Føss | These Voices

Independent

Uten å ha hørt selve bandet før har jeg fått med meg navnet, og det er befriende å rulle i gang en fullengder uten noe som helst formening om hvordan type musikk som presenteres. Selv om, må jeg innrømme – det forventes bruk av gitar.

En aldeles nydelig klassiskinspirert intro starter ballet med en akustisk gitar og strykere i bakgrunnen ved “Metamorphosis Of The Sunbconsciousness”, noe jeg virkelig ikke forventet. En virkelig vakker sak og en forbilledlig åpner. Thrashriffet som starter etterfølgeren “Hear Me Calling” så jeg heller ikke komme så her er det bare å lene seg tilbake med nysgjerrige ører. Jeg liker også breakdownen midtveis og overgangen inn til siste refreng spesielt godt. Knallstart folkens! Men der forgjengeren oste av klassisk thrash går vi over til mer sen 80/tidlig 90-tall da heavy metal var på vei til å trekke sitt siste stormannsgale pust på “Don’t Shoot The Messenger”. Ikke langt unna til å få plass på Ozzy sin klassiker “No More Tears” denne, og da forteller vel det greit hvor landet ligger.

Jeg må trekke frem gitarsoloene i bandet, for det er utvilsomt en meget habil gitarist som står bak – men prioriterer å løfte låtene fremfor å kun flexe skills. I tillegg det ikke være solo på låtene, noe den nevnte forgjengeren er et bevis på. Bra! Og har vi først vært innom både thrash og heavy metal må vi jo innom litt Alice In Chains-grunge også i form av “Decay”, der vokalist nesten når opp til Layne Staley på refrenget. Slettest ikke verst.

Men vi vil jo ha mer thrash, og det får vi også ved “Calm And Collected”, et herlig driv under hovedriffet starter en låt som nesten må finne seg i å bli kalt et av høydepunktene på “These Voices”. Midtveis slår denne om til noe totalt uventet – såpass at jeg trodde at det var neste låt som startet før de gikk tilbake igjen. Det er nok thrash-representantene jeg personlig liker best, for “Bring Me The Wine” er også en av de sporene jeg setter høyest på skiva.

Jeg har fått med meg oppsvingen FØSS har hatt de siste årene, deriblant åpningen av den hittil siste Tons Of Rock. For å pinpointe ytterligere synes jeg bandet under “These Voices” låter som en herlig miks mellom sen 80-talls Mötley Crüe og tidlig 90-talls Metallica ispedd en dæsj Pantera og Iron Maiden. Kan vel fort kalle det for power metal som for en sjelden gangs skyld kler den tiden vi nå lever i godt. Det er det ikke mange – om noen – band i denne genren som kan skryte av. De har vel kanskje ikke funnet opp kruttet helt på nytt, men når man låner fra såpass mange fra forskjellige genre blir det fort relativt originalt allikevel og et eksempel til etterfølgelse.

4,5/6 | Sven Olav Skulbørstad

Utgivelsesdato 19.mars 2022