Provogue
Ivrige Joe Bonamassa nye album som har fått navnet “Time Clocks”, byr på Bonamassa slik vi er blitt vant til å høre ham, nærmere bestemt som bluesrock ambassadør med full kontroll over gitaren. Det som imidlertid er ekstra fint med årets album, er at materialet uttrykker mer spenst og variasjon en mange nok forventer. “Time Clocks” åpner med en kort, pen instrumental som raskt går over i rifftunge “Notches”. Dernest følger “The Heart That Never Waits” – en langsom shuffle og dermed mer av den forutsigbare Bonamassa-sorten. Tittelsporet, balladen “Time Clocks”, er derimot noe litt annet, ettersom den byr på flott hammond-orgel, damekor og hint av country-gitar. Stilige, mollstemte “Questions and Answers” påkaller seg også ekstra oppmerksomhet i kraft av en stram to-takt med dynamiske kontrastpartier hvor Santana spøker i kulissene. Utover dette kan nevnes den pene balladen “Mind’s Eye”, og, ikke minst, “Curtain Call”. Sistnevnte vekker assosiasjoner til Black Country Communion-prosjektet, ikke bare gitaristisk, men også kompositorisk. (Rifftyngden og det orientalske preget gjør at man kan spekulere i om den faktisk er fra Black Country Communions steinbrudd). “Time Clocks” er i det hele tatt et vellykket album fra en artist som i lengre tid har fremstått som en ren bluesrock-forvalter. På årets album kommer også låtskriveren (og i enkelte øyeblikk komponisten) Joe Bonamassa frem. Bra!
4,5/6 | Bjørn David Dolmen
Utgivelsesdato 29.oktober 2021