The Hellacopters | Eyes of Oblivion

Nuclear Blast

Et av Skandinavias råeste rockeband, The Hellacopters, er ute med sitt første studioalbum på fjorten år – og det første med originale medlem Dregen siden «Payin’ the Dues» i 1997. «Eyes of Oblivion» er tittelen det har fått og er ute på Nuclear Blast. Mange, inkludert meg selv, har ventet lenge på at denne dagen skulle komme og hadde nok også gitt litt opp at dagen skulle komme. Så hvordan ble resultatet etter fjorten års venting?

Joda, det starter friskt i form av første singel fra albumet «Reap a Hurricane». Det er en skikkelig godbit av en låt og inneholder alt vi elsker ved Hellacopters. Det er melodiøst og rockete som bare Hellacopters kan og man kan godt forstå hvorfor akkurat den låten ble valgt til å være første singel ut. Jeg har alltid elsket den subtile og samtidig essensielle pianospillingen til Anders Lindström og han skuffer ikke denne gangen heller.

Nevnte Lindström får plenty med boltreplass på albumets «dark horse» og på mange måter positive overraskelse. «So Sorry I Could Die» heter den og den er i motsetning til resten av skiva drevet fram av pianoet. Her får også Nicke Andersson vist fram den virkelig soul-fylte siden av stemmen sin. Låten fortsetter å vokse på meg for hver gang jeg hører den, og bandet fant også ut at den skulle være siste singel fra skiva før utgivelsen av plata. I intervjuet vi gjorde med Nicke Andersson, som du kan lese om i neste utgave av magasinet, trekker han fram nettopp den låten som sin favoritt på skiva. Stilig valg!

Mange har nok sett fram til å endelig høre Nicke Andersson og Dregen spille gitar sammen igjen på et Hellacopters-album og det gjør de så til de grader her. De er så ufattelig flinke til å duellere på gitarene og samspillet mellom dem er rett og slett fantastisk. Tittelsporet er bare ett av mange bevis på nettopp det. Så absolutt en kul låt i seg selv, men det er gitarspillet som virkelig løfter låten.

Vi må nevne nykommer Dolf DeBorst, som har tatt over som bassist i Hellacopters og han gjør en solid figur. Det er så deilig å virkelig høre bassen på alle låtene og han setter så absolutt sitt preg på hele skiva. Bandet har alltid vært flinke til å la alle bitene av puslespillet skinne og det gjør de her også. Låter som «A Plow and a Doctor» og «Positively Not Knowing» er to høydare på albumet der Hellacopters slår ut i full blomst. Her fyrer gjengen på alle sylindre og godfølelsen de har hatt gjennom hele comeback-perioden tyter ut av høyttalerne.

De er nok ikke ute etter å finne opp kruttet på nytt med denne skiva og det har vel heller aldri vært poenget. Bandet selv har sagt at denne skiva oppsummerer på mange måter hele bandets levetid og flere av låtene er gamle låter som de har hentet fram og børstet støv av. Det kan man høre, og du kan på enkelte av låtene nesten prikke inn fra hvilken albumperiode de er fra. Samtidig er det også deilig og av og til få servert nøyaktig det du på forhånd forventer.

Hvis man skal se på den andre siden av mynten i den sammenheng, så er det kanskje en grunn til at låtene ble lagt på hylla den gangen de først ble skapt og jeg skal ikke legge skjul på at enkelte av låtene liksom mangler den siste biten av magi som gjør at de stikker seg fram. Låter som «Tin Foil Soldier» og «The Pressure’s On» blir for min del litt anonyme.

De avslutter skiva som de begynte den – med et smell. «Try Me Tonight» blir en perfekt avslutting på den som må sies å være et så absolutt godkjent comeback fra The Hellacopters. (Intervju med Nicke Andersson i nyeste nummer av Norway Rock Magazine! Bestill abonnement her!)

4,5/6 | Glenn Knudsen

Utgivelsesdato 01.april 2022

,