Dream Theater | Lost Not Forgotten Archives: When Dream And Day Reunite (Live)

InsideOut

I riktig gamle dager, da tiden var ung, var bootlegs «the shit», og man betalte sine surt oppsparte kroner til sortkledde menn i mørke smug for å få konsertopptak av sine helter. I dag er historien en annen, og artistene selger konsertopptakene sine sjøl. Kanskje ikke så dumt, ettersom kvaliteten blir noen hakk bedre, og pengene går til de som eier musikken.

Dream Theater har gitt ut flere livealbum de siste årene, noen av de av god, gammel årgang. Denne gangen skal vi tilbake til Los Angeles i det herrens år 2004, da bandet spilte sitt debutalbum «When Dream And Day Unite» fra 1989 i sin helhet i konsertens andre del, etter å ha vært gjennom ti låter fra resten av karrieren. Ikke overraskende nok, er albumet fremført kronologisk, med «A Fortune In Lies» som første sats. I 1989 var gutta unge og fremadstormende, mens i 2004 har de fått noe mer erfaring, noe som helt klart høres i instrumenteringa. Spesielt unisontemaet i nevnte låt satt som ei kule. Instrumentalen «Ytse Jam» like så, den ble vi servert på Rockefeller allerede i 1993, da de gjestet Norge for første gang. Det låter tight og samspilt hele veien.

Men så har vi James LaBrie, da. Det kommer neppe som en overraskelse at han kan oppleves som noe ujevn til tider. 6. mars 2004 var nok ikke av hans beste dager, han bommer på tonene litt for ofte til at vi kan la det passere ukommentert. Det blir nok trekk i stilkarakterene her, James. «The Killing Hand» gjennomfører han bedre enn resten av settet, selv om han overskyter noen av de høye tonene, men dette er et velkjent fenomen fra den godeste LaBrie. «Afterlife» er kanskje konsertens mest solide låt, der spesielt Mike Portnoy og John Myung imponerer med særdeles tighte markeringer. En fryd for øret!

LaBrie var som kjent ikke bandets originale vokalist, det var Charlie Dominici. Han kom på scenen for å bidra på første ekstranummer- «To Live Forever», ei låt som aldri kom lenger enn til demostadiet, men som har vært spilt live ved flere anledninger. Dominici har alltid fascinert meg som vokalist, for det er tidvis vanskelig å høre om han synger rent eller surt. En ubehagelig erfaring, må jeg innrømme. Det er nok mye av grunnen til at jeg aldri har satt særlig stor pris på ham som vokalist. På siste låt, «Metropolis Pt 1: The Miracle And The Sleeper» fra oppfølgeren «Images And Words» fra 1992, dukker det opp en velkjent lyd i tangentavdelingen, nemlig «The Monster Lead», en lyd vi forbinder med Derek Sherinian, mannen som kom til unnsetning da Kevin Moore forlot bandet etter «Awake»-skiva i 1994. LaBrie og Dominici deler på vokalen, begge med vekslende hell. Solopartiet som Sherinian deler med John Petruccis seksstrenger står derimot til 19,5 i stil. Det er en fryd å høre de gutta slippe galskapen løs, spesielt mens Portnoy og Myung holder time´n på plass.

Det er alltid moro å høre liveopptak med Dream Theater, men jeg er rimelig sikker på at LaBrie hadde bedre kvelder enn dette på turnéen. Bandet låter tight og samspilt, mens LaBrie til tider faller så til de grader imellom at jeg får vondt av ham. Det blir spennende å høre hva de kommer med neste gang.

4/6 | Jan Egil Øverkil

Utgivelsesdato 17.desember 2021