Kategorier
Skiver

Suicidal Ninja Monkeys | Monkeys Have A Tale

Det er alltid hyggelig med bekjente som utgir nye skiver og ekstra hyggelig når skivene er bra, eller som i Suicidal Ninja Monkeys sitt tilfelle – veldig bra. Vi skal i hovedsak tilbake til 90-tallet, i et solfylt California og gjerne med et skateboard under føttene.

Independent

Det er alltid hyggelig med bekjente som utgir nye skiver og ekstra hyggelig når skivene er bra, eller som i Suicidal Ninja Monkeys sitt tilfelle – veldig bra. 

Vi skal i hovedsak tilbake til 90-tallet, i et solfylt California og gjerne med et skateboard under føttene. Men det er bare basen i pønken de representerer – 70-tallets desperasjon fra et regntungt England ligger heller aldri langt unna og en ting jeg liker meget godt under hele avspillingen av «Monkeys Have A Tale» er at de aldri luller seg helt bort i durgangene alt for mange band med samme base gjør. De starter med et fengende offensiv i «Normal» og «By The Time I Am Gone» med bra arrangert melodisk punk. Koringene er aldri langt unna som seg hør og bør, og gjør de dette i nærheten av like bra live blir jeg imponert. 

En tidlig favoritt kommer i «I Am» som jeg tolker som en selvopplevd antimobbelåt. Her er det så ekstremt fett når gitararmadaen slår til inn til første refreng som er så allsangvennlig som du kan få det. Knallbra! 

Man hører en god del nikk til gode gamle Rancid flere ganger under avspilling, men den absolutt største nikken må være til Dropkick Murphy’s på «No Means No», skivas mest uventede vending og en annen favoritt med sin irske melodiføring. Bare å finne frem whiskeyen til denne. Og på en skive fri for dødpunkter må også «Band Of Brothers» nevnes, herrejemini for noen refrenger denne gjengen innehar! Det er mange – de aller fleste faktisk, som sitter igjen lang tid etter avspilling. 

Når jeg nærmet meg endt avspilling første gang kunne jeg ikke fatte at «Lies» ikke var valgt som avslutter, denne låter så stort og var i mine ører en åpenbar låt til å runde av en fantastisk skive. Det var da helt til jeg kom til den faktiske avslutteren «Send ‘Em Off» som ga fullstendig mening selv om den roer tempoet en smule for her finnes det rent ut episke partier, deriblant en nydelig tostemt solo som gir frysninger. Pianoet som krydrer mot slutten er uventet men vakkert og passer nydelig inn i Suicidal Ninja Monkeys ekstremt varierte pønk. 

Nevnte jeg at skiva også er særdeles godt produsert? Den er særdeles godt produsert. Så til alle som liker pønk, og en del som ikke liker pønk – løp og kjøp, få det på! 

5/6 | Sven O. Skulbørstad 

Utgivelsesdato 11.mars 2022