Scorpions | Rock Believer

Vertigo

Det har i år gått småpene 50 år siden tyskerne i Scorpions gjorde sin debut med ”Lonesome Crow”, og karrieren har naturligvis gått i bølgedaler gjennom fem fullførte dekader, kvalitativt som kommersielt. Personlig synes jeg vel aldri de har klart å matche kvaliteten de hadde med Uli Jon Roth på 70-tallet, mens de store salgsmessige framgangene først kom etter Mathias Jabs’ inntreden på ”Lovedrive” i ’79 (der også Michael Schenker gjør comeback med en rekke soli) og en dreining til mer radiovennlig og strømlinjeformet hardrock.

Når da de aldrende herremenn nå skal presentere rykende nytt materiale, synes det som om de bevisst søker tilbake til den formelen som gjorde dem store gjennom skiver som ”Blackout” og ”Love at First Sting”, og det hele føles litt som en aldri så liten ’spot the song’-lek på linje med The Rutles’ ”Please, Please Hold My Hand”, for de som kjenner til dem. Egenreferansene står altså i kø i både ord og toner, men akkurat hvor de forekommer får dere gå på skattejakt etter sjøl, og selv om ikke alle er like oppe i dagen som dem man finner på Van Halens ”A Different Kind of Truth” eller Black Sabbaths ”13”, er en del av dem ganske så både åpenbare og tydelige tilsiktede. Bandet har stått for produksjonen sjøl, dels pga. bevisstheten i bånn om retninga de ville gå, men trolig mest fordi det viste seg vanskelig å ’importere’ utlendinger under pandemien som råder. Joda, med bandets enorme rutine faller dette slett ikke så gæernt ut, selv om de vel kunne ha hatt godt av litt dytting og forming der de havner i det vel konforme og koselige. Det hele er innspilt ’live i studio’, og det framkommer tydelig at dette er et i alle ledd uomtvistelig dyktig band, men også nettopp det; de er et band, der alle brikker må fungere sammen i full symbiose.

I dette rammeverket burde det da være rom for virkelig å trøkke til med ei gloheit rockeskive av et kaliber en ikke har hørt fra de kanter siden midten av 80-tallet, men heeeelt der havner vi dessverre ikke. I form har de altså lagt seg tett opp mot sin egen historie, da spesifikt første halvdel av De Glade 80-åra, men intensjonen skriver ut en sjekk dagens kompositorium ikke klarer å cashe ut. Man finner det meste en kan forvente; fra kjapp hardrock og sing-along til ballade og seig, molldrevet droneblues – men her finnes ingen ny verken ”Blackout”, ”Big City Nights”, ”Still Loving You” eller ”The Zoo”, for å sette det hele litt i lokalperspektiv. Likkavæl; om en klarer å se igjennom de sedvanlig pinlige tekstene og det fæle, übertannløse durpjattet av et tittelkutt, er det faktisk en god del brukbart å finne- kanskje særlig der de roer ned og blueser av gårde, som i ”Seventh Sun”. Ellers er låtene stort sett på det jevne, men jeg merker meg at de fire låtene som utgjør tillegget i deluxe-utgaven alle som én hadde hevet kvaliteten på den vanlige 11-spors plata, som strategisk plasserte innbyttere. Summa summarum; Det er litt godt å høre at gamle helter fortsatt kan få til ganske dugelige saker, og ikke minst gleder det å høre hvilken reine spilleglede de ennå innehar – og da får’n vel egentlig bare smile litt overbærende over Klaus Meines unike evne til å utvikle en dårligere engelskuttale for hvert år som går.

4/6 | Wilfred Fruke

Utgivelsesdato 25.februar 2022