Giant | Shifting Time

Frontiers

Med kultklassikerskivene «Last Of The Runaways» (1989) og «Time To Burn» (1992) fikk amerikanske Giant et kort opphold i rampelyset før grungen drepte bandet – for godt, trodde mange. Nå er de klare med ny skive, «Shifting Time», men heller ikke denne gang er vokalist og gitarist Dann Huff med på laget. Ikke har han lenger stemme til å fronte et melodisk rockeband, og ikke har han tid eller råd til å prioritere et kultband som Giant foran godt betalte studiosessions eller produksjonsarbeid for alle fra Megadeth til Celine Dion. Han er blitt forsøkt erstattet med to andre. Vi har John Roth, en høyst habil gitarist som alltid har stått litt i skyggen av Reb Beach i hans andre band Winger, og som nok aldri vil komme seg ut av Dann Huffs skygge i Giant. Og vi har den svenske vokalisten Kent Hilli, til daglig i Perfect Plan, som på mange måter er et ypperlig valg. Stemmen hans er sterk og klar, og litt i samme stil som Dann Huff. Giants resterende originalmedlemmer David Huff (trommer) og Mike Brignardello (bass) innså dette etter at de hørte Perfect Plans versjon av Giants 90-tallsklassiker «Stay». I skyggene lusker også Frontiers allestedsværende potet Alessandro Del Vecchio, som spiller keyboard og har hatt flere fingre med i komponeringen av de fleste låtene i samarbeid med diverse, hovedsakelig svenske, låtskrivere.

Og det skal innrømmes at selv uten Dann Huff, så har herrene fått «Shifting Time» til å ligne veldig på klassisk Giant. Etter en kort atmosfærisk instrumental er vi i gang med førstesingel «Let Our Love Win», en forsåvidt fengende rocker som ikke er redd for å rime fire med desire (sånn går det når man får svensker og italienere til å skrive tekster på engelsk!), men kanskje ikke helt den pangåpningen man kunne håpe på.

Det fansen derimot håpet på, får de i neste låt, «Never Die Young» som med hevet hode kunne marsjert rett inn på «Last Of The Runaways» og hevdet seg. Dette er også eneste låt som Dann Huff har bidratt på, selv om videoen (over) ikke tyder på det. En strålende låt som innehar alle elementene som vi forbinder med klassisk Giant – sterke melodier, et fengende refreng og en gnistrende gitarsolo. Det samme kan vi si om «My Breath Away», hvor John Roth får vist hva han er god for.

I det hele dominerer gitarene stort på skiva, med sylskarpe riff i fokus, spesielt på første halvdel, hvor de melodiske hardrocklåtene er i flertall. På tampen glir det mer over i AOR, med keyboardmarinerte låter som balladesvisken «Anna Lee», «Don’t Wanna Lose You» og skivas tredje trumfess, den avsluttende og majestetiske «I Walk Alone».

Så hvordan klarer så Giants rytmeseksjon seg uten han som var låtskriver, frontmann, vokalist og gitarhelt i bandets klassiske periode 1989-92? Blir det like patetisk som en hypotetisk Dire Straits-gjenforening uten Mark Knopfler? Nei, ikke helt. Selvsagt når ikke «Shifting Time» opp til kneskålene på «Last Of The Runaways», men det hadde vel heller ingen forventet. Man kan ikke fjerne hovedingrediensen og forvente at smaken forblir den samme. Men de gjør ikke skam på navnet, det er en mer enn adekvat skive med enkelte perlelåter, og fans av Giant og sjangeren generelt vil neppe bli skuffet, for dette er solid håndverk i alle ledd. (Vi har forøvrig intervju med David Huff i kommende nummer av NRM, ute i slutten av måneden – forhåndsbestill årets seks nummer her!)

4/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 21.januar 2022