Atomic Fire
De har nå drevet med melodisk dødsmetall i mer eller mindre en mannsalder, finnene, der mitt første møte med de skjedde allerede midtveis på 90-tallet. Siden den gang har vi nå gått separate veier, uten at det er noen som helst grunn til det – og dette er faktisk den første skiva jeg bevisst setter meg inn i siden den gang.
Det starter riktig så massivt og majestetisk med “Northwards” og et versriff så fengende at det er rent umulig å sitte stille til. En virkelig pangstart som går over i et melodisk refreng som balanserer akkurat på linja til ESC-metall uten at det aldri bikker helt over. Noe som gjelder for de fleste melodiøse grep på “Halo”, noe som igjen forteller at det ikke er den mest ekstreme dødsmetall-skiva som blir utgitt i år – men det er vel heller ikke noe man forventer med nettopp Amorphis.
Noe jeg tidlig legger merke til er produksjonen som jeg synes låter langt mer autentisk og dynamisk enn mange andre skiver i samme genre der man fort kan leke seg litt vel mye med komprimatorer og triggere. Alt av klassisk instrumentering kommer fint frem uten å føles hverken malplassert eller anmassende.
“Windmane” er et spor jeg vil trekke frem med sin 7/8-dels takt, ikke alltid man hører det i denne typen musikk og det er noe av det jeg synes løfter Amorphis over mange andre melodiske dødsmetallband. I tillegg til den snille vokalen som stort sett blir plassert på refrengene, ofte hørt til stor irritasjon for undertegnede i metalcore – men en stor forskjell er at her blir det ikke gjort hver gang.
Starten på “When The Gods Came” gir meg assosiasjoner til episke spill-soundtrack og da kjenner jeg lett på mer enn én nerdenerve. Kanskje litt i overkant ESC på akkurat dette refrenget, men det lever vi godt med så lenge de faktisk holder seg unna konkurransen. De er jo kjent for å bruke mye inspirasjon fra Kalevala i sine tekster, og selv om jeg ikke kjenner til diktet eller er spesielt god på å få med tekster før jeg hørt mye på musikk kan jeg tenke meg at “Seven Roads Come Together” kan stamme herifra. Også et av de definitive høydepunktene på “Halo”.
Uten at det finnes noen definitive lavpunkt må jeg nevne en tekstlinje jeg faktisk fikk med meg som kanskje var en smule tacky på avslutteren “My Name Is Night” – “My name is night, I will rule these mounts, I will take care of my own”. Låta i seg selv er en vakker og finfin avslutter med gjestevokalist Petronella Nettermalm som passer godt inn i helheten med sitt folkepreg, men akkurat den linja synes jeg trakk ned litt om jeg skal være kritisk.
Ellers er det jommen ikke mye å trekke for her, og er du fan av enten Amorhpis eller melodisk dødsmetall generelt kan jeg ikke tenke meg at du blir skuffa over “Halo”. Denne får garantert flere spinn på min valgte avspiller ihvertfall.
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 11.februar 2022