Apollon Records Prog
Rokkeringer i prosjektkonstellasjonen har ingenlunde desimert Trondheims-baserte Shamblemaths, som herved følger opp et sterkt debutalbum fra 2016 med kompositorisk briljans, rakrygget autonomi, kreativ stilmyldring og absolutt kompromissløshet. Årets duo-kjerne av dekan Simen Å. Ellingsen og nyrekrutt Ingvald A. Vassbø (slagverk og perkusjon) eleverer og foredler forgjengerens forjettende beskaffenheter med synderlig egalitært og formørket formspråk. Dette er kompleks og utfordrende progressiv rock uten særlige hemninger, likevel med melodisk jording og sving. Arven etter Van Der Graaf Generator, den skarlagensrøde kongen og rådende aktører fra Rock In Opposition-sjiktet lar seg fremdeles avlese, men ”Shamblemaths 2” innestår noe av det samme og tøylesløst inspirerte kvantespranget som definerer differansen mellom Anekdotens første og andre album. I likhet med ”Nucleus” lykkes Shamblemaths denne gang med alt de setter seg fore – og ambisjonsnivået smeller i troposfæren. Blant de innspillinger enhver må unne seg innen året opprinner stiller ti minutter fullkomne ”Knucklecog” – dynamisk, broket, skumrende melodisterk, og rustet med saksofonkaskader, gitaristiske båndsløyfer, arrig tinnfløyte, et hav av mellotroner, Frank Zappa-skrudde ritt av melodisk og metrisk akrobatikk, og substansielle sanglinjer som sporadisk krysser spor med Faith No More i disses mest kunstferdige øyeblikk. Sistnevnte aspekt, samt stykkets buktende vesen, gjør verket uoverstigelig fengende, trass dets intrikate og lett kranglevorne stilfigurer, noe som avkrever kløkt. Nivået forblir astronomisk idet duoen – med uvurderlig eksternhjelp, både vokalt og instrumentelt – gir seg de to første satsene av Sjostakovitsjs åttende strykekvartett i vold, eksekvert med saksofoner, kvinnelig sopransang og tung, klassisk progrockbesetning, i Ellingsens gnistrende arrangement – vågalt, og eksplosivt vellykket. Vi lar hatten og skjorta fyke for godt når Shamblemaths strekker seg etter Norsk salmebok og kaster et trolsk skråblikk på ”Lat Kvar Jordisk Skapning Teia”, i ni forrykende satser. Herligheten preluderer med vever solosang, overdras elektronisk puls og metallisk progressivitet, og før man vet ord av det er man havnet milevidt unna folkrockgrupperinger som Garmarna og Gåte, i uforutsette irrganger av det tjuende århundrets musikkskoler, jazz, infernalsk kontrapunktikk og hymnologisk rock, uten å miste kompositorisk gangsyn eller skrå ut i forterskete flater improvisert nonsens. Satsene seks til åtte scorer høyt på parameterne for attakkerende galskap, inkorporerer latinamerikansk folkemusikk malt i Shamblemaths-kverna, og stiller blant albumets mest bemerkelsesverdige kasuser. Mitt eneste ankepunkt kontra ” Lat Kvar Jordisk Skapning Teia” er en i overkant barnevennlig sluttsats. Jeg har imidlertid ikke mye vondt å si om stemningsavbrekket ”Been And Gone” eller ”The River”, som innstifter en symfonisk endeholdeplass av mer tradisjonelle strukturer. Platas kronologiske utlegg opptrer like utstudert som de innbyrdes reisepunktene pennes, arrangeres og oppføres. ”Shamblemaths 2” reduserer evident skyld til Van Der Graaf Generator og Magma, til fordel for utvikling og forløsning av egne særdrag. Denne skiva fortjener å bli hørt og snakket om, lenge.
5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 22.oktober 2021