Loma Vista Recordings
Så måtte det skje, nedturen. Helt siden jeg fikk min helt egen «new wave of swedish heavy metal» med tre band som mer eller mindre utelukkende har servert gull på løpende bånd under et tiår har jeg vært forberedt på nedturen, og nå er den her – dessverre i form av ledestjernen selv, selveste Ghost.
Det starter fint med en dyster intro ved navn «Imperium», men noe virker feil allerede der uten at jeg er kar om å sette fingeren på hva det er. Dette slår imidlertid ut i full blomst et sekund ut i etterfølgeren og med det albumets første skikkelige låt, «Kasarion». Ghost spiller nemlig i dur, i dur! Hva i alle dager? En slags happy-go-lucky 80-talls hardrock jeg var sikker på at Cobain & co tok livet av for 30 år siden, og i hvert fall ikke en stil noen av mine helter skal bedrive? Vel slår den om til noe jeg vil kalle mer proggete midtveis, men denne kan ikke slutte fort nok og jeg aner det verste.
Det står ikke bedre til med «Spillways» som jeg for mitt liv ikke kan beskrive som annet enn AOR, riktignok et mollstemt AOR, men hva er det som har skjedd? Jeg har hørt fra sikre kilder at Forge har skrevet låter sammen med Jocke Berg fra Kent, men om jeg skulle ha satset penger kunne jeg ha sverget på at han hadde samarbeidet med Desmond Child. Det er så glatt og ufarlig mesteparten av materialet på «Impera» at det er kvalmende.
Singlene «Call Me Little Sunshine» og «Hunter’s Moon» er to av veldig få spor som kan minne litt om gode gamle Ghost, og der jeg ble ordentlig skuffa over sistnevnte da den ble sluppet til fjorårets halloween er det faktisk et av de beste sporene på skiva.
En skive som er kjemisk renset for diaboliske kirkeorgler, dommedagskor og fete gitarriff. Borte er lefling med Satan og de ekstremt sterke melodiene som gjennomsyrer omtrent hver eneste Ghost-låt frem til nå. Forge høres tilogmed nyfrelst gladkristen ut på «Watcher In The Sky» – hva skjedde med «Hell Satan» da liksom? Jeg forstår at folk utvikler seg, jeg forstår at band vil utvide både sound og tekster – men dette er ikke en utvikling jeg setter pris på i hvertfall.
Ta for eksempel balladen «Darkness At The Heart Of My Love», som Scorpions kunne ha gitt høyrehånda si for å følge opp «Wind Of Change» med. Pen låt, såvisst – men milevis unna «He Is».
Jeg finner et eneste lyspunkt under avspilling, den ordentlig mørke og melankolske instrumentalen «Dominion». «Twenties» som følger så er også litt tilbake i leiren vi forventer fra Forge. Ikke på høyde med tidligere verk, for all del – men denne høres da ihvertfall ut som om det er Ghost som spiller.
Ellers følger AOR, deretter enda mer AOR. På de aller fleste spor benyttes det verdens mest utbrukte akkordprogresjon (jeg vet dere vet hvilke fire akkorder jeg snakker om), og for å sukre karamellen ytterligere har han ikke en gang klart å avslutte skiva skikkelig – noe jeg hardnakket hevder har vært en av Forges aller sterkeste sider.
Men for å ta det positive: Dette er et meget velprodusert album, godt utført av musikerne som bistår og Forge har antageligvis aldri sunget bedre enn hva han gjør nå. Det er bare det at når omtrent samtlige spor høres ut som musikken til høydepunktet i en cheesy 80-talls film er det da ikke det vi vil ha fra våre en gang så skumle svenske venner? Greit at paven selv stadig ser døllere og døllere ut (få tilbake Papa Emeritus II!) men jeg hadde håpet at musikken ikke fulgte.
Men nå har den også gjort det. Dessverre. Så vi kommer til å ta en pause på ubestemt tid nå, jeg og Ghost. Synd, men det var gøy så lenge det varte. Jeg finner frem merchen igjen når musikken leverer som forventet.
3/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 11.mars 2022