, Steve og Jon, så selv om det er alle sitt band er det jeg og Bollie som dro det hele i gang.
– Med andre ord er dette det nærmeste vi kommer et nytt Manitou album?
– Ja det er det jo, hehe. Men det er jo ikke Manitou heller. Av platas syv spor var to skrevet for Manitou, men også de låtene har Asgeir, Steve og Jon fargelagt på sitt vis og tatt i en annen retning enn hva som ville vært tilfellet der.  Og det var jo akkurat det vi håpet på også. Så jeg vil ikke si at dette er en videreføring av Manitou, men kanskje heller at vi har tatt det i en annen retning. Jeg kan jo skjønne at folk finner likheter med både Manitou og Spiral Architect når man hører min vokal og Asgeirs tromming, men for oss i bandet er jo dette noe helt annet enn begge de.

Når jeg snakker med Øyvind har verden blitt servert to låter fra plata, som forøvrig anmeldes her. Og jeg har ikke sett annet enn ros i kommentarfeltene.
– Det er jo helt vilt synes jo jeg da. Det er jo spesielt videoen til «The Clouded Morning» da, men også «Crawling», som er uten video, har fått kjemperespons.
– For meg som ikke er så overbegeistret for lyricvideos er det deilig å se at dere har laget en ordentlig video.
– Vi ville helt klart ha en ordentlig video, og det var vel også et krav fra plateselskapet. Men nå er det en låt på plata jeg har lyst til å lage lyric video til, siden teksten er så viktig. Men sammen med selskapet var vi enige om å investere i en ordentlig video og det har vi jo fått tilbake i respons.
– Og apropos plateselskap. Jeg holdt på å falle av stolen da jeg ble spurt om å gjøre et intervju med et band på Frontiers.
– Hehe, det er jo unektelig spesielt å være på samme selskap som Def Leppard, Whitesnake og Toto. Folka bak selskapet har nok sett verdien av denne typen musikk, for det ser ut som de satser litt på progressiv metal. Uten at jeg kjenner altfor godt til dette, så er vel vi et av de første banda innen sjangeren de satser på. Det er jo et solid selskap med god distribusjon, så dette er jo en enorm sjanse, og jeg synes jo dette er veldig stas. 

– Skal man satse, så må man spille live, og jeg vet jo at du ikke er altfor glad i den biten.
– Neeei, men det har endret seg litt. Og med et bunnsolid band i ryggen så har jeg veldig lyst til å spille live. Manitou var jo mye bedre live enn på plate, jeg synes egentlig ikke vi fikk det ordentlig til på plate. Det var live vi hadde energien og publikum, og som sagt er jo dette Manitou i en annen retning, så både jeg og Bollie er klare for å spille live, så det spørs om det ikke blir noen konserter ja.

For et par utgaver siden fortalte Asgeir i forbindelse med Veil Of Secrets at han ikke er stor fan av øvingslokalet. (Du kan lese det intervjuet her!) Og alle skjønner vel at Steve ikke kommer på øving hver tirsdag.
– Vi har aldri spilt sammen som fullt band, så vi er jo spente på hvordan det fungerer. Vi har vært samlet i samme rom, det har vi, men aldri spilt sammen. Og om det kommer til å skje er jeg ikke sikker på. Dette blir ren tipping, men jeg ville jo bli forundret om ikke Steve prioriterte Testament eller Death To All over Terra Odium når det kommer til å spille live, haha. Men Asgeir er positiv til å spille live han, så vi får se.
– Det er vel nærliggende å se for seg en lokal bassist kanskje?
– Ja, jeg vil jo tro det. Steve virkelig elsker musikken vår, samt å spille den, men det sier seg jo selv med et så stort band som Testament og i tillegg da Death To All så tror jeg ikke det finnes tid til dette her.
– I så fall er det vel dugende medlemmer fra gamlebandet man kan hente?
– Vi var jo interesserte i å fortsette og ville gjerne ha med både Tom (Eriksen, bass) og Per (Aanonsen, trommer). I Manitou var jo Per sterkt involvert i arrangeringen, og på disse låtene var det ikke så mye rom for det. Det blir feil å si at det ikke fungerte, for vi fungerte jo bra. Men når det likevel ikke ble sånn så valgte vi rett og slett å starte et nytt band.

– Når vi kommer til selve låtene, så må det jo ligge mye øving bak. Å si dette er streit rock’n’roll er og ta veldig hardt i.
– Låtene ble jo laget for studio, og Terra Odium var jo opprinnelig tenkt som et studioband. Bollie har et hjemmestudio, og det er der han har laget riffene, så har vi arrangert det i fellesskap. Men når det kommer til å øve det inn, så bare se på Steve. Han kom hit til Mandal for han ville være sammen med oss under innspillingen. Han hadde regnet med å bruke litt tid på dette, siden det er lange låter og som du sier ikke helt streit struktur. Men han spilte vel inn et par låter om dagen. Han ble overrasket sjøl. Noen låter gikk nesten bare rett inn, det er jo musikere fra en annen verden dette her. Han og Bollie satte seg ned og gikk gjennom ting, og han tar ting ekstremt fort. All vokal er improvisert i studio. Noe er first take, mens andre ting endte kanskje med femten takes. Noen låter tok meg et par dager, andre noen uker. Vi var så vanvittig inspirerte at jeg synes ikke det tok så lang tid og gjøre denne plata.  Både for meg og Bollie skal nok dette sitte ganske fort om det skal øves inn et liveset.
– På «It Was Not Death» får vi en liten dose plystring.
– Hehe, ja, vi måtte jo ha litt Roger Whittaker.
– Ikke en hyllest til Klaus Meine og Scorpions, altså?
– Nei, det er jo gammel Queensrÿche som er inspirasjonen der. Jeg har alltid likt å gjøre alternative ting innenfor rimelighetens grenser. Det er ikke så mange som plystrer på platene synes jeg, i hvert fall ikke innen heavy metal, hehe.

– Steve DiGiorgio har vært nevnt en rekke ganger – hvordan ble han en del av bandet?
– Vi har jo kjent ham siden Spiral Architect spilte i Atlanta. Vi ble gode venner og har holdt kontakten etter det. Har han spilt i Norge har jo vi vært på besøk backstage og vi har alltid hatt lyst til å gjøre noe sammen. Han er fan av oss og vi av han, og samarbeidet begynte vel med Scariot. Det var der han og Asgeir spilte sammen for første gang. Og etter det ble det jo Vintersorg. Grunnen til at jeg tenkte på ham i Terra Odium var at vi ønsket at alle instrumentene skulle være likeverdige, at også bassen fikk utfolde seg. Og det skaper et unikt lydbilde. Jeg har jo alltid likt Watchtower og Queensrÿche, hvor bassen er like viktig som gitarene. Altså. det er det jo i AC/DC også det, for å holde drivet. Men Steves vandring på fretless-halsen tenkte vi ville være perfekt for vårt sound. I Manitou holdt bassen seg til de dype tonene, og igjen ville vi ta det i en litt annen retning.
– Jeg skjønner jo at en musiker som Steve, uten mulighet til å spille live må ta de dollarene man kan få, men det går ikke en uke uten om at det dukker opp en mail fra managementet hans, Alpha Omega, om en ny skive han spiller på. For min del blir dette litt jaja, og havner etter hvert usjekket i sletteboksen. Kan det å si ja til så mye virke mot sin hensikt?
– Oi, det vet jeg ikke. Det er jo noen år siden han spilte inn bassen på vår plate, og det var jo ikke noe vi tenkte på da. Det viktigste for oss var å få hans sound. Jeg føler ikke det virker mot sin hensikt for vår del, da hans bidrag gjør så mye av vår musikk, så nei, jeg synes ikke det.

Øyvind har også deltatt på en rekke plater. Selv om han også er gitarist i Terra Odium  kommer ikke jeg på noen plater hvor han har noen annen rolle enn vokalist.
– Jeg har spilt gitar siden jeg var seksten. Jeg spiller noen soloer på Scariot plata, men jeg er litt usikker på om det står i coveret. Også spiller jeg bass på to plater med Lunaris. Jeg vil ikke kalle det et krav, men jeg tenkte at her er det rom for meg til å dele på solooppgavene med Bollie, så det var ikke noe jeg la skjul på at jeg ville. Og det viste seg jo å fungere bra. Vi har jo latt oss inspirere av King Diamond og Cacophony, hvor Bollie spiller en ting og sender til meg, så lager jeg en helt annen melodi på det igjen. Vi har begge en felles forståelse om hvordan en solo bør låte, og jeg har jo spilt åtte timer om dagen i mange år, så det var deilig å endelig få utløp for det på plate.
– Kunne du selv tatt deg av bassen live?
– Jeg er ikke så god på bass, jeg er bedre på gitar. Dette måtte i så fall bli enten gitar eller vokal. Jeg er ikke Les Claypool eller James Hetfield, jeg klarer ikke å gjøre to ting samtidig, hehe. At jeg derimot tar frem gitaren på enkelte partier live anser jeg ikke som umulig.
– Cacophony er jammen et band jeg har glemt, men som egentlig er veldig bra.
– Ja, herregud, Jason Becker var vel atten år da de debuterte. Det er gitar og riff vi baserer musikken vår på. Ikke rytme eller perkusjon på gitar som jeg føler mange gjør nå. Ozzy, King Diamond, Voivod og Metallica spilte riff, det er det vi er inspirerte av. Ikke sånn som nå hvor alle er superflinke på gitar. Riff blandet med melodilinjer, sånn som Cacophony, det er det vi er inspirert av. Så har du jo Crimson Glory, Queensryche og Fates Warning når det kommer til den progressive delen.
– Mange vil nok kanskje finne Voivod noe overraskende i denne samlingen av influenser.
– Det går på låtoppbygning og typer akkorder man bruker. Det er kanskje ikke så lett å høre nei, men Voivod var også en stor inspirasjon i Manitou.

– Plata kommer naturligvis kommer på CD, men vil den også komme på vinyl?
– Alt er klart, så hvis det blir etterspørsel om det kan det nok bli det. I utgangspunktet er det kun CD. Det er vel et begrenset marked for dette, så de holder vel an litt. For meg har det jo vært halve opplevelsen med et stort cover man kan se på og lese tekster til mens man hører på vinylen Som King Diamond og «Abigail», det var jo frysninger over hele kroppen. Og jeg har aldri vært på vinyl, så jeg håper jo virkelig det åpner seg en mulighet for at denne kommer på det formatet. For som sagt, alt er klart.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2021

, , ,