NORWAY ROCK MAGAZINE
De engelske AOR-prinsene i FM har for lengst bevist at de er fullstendig ute av stand til å lage et skikkelig dårlig album, selv om de kanskje har vist tegn til litt autopilot her og der, og «Thirteen», deres trettende studioalbum, fortsetter den gode trenden.
De svenske svartmetallegendene skuffer ikke denne gangen heller, selv om mange reagerte på den tunge singelen «Let The Devil In». En seig og litt annerledes introduksjon til bandets syvende plate. Dette er platas andre spor, etter den kjappe «Nightfall», og som igjen følges opp av «When Our Vengeance Is Done» som har et høyere tempo.
Finland’s Von Hertzen Brothers new studio album “Red Alert in the Blue Forest”, their first since 2017’s critically acclaimed “War Is Over”, is an album that should be listened to in one sitting. The record is epic in scale and hard to categorise.
Fansen var forberedt på det verste da de danske rockeveteranene Pretty Maids i september 2019 annonserte at vokalist Ronnie Atkins var diagnosert med en langt fremskreden lungekreft, og at bandets aktivitet ble lagt på is inntil videre. Mange av oss trodde vel da at det var det siste vi hørte fra den kanten – men nei.
Simultant med mindre interessante TNT-utgivelser tilvirker gitarunikumet bedre og bedre solostoff, og selv om her verken tonalt, harmonisk eller instrumentelt åpnes for avantgardistiske skrell hviler en nyansert og velfundert aura over årets Tekrø-arbeid, effektuert av sekstettkjerne, pluss selekterte gjesteartister.
Denne trioen er uheldigvis bosatt i Kyiv, og ukrainsk metal har gjerne en egen stil og atmosfære jeg kan like. Aeternus Prophet har mer bakgrunn i death metal enn mange av sine landskollegaer, men black metallen skinner igjennom, spesielt på vokalsiden
Det er alltid hyggelig med bekjente som utgir nye skiver og ekstra hyggelig når skivene er bra, eller som i Suicidal Ninja Monkeys sitt tilfelle – veldig bra. Vi skal i hovedsak tilbake til 90-tallet, i et solfylt California og gjerne med et skateboard under føttene.
Kanadiske Bryan Adams er tilbake med «So Happy It Hurts», en skive han fikk tid til å skrive da verdensturnéen hans ble utsatt gang på gang de siste to år. Og dette er Adams akkurat slik vi er vant til å høre ham, med konsise poprock-låter og fengende refrenger. Mutt Lange og John Cleese? Check.
Så måtte det skje, nedturen. Helt siden jeg fikk min helt egen «new wave of swedish heavy metal» med tre band som mer eller mindre utelukkende har servert gull på løpende bånd under et tiår har jeg vært forberedt på nedturen, og nå er den her – dessverre i form av ledestjernen selv, selveste Ghost.
Da er det duket for nytt studioalbum fra Marillion. Albumet, som har kommet til å hete «An Hour Before It’s Dark», er bandets første siden 2016s «Fuck Everyone And Run», og byr på mye av den samme tonen. Imidlertid er årets plate kortere, muligens også mer konsis enn sin forgjenger.
Hvor starter man å beskrive et album formelig bobler over av referanser fra alt fra Seigmen og Enya til sortmetall og folk? Vel, først og fremst at det aller meste er skapt og fremført av én person – nemlig Sylvaine selv. Det i seg selv er enormt imponerende av damen – det at albumet i tillegg er meget, meget bra gjør ikke verket mindre imponerende.
Med «By Royal Decree» leverer svenske The Flower Kings sitt femtende album i løpet av sin 28-årige karriere. Covid-pandemien satte en effektiv stopper for all turnevirksomhet, så Roine Stolt og kompani satte seg ned med gamle øvingsopptak for å se om noe kunne jobbes fram med tanke på å gi ut ei ny skive.
Snaxville Recordings Norwegian blues rock guitarist Amund Maarud has released a second album in collaboration with Americana band Lucky Lips (Malin Pettersen (vocals, guitar), Stian J Sveen (pedal steel), Paal Emil Storm-Berg (drums), Even Reinsfelt Krogh (banjo) and Erlend Skullestad Hølland (bass)). «Wolves» is a beautiful blend of blues rock and Americana, proving that good Americana […]
Etter to akustiske album og konserter er det på tide for Skambankt å skru på fuzzpedalen igjen, og en mer passende anledning enn å gjøre det til bandets tiende skive skal vel godt gjøres å finne. De viste seg som en meget habilt poprock-band når de slakka tempoet og volumet litt, men nå vil vi ha tilbake rockebandet vårt, så dette er en skive ikke uten en viss forventning i forkant.
Svenskene sparker friskt fra seg på sitt tolvte korstog når de slipper albumet «Hammer of Dawn». På utgivelsen får du, ikke overraskende, typisk tradisjonell heavy metal, uten forsøk på fornyelse av hverken sjanger eller band. Men er dette nødvendigvis negativt? Nei da.
The quartet from Bergen, Kryptograf, release their sophomore album “The Eldorado Spell” in February, inspired by the heavy sound of the late 60s and 70s. The record features plenty of psychedelic and doom rock elements, combined with excellent song craft and an appetite for melody.
The first new album from English pop-rockers Tears For Fears in 17 years was inspired by a series of personal and professional “tipping points”, such as the tragic death of founding member Roland Orzabal’s wife in 2017. Given that background, it would be easy to expect a rather downcast record, but that is not the case.
Det har i år gått småpene 50 år siden tyskerne i Scorpions gjorde sin debut med ”Lonesome Crow”, og karrieren har naturligvis gått i bølgedaler gjennom fem fullførte dekader, kvalitativt som kommersielt.
Naarges Ukjente heter Norges nye hittil ukjente black metal-band. Bandprosjektet ble startet av brødrene Åge og Morten Solli for ti år siden, men ble fort skrinlagt. Pandemi har gitt rikelig tid til studioprosjekt, så Mats Nerli fra Nerli There ble involvert i 2020.
Det kan ikke benektes at Sverige har virkelig blitt markedsledere i kategorien Melodiøs Energisk Rock, hvor spesielt band som Eclipse og H.e.a.t har tatt skritt med sjumilsstøvler det siste tiåret. Og i feltet halsende like bak virker det nå som om Stockholmsgrabbarna i Degreed er klar for å ta et Northug-rykk av de sjeldne.
Arjen Lucassen er nok mest kjent for sitt Ayreon-prosjekt, men han har også gjort suksess med Star One, et prosjekt som opprinnelig var et samarbeid med Bruce Dickinson fra Iron Maiden.
De har nylig oppstått fra flere etablerte band, bergenske Glasgow Kiss som her serverer oss deres debut. Det høres tydelig, for her er det så definitivt en gjeng med erfarne og dyktige musikere som leverer et produkt de har ståltro på.
De har nå drevet med melodisk dødsmetall i mer eller mindre en mannsalder, finnene, der mitt første møte med de skjedde allerede midtveis på 90-tallet. Siden den gang har vi nå gått separate veier, uten at det er noen som helst grunn til det – og dette er faktisk den første skiva jeg bevisst setter meg inn i siden den gang.
Da Bruce Springsteen opptrådte på Madison Square Garden 21. og 22. september 1979, var han allerede godt kjent for «Born To Run» og oppfølgeren «Darkness On The Edge Of Town». Her til lands lot fortsatt det store gjennombruddet vente på seg.
Det har gått omtrent nøyaktig to år siden den svenske duoens sisteslipp, den smått fantastiske “Torch // Flame”, og siden den gang har vi vært inn og ut av lockdowns. Nå som pandemi endelig ser ut til å være på vei over passer det da fint å feire med Johnossi sin oppfølger, ikke uten en viss forventning.
Pandemien gjorde selvfølgelig at også Voivod måtte jobbe annerledes. Det ble et par livestreaminger hvor lydmannen skrudde en klar og tydelig gitarlyd, som likevel er krisp. Denne ble med i studioet da “Synchro Anarchy” skulle spilles inn.
Eddie Vedder er først og fremst kjent som vokalist og frontfigur i et av moderne rocks mest legendariske band, Pearl Jam. «Earthling» er hans første soloalbum siden «Ukulele Songs» fra 2011, og hans tredje totalt – hans første var filmmusikken til «into the Wild» fra 2007. Vedder er kjent for sitt sosiale og politiske engasjement, og bringer dette videre inn i musikken og tekstene på «Earthling».
Italienske Lionville har siden debuten i 2011 levert klassisk AOR med ujevne mellomrom. De ga ut to album med indie-selskapet Avenue Of Allies Music, før de signerte med Frontiers i 2017, med to utgivelser i 2017 og 2020. Nå er deres femte album, «So Close To Heaven» klart.
Fusion, eller jazzrock, er sjelden kost i Norway Rock Magazine, men når mannen bak prosjektet heter Simon Phillips, og har lånt lender til artister som The Who, Jeff Beck, Judas Priest og Toto, bare for å nevne noen ekstremt få, rydder vi plass åkkesom.
Det kan ikke være helt enkelt å skulle operere i det stadig smått opprørte kjølvannet av et av verdens største poporkestre, men jeg oppfatter Saul ”Slash” Hudson som en tross alt ganske så jordnær fyr som like gjerne spiller for 43 stykker i en kjellerklubb som for flere tusen ganger så mange på et gedigent stadion.
I riktig gamle dager, da tiden var ung, var bootlegs «the shit», og man betalte sine surt oppsparte kroner til sortkledde menn i mørke smug for å få konsertopptak av sine helter. I dag er historien en annen, og artistene selger konsertopptakene sine sjøl. Kanskje ikke så dumt, ettersom kvaliteten blir noen hakk bedre, og pengene går til de som eier musikken.
Etter en lang rekke kryptiske meldinger på diverse medier kunne KoЯn slippe nyheten om at de kommer med sitt fjortende studioalbum denne uken og gir oss en usedvanlig snill (til å være KoЯn) lytteopplevelse. Men fortvil ikke, de har ikke gammelmannsblod i årene helt enda.
Helt siden jeg som lettformelig tenåring på 80-tallet ble ’bevisst min egen musikalitet’ har jeg til dags dato hatt til gode å møte noen som trekker fram Saxon som sitt absolutte favorittband, selv om især skivene fra ’79 til ’84 bredt, og så visst velfortjent, omtales med imaginære gylne kanter.
Noen ganger setter man på ei plate for første gang, uten å vite hva man begir seg ut på, for så å sitte og glise bortimot uten stans i 63 minutter. Det var tilfellet da jeg satte på Lalus tredje album «Paint The Sky».
Det har gått nærmere ti år siden vi hørte fra Lana Lane sist. Siden den gang har hun signert en kontrakt på flere album med Frontiers. Ektemann Erik Norlander står for produksjonen, og tar seg av keyboards. Jeff Kollman har kommet inn på gitar, og burde vært et kjent navn for mange.
Steve Vai behøver ingen videre introduksjon. Mannen som ga oss låter som «Yankee Rose», «For The Love Of God» (sukk!), «The Audience Is Listening» og «Bad Horsie» slutter aldri å forundre og begeistre oss. Men hva kan vi forvente oss av Steve Vai anno 2022?
Following the tragic death of singer David Longdon in November 2021, English progband Big Big Train have proceeded with the release of their fourteenth studio album (with the full support of Longdon’s partner) in celebration of his considerable talent as a multi-instrumentalist and vocalist.
Det har gått fjorten år siden Madrugada ga ut sitt forrige studioalbum. Likevel føles det som Madrugada har vært med oss hele tiden. På en måte har de det, ved å ha gitt ut et samlealbum, filmmusikk og noen singler i mellomtiden. Det fylte et tomrom og det føltes aldri som de ble helt borte, heldigvis.
Med kultklassikerskivene «Last Of The Runaways» (1989) og «Time To Burn» (1992) fikk amerikanske Giant et kort opphold i rampelyset før grungen drepte bandet – for godt, trodde mange. Nå er de klare med ny skive, «Shifting Time», riktignok uten vokalist og gitarist Dann Huff.
Rockeduoen Brenn. har allerede bevist at de fortjener en plass i norsk rock med sitt første album «Elsker» i 2019 som de også mottok Spellemannsprisen for. Disse gutta rir på sin egen bølge og følger opp med nytt album «Vandrer På Solskinn».
Det spirer i norsk rock, og ekstra gledelig er det når unge talenter leverer. Lily Löwe er artistnavnet til Lill Wilsberg, og sammen med Trond Holter (Wig Wam, Dream Police, Holter osv.) har hun gitt ut albumet Löwe, og det kan vel bare poengteres først som sist at det sparker rompe.
Det er med Black Sabbath-entusiastens glede man registrerer at Tony Martin fortsatt er aktiv. Og «Thorns» er heller ikke et svakt album, selv om den på langt nær begeistrer. Det Martin nå gir oss er tradisjonell heavy metal med en vokalmelodisk sensibilitet som vekker finfine assosiasjoner til historiske perler som «Headless Cross» og «Tyr».
Elvis Costello, som i 2018 og 2020 gav oss to glimrende album i «Look Now» og «HeyClockface», er i år tilbake med «The Boy Named If» – et album som i større grad enn på lenge fører tankene tilbake til hans klassikere fra 70- og 80-tallet.
4. november 2020 var en dag de fleste Uriah Heep-fans vil huske med sorg. Dagen da keyboard-guru Ken Hensley forlot denne jammerdal for godt, for å groove med de andre rockeheltene i himmelen. Spesielt tung var nok dagen for gutta i Wonderworld.
Keyboardist Dag Selboskar er et kjent navn for den som vokste opp med AOR på 80-tallet. Med låter som «Forever In My Heart» og «Tarquinia» gjorde Da Vinci vei i vellinga i tiåret vi er så glade i. Nå er han klar med sitt nye prosjekt, Zelbo.
Dette er et av årets mest etterlengtede album, enkelt og greit. Og det er et eller annet med å endelig motta et album man har gledet seg til av den enkle grunn at man bare vet det er bra. Så spørsmålet blir bare hvor bra.
Våre danske venner i Volbeat er ute med sitt åttende studioalbum, «Servant of the Mind». Albumet er en kraftpakke av en skive og vil glede de der ute som vel føler at Volbeat har blitt litt vel radiovennlige de siste årene. På «Servant of the Mind» oppleves Volbeat endelig farlige igjen og de blytunge riffene gjennomsyrer hele skiven.
Bandet består av gitarist og keyboardist David Grimoire og bassist Adrian de Crow. Heldigvis er det minimalt med vokalister, noe som jeg føler gir det hele en rød tråd. Og med det sagt så er det ingen hvem som helst heller, men Candlemass egen Mats Levén, ex-Treat og nå i Vandenberg!
Mystiske 13 måneder etter utstedelsen av ”Whoosh!” seiler et nytt langspillfonogram fra Deep Purple inn i platestativene. Veteranene har, i likhet med Enuff Z’nuff – og nedslående mange andre – latt seg bite av coverlåtplate-basillen.
Drøye året etter Navian slapp EP-en «Reset», er bandet ute med sin første fullengder, med den grandiose tittelen «Cosmos». Etter den flotte opplevelsen «Reset» ga, var det ikke så rent lite spenning knyttet til nyutgivelsen. Har Navian klart å holde det høye nivået de hadde i 2020?
Når fantomgitarist Jo Henning Kåsin samler troppene for plateutgivelse, bør det ikke komme som en overraskelse at vi er invitert til en leksjon i Fender Stratocaster og Hammondorgel. Ei heller denne gangen.
Ross Jennings, the vocalist for modern progressive metal band Haken and Novena, is releasing his debut solo album “A Shadow of My Future Self”, and it’s very much a step in a new direction.
The prolific Hedvig Mollestad is releasing her third album in just 18 months, “Tempest Revisited”. If you like “In The Court Of The Crimson King” by King Crimson, you should definitely check out this album, and enjoy the work of one of Norway’s most imaginative artists.
Bak navnet Knights Of The Realm finner vi to av svensk hardrocks ringrever i form av Eclipse-gitarist Magnus Henriksson og Tiamat-trommis Lars Sköld. Og som låttitler som «Heavy Metal», «Chains Of Metal», «Blood On Steel» og «Metal Attack» mer enn antyder, så har vi her å gjøre med 80-talls klassisk heavy metal.
Depeche Mode frontman Dave Gahan is releasing his third album with Soulsavers (aka Rich Machin), «Imposter», on 12 November. The record features 12 covers, including songs by Bob Dylan, Elvis, PJ Harvey, Elmore James, Neil Young, Mark Lanegan, Cat Power and more. It is by no means an ordinary covers album.
Når «Jeg Vil Ha Det Mørkere» åpner kvartettens første fullengder hører man raskt at bandet ikke lenger låter som et spontant prosjekt. Sjumilsstøvlene er tatt på både når det kommer til produksjon og låtskriving, i form av arrangementer, vokal og andre innslag som strykere og akustisk gitar.
Disse sideprosjektene som plateselskapet Frontiers stadig drar i gang, har mildest talt vært av varierende kvalitet. Men er det én mann som har vært konsistent bunnsolid gjennom hele sin 40-årige karriere, så er det Steve Overland, mest kjent som vokalist og frontmann i AOR-hertugene FM.
Norsk AOR er i vinden for tida, med flere nye band som viser muskler i den melodiske delen av rock n´ roll. Memoria Avenue er et nytt band med gitarist Tor Talle i spissen, men vi møter flere gamle venner i besetningen.
Norske Halcyon Days skiller seg kraftig ut ifra en stor andel andre band i samme genre da de også har blandet en god del pop i musikken. Ikke ofte hørt ifra den kanten, og det er et grep som fungerer godt. De har spilt sammen siden 2012 i følge biografien og erfaringen har tydelig gjort de godt, selv om dette er mitt første møte med bandet.
Drøye to år, og en spellemannspris etter debuten «GastiR – Ghos Revisited» får vi et mini album fra Gaahl og hans kompiser fra Bergen. Ja, dette er miniskive, og ikke en EP, påpeker Gaahl, akkurat som Hellhammer og Celtic Frost gjorde tidlig på åttitallet.
Det er helt klart tydelig at våre lett gale svenske venner er tilbake, og det med et smell. Vi er inne i så mange subgenrer av rock og metall i løpet av fire minutter at jeg ikke har sjans til å gjengi alle – i tillegg til rap, kakling og Stephen Hawking.
Det er mange år siden begrepet ’norsk rock’ ble mer eller mindre kollektivt definert av ’de fire store’, altså (i subjektivt rangert rekkefølge) Raga Rockers, Jokke (med og uten Valentinerne), Dum Dum Boys og DeLillos.
Ivrige Joe Bonamassa nye album som har fått navnet “Time Clocks”, byr på Bonamassa slik vi er blitt vant til å høre ham, nærmere bestemt som bluesrock ambassadør med full kontroll over gitaren.
Nå får vi endelig høste godene av pandemien etter en mørk tid, for nå formelig regner det råsterke utgivelser fra den ene storheten etter den andre over verden i en skikkelig syklon av god musikk. Sist ut er Mastodon, med deres mest ambisiøse verk hittil.
Nitten år er passert siden Jerry Cantrell tilvirket forrige soloplate – i seg selv et vitnesbyrd om gitaristens troskap til Alice In Chains som kunstnerisk arena. Da ”Rainier Fog”-turnéen opphørte følte veteranen for å nedskalere formatet, og et knippe konserter antente gnisten til ”Brighten”.
Vokalist Dani Filth sier de ville presentere deres trettende album med et skikkelig smell, og valgte «Crawling King Chaos» som første singel. Det er en ganske brutal sak, som også viser det catchy og teatralske, selv om den er langt fra platas beste spor etter min smak.
Det skal såvisst mer enn en global pandemi til for å stoppe toget ved navn Hex A.D., og sannelig har de brukt tida ganske så godt – dette er klart den både dypeste og bredeste skiva derfra til dags dato, og godt mulig også ad totalum den beste.
Det er ikke mer enn et år siden Biffy Clyros forrige skive, «A Celebration Of Endings», men siden den ble kraftig utsatt, er det i praksis nesten to år siden de avsluttet arbeidet med den – og siden da har de ikke kunne spille konserter. Så hva gjør man da? Lager enda en skive, vel.
Forut for A-has kunstneriske maktdemonstrasjon i 1986 var engelske Duran Duran klodens desidert beste synthpop-entitet. Fremdeles er det perioden 1981-85 man vender blikket mot skal det drønnes førsteklasses Duran Duran, men bandet glimter til når du minst aner det.
Rokkeringer i prosjektkonstellasjonen har ingenlunde desimert Trondheims-baserte Shamblemaths, som herved følger opp et sterkt debutalbum fra 2016 med kompositorisk briljans, rakrygget autonomi, kreativ stilmyldring og absolutt kompromissløshet.
Råtassene i Dream Theater er tilbake med sitt femtende studioalbum, kalt «A View From The Top Of The World». Som vanlig er forventningene høye når bandet som ligger i førersetet i progmetallen, også her i gården, skal til pers.
Det er lenge siden «Parachutes», og Coldplay har ikke levert et skikkelig bra album siden «Viva la Vida». Vi står over den, for saken er at Coldplay er noe annet enn det de startet opp som. La oss derfor se på hvordan Chris Martin & co’s «Music In The Spheres» står seg i konteksten av sine to, tre forgjengere.
Tretten år har det gått siden Askerbandet She Said Destroy ga ut sin andre plate «This City Speaks In Tongues». Etter dette la de inn årene og gjenoppsto fra de døde i fjor, og begynte å skrive nytt materiale
Og rundens vinner går til svenske The Hawkins som med sitt minialbum her har satt en helt ny standard på hvor varierende man kan lage klassisk hardrock i 2021.
Nordmennenes tiende plate er deres første for giganten Nuclear Blast, og deres tyngste noensinne. Det er fortsatt massivt og brutalt, men tempoet er satt ned til fordel for tyngde og groove.
De begynner nå å bli rutinerte, amerikanske Trivium, med sin tiende studioutgivelse. Og nå begynner katalogen å se virkelig bra ut, for det er faktisk deres andre fullengder under pandemien – noe som er imponerende i seg selv, men når kvaliteten om mulig overgår kvantiteten er mye gjort.
Duracell-kaninen Jeff Scott Soto har vært et husholdningsnavn siden han var bare guttungen, og har en diskografi få forunt. Med «The Duets Collection- Vol. 1» ser han i bakspeilet, og tar med seg venner og inspirasjonskilder til å synge låtene sammen med seg.
To år har passert siden Eclipse ga ut ny musikk, men nå er deres åttende fullengder ute, med navnet «Wired». Stilmessig har ikke mye forandret seg, det er fortsatt AOR i den tyngre enden av skalaen, med tunge riff og fet trommelyd.
I 1976, da bandets syvende skive «Technical Ecstasy» skulle lages, var især Ozzy og Bill Ward nært konstant i ei sky av kjemisk assistert bevisshetsutvidelse, og Black Sabbath ble mer og mer som et enmannsshow for Tony Iommi, som på dette tidspunktet totalt hadde tatt kontroll over produsentrollen.
Tidenes første Yes-plate uten bass-autor Chris Squire er herved et faktum, så kan man mene ulikt omkring legitimiteten til dagens bandkonstellasjon. Med unike Steve Howe i førersete, Chris Squires protesjé Billy Sherwood på bass, trommeslager Alan White bak batteriet og klaviaturarsenalet til Geoff Downes er det ikke å undres at årets skive klinger veldig Yes.
Det kom ganske så overraskende da KK Downing takka for seg i Judas Priest etter rundt 40 års tjeneste, og drøyt et tiår og diverse biografier seinere er vel de fleste derom ca. like kloke. Nå foreligger endelig nytt materiale fra KK, med Ripper Owens ved sin side.
Han er en produktiv herremann, Al Jourgensen. Drøye tre år har gått siden den rett venstre “AmeriKKKant” ble utgitt, og heldigvis rakk han å komponere og spille inn én til under Trump-administrasjonen da Ministry har en vane for å bli en tanke kjedelig under demokratiske presidenter.
“På Vei Til Helvete” er veldig standard norsk rock, og hvis du er blodfan av Jokke, Dum Dum og/eller Raga kan det hende sisteslippet til Gribbene kan falle i smak også
Det er sannelig ikke godt å vite hva en skal forvente av en nysmidd instrumentaltrio med utspring fra diversiteter som Ulver og Enslaved.
Hele åtte og et halvt år har gått siden den forrige Zeromancer-skiva, «Bye-Bye Borderline», og selv om de har blitt bremset av en ny skive og turné med Seigmen og en global pandemi, er det likevel rimelig lenge.
Dette er en vanskelig plate, og jeg vet vi har snakket varmt om Aeon Zen tidligere her i bladet. Rich Gray har holdt prosjektet gående siden 2008, og denne platen, som er deres sjette, velger de å kalle sin avslutning.
Dream Theater covrer Metallica – og vi har fått en mann som hater Metallica men elsker Dream Theater, og en mann som elsker Metallica men hater Dream Theater, til å ytre sin mening av hvordan det låter.
Ikke bare slipper The Cocktail Slippers nytt album, de fyller forsyne meg 20 år i år også og noen bedre måte å feire det på enn en ny skive med tilhørende full fest i Oslo by vet ikke jeg. Men klarer «Shout It Out Loud!» å følge opp den sinnssyke energien bandet oser av live?
Det engelske bandet Vega har i over ti år levert skive etter skive med høykvalitets fengende, energisk og melodisk rock med massive refrenger fra øverste hylle, men foreløbig uten å få det store gjennombruddet som fansen mener de fortjener. Kan «Anarchy And Unity» endre noe på det?
Jammen har det gått åtte år siden britenes comeback album, og «Surgical Steel» ble strålende mottatt. Årets slipp er heller ingen skuffelse, og jeg finner den kanskje til og med litt mer tilgjengelig enn sin forgjenger.
Det er så visst ikke bare i Trøndelag at retropreget og progressiv spacerock har gode kår, noe denne tredje skiva fra Bergensbaserte Monstereo bærer gode bevis for. Catchy rock i eldre klær med både sprett, luft og godt skrevne låter står i fokus.
ILLT er filmkomponist Roy Westads ungdomsdrøm om å lage en metalplate. Selv om Westad nærmer seg førti betyr ikke dette at materialet har ligget i skuffen siden tenårene, neida, disse låtene kom trillende i 2018 da han var hjemme i pappaperm.
«Metallica», AKA «The Black Album», var skiva som gjorde meg til fulltids metaller den høsten i 1991, tretten år gammel. Til forskjell fra samtlige på min alder med samme smak var dette nemlig mitt aller første møte med Metallica, for selv om jeg absolutt hadde hørt om de hadde jeg aldri hadde blitt eksponert for musikken tidligere
Nesten 30 etter debutalbumet, «Generation Terrorists» fra 1992, er Manic Street Preachers klare med sitt fjortende studioalbum, «The Ultra Vivid Lament». Det har tatt tre år siden 2018-skiva «Resistance is Futile», men den som venter på noe godt…
Da det tyske metallbandet Gamma Ray skulle feire 30 års eksistens klarte de ikke å dy seg. Det måtte bli et live-album, spilt inn midt under pandemien og med strenge smitterestriksjoner som bakteppe. Jubileumsfesten ble dermed fremført uten publikum til stede
“Surrender of Silence” er Hacketts villeste, mørkeste, sinteste og mest dystopiske album siden 2006s “Wild Orchids”.
«Man hører lett at dette er en gjeng som brenner for denne type musikk og har hatt det gøy i studio, og sånt smitter. De fortsetter øset helt frem til siste spor “Whiskey Blues”, der starten fint kunne glidd rett inn i soundtracket til “Sons Of Anarchy”
Den nordnorske kraftduoen Pil & Bue har sparket sitt tredje album ut på markedet. Med 35 minutters spilletid fordelt på seks låter, er «The World Is A Rabbit Hole» nærmest å regne som en nådeløs drive-by-levering. Korte intense album er da også blitt duoens varemerke, og nyutgivelsen viker ikke fra konseptet.
Tradisjonen tro starter Bokassa sin rykende ferske med et episk introspor som setter stemningen for hva vi har vente, en stemning som gir håp om nok en bra skive fra et av Lars Ulrich sine favorittband.
De skal sette Norge på metalcore-kartet med debuten ifølge dem selv, og den type selvtillit setter man pris på – men da er det også viktig at musikken følger opp.